STOFF TIL SAMFUNNSLIV

Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

På et fotografi fra valgkampen i Tyskland sees til venstre et billede av Hitler malt på husveggen med dagens tekst: "Føreren redder dere!" – "Der Führer rettet Euch!" (Fotografiet har vi "okkupert" fra "Berlingske Tidende" og akter å innsende klage til Haag fordi vi har ond samvittighet og føler oss urolige for følgerne.)

Her ser man et typisk eksempel på hvor tyskerne befinner sig i mental henseende. De 60 millioner tror fremdeles at en fører kan redde dem. At de 60 millioner kan redde både sig selv og sine førere hvis de hadde kontroll over sine "midtpunktsøkende drifter", vet tyskerne ennu intet om. (Ang. de midtpunktsøkende drifter se Dybwad Brochmann: "Mentalitet og Livsskjæbne", bd II)

For den hedenske, famlende bevissthet står føreren, helten, som "redningsmannen".Den moderne herosdyrkelse (heltedyrkelse) i Tyskland forteller tydeligere enn alt annet om den forhistoriske, primitive innstilling det tyske folk har overfor samfundsfenomener.

Det bevisste menneske vet at det ikke er noget annet enn erkjennelsen og sannheten som kan befri oss såvel individuelt som kollektivt. "Føreren" kan bare stå som et sybmol, som en levendegjørelse av den innsikt som befrir oss. Selv Kristus kunde ikke som person befri oss fra våre komiske og tragiske tvangsforestillinger. Han kunne bare vise oss veien, så får vi selv finne frem: "Sannheten skal frigjøre eder. Hver den som ber i sannhetens navn, skal bli bønnhørt. Bank på, og der skal lukkes op".

Kristus anviste den rasjonelle vei til redning: Søk innsikt og sannhet, så skal dere bli reddet, idet dere redder dere selv. La dere ikke bløffe av "førere" som kommer i sannhetens navn, men vil bygge videre på gamle feiltagelser.

Men Kristus er ikke blitt forstått, allerminst av de "kristne". Den dag i dag, som på Kristi tid – venter man en Messias (redningsmann) som skal slå ned all motstand med vold og herske over massene! Men det rike som sannheten skal bygge er ikke av den gamle mentalitets verden. Vi skal ikke frelses og befris fra jødene, franskmennene, våre kreditorer eller lignende. Vi skal befris fra våre feiltagelser og følgjene av dem. Vi skal med andre ord frelses mentalt. Det er ikke franskmenn, kommunister, jøder som vi skal tillivs, men den gamle mentalitet skal dødes og en ny skapes som er i overensstemmelse med de nye sannheter om oss selv som den nye innsikt har gitt oss. Søk sannheten og dens rike, så skal alt annet bli gitt oss automatisk.

Hvem kan vekke de tyske millioner? Det kan den som gir dem nøkkelen til deres egen folkementalitet og dermed viser dem veien.

******************************

Statsråd Quisling representerer den almindelige Oslo-typen som drømmer både om dagen og om natten.

Han synes (ubevisst) meget godt om det å være det store midtpunkt" og han føler seg (ubevisst) smigret over "mysteriet i forsvarsdepartementet". Han mangler kontrollen over sin egen fantasi og er i det hele tatt ikke voksen nok til å forsvare sin egen stilling i departementet – langt mindre hele Norge.

Han bare leker, som visse andre Oslogutter, at han er en stor statsmann, og at verdens ve og vel hviler på hans skuldre. Han føler sitt "ansvar" og blir hysterisk. Det må være en pinefull tilstand.

Som smågutter pleide man i lignende situasjoner å vete sig i sengen om natten. Man drømte mareritt om stygge "bussemenn" og blev livende redde fordi man sov og ikke hadde kontroll over om det som man opplevde var virkelig eller ikke.

Statsråd Quisling opplever "den store kløft" mellom "de revolusjonære" og de "borgerlige" som en realitet og strever hva han kan for å gjøre den til en realitet også for oss andre. Han forstår ikke at den første betingelse for en revolusjon er å få innbilt folkemassene at der eksisterer virkelige interessemotsetninger og at der dannes "klasser" og klassehat. Han forstår derfor heller ikke at han går de "revolusjonæres" ærender når han opptrer som han gjør. Han gir dem vann på møllen og chancer til å danne den massementalitet som er nødvendig hvis der av en fredelig arbeidermasse skal gjøres en revolusjonshær.

Hysteri avler hysteri! La ikke en hysterisk forsvarsminister bevirke at de hysteriske kommunister får tak på massementaliteten.

Den tapre Quisling kan trenge litt ro og hvile for nervene. – Farvel herr Quisling!

**************************

Ovenstående plakat er betegenende for tysk mentalitet anno 1932. Efter voldsstatens forferdelige nederlag som samfundsprinsipp – efterat tyskerne har lidt grenseløst fra 1914, inntil nu – klynger massene sig fremdeles til voldsmidlene.

Er det dette "Ekstrabladet" og dets tilhengere forstår med antisemittisme? – Er det med denne mentalitet man vil befri sig for jødedommens statsidé og pengeherredømme?"Nu kommer vi som vil handling!" ropes der. Skulde det være vanskelig å gjennemskue at det hele er et spørsmål om å "handle" med gamle, bedervede varer under en ny etikett?

På Hitler og hans tilhengere passer Kristi ord: "Visste du enda på denne dag hvad der tjente til din fred, men ennu er det skjult for dine øine." – Nasjonalsocialistene farer frem i blindt raseri. Tilstross for psykoanalysens og den psykologiske videnskaps store utbredelse i Tyskland, vil man fremdeles fortsette med det irrasjonelle prinsipp å utdrive djevelen ved djevelens øverste. – På de mentale årsaker og virkninger tenker ikke Hitler – uten når det gjelder å suggerere og bløffe folket.

Ser du lenge på denne Hitlers plakat, så ser du at menneskene har en tilsynelatende uforbederlig hang til å gjenta sine mest skjebnesvangre dumheter, bare disse fremtrer under nye navn.

Det synes som det ennu skal vare lenge før prester og professorer, lærere og journalister og de forskjellige "veiledere" skal lære å gjennemskue så enkle forhold. Men er det da så fornøyelig å forfalske livet og skape helvede på jorden?

I begynnelsen av dette århundre var folk flest ukjent med psykologi. I 30-årene begynte den pedagogiske vitenskapen å røre på seg. På 50-tallet ble unger stort sett oppdradd i tråd med behavoristiske teorier. I praksis betydde det lite rom for ungers indre liv. De måtte finne seg i å innordne seg uten protester det sosiale liv. I følge Brochmann er dette å fostre barn etter mursteinsprinsippet.

Men behavorismen rådde ikke grunnen alene. Freud skrev allerede tidlig i dette århundre bøker med psykoanalytiske teorier. Disse gjorde sammen med reform-pedagogiske tanker seg gjeldende på 50-tallet, men i langt mindre målestokk enn behavorismen. Men frøene ble sådd.

På 70-tallet begynte det for alvor å skje. Det ble alminnelig å innarbeide psykologisk vurderinger i den institusjonelle barndommen.Humanismen nådde Norge i disse årene. Essensen i humanismen er økt selvbevissthet. Mennesket har enorme ressurser og potensiale for selvutvikling!Omkring 20 år seinare begynner vi for alvor å høste fruktene! Unger sin selvbevissthet er betydelig høyere enn noen gang!

Samtidig har vitenskapen slått fast at mennesket er kompetente individer fra fødselen av. Det er derfor ingen grunn til å tro at de er en fare for fellesskapet!

Hva betyr dette for oss som venter på at "eggeskallet" skal sprekke? Det betyr at det i hele vårt århundrede har skjedd enormt mye. Velstandsutviklingen er blitt alle til del i vårt land, ja, det er faktisk slik at motkreftene er satt i sving for å redusere forbruket. Og det er med rette!

Psykologisk kunnskap og innsikt er blitt allemannseie – og det er blitt "in" å bli selvbevisst!Selvutviklingskursene er utallige, og økologisk tenkning, bytteringer og miljøvern står på dagsorden! Det tok noen tiår før psykologien trengte inn i samfunnet, og inn i våre individuelle liv! Men det skjedde, og veksten er ikke tatt slutt enda…

Nyorienteringen og alternative bevegelser har arbeidet bare i få tiår. Men det er naturlig å anta at tankefrøene spirer og gror overalt… Derfor kan det bare være spørsmål om tid før pengeøkonomien (og det mekanistiske livssyn), som jo er en del av bilde og dramaet plutselig faller på samme måte som Berlinmuren gjorde!Da står det nye og alternative der til å ta over, det som har vokst frem i trengsel og motstand i hele dette århundre. Derfor nytter det å stå på!

Haus der Wannsse-konferenz

Artikkel om et besøk i Berlin i 1993

Av Dag Ove Johansen

Wannsee-senteret ligger i en villa som ble bygget så tidlig som i 1914/15 av industrilederen Ernst Marlier. I 1921 solgte han den til Friedrich Minoux som på denne tiden var generaldirektør for Stinnes-konsernet. I 1940 ble villaen overtatt av SS-avdelingen "Norhav" og ble benyttet som gjestehus for besøkende politi- og SS-offiserer.

20. januar 1942 foregikk det beryktede møtet om den endelige løsningen på jødeproblemet, her i villaen. Blant deltagerne på denne Wannsee-konferansen var både Adolf Eichmann og Reinhard Haydrich, sistnevnte som leder for delegasjonen. Her ble jødenes skjebne beseglet med detaljerte planer for deportasjon og utryddelse. Adolf Eichmanns protokoll fra konferansen ble først funnet i 1947.

Fra 1943 ble villaen brukt av Hovedkvarteret for Rikets sikkerhet som "Kameradschafts und Führerheim" for sikkerhetspolitiet.

I 1945 ble bygningen først overtatt av sovjetisk marinepersonell og senere av amerikanske offiserer. I 1947 etablerte August-Bebel-Instituttet en høyskole her. Fra 1952 til 1988 var villaen skoleferiehjem for Neukølln-distriktet i Berlin.

Det var historikeren Joseph Wulf som gjorde offentligheten oppmerksom på villaens rolle i forbindelse med Wannsee-konferansen i 1942. I 1965 foreslo Wulf å etablere et "internasjonalt dokumentasjonssenter for forskning omkring nasjonal-sosialismen og dens konsekvenser" på dette stedet.

Wulfs forslag ble møtt med stor interesse. Nahum Goldman, presidenten i den jødiske verdenskongressen, tilbød betydelig økonomisk støtte til et dokumentasjonssenter på dette historiske stedet. Senatet i Berlin tilbød en annen bygning, men alle forhandlinger omkring dette var mislykket. Selskapet bak dokumentasjonssenteret ble oppløst i 1972. På slutten av 1986 bestemte senatet at det ville etablere et minnesenter for holocaust i Wannsee-bygningen. På 50-årsdagen for Wannsee-konferansen (20. januar 1992) ble senteret åpnet for publikum.

Dokumentasjonssenterets oppbygging

Senteret inneholder en fast utstilling i første etasje: "Wannsee-konferansen og folkemordet på europeiske jøder". Gjennom 14 rom kan man følge den tyske løsningen på jøde-problemet (Die Endløsung) med tekst og billedstoff på store plansjer (se ill.). 

Hva rommene inneholder

(se ill.)

 1. Diktatur i Tyskland

 2. Førkrigstid

 3. Krig i Polen

 4. Ghettoene

 5. Massehenrettelser

 6. Wannsee-konferansen (selve lokalet for møtet 21. januar 1942)

 7. Deportasjoner

 8. Landssalen (tekst og bilder for hvert land som ble berørt av tyskernes jødeutrenskning)

 9. Dødsleirene og transittleirene

10. Auschwitz

11. Livet i konsentrasjonsleirene

12. Ghetto-oppstanden

13. Slutten

14. Frigjøringen

I andre etasje finnes fire seminarrom i den pedagogiske avdelingen så vel som et omfattende mediatek med bøker (erindringsbøker og pedagogisk faglitteratur med temaer som NS-historien, jødisk historie, anti-semittisme, rasisme og nynazisme m.m.) tidsskrifter, mikrofilmer, dias, lydkassetter, plater, filmer og videokassetter som fritt kan benyttes av besøkende grupper eller enkeltpersoner. 

Hovedoppgaven er å kunne dokumentere historien for både offeret og gjerningsmannen, såvel som å trekke konsekvensen av dette i forbindelse med hvordan man lever sammen med minoriteter i dagens samfunn. Det blir holdt kurs for bl.a. ansatte i pleietjenesten, politiet, statsbanen, offentlig forvaltning og justis. Studenter og lærere kan arbeide med spesielle temaer innenfor nasjonalsosialismen og jødeforfølgelsen.

For jernbanefolk er det viktig å få vite at uten støtte fra de tyske statsbanene hadde det ikke vært mulig å frakte den enorme mengden mennesker i årene 1939–45. Medisinstudenter får høre om eksperimenteringen med bl.a. tvillinger i fangeleirene, drap på syke, autenasi, tvangssterilisering osv.

Advokater og dommere er aktuelle kursdeltagere. Fremdeles er gamle nazidommere i arbeid – eller de har fått full pensjon. Også folk fra finansforvaltningen er aktuelle brukere. Det var en omfattende overtagelse av jødiske verdier, eiendommer og penger før og under krigen.

– Jødedom og jødisk liv i Europa før Shoah

– Problemene for en etnisk og kulturell minoritet

– Jøder under nasjonalsosialistisk styre

– Sosialisering i gjerningsmannens samfunn

– Planlegging og organisering av folkemord

– Folkemordets betydning for politikk og samfunn etter 1945

– En modell for konfliktløsning (Workshops)

Tilstede på disse studiedagene var studenter fra Bodø lærerhøgskole, representert med fagene tysk, global forståelse og sosialpedagogikk.

Som en forsmak på studiedagene deltok gruppen allerede søndag 21.03. på en guidet vandring gjennom jødekvarteret i det tidligere Øst-Berlin hvor vi bl.a. fikk se synagogen og samleleiren for Berlin-jødene før de ble sendt til Grünewald stasjon for å fraktes som krøtter til utryddelsesleirene i Minsk og Riga (se omtale om Grünewald senere).

Etter en orientering om Wannsee-bygningens historie (se foran), ga lederen for senteret, Annegret Ehmann, oss bakgrunnen for den rasebiologiske forskningen i Europa og USA – som jo dannet grunnlag for nasjonalsosialistenes løsning av jødeproblemet. 

Sentralt i denne forskningen sto Keiser Wilhelms institutt for rasehygiene som hadde avdelinger i mange land, også Norge. I Oslo ledet professor Jon Alfred Mjøen den norske avdelingen. Han utførte forskning på bl.a. samene. Det ble orgså forsket i mongoliseringen av Norge og Sverige.

ITyskland ble studiet av rasehygiene et hovedforskningsområde. Dr. Josef Mengele drev denne forskningen til sin ytterste konsekvens i Auschwitz. IUSA fantes også lærde med raseteorier, men det ble aldri hovedfagsstudium. Keiser Wilhelms institutt var høyt anerkjent verden over. I tillegg til Mjøen i Norge, ledet professor Lundborg instituttet i Sverige og professor Knudtsen i Danmark.

I 1935 lyttet 1000 forskere til lederen for instituttet i Berlin, Fischer og hans forelesing om rasebilogi. Utgangspunktet var at øverst på rasepyramiden var den nordiske rase, deretter fulgte andre folkeslag, nederst var jødenen og sigøynerne.

Den 20. januar 1942 satt menn i møtelokalet i Wannsee-bygningen og avgjorde skjebnen til 11 millioner jøder. Åtte av mennene hadde noe direkte med disse ofrene å gjøre (eller så dem noen gang). I tillegg til 500.000 jøder i Berlin, gjaldt også Die Endlosung homoseksuelle, gale/ sinnsyke og sigøynere. Fra 1944 havnet også såkalte mischlinge (med jødisk mor eller far) i konsentrasjonsleirene.

Det totale antall innvandrere i Tyskland er i dag på 6,5 millioner. Med en arbeidsledighet på 3 millioner sier det seg selv at grobunnen for rasismen er tilstede. Bare i Berlin-området er arbeidsledigheten på 50%. Dette kan skape problemer i forhold til innvandrerne. I det tidligere DDR er arbeidsledigheten meget stor. Innbyggerne regner seg selv som 2. klasses tyskere. Her har også motstanden mot innvandrere vært størst. Det er i særlig grad tyrkere, som er den største innvandrergruppen i Tyskland, som får unngjelde for den tyske rasismen i disse dager. Det viser seg at det ikke er så lett for 3. generasjons tyrkere å få statsborgerskap. Det er faktisk lettere for 8. generasjon fra f.eks. Polen og Russland å få dette. Det er stor illegal innvandring fra Polen. I tillegg kommer et stort antall sigøynere fra Romania. Ikke alle av disse blir etablert, men forblir statsløse nomader i Tyskland.

I tillegg til arbeidsledigheten finnes det et betydelig studieproblem: 2 millioner studenter søker på 1 million studieplasser. Det er ingen framtidsutsikter for dem som ikke får studieplass.

Alt dette medfører en økende motstand mot innvandrere som etter den forenklete folkelige oppfatning "tar arbeid og studieplasser fra tysk ungdom". 

Iløpet av de to studiedagene så vi bl.a. utdrag fra dokumentarfilmenen "Krigen i Skandinavia 1940–45" og "Grünewald". Den siste handlet om Grünewald-stasjonen hvor jødene fra Berlin ble sendt til bl.a. fangeleirene Terezienstadt, Sobibor og Treblinka. Mange tyskere så disse transportene, men gikk med senket hode forbi stasjonen. Den tyske statsbanen tok stykkpris på jødene for å frakte dem til dødsleirene. Dette er godt dokumentert i form av regnskapsskjemaer o.l.…

Enkelte av gruppemedlemmene fordypet seg i utvalgt stoff, bl.a. forhistorien til den tyske kolonialismen og rasehygienen omkring århundreskiftet. Annegret Echmann var en inspirerende guide for dette teamet.

Av interessant litteratur omkring dette kan nevnes:

Paul Krunse: Das Volksbuch unsere Kolonien (1938)

Eugene Fischer: Rehobotten Bastards und das Bastardiserungsproblem beim Menschen (1913). Denne boken dannet grunnlaget for Nürnberg-lovene, det vitenskapelige grunnlaget for rasepolitikken.

The Value of the Human Being (medicine in Germany 1918–45)

Eugene Fischer/HFK Günther: Judisch-deutsch Blutmischung

Denne organisasjonen har sitt hovedkontor i Jebensstrasse 1 i Berlin. Studiegruppen fikk en orientering om bakgrunnen for denne sosiale fredstjenesten av lederen for ASF, F. Pohl. I 1958 ble organisasjonen Aktion Sühnezeichen (Aksjon Sonings-tegn) grunnlagt av Lothar Greisich. Den sosiale fredstjenesten skulle rettes mot de land Hitler hadde angrepet, slik som f.eks. Russland, Israel, Polen, Norge osv.

I 1968 skiftet organisasjonen navn til Aktion Sühnezeichen Friedensdienste (AS Fredstjeneste). Fra og med dette året kunne militærnektere ha siviltjeneste i utlandet (Frankrike,Nederland, Belgia, Storbritannia, Norge, USA, Israel og Polen. Fra 1990 kom også Hviterussland og Russland med i ordningen).

ASF utgir et månedsblad under samme navn. I juni 1990 hadde tidsskriftet et spesialnummer om overfallet på Norge: "Vergessen und verdrangt: Vor 50 jahren: Überfall auf Norwegen".

Den innenlandske beredskapen går på nynazismen, fremmedarbeidere og Gedankstatten (Minnested slik somDachau, Neugamme i Hamburg, Haus der Wannsee-konferenz m.m.)

I 1989, etter Berlinmurens fall, ble det en felles fredstjeneste mellom øst og vest i Tyskland.

I 1991 var Landsmøtet lagt til Oslo (under samlingen av Øst- og Vest-Tyskland). Pohl unnlot ikke å påpeke den strenge innvandringspolitikken i Norge sammenlignet med andre land. Fremmedpolitiet slår hardt og effektivt til. Det er stor forskjell på nordmenn og utlendinger når det gjelder politisk arbeid i Norge. Utlendinger kan ikke delta i organisasjoner hvis de ikke er norske statsborgere.

På bakgrunn av den økende volden mot utlendinger i Tyskland viste Pohl til en undersøkelse blant skoleelever i delstaten Brandenburg som viste at 42% av dem svarte "JA" på spørsmålet "Er du stolt av Tyskland?"Dette skremmer meg, hevdet Pohl, når vi vet at rasismen i Tyskland bare øker og øker.

I Norge har ASF ungdom i tjeneste på følgende institusjoner/ skoler:

Fosen folkehøgskole, Rissa

Betania sykehjem, Alta

Hjemmet for døve, Andebu

Riskatun, Hommersaak

Lundheim folkehøgskole, Moi

Kongsgårdheimen, Kristiansand

Hjemmet for døve, Oslo

Peder Morset folkehøgskole, Selbustrand

Tonstad Bolig, Trondheim

Åsgård sykehus, Tromsø

Hjemmehjelp, Tromsø

Soltun folkehøgskole, Evenskjær 

Studiegruppen avsluttet oppholdet i Berlin med et besøk i Sachsenhausen. Dette ble et meget sterkt møte med den organiserte rasismen og utryddelsen (jfr. ill.).

Forklaringer til kartskissen over Minnestedet Sachsenhausen:

Alle fangebrakkene er borte (de er erstattet med svære, nummererte steinblokker, som en slags minnesteiner over grusomhetene), men likevel står andre av skrekkens bygninger tilbake slike som f.eks. spesialfengselet som Gestapo ledet (14), brakkene som de medisinske eksperimentene ble foretatt (21), samt patologien hvor "leger" dissekerte og obduserte de døde (21).

Av massehenrettelses-anlegget (19) er bare fundamentene igjen. I brakken som opprinnelig var fangekjøkkenet (16), er det nå en fast utstilling. Her kan man se bl.a. en modell av Station Z (19) der man bedrev masse-henrettelser ved gassing og skyting for deretter å brenne likene i krematorieovnene (19).

1.

2. Leirkommandantens hovedkvarter (ikke åpent for publikum).

3. Hovedinngangen til konsentrasjonsleiren (stengt siden 1950).

4. Internasjonalt museum, bygget i 1960, på samme sted som SS’s avdeling Totenkopfstandarte hadde sitt garasjeanlegg.

5. Tårn A der over 204.000 konsentrasjonsleirfanger – og hvor 60.000 internerte og fanger etter 1945 – entret leiren. Hovedkvarter for SS, sensur-avdelingen, SS-kartoteket og vaktene.

6. Navneopprop-området, også brukt som straffeområde fra 1936 til 1945 (fangene måtte stå på et sted gjennom lange perioder, ofte ble det også slått for senere å bli henrettet).

7. Galge-plassen (her ble henrettelser foretatt mens andre fanger så på).

8. Minnesmerke ("Kreuzmauer"), bygget i 1960 med symbolske gavler etter de 4 første sirklene med fangebrakker. Steinblokker viser hvor brakkene sto.

9. Sko-testings-området, anlagt i 1940. Ni seksjoner med ulike typer dekke hvor fangene gikk fram og tilbake i opptil 10 timer om dagen for å teste holdbarheten av skosåler (fangene gikk omkring 4 mil mens de bar tunge sekker).

10. Rekonstruksjon av alarmsystemet: mur, vakttårn, elektrisk piggtrådgjerde og "Neutral Zone" (egentlig døds-sonen: de som beveget seg på denne sonen ble skutt uten varsel).

12. Brakke 18/19, bygget i 1942. Her forfalsket fanger dokumenter, penger, frimerker m.m. i stor stil (pund, dollar, dinarer osv.).

13. Brakke 38/39, original. Brakke 38 inneholder også en rekonstruksjon (utført i 1961) av sove- og dagkvarterene, samt en liten utstilling om jødiske fanger.

14. Gestapos avdeling for spesialfanger (bare deler av den er i behold). Fra 1945 til 1950 ble denne også benyttet for internerte fanger. 80 eneceller. Noen av cellene har nå bilder av fanger som satt her under krigen.

15. Minnesmerke over ofrene etter Stalins terror (reist 1990).

16. Fangekjøkkenet, nå leirmuseum for perioden 1936–45 og 1945–50.

17. Vaskeriet, nå kapell og kino.

18. Minnesmerke over steinskulpturen "Frigjøring" av R. Graetz, oppført 1960.

19. Fundamentet til Station Z med massehenrettelsesutstyr: Zyklon-gass og nakkeskudd, samt krematorium (ødelagt etter 1950). Fangenes siste vandring: fra A (hovedinngang) til Z.

20. Skyttergrav og galge. Her ble fanger skutt eller hengt i den mekaniske galgen.

21. Patologisk avdeling, lik-kjeller. Brukt til obduksjon, medisinske eksperimenter og dissekering av lik.

22. Zone II, fangeleir drevet av de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene (alle unntatt 15 brakker ødelagt).

23. Steinbrakker (originale bygninger), leir for britiske krigsfanger. Etter krigen brukt av sovjetiske myndigheter for militærfanger.

24. Lese- og utstillingslokale.

Struktur

1936–1938 Fangeleir, fabrikk, leirkommandantur, SS-brakker, inspektorat for konsentrasjonsleiren, SS-boliger

1939–1945 Utvidelse av eksisterende bygninger, Station Z (utryddelseskomplekset), teste-verksteder, bakeri, radiostasjon, spesialleir

Fanger

1936–1938Kommunister, sosialdemokrater, fagforeningsfolk, liberalere, kristne, jøder, pasifister, Jehovas vitner, homoseksuelle, personer beskrevet som "antisosiale", kriminelle

1939–1945 Hovedsaklig ikke-tyskere (i 1944 gjaldt dette 90% av mer enn 204.000 fanger fra 47 nasjonaliteter).

1936–1945 Nesten 100.000 fanger ble systematisk utryddet.

Arbeid

1936–1942 Fangene arbeidet med å utvide leiren og dekke leirens behov for utstyr og materiell, samt arbeid i fabrikker drevet av SS

fra 1942 Utvidet bruk av fangearbeid av SS og tysk industri.

1945–1950 Fengsel og spesialleir brukt av sovjetiske okkupasjonsmyndigheter som "Spesialleir nr 7"

Til å begynne med var fangene tidligere medlemmer av Nazipartiet, SS og Wehrmacht, krigsfanger som var løslatt av de allierte, tidligere offentlige tjenestemenn, ungdommer man mistenkte var medlemmer av Werwölfe (en terroristorganisasjon) og senere et økende antall uskyldige mennesker (ofre for tilfeldige anmeldelser og vilkårlige arrestasjoner). Senere også sosialdemokrater, kristendemokrater og liberale, opposisjonelle til de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene og det øst-tyske kommunistregime som dukket opp på denne tiden. Minst 20.000 døde som resultat av uholdbare forhold.

1956–1961 Arbeidet med å bygge et minnesenter foregikk i denne perioden

23.03.1961 Den offisielle åpningen av Sachsenhausens nasjonale minnesenter

For studiegruppen var avslutningsdagen en meget sterk opplevelse. Været var dårlig, med sludd i luften og en kald vind langs bakken. Det var uhyggelig å vandre langs dødssonene med elektrisk piggtråd, over testeområdet for skosåler, over galgeplassen og massehenrettelsesanlegget mens man tenkte på hvordan disse menneskene som ble utryddet her opplevde sine siste levedager. Sachsenhausen representerte et velsmurt og velorganisert utryddelsesanlegg midt inne i Oranienburg blant vanlige tyske borgere. Røyken fra krematoriepipene må ha ligget tykk over byen på dager med lavtrykk og dårlig vær. Likevel heter det seg at ingen hadde noen som helst anelse om hva som egentlig foregikk innenfor murveggene på denne trekantformede konsentrasjonsleiren. "Arbeit macht frei" står det på hovedporten i Tårn A. Dette mottoet fantes på en rekke andre av de tyske utryddelsesleirene også.

Den eneste friheten de fleste av fangene ventet på var døden. Den velsmurte tyske krigsmaskinen organiserten en utryddelse i slik skala at den mangler sin like i verdenshistorien.

Det tok egentlig til med den vestlige verdens kolonialisme, der også Norge har gitt sitt bidrag som slavetransportør, senere fulgte en seriøs forskning innen rasehygienen for å påvise at den rene hvite rase er alle andre raser overlegne – også med norske bidrag (Professor J.A. Mjøen).

Det synes som om det er vanskelig å rive seg løs fra denne arvesynden. Fordommer sitter godt inngrodd i menneskenes bevissthet. Dagens rasisme kan spores tilbake til gamle tiders synder. Historieforfalskere arbeider på spreng for å bagatellisere folkemordet som ble begått under 2. verdenskrig. Det finnes utallige støttespillere verden over.

Under 2. verdenskrig var Norge okkupert av Hitlers krigsmaskin og ble Festung Norwegen. Europeiske myndigheter arbeider nå intenst for å holde den 3. verdens innbyggere unna det vestlige overflods-matfat. Dette blir den nye festningen i rasekrigen:

Lærer vi aldri av våre feil?

Av May Lorentzen

Bjerkvik, den 31.01.-99

Av Svein Otto Hauffen

Renten gikk opp.

Kronen gikk ned.

Til avtalt tid.

Her gis ikke fred.

"Timing" perfekt.

Prikkfri regi.

For nu skal det skje:

Du skal ha godtro

  på EURO!

EU-påvirkete blir tatt

  ved nesen.

Ved Euro og korrupt

  bankvesen.

Godtroende tror.

Men en brite vil vite.

I 1970-årene kalte André Glucksmann dem for "herretenkerne". Dengang sto de på barrikadene og drømte om væpnet revolusjon og et jordisk paradis. Men snart fant de ut at det var adskillig lettere og mer behagelig å forandre verden fra kontorene. "Herretenkerne" skyndte seg derfor å brenne sine ungdomsskrifter, tok de nødvendige eksamener, la om til pen borgerlig livsstil og kalte seg "konsulenter" eller "team-tenkere". Men likefullt var de herretenkere – så gode som noen Lenin.

Men det oppdaget de færreste. Vel anbrakt på kontorene sine, skyndte herretenkerne seg så å få adgang til kommisjonene, utvalgene, komiteene og de andre maktorganene innen det offentlige og det private næringsliv. Nå galdt det å pådytte verden – i demokratiets og ekspertisens navn – diverse strukturanalyser, strategier, prosjektforslag og annet som kunne virkeliggjøre deres drømmer om å skape den vidunderlige nye verden. Til nå har disse "team-tenkerne", planleggerne eller konsulentene vunnet størst innpass innen skoleverket. Der råder de nesten grunnen alene, travelt opptatt med å effektivisere, demokratisere og strukturere alt og alle.

Det hele har utviklet seg nøyaktig som Aldous Huxley beskrev i sin bok "Brave new World Revisted", utgitt i 1959: – En ny sosial etikk er i ferd med å erstatte vårt tradisjonelle etiske system der nøkkelordene er "tilpassing" på alle plan: "sosial tilpassing", "sosial adferd", "sosial til-hørighet", ervervelse av sosiale egenskaper", "teamwork", "gruppeliv", "gruppelojalitet", "gruppedynamikk" "gruppe-tenkning" og "gruppeaktivitet".

Iløpet av de siste 20-30 årene har verdinormene fra den borgerlig-liberale individualismes dager blitt erstattet med et konformet menneskesyn uten at det har ført til nevneverdige protester.

"Brave New World" er for lengst blitt en realitet med det resultat at mange ærlige demokrater masjerer rett inn i teknokratiet i flokk og følge, uten å skjønne hva det alt sammen er for noe.

Ingen bryr seg om mindretallsretten. Alle prøver bare å hevde flertallets rett. Det er oppstått en avgjørende forandring fra eldre tider da man trodde på en selvstendig, fri og ansvarlig ånd hos seg selv. Idag tror man ikke på noen autoritet som står over flertallet. Derfor kan ingen tro at han selv eller noen annen enkeltperson kan ha mer rett enn flertallet. Det kunne han før; da kunne han appellere til Guds ord eller til allmenne etiske prinsipper, dvs. til en rett som var høyere enn staten, partiet og fagorganisasjonen. Nå er all rett bare det ekspertisen "på vegne av flertallet bestemmer, og flertallet – dvs meningmann – er oftere og oftere en tankeløs psykologisk masse som er gjenstand for grove manipulasjoner.

I dag heter det "IKKE JEG – MEN VI". Denne utvikling mot "Brave New World" – oppfattes som "betydelige framskritt", og for at ingen skal protestere eller kunne komme fram med kritiske vurderinger, blir de nye gjennomgripende forandringene framstilt som "demokratiske" og dermed uangripelige.

Denne påtvungne konformisme viser seg kanskje tydeligst i dagens norske skole. Ved hjelp av forføriske slagord som "desentralisering", "pluralisme", "samarbeid" og "demokratisering" har det langt på vei lykkes for herretenkerne innen det politiske liv, lærernes fagforeninger og byråkratiet å undertrykke den enkelte lærers utfoldelsesmuligheter.

Så langt har man gått i "vi-profileringen" at det ikke lenger vil være plass for den selvstendige lærer. For en tid siden hevdet Dagbladets fhv. kulturredaktør Karsten Alnæs i tidskriftet "Skoleforum" at den kreative, spennende læreren har blitt umyndiggjort – eller har umyndiggjort seg selv takket være presset fra staten og fagforeningenes usigelige dumhet:

– Nå skal læreren inn i regulativet, bli normalisert som alle de andre, med faste arbeidstider og tilrettelagte opplegg. Man glemmer at læreren alltid bør og skal befinne seg i en intimscene. Borte er den spennende, kreative formidler. I stedet har læreren gjort seg til en blanding av organisator, tilrettelegger og ungdomspsykiater.

I følge Alnæs glemmer man at "teaching is an art and science", at undervisning ikke handler så mye om hvilke metoder eller prinsipper man har pratet seg frem til i endeløse diskusjoner i såkalte "teamwork", men om at man tar i bruk seg selv, at læreren liker barn og at han behersker formidlingens kunst.

Imellom alle de fine frasene i det forlengst offentliggjorte policydokument "Skolelederrollen" – utgiftt av Nork Lærerlag – kommer det med all tydelighet fram hvor langt uniformeringsprosessen er tenkt. (Norsk Skoleblad nr. 14/92) Der heter det bl.a.

– Lærerrollen er i endring, noe utsagnet "fra jeg til vi-skole" er et godt uttrykk for. Forventningene til lærerne og skolen uttrykkes gjennom begreper som teamarbeid, tverrfaglighet, prosjektarbeid, lokalt læreplanarbeid, skolebasert etterutdanning, skolevurdering, kollegabasert veiledning, felles plattform, arbeidsplaner, plangrupper osv. Den tid da lærere kunne isolere seg i sitt klasserom og fungere uanhengig av andre, er forbi.

Samarbeid om felles mål er en sak som angår alle lærerne. Dette innebærer store krav til både lærere og skoleledere.

Isamme dokument slår Norsk Lærerlag ettertrykkelig fast at "skolen er et offentlig anliggende" at de tilsatte i skolekverket – fra topp til bunn – er "offentlige tjenestemenn med bundne mandater, og ikke privatpersoner med egne meninger på tvers av den skoleideologi samfunnet i lov og regelverk har lagt til grunn."

Herretenkerne vil fra nå av sette "orden" som sitt første motto. For dem fortoner et levende og pulserende skoleliv i regi av den enkelte lærer seg som kaos og rot. Til no har få protestert mot at den enkelte lærers utfoldelsesmuligheter er blitt grovt innskrenket.

En radikal omstrukturering er ved å finne sted. Det vil snart være slutt på at den enkelte lærer får være alene om å prege undervisningen av elevene. "Teamet" – det store Vi – vil overta klasserommet, og kontrollen vil bli så meget lettere å gjennomføre.

Hva er det så makthaverne frykter med den "gammeldagse pedagogikken" hvor lærern stod alene i skolestua med sine elever?

Lenger ned i systemet der planleggerne og andre byråkrater gjennomfører herretenkernes reformer, er man mindre reflektert. Som regel oppfatter de det de gjør som velmenende og nyttig for samfunnet. Makt mener de fleste heller ikke at de har – de bare utfører ordre. Felles for de aller fleste at de ikke engang er i stand til å se maktspillet som de er med på. Dessverre. Men maktens utøvere er de like fullt.

Det er utvilsomt riktig at skolen ikke kan klare seg uten en rimelig grad av organisasjon. Men det man totalt underslår i den nye policy’en, er at frihet bare kan vokse fram og trives innenfor et selvregulerende samfunn av individer som samarbeider fritt.

Jens Bjørneboe – som, i syv år var lærer ved Steinerskolen i Oslo – sier det slik:

– Til syvende og sist står læreren fritt og alene foran sine elever. Det spørsmål han hverken må stille, eller vente å få besvart, er: "Hva skal jeg gjøre?"

Friheten er den halve grunn til at en mann eller kvinne tar på seg lærergjerningen. Den resterende halve grunn ligger i læreren selv og i det egne svar på spørsmålet: "Hva skal jeg gjøre?" For som læreren under ingen omstendighet må spørre en annen om dette, må han daglig spørre seg selv og finne svaret i egen handling.

Forsvarerne av den nye policy vil naturligvis hevde "at skolen først nå er i folkets hånd", og i deres fraseologi vil det videre hete "at lærerne såvel som elevene og foreldrene, er styrt inn i utviklingssamarbeidet av den moderne, effektive og demokratiske skole".

Bevares – alt er grundig styrt, grundig gjennomtenkt og iscenesatt, i beste ovenfra og ned-stil.

Vi står her overfor ett av mange eksempler på den nye kommissarklasses umyndiggjørende omsorg for våre barns og læreres helbred og utvikling. Lenge har den norske lærerstand vært taus i denne så vesentlige debatt som om handler lærerens frihet vis á vis makthaverne. Isteden aksepterer man sin rolle som "undersått" og "funksjonær".

"Fast kontortid" som nå heretter skal innføres som en slags "prøveordning" i de fleste skoler, kan bety i realiteten – når alle fraser er skrellet bort – at lærerne blir tvunget til å stikke hodene sammen enda mer og legge fram kollektivt bindende planer og dermed låse fast bestemte FELLES undervisnignsopplegg.

I den offentlige danske skole, har man, den grundtviske tradisjon tro, forfektet metodefrihet til dags dato. Danskenes respekt for mindretallsretten er stor, og man tør anta at danske lærere er noe mer reflekterte og kritiske i sitt forhold til nye idéer og metoder enn sine norske kolleger.

Ikke desto mindre har danske lærere fra skolestart 1993 måttet finne seg i utstrakt kontroll når det gjelder arbeidstiden. Nyordningen kalt UFy der U står for undervisningstid, F for forbredelsetid og y for øvrige oppgaver – får utvilsomt betydelige konsekvenser for elevene, for foreldresamarbeidet og for alt annet i den danske folkeskole. Det er tale om en minutiøs bokføring og redegjørelse av den enkelte lærers arbeidstid.

Iaugust 1993 kunne dansk TV fortelle at et stort antal lærere vurderte å si opp sine stillinger. 150 rektorer og skoleinspektører har allerede sagt opp sine stillinger i protetst mot de nye forordninger. En av den er Palle Buus Hansen som har vært skoleinspektør ved Virklundesskolen i Silkeborg. Han valgte å gå av på grunn av den nye regler om y-tid. Han følte at han druknet i det administrative arbeid. Noe som i allerhøyeste grad går ut over elevene og kollegene. Iet intervju i Jyllandsposten den 19. august 1993 sier han bl.a.:

– En inspektør skal vise sig på gangene, være med i timene og i det hele taget have kontakt med menneskene på sin skole. Det har man ikke tid til, når man sidder bag en skærm og kæmper for at få y-regnskabet til at gå op.

Spesielt er den løpende opptellingen av tidsforbruket uoverskuelig og tidkrevende, og det hele er etter Buus Hansens mening "slet ikke særlig egnet til en folkeskole": – Det er forskel på at undervise elever og producere dørhåndtag. Ingen kan forudsige præcis hvor lang tid, arbejdet vil tage, sier han.

IDanmark har motstanden mot reformene vært adskillig mer lidenskapelig enn her hjemme. Diskusjonen har gått høyt i massemediene, og følgende sitat fra universitetslærer Jørn Loftagers kronikk i Jyllandsposten kan også ha adresse til norske lærere og foreldre.

– Rundt om i landet arbejder skoleledelser, lærere, skolebestyrelsesmedlemmer, tillidsfolk og embedsmænd på at forberede den praktiske udmøntning af de nye tjenestetidsregler for lærere i folkeskolen. Tusinder af mennesker bruger i titusindvis af timer på at gå til møder, kurser og konferencer. Og det forbløffende og groteske, ja, absurde ved hele situationen er, at nettoresultatet af alle anstrengelserne efter al sandsynlighed vil blive en dårligere og langt mere bureaukratisk fungerende skole. (- - -).

Hovedfilosofien bag det nye regelsæt er, at lærergerningen kan og skal betragtes på linie med alle mulige andre former for lønarbejde. Man kan også sige, at det er et konsekvent og radikalt forsøg på at gøre op med lærerarbejdet som netop en "gærning". (- - -) I folkeskolen kommer forsøget på at gøre lærerarbejdet til en almideligt standard-lønarbejde til udtryk i en såkaldt normsætning af prinsipielt alle en lærers opgaver og aktiviteter. Det skal muliggjøre, at der kan tælles og skrives op, så det kan sikres og kontrolleres, at den enkelte lærer som enhver anden lønarbeijder præsenterer sine 1924 timer om året, hverken mere eller mindre. (23.2.93)

Jørn Loftager peker i samme artikkel på den kjensgjerning at mens tendensen i industrien og i den private sektor går i retning av en klar oppmyking av arbeidstidsregler, beveger folkeskolen seg altså i motsatt retning:

Tilslutt i kronikken kommer han med følgende kraftsats:

– Undervisning kan og bør ikke styres efter samme principper, som gælder for det mekaniske og principielt forudsigelige industriarbejde. Livet og arbejdet på en skole er en levende proces, hvor der skal være plads til improvisitationer og spontane utfoldelser. Det kræver, at man undlater at tilskære lærerarbejdet over det almindelige lønarbejdet abstrakte læst. Også i den norske skole har oppdragelse og undervisning blitt oppfattet som et åndelig og fritt anliggende. Men det synes i dag helt glemt. Herretenkerne vil få lærerne til å tenke ens og underordne seg et felles ideal: Vi-skolen. Det man minst av alt vil godta, er å virke for den størt mulige differensiering.

Det burde være selvsagt at alle lærere får virke, forske og skape ut fra den orientering de har. Og den som ingen orientering har, er i grunnen ingen lærer, men bare en funksjonær og formidler av døde og løsrevne opplysninger og metoder.

Kanskje er det slik her hjemme at man ikke lenger forstår noe som helst ved pedagogisk frihet, og at den pålagte norm – eller lempelige trang – i vi-ets navn er god nok for norske lærere. Kanskje læreren ikke lenger har forståelse for at skolen er en organisme, hvis konstitusjon ikke lar seg bestemme i kollektivitetens navn og gjennom dekreter.

Det er på høy tid å ta opp kampen mot uniformeringstendensen i dagens skole. Ved å legge initiativet over til herretenkerne, ved å frata den enkelte lærer hans myndighet over sin undervisning, ved å gjøre ham til sanksjonist i stedet for å la ham være den han er, har man tatt fra ham ansvaret.

Istedenfor å være medskaper av en utvikling, er læreren gjennom sentralismen og uniformiteten blitt et beredvillig OFFER. Og det blir ikke bare skjebnesvangert for den enkelte lærer, men for hele lærerkollegiet som mister mangfold og den nødvendige debatt og fornyelse. Vi-skolen, slik den nå innføres, kan raskt føre til en indre fattigdom i skolen.

Hvor står så den norske lærerstand i dag – i 1998 – etter at reformene i den videregående skolen og grunnskolen er innført? Stort sett har den enkelte lærer vært merkelig anonym – ja, man har tilsynelatende avfunnet seg med det hele og gjemt seg i det store vi. En og annen har likevel stått fram med kritikk av makthavernes reformer og diktater. Men føreløpig utgjør de et forsvinnende mindretall. Derfor er det maktpåliggende at foreldre og lærere som ennå ikke har kapitulert nå kommer på banen.

Ett sted skal man jo begynne, og man kan f. eks. starte den nødvendige debatten ved å kaste fram disse spørsmål:

– Vil norske lærere og foreldre – slik som i 1942 – si nei til ensretting og tvang i skolen? Den-gang gjaldt det skolens verdigrunnlag. I dag gjelder det også vår pedagogiske og metodiske frihet. Men kanskje er man slett ikke lenger interessert i denne frihet?

– Vi ser stadig flere eksempler på at man i utviklingsplaner ved skolene bestemmer seg for en type metodikk som f. eks. bruk av LTG-metoden. (Leseopplæring på talemålets grunn.)Likeledes har man innført TPS-timer (tema-prosjekt- og studiearbeid) i ungdomsskolen, noe som allerede det første året har skapt svært mange tapere og mange klager og skarpe protester fra foreldrene. Hvem skal stilles til ansvar for dette? Hernes og Sandal som begge var statsråder under arbeidet med L97? Rektorene? Lærerkollegi-ene? Undervisningsutvalgene?

– Man kaster seg kollektivt over siste nye for å følge med i "utviklingen" og mister sin pedagogiske frihet på kjøpet. Med hvilken rett gjør man dette? Vil ikke det være en form for yrkesforbud mot lærere som ikke har tro på en bestemt metode?

– Det fantes tidligere rom for ulike pedagogiske innfallsvinkler og arbeidsmåter i den offentlige skole. Idag må slikt ofte først godkjennes av konsulentene på skolekontorene eller rektor eller teamet, hvilket vi si at den enkelte lærers frihet er betydelig begrenset. Altså er det grunn til å spørre hvordan lærere med alternative pedagogiske idéer og reflekterte og kritiske holdninger i det hele tatt skal kunne virke i denne skole?

Verden raser tilsynelatende avgårde mot et økologisk sammenbrudd. Det mangler ikke på argumenter som kan underbygge påstanden. La meg peke på noe av det Lester Brown sier i sin årlige miljødom:

– temperaturen på jorden stiger

– av de 242 000 planteartene som er undersøkt av Verdens Naturunion i 1997 er 33 000 eller 14% truet av utslettelse, hovedsakelig som et resultat av jordødeleggelser til veier, boliger og industri

– orkanen "Mitch" dumpet to meter nedbør over Sentral-Amerika i løpet av en uke

Hvorfor skjer alt dette? Årsakene er mange og sammensatte. Måten som pengeøkonomien fungerer på er en hovedårsak. Den tvinger menneskene til å handle som de gjør. Pengeøkonomien er igjen knyttet til det overordnede verdi- og trossyn i samfunnet, som igjen har røtter i et partiarkalsk livssyn. Dersom vi går videre ender vi opp i vårt tankeliv. Der starter det hele. Derfor er kvaliteten på den rådende tenkemåten i samfunnet avgjørende for om det skal ende med en global, økologisk katastrofe. Men håpet synest lite så lenge som hjerte i tankekraften som bølger utover land og by, nasjonalt og globalt, har røtter i pengeøkonomien.

Verdikommisjonens oppgave er å drøfte "det som betyr noe" for oss. Foreløpig er det for det meste kommet filosofiske betraktninger over hva som har "verdi". De aller fleste betraktninger og argumenter tar utgangspunkt i at "verdi er noe etterstrebelsesverdi". Men definisjonen holder ikke mål, for dersom den gir grunnlag for verdivurderinger, blir det meste verdifullt.

Riktignok er det viktig at folk flest får uttale seg om viktige spørsmål, men i denne sammenhengen er det likevel viktig å skifte ut filosofi med objektivitet, for å unngå en total, økologisk katastrofe. Er det mulig å ha et objektivt utgangspunkt for å vurdere hva som har "verdi"?

Ja, i aller høyeste grad. Ifølge B.D.B.s nye livsforståelse er det bare ORGANISK LIV som har verdi. Iklartekst betyr det i praksi at ALT SOM HAR DYNAMISK OG SELVVIRKSOM KRAFT skal ha første prioritet. Og selvvirksom kraft har planter, dyr, fugler og fisk. Penger, derimot, har ingen slik kraft. De er døde og livløse. Men vårt tankeliv faller under denne definisjonen. De er selvvirksomme! Er det ikke slik at vårt tankeliv arbeider både seint og tidlig? Uansett, nær sagt?

Et viktig poeng er at den stadige teknologiske ekspansjonen ikkje har verdi for oss. Det er logisk umulig at teknologi i seg selv kan løse de problemer som er knyttet til den truende økologiske katastrofen. Hvordan kan vi det?

Det er rett og slett fordi teknologi bygger på ens logikk som er knyttet til hjernens "datadel". Tenkemåten fremmer en mekanisk og kunstig måte å ordne livet på, eller en såkalt "ordnet atferds-livs-stil". Tenkemåten gjør det organiske liv til noe uvesentlig, annenrangs og verdiløst.

Men det rår andre tenkemåter som er knyttet nærmere naturens lovmessighet (Gud), ja, det er slik at hjernen også har en biologisk logikk… Denne måten å tenke på faller innenfor B.D.B.s nye organiske livsforståelse. Poenget er at for at den nye livsforståelsen skal vinne fram, må den gamle logikken tones ned. Uten en ny livsforståelse synest det umulig å komme utenom en større økologisk katastrofe. Det er livets måte å fortelle til oss, at menneskene handler i strid med livets lover.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen