Hva går Bertram Dybwad Brochmanns samfunnslære og livssyn ut på?

Daglig støter jeg på mennesker som fremdeles har de merkverdigste forestillinger om samfunnsforskeren Dybwad Brochmanns forkynnelse og samfunnssyn. Mange er endog helt uvitende på området, til tross for at den nye lære begynner å vekke oppmerksomhet langt utover vårt lands grenser.

Fortell oss da enkelt og lettfattelig noe om hva den nye livslæren går ut på, er det mange som spør. Nedenstående ufullkomne essay er et forsøk på svar, et kort konsentrat av forfatterens bindsterke verker – et bidrag til å endre de mange misforståelser hos folk flest om disse spørsmål.

A. Individet

Dybwad Brochmann vil lære menneskene å anvende de kunnskaper menneskeheten sitter inne med, på en bedre måte. Han vil gi menneskene en ny livsorientering. Han vil få menneskene til å se, forstå og oppleve:

1) at de er fortsettelsen og forlengelsen av all annen levende natur, altså av planetene og dyrene;

2) at menneskene er forskjellige fra disse ved at de er vekket til bevissthet og har fått fri tenkeevne og fri fantasi (forebildningsevne);

3) at denne fri fantasi forlener mennesket med stor sjanse, men også med stor risiko, og at dette vårt fantasiliv og åndsliv er det primære og skjebnebestemmende;

4) at livets mål er utvikling, fra de lave og primitive bevissthetsgrader til de høyere; ("Bli fullkomne –", som Kristus sa); menneskets bevissthetsliv kom ikke fullt ferdig til verden;

5)at mennesket, fordi det altså er skapt i Guds billede og fremdeles er under skapelse, under utvikling og evolusjon, har sjanse til å arbeide seg fram i retning mot det fullkomne, – og at dets utviklingslinje burde skje langs veien mot sannheten;

6) men at det også har risikoen – slik vi har sett det i historien og ser det for våre øyne – å ta feil av feien, ta feil av livslovene, komme inn på sideveier, og bli stående og stampe i blindgater; menneskene har således lett for å ta feil av realvirkelighet og skinnvirkelighet, f.eks. sidestille "pengene" med varene og livsfornødenhetene, eller surre på symbolene, f.eks. ta feil av "staten" som symbol for det levende menneskesamfunn av kjøtt og blod og ånd; til daglig blandes "stat" og "samfunn" sammen som synonyme begreper‚ –

7) hvordan og hvorfor menneskene da i sine villfarelser har omvendelse behov, idet der kreves nyorientering, sannere livsorientering, for at de – slik som nå trenges – igjen skal komme inn på rett vei og skjelne mellom løgn og sannhet, skjelne mellom godt og ondt;

8) hvordan en virkelig omvendelse aldri kan skje med vold og ytre makt, men kun gjennom øket indre livsinnsikt og dypere livsorientering;

9) at det er vår mentalitet, vår åndelige innstilling, vår måte å se tingene på, som er vår skjebne; (eller som August Comte formet det: "Menneskenes historie er de menneskelige overbevisningers historie", eller som Kristus sier det i evangeliet: Det er vår tro, vår riktigere innstilling til livet og livslovene, som alene kan frelse oss);

10) at menneskenes åndelige syn og innstilling, menneskenes tenkemåte, blir avgjørende for deres materielle skjebne. Ti det er en naturlov i sjelelæren: "Som vi tenker, så handler vi. Hva vi sår i det åndelige, det høster vi i det materielle";

11) at riktig livsorientering og riktig måte å tenke på derfor er av grunnleggende betydning for individets (og "samfunnets") liv;

12) at menneskene ikke er viljesvesener, "som kan hva de vil", men at de er sjelelige driftsvesener, som har sjelesanser i likhet med fysiske sanser, og at menneskene drives til handling av disse sjeledrifter: den økonomiske drift og selvoppholdelsesdriften, den religiøse drift, den erotiske drift, hjemmedriften eller fedrelandsdriften, den midtpunktsøkende drift, oppfatningsdriften eller persepsjonssansen og mange andre. Spørsmålet om å ville er derfor et spørsmål om å kunne, det er et spørsmål om sjelesansenes evner. Man kan derfor ikke hva man vil, men vil bare hva man kan og evner. Dette er også forklaringen på Pauli ord: "Det gode jeg vil kommer ikke, men det onde jeg ikke vil, det kommer". – Vi må altså ha kunnskap og kjennskap til og dermed kontroll over disse drifter. Måten hvorpå dette skjer, er avhengig av vår mentalitet.

13) Vår vilje er således den båt vi ror i. Men roret på båten er vår åndsinnstilling, vår mentalitet;

14) at intet av det som skjer og er i universet og på jorden og i menneskelivet, er tilfeldig. Alt er lovmessig. I naturen hersker naturlovene, i livet og åndslivet livslovene. D.B. gjenkaller erindringen maximen: "Naturens lov i åndens verden". Og åndens og livets lover er beskrevet i bibelen. Lovmessigheten, det er "Faderens vilje";

15) når menneskene synder vil det si at de tar feil av denne universelle lovmessighet, de tar feil av sannheten og av veien, av "Faderens vilje";

16) at menneskene som følge av denne sinnlige fristelse til i det daglige å tenke feil og innstille oss feil så vi tar feil av veien, har en frelser behov;

17) at Kristus, når man leser hans lære og forkynnelse gjennom de briller som vår tids verden gir (ved livsorienteringsmestre som Kopernikus, Newton, Darwin, Ørsted, Einstein, Freud, – –), blir en ny Kristus: vår mentale frelser som lærer menneskene om livslovmessigheten, og som representerer 100 pct livsorientering. Han er også vår genetiske frelser, som gjennom sine impulser omskaper og øker vår bevissthetsgrad. Kristus er altså en rasjonell Gud og fullkomment menneske – ett med utviklingen – hvorved der også for vår fornuft blir mening i tilværelsen! – og

18) at man såldes vitenskapelig sett har lov til å være troende og forventende med hensyn til menneskets videre utvikling. De er materialet til både godt og ondt (og meget bedre enn de til daglig gjøres). ("Gå bort og synd ikke mere"). De befinner seg ennå på et lavt bevissthetstrinn. ("Far, forlat dem, ti de vet ikke hva de gjør"). Men de er på vei opp mot 100 pct bevissthet. ("Bli fullkomne, som vårt opphav er fullkomment"). Skapelsen er ikke avsluttet. Mennesket er materialet i arbeide, og under videre utforming hver dag. – ("Min far arbeider inntil denne dag, og jeg arbeider." (Kristus)

19) Menneskene ligger altså ennå i utstrakt grad under for de ubevisste og ukontrollerte sjelsdrifter, idet vi fra begynnelsen ikke har kunnet mestre vår egen mentalitet og våre egne mentale krefter. Vi har ikke vært oss selv mektige. Men vi skal bli det i samme grad som vi gjennom sjelelæren – psykologien – lærer oss selv å kjenne."

– Men dette er da en selvfølgelig og naturlig måte å se livssammenhengen på, sier den uhildete og tenkende leser.

Ja det er, – fordi den sikkert er overensstemmende med sannheten og virkeligheten. Men DBs lære er stikk imot det syn på menneskene som våre prester og vår skole og presse til daglig preker. Fra alle kateter, fra alle prekestoler doseres dag ut og dag inn det voluntariske syn, at menneskene er onde viljesvesener, som mangler viljen til det gode. Når verden er så gal som den er, så er det fordi menneskene vil det onde, og selv er noen dårlige, lastefulle vrak, som må tuktes og styres. – Og menneskene får heller intet høre om at de intet vet, og at deres kunnskaper om livet og livslovene er ringe. Også derom har de åndelige veiledere lite å si.

Brochmann hevder derimot med Kristus at menneskene i seg selv er materiale til både godt og ondt, og fremhever det syn på menneskene som Kristus har fremholdt, men som verden senere har overhørt eller ikke kunnet eller villet forstå: "Forlat dem, ti de vet ikke hva de gjør". Menneskene er sjelelige driftsvesener med sjelesanser likesåvel som fysiske sanser. Men de har ennå ikke kontroll over og fullt kjennskap til disse sanser.

DB hevder altså den ideelle utviklingslære, som evangeliet vet beskjed om: menneskene er under stadig sjelelig utvikling – mot fullkommenheten, – men de befinner seg i dag ennå på dagdrømmerstadiet, de er ikke nådd fram til å bli seg fullt bevisst, mennesket har ikke lært seg selv og sitt sjeleliv å kjenne, de er ikke våkne ennå, de halvdrømmer. Det befinner seg ennå i barnekammeret, hvorfra den nye sjelelære, dybdepsykologien, kan føre oss ut.

Den tenkende leser må her punkt for punkt overveie hvilke altomspennende konsekvenser det nye og befriende 1900 år gamle livssyn har for menneskene – sammenliknet med kirkens og skolens gjengse livssyn, hvis frukt vi ser i verden i dag; en verden av mennesker i ulykke, en verden i krig og kaos.

B. Samfunnslivet

Brochmann viser på den negative side –

1) hvordan den sosialistiske og kommunistiske og fascistiske og nazistiske samfunnslære sosiologisk sett er alener av samme stykke og i praksis bygger på feilaktige forutsetninger, liksom de ufrivillig er en gjentakelse av fortiden.

2) Han viser likeledes at den nåværende borgerlige samfunnsorden med sitt merkantile system, med sin sentralisme, med sin politikk, partideling, sektdeling og klassekamp, kort sagt "alle organisert mot alle", mangler synet for helheten, og derfor også er kommet i strid med livslovene og utviklingen. Vi ser således ikke at vår skjebne er sosialisert, at hele vår kultur og eksistensmulighet hviler på arbeidsdelingen, differensieringen og spesialiseringen av menneskene, og at menneskene derfor nødvendigvis må samarbeide, og at det er døden for alt samfunnsliv å rendyrke de misforståtte interessemotsetninger, klassekampen, rasekampen og den politiske partikamp.

3) Han viser hvordan menneskene ligger under for selvbedrag. Vår tid organiserer interessemotsetninger som i virkeligheten ikke finnes. Vi surrer på symbolene og dyrker symbolet "staten" i stedet for det levende samfunn av kjøtt, blod og ånd. Vi tar feil av skinnverdier og realverdier og dyrker "pengene". Vi drukner i varer og livsfornødenheter, men taler allikevel om "dårlige tider"! Halve verden går konkurs, og "arbeidsløshetsproblemet" er blitt verdens viktigste, dunkleste og uforståeligste "problem"!

4)Han viser oss hvordan vår feilvurdering , vår symboldyrkelse, vår "stats"dyrkelse og vår mammondyrkelse, vår vurdering i "pengeverdi" istedenfor i menneskeverdi og realverdi er den dype årsak til alle sosiale onder.

5)Han viser oss hvordan menneskene samler seg om feilaktige midtpunkter; hvordan det sanne midtpunkt i samfunnslivet må være "helheten", det store samlende selvvirksomme, levende menneskesamfunn av kjøtt og blod og ånd.

6) Han viser oss hvordan – som nevnt – alle mennesker i grunnen vil det gode, men i samfunnslivet får det onde som resultat, fordi de ikke kjenner og dermed ikke behersker livslovene og de sjelelige krefter som virker i samfunnslivet. De mangler kjennskap til sin egen sjel, de mangler sjelelig selvkontroll. Vi lever i dag i samfunnet som dagdrømmere. Han viser oss kort sagt hvordan vi i vårt samfunnsliv gjør oss skyldig i sjelelig bedrag og selvbedrag. Og hvordan dette virker på menneskenes forskjellige sjelelige sanser, og dermed på vårt daglige samliv, på vår økonomi, vår politikk, vår vitenskap, på utformingen av våre institusjoner, av vår etikk og moral. Vi sier oss bl.a. å være "kristne". Men DB viser oss at vårt samfunnsliv ikke er kristendom, men jødedom og hedenskap!

Han viser på den positive side:

a) at alt som skjer i menneskelivet og også innen samfunnslivet er lovmessig bundet. Og at veien ut av uføret derfor er stadig ny og videre livsutforsking og anvendelsen av det kjennskap til vår egen sjel, som den nye vitenskap dybdepsykologi gir;

b) at vår bibel fra perm til perm forteller om denne lovmessighet – så vel for individet som for samfunnet. Men at den må leses med de rette forutsetninger og de rette nøkler.

c) I sammenheng hermed må vi få den rette erkjennelse av de anvisninger som Kristus gir for riktig samfunnsliv. Altså overgang fra den anorganiske, mekaniske samfunnsform vi nå har, og hvor herske- og styre-systemet er det grunnleggende, hvor alle arbeider mot alle og er organisert mot alle, til den organiske selvvirksomme samlivsform, analogisert ved livet i sennepsplanten, hvis trivsel er avhengig av alle cellers samvirke, og av at den ene cellegjensidig tjener den annen; på samme tid som den enkelte celles trivsel er avhengig av helhetens, den hele plantes trivsel. Drivkraften i den organiske plante er alle cellers naturlige livsdrift. Så må det også være i menneskesamfunnet. Presten kaller denne livsform for "egoisme" og gir ordet en odiøs betydning. Og det kan være riktig i den nåværende samfunnsorden, hvor menneskene villedet oppdras til å tro at de enkelte individer eller de enkelte grupper ustraffet kan motarbeide hverandre, uten at både individet og helheten tar skade. – Men når menneskene oppdras til å forstå og erkjenne at ens egoisme i det faktiske, praktiske daglige liv er så uendelig meget bedre tilgodesett ved gjensidig samvirke, – når med andre ord menneskene oppdager at fellesinteressen i samfunnslivet er så uendelig meget større enn "egeninteressen", fordi vår skjebne allerede i dag faktisk er sosialisert, da vil egoismen naturlig komme i harmoni med altruismen. Da blir menneskene klar over at det er en naturlov som vi av egen interesse nødvendigvis må følge, dette. "Gjør imot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg." DB viser hvordan all lovmessighet for samfunnslivet altså er nedlagt i evangeliet, når dette blir rett forstått. Liksom han påviser hvordan der i dag syndes mot denne lovmessighet i samfunnslivet. Dualismen og dobbeltmoralen hersker; der gjelder én moral for individet, den stikk motsatte for "staten" og "det offentlige". De ti bud gjelder for individet – mens "staten" kan overtrede dem så meget den ønsker. Individet skal ikke slå ihjel. Men det kollektive individ, "staten", kan slå ihjel så meget den lyster. – Vi må derfor få de ti bud gjeldende i det offentlige liv. Dette er et grunntrekk i den nye sosiologi.

d)Brochmann viser oss også overbevisende hvorledes det enkelte menneske i det levende samfunn på jorden, som arbeidsdelingen, bakom alle politikeres rygg, upåaktet har skapt, lever i et helt organisk skjebnefellesskap med nær sagt alle mennesker, og hvorledes vitenskap og teknikk i dag har skapt overflod på alt, produksjonsmuligheter for gjerne den dobbelte av jordens befolkning. Der er nok til alle, bare menneskene innretter seg etter livslovene og naturlovene!

e) I praksis vil dette av Brochmann hevdete samfunnssyn bl.a. si: realverdidannelse, istedenfor skinnverdier, dekapitalisering, desentralisasjon, selvstyre, fagstyre og bransjestyre istedenfor stassosialisme og sentralisme, (idet DB tror på menneskenes selvvirksomhet og evne til å styre seg selv når de blir seg sine evner og legemlige og sjelelige krefter bevisst, får herredømme over dem, og dermed selvkontroll); enn videre vil konsekvensen bli gjenomførelse av helhetsøkonomi, totalitetsøkonomi, som DB lærer, og som iallfall enkelte sosialøkonomer begynner å ane er det eneste grunnlag for rasjonell samfunnshusholdning, og som f.eks. med ´en gang gir den klare løsning på "arbeidsløshetsproblemet" og mange andre "problemer". Vi kan akseptere de fallende priser, som vitenskap og teknikk hver time på dagen frembringer, – og vi kan "organisere det lønnsomme prisfall", og derved helt ut utnytte overfloden i verden.

f) Og hva blir så de videre

Konsekvenser

av det organiske samfunnsprinsipp som Brochmann anviser? Det vil bl.a. bety opphør av politikk og klassekamp; der blir sosial rettferdighet og gjensidig tillit, våpnene slåes ut av kommunisters, fascisters og nazisters hender; der vil bli individuell og økonomisk frigjørelse, og dermed opphør av all krig. Alt avhenger av vår mentalitet, av vår åndelige innstilling, av vårt sjelelige utviklingstrinn, og anvendelsen av våre kunnskaper. "Gi, så skal eder gies! Et godt rystet og overfylt mål skal I få i fanget", sa Kristus, og det har vi fått i de veldige produksjonsmuligheter. Men han sa også: "Med hva mål I måler, skal I måles igjen." Forstår vi dette gjensidighetsforhold rett, da er vi med én gang klar over løsningen av kaos i verden i dag! Med den materielle frigjørelse følger den åndelige frigjørelse. Eller omvendt. De to ting er gjensidig avhengig av hverandre.

g) Men kan et sådant samfunnsprinsipp og samfunssyn gjennomføres! Her setter alle tvilerne inn. "Atskillig av det De her skisserer er ikke noe nytt", har flere prester sagt til meg. "Noe liknende har vi jo stykkevis hyppig preket fra prekestolen". Men så har der vært føyet til: "Men det nytter så lite. Menneskene er så onde!"

Her er vi ved et springende punkt: Prestene tror ikke på den praktiske gjennomførbarhet av evangeliet, bjergprekenen og Fadervår, det som de selv preker! Og de forstår ikke det dybdepsykologiske grunnlag som er nødvendig for gjennomførelsen. – Til forskjell fra DB som nettopp tilrettelegger dette grunnlag, og som overbevisende påviser – som foran angitt – at man har grunn til optimistisk å ha god tro til menneskene, så sant man anerkjenner en rasjonell Gud, og så sant menneskene lærer sine egne sjelekrefter å kjenne. Menneskene er meget bedre enn de blir gjort til. – Men selv de av tvilerne som hyller en "irrasjonell" (urasjonell) Gud (som er i strid med sitt skaperverk, og som altså vil hevde at "egoismen" er ond, også de må føle seg overbevist i samme grad som de ser og erkjenner at fellesinteressen i samfunnslivet er så meget større enn egeninteressen.

h) Dybwad Brochmann har et vell av nye, friske tanker. Og disse kombinerer han med vår tids tidligere viten, som derved bringes i et nytt lys. Liksom Ørsted kombinerte de allerede eksisterende særskilte tanker om elektrisitet og om magnetisme med sine egne epokegjørende tanker, og derved la grunnlaget til hele vår tids, motortidsalderens, produksjonsliv og samliv, således er DBs samfunnslære, vår tids viten og hans nye syn anvendt til å forstå og kunne utforme det av Kristus allerede for 1900 år siden anviste samfunnsprinsipp, som hele verden venter på. Det som kalles Gudsriket på jord. Mens de fleste viser hen til Lenin, Mussolini eller Hitler, hvorfra man mener redningen skal komme, så viser DB til Kristus som samfunnslivets frelser.

i) De nevnte av Kristus anviste samfunnsprinsipper som menneskene altså i århundreder praktisk har oversett, er gjennomførbare fordi de er i overensstemmelse med det organiske livsprinsipp som gjelder for alt annet levende. Og de ligger innenfor vår rekkevidde; "Guds rike er inneni eder", sa Kristus, men det avhenger av oss selv når vi skal nå det. Det vil ta sin tid, hvis vi skal lide og lære bare av begivenhetenes hårde tale; det vil gå hurtig hvis vi lytter til de av Gud inspirerte, og tar lærdom av den økte livsinnsikt vi nå har til forståelse av de sannheter og anvisninger som allerede for 1900 år siden ble gitt oss.

k) Dybwad Brochmann tilrettelegger i samlet sum altså for oss en helt ny samfunnslære, en helt ny sosiologi som avlastning av Karl Marx’ proletarfilosofi. DB bygger på det organiske livsprinisipp, på helheten, på livssammenhengen, på den veldige fellesinteresse som vår moderne vitenskap og teknikk gjennom den stadig mere gjennomførte arbeidsdeling har skapt i samfunnet. Han bygger på den faktisk eksisterende overflod i verden på alle livsfornødenheter, og på muligheten av gjennom Totalitetsøkonomien å nyttiggjøre denne helt ut, og skaffe nullpris og sosial rettferdighet som resultat. Mulighetene av å kunne gjennomføre denne lære avhenger av vår erkjennelse av dynamikken og de selvvirkende og selvvirksomme drivkrefter som virker i menneskelivet og i samfunnslivet, i det daglige nå forvansket til "egoisme". Det blir altså mulig for menneskene å komme over til den nevnte samfunnsform som heter Guds rike på jord, hvor alle naturlover og livslover erkjennes og frivillig adlydes, det frie selvvirksomme, kristne samfunn. Muligheten av å komme over til de bedre samfunnsforhold avhenger av vår mentalitet: Det er våre sjelelige utviklingstrinn, vår innsikt i livs- og naturlovene, det er anvendelsesmåten av våre kunnskaper det står på.

1)Kristendom så vel i menneskelivet som samfunnslivet vil i en sum si: utforske og finne naturlovene og livslovene på materiens og åndslivets område, erkjenne denne lovmessighet og underkaste oss den – og handle etter den. "Mitt åg er gavnlig, og min byrde er lett".

– Nei dette er noe helt annet enn vi har trodd var Dybwad Brochmanns lære, sier folk. Han bruker jo så sterke uttrykk. – Ja han bruker sterke ord for å få vår tunghørte verden til å høre og forstå. Vi kan komme ut av kaos, hvis vi bare vil høre og fatte hva den nye sjelelære, dybdepsykologien, har å si menneskene. Her ligger nøkkelen til oppklaring og løsning av tidens vanskeligheter. Og vi kan uten uoverkommelige anstrengelser sette oss inn i det nye livssyn foruten gjennom DBs nå tallrike bøker, også gjennom "Samfundsliv", som i populær form klarlegger de nye sannheter. Selv om det også skjer på så tørr og akademisk måte som også nærværende redegjørelse.

Kanskje oppdager menneskene en dag at disse livsspørsmål er det av vital betydning for dem selv å sette seg inn i, skal tilværelsen bli så menneskelig og harmonisk som mulig. – Kanskje oppdager de at det endog gjør godt i en tid av gråvær og pessimisme å møte en brennende tro på mulighetene av tross all verdens galskap i dag, dog å skape orden, orden av kaos.

Resume:

Om vi med andre ord vil resumere den nye livs- og samfunnslære, kan vi si det slik:

Dybwad Brochmann påpeker at åndslivet styres av universelle lover, livslovene, liksom det fysiske liv styres av naturlovene. Vårt samfunnsliv må derfor styres etter disse livslover, som må utforskes, fastlegges og adlydes hvis vi skal få et harmonisk samfunnsliv på jorden, på samme måte som vi må underkaste oss og adlyde elektrisitetens lover, hvis vi vil ha lys, varme og energi. Handler vi imot naturlovene får vi kortslutning og ødeleggelse, av samme art som vi ser det på åndslivets og samfunnslivets område i verden i dag.

Da livslovene har fått sitt klare uttrykk i evangeliet, er for Dybwad Brochmann det kristne samfunn det eneste som kan gi et harmonisk samliv mellom menneskene. Evangeliet og bibelen er etter DBs mening en uutømmelig kilde til livsvisdom – rett forstått. Og her spiller vår tids vitenskapelige psykologi inn, som gir en helt ny nøkkel til forståelse av menneskelivet og de livslover evangeliet angir. Freud har for individualpsykologiens vedkommende vært en av menneskehetens store velgjørere, på samme vis som DB ved sin klarlegging av massepsykologiens omfattende felt. Dybwad Brochmann arbeider for øvrig på samme linje som Aug. Comte, Tolstoy, Garborg, Kierkegård, Collin og mange andre.

Hans utgangspunkt er dette Kristi syn på menneskene, at verden i dag styres ikke av ond vilje, men av manglende lys. Det hele er et bevissthetsspørsmål. "Visste du endog på denne din dag hva der tjente til din fred". – "Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør". Det er derfor bare oppklaring og lys som i dag kan redde verden. Livslovmessigheten må videre utforskes og klarlegges.

En følge av dette syn er at Dybwad Brochmann ikke ser menneskehetens fiender i kjøtt og blod, men i ånd. Det er livsløgnen, den falske resp. manglende innsikt i den universelle lovmessighet, som skaper all elendighet og nød på jorden i dag. – Når kunnskapen og den rette innsikt er til stede, vil selvvirksomheten kunne utfolde seg på rette måte. Men betingelsene herfor er frihet. Tvangen snører menneskene inn i et jernkorsett, og hindrer en fri etterlevelse av de universelle lover.

Sagt med ett ord: Det er visdom, innsikt og etterlevelse av livets store lovmessighet Dybwad Brochmann vil. –

Verden har alltid vært opptatt av forskjellige former for styring. De gamle jødene imidlertid, bygget sitt styre på et indrestyre – et teokrati, et åndsstyre. Men indrestyret gikk tapt ved at styringen skeiet ut. Folket forlot teokratiet. Et herskerstyre eller et kongestyre kom isteden. Profetene, med fare for sitt liv, påviste utskeielsene overfor de ledende. De forklarte for folket hvilke sørgelige resultater, det som de kalte avviket fra indrestyret, fra som de sa, Herrens lov, ville avstedkomme. Og Herrens lov var såvist ikke kommet til dem fra en mann i skyen, men fra dyp innsikt i samfunnslivets iboende lovmessighet. Deres Gud kaltes da også Jahve, jeg er.

Tibudsloven som Moses festet til stentavlene, var altså ingen lov gitt som resultat av avstemning, men en lov unnfanget av dyp innsikt på det sosiologiske plan. Moses fikk loven på Sinai, gitt ham i samtale med Gud, heter det. Forlater vi så den barnslige oppfatningen av Gud som en skikkelse og isteden holder oss til hva apostelen Johannes sier i Evangeliet. Han sier: Ordet var hos Gud og Ordet var Gud, da tvinges vi til å forlate barnsligheten i gudsoppfatning. Vi forstår da lettere hva avviket fra Jahve besto i. Forlater du Gud som ånd og dikter ham om til en skikkelse, har utskeielsen funnet sted.

Vår tids kirke registrerer ikke noe av dette. Den har omdiktet Gud som ånd i mennesket, til å være en himmelsk skikkelse. Den har dermed satt seg selv utenfor som veileder for våre samfunn. Men de gamle profetene som var virkelige veildere, forklarte oppigjen og oppigjen risikoen ved å leve i samfunn, risikoen i åndslivet som førte hele samfunnet til oppløsning. "Ved Babylons floder de gråtende satt", heter det jo. Og for oss i vårt norske folkesamfunn? Tror noen for ramme alvor at landets gjentatte tap av sjølvråderetten under danskekonger, svenskekonger, under Hitler og nu under et forestående Brüsselvelde, forårsakes av en skikkelse ovenifra, eller skjer altsammen fordi også vi har omdiktet Gud i oss selv og overlatt vår skjebne som fritt vilt for fremmede makter.

Demokratiet med opphav ifra Grekenland, den styreform som vi har valgt, tar sitt utgangspunkt i folket. Ikke i en Gud som styrer over folket. "Styr du i himlen, men overlat til meg å styre jorden", sa den historiske Bismarck til kirkens overhode i Tyskland. Gud med sine lover synliggjort ved teokratiet, vendte hjorden stadig tilbake til hver gang de våknet opp fra utskeielsene og gjenvant sjølråderetten. Bibelen og all samfunnsvisdom fra de gamle jødene er imidlertid omgjort til religion og privatkristendom under våre demokratiske styresett. Det gjelder å være gode demokrater som følger demokratiets spilleregler fra avstemning til avstemning og fra valg til valg. Men så lenge Bibelen religioniseres, aner ingen demokrat noe om samfunnslivets iboende guddommemlige lovmessighet.

Sikkert er det at også demokratiet fortapes, slik som jødenes teokrati gjorde det. Det ender med landflyktighet, okkupasjon, undertrykkelse og utslettelse. Bestialsk gikk det for seg hver gang de gamle jødene forlot Herrens lov. De sviktet fedrenes Gud. Men sannelig er det ikke også gått bestialsk for seg når vår tids demokratier har skeiet ut i kriger og undertrykkelse. Var det ikke for religioniseringen av jødenes åndsverk Bibelen, så hadde også demokratiene måttet erkjenne, at sannelig Herrens lov er virksom også på denne din dag her i Norge. Herrens lov var ikke en spesifikk jødisk oppfinnelse, men er en iboende lovmessighet for alle folkesamfunn i fortid og fremtid. Så kan også vi her i Norge komme til fornuft ved å studere f.eks. Tibudsloven. Ta den gjerne frem på Stortingets Talerstol slik stortingsmann Dybwad Brochmann i sin tid gjorde.

I dag i vår verden er landene i Vest opptatt av å skifte styreform. Det nye kalles EU. De tidligere europeiske statene søker sammen i et nytt forbund, en ny union. Alle håper at når denne prosessen er til ende, så skal landene komme seg ovenpå økonomisk. De marerides jo i dag av arbeidsledighet, i milliontal, av konkurser, av utskeielser av alle slag, av forurensning, av hull i ozonlaget osv. Men igjen står vi overfor spørsmålet. Skyldes misærene dårlig styring, mangel på demokrati, altså mangel på system, eller skyldes det også nå, at landene har veket av fra Herrens iboende lov. Hva med dansen om gullkalven som Tibudsloven så klart tar opp. Har ikke alle disse landene som nu søker sammen i en ny union i over en mannsalder organisert og med makt bekjempet materiell frigjørelse for sine landsmenn til fordel for de oppdiktede verdiene, pengene?Samme dansen danses fremdeles.

Analyserer vi de nye og gamle styringsformene og konfronterer deres praksis med Jesu ord i Bibelen, kommer vi frem til en orden som hittil ikke har vært prøvd. Vi kommer frem til et rike hvor teokratenes lov og orden parres med demokratiets og vi får som resultat et rike med nytt innhold, et rike som går av se selv. Mr. 8,24. Gudsriket somKristus vitner om, er å sammenlikne med den orden som rår i et levende tre. M.a.o. det sanne Gudsriket og menneskeriket skal ha det levende treet som mønster for sin orden mellom menneskene, ikke en orden under døde paragrafer. Enkeltvis og som bransjer lever vi og virker vi innenfor en levende helhet og enhet, der alles vel og den enkeltes vel faller sammen. Innen Nyorienteringen er det utgitt en flerhet av bøker som klart og tydelig trekker opp linjene for hvorledes menneskenes levende, åndsdynamiske samfunn fungerer. De mange systemene som menneskene må forlate dvs. vokse ut av, kan ha mange navn. Voksteren ut av det gamle kan være smertefull, like smertefull som den organiske fødsel. Likevel, fødselen må skje fyldest, eller utviklingen stagnerer.

Siden tidlig på 19-hundretallet satte det inn med en teknisk revolusjon. Dette skulle lette den nye fødselen. Revolusjonen tydeliggjør at det vil være uten mening å forbli ved det gamle. Problemet i dag er ikke mangel, men overflod. Men ennu lenge vil det lenge praktiserte profittsystemet i handelen, rentesystemet i bankene og skattesystemet i stat og det offentlige, være bremse for det nye. Disse systemene var det jo som gjennom hele historien, fristet menneskene til å forlate Herrens lov. Det nye systemet i Brüssel vil selvsagt gjøre det samme. Der finnes profittavtaler å ta hensyn til, valutaslanger og statsoverføringer bygget på statistiske regnestykker, der finnes Verdensbank som lever av gjeldsrenter med pant i verdens materielle ressurser og der finnes en City-bank som gjennom generasjonene har finansiert vår vestlige verdens røvertokter i oversjøiske land, altsammen til den religioniserte fremmede Guds ære. Alt dette og mere til vil Brüssel bygge på.

Nye systemer hjelper imidlertid ikke. Det eneste som hjelper nu er at mennesket i eget og andres land makter, ved den levende guds hjelp, å fri seg fra systemene for å tiltre et rike bygget på en ny orden, samfunnslivets iboende lov og orden, blant jødene kalt Herrens lov. Gudsriket i Nytestamentet. Hos Dybwad Brochmann kalt Det levende samfunn. Det står om å måtte ofre den ulykksalige gamle og hedenske tjene på hverandre- mentalitet til statens pris til fordel for en tjene hverandre-mentalitet innen våre jordiske hjem. Da er alle menneskelagde unioner ute. Jordens, luftens og havets avkastning sammen med menneskenes videreforedling til alles beste, er alle menneske og samfunns rettmessige arv og eiendom.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!