Finnes der noget sosialt problem?

Dersom vi ikke fra vår tidligste barndom utelukkende kjente den politiske økonomi i samfunnet og var innviklet i denne som i en tett vev, men hadde kjent den matematiske økonomi – den rene tall- og bokholderi-økonomi – ville vi intet sosialt problem kjenne. Problemet har nemlig ingenting med den eksakte rene virkelighet å gjøre. Problemenes og mysterienes område innskrenker seg til det menneskelige bevissthetsliv. Utenfor dette vårt – mer eller mindre forvirrede – bevissthetsliv eller forestillingsliv, finnes ingen problemer eller mysterier. Der hvor tilværelsens harmoniske "væren" er overlatt til seg selv, og vi ikke griper forstyrrende inn med vår frie tanke og vill-ledte livsoppfatning, der regulerer alt seg selv. Ti altets grunnlegger er en rasjonell skaper!

Vi kan stille oss ved en stor foss og si: "Kraft og lys er!" "Kraftens væren" er ubestridelig. Ti vi har erfaring for at vi, dersom vi lar problemene ligge og ikke henfaller til passive refleksjoner over det mystiske ved fossen, men ærlig søker, finner og adlyder de skjulte krefter i fossen, så blir disse til ydige tjenere og vi får lys og kraft av fossen. I begynnelsen var der kanskje mange mysterier og "problemer" å overvinne, også på dette område, og kanskje er på langt nær ennå ikke alle "problemer" i elektrisitetens verden avdekket? Men ingen lar seg mere avskrekke av de skjulte krefter, – vi har tvertom tro og tillit til dem og derfor søker vi dem som en del av den store virkelighet, og vi blir frigjort ved dem.

På samme måte kan vi si når vi ser objektivt på den økonomiske side av tilværelsen: "Økonomi er!" "Overflod er!" Ti var det ikke så, ville den hele verden vi kjenner, forlengst vært et minus istedenfor det forhåndenværende alltid tilstedeværende pluss. Det er forbausende at biologene tør nekte tilværelsen av biologiske "fremskritt". Men økonomiske fremskritt kan ingen frakjenne vår verden. Fra kaos og til i dag er det skjedd store "økonomiske fremskritt", og tendensen i alt liv er økende selvom "massen" er konstant. Men det står til oss å gripe denne økonomiske virkelighet – å arbeide i harmoni med det "blivende og værende pluss", og ikke gripe forstyrrende inn med politisk mekanikk, og uøkonomiske ideer, slik vi uforstandig gjør nettopp i våre dager.

Vi må engang vinne bukt med årtuseners tvil og vantro og mystiske forestillinger om den økonomiske virkelighet. Vi må ryste av oss problemene og søke inn til økonomiens enkle, reelle lover, finne og adlyde disse uten å prutte. Hva er målet for vår streben? Er det ikke å bli frie og økonomisk uavhengige? Hva er all annen frihet sammenlignet med økonomisk frihet? Hvem er ikke nå økonomisk trell? De færreste nålevende mennesker fatter hva økonomisk frihet er, og hva dette begrep inneslutter i seg. Man er i den grad et bytte for problemtro og problemlære, for mysterier og overnaturlige forestillinger om det som kan ikkje kjenner og så maktstjålne og utmattede etter alle revolusjonenes og reformenes skuffelser, og så påvirket av det mørke, som åndelig talt omgir oss, at man likefrem slår seg til ro med "problemene". Man kan si at menneskene er altfor elastiske. Man venner seg til mørket og holder det likefrem for høylys dag, selv om man føler seg uvel.

"Man synes at mørket er lyst som en dag og mørkredde blir om det lysner et tag."

Det finnes, sier jeg, intet sosialt problem i virkelighetens, i sannhetens og livets verden, men alene i den uharmoniske, kunstige, utopiske og entusiastiske, spøkelsesaktige verden, som vi og våre forfedre og især vår moderne "vitenskap" selv har skapt. Jeg vil i denne boken prøve å vise dette så enkelt og praktisk som det er meg mulig.

I enhver privat husholdning og i enhver privat bedrift kjenner man den enkle sannhet, at når "utgiftene" er større enn "inntektene", så blir det underbalanse, – er de like store er det balanse. I denne lille økonomiske virksomhet er det således ikke egentlig plass for noe problem. Men hvorfor er det annerledes når det gjelder den store felles husholdning vi kaller samfunnets økonomi? Egentlig er det jo ingen forskjell. Og dog er det for det dagligdagse menneske visse tilsynelatende store forskjeller som forvirrer begrepene, og gjør det vanskelig for oss konsekvent og logisk å overføre på samfunnshusholdningen de erfaringer som vi ufravikelig gjør i den lille private virksomhet.

I den private virksomhet kommer således den hele balanse tilsyne i form av tall eller penger. Er det overskudd i penger, så er det overskudd i det hele tatt. Men i den store felleshusholdning på "A/SJordklodens gevinst og tapskonto" behøver et overskudd i penger – altså metallistisk, ikke ubetinget å betegne et virkelig materielt overskudd. Forbruket av de materielle verdier kunne nemlig ha vært større enn tilveiebringelsen av nye sådanne, samtidig som gullproduksjonen og pengeproduksjonen godt kan ha øket i en hvilkensomhelst utstrekning. Pengeproduksjonen er lik prisstigninger. Det ville da kunne bli et tilsynelatende overskudd, hvis vi kun ser på pengemengden, mens det i virkeligheten kunne være et materielt underskudd forhånden, fordi det var oppbrukt mere reelle verdier enn frembrakt.

Noe lignende, men noe mere komplisert, kan finne sted i den enkle nasjons økonomiske fellesvirksomhet. Mere komplisert fordi på den samme konto innførsel og utførsel kan skje på grunnlag av "kreditt". Pengeproduksjonen, eller pengetilførselen kan være økt betraktelig, og med den "kreditmiddelproduksjonen". Men samtidig kan tilførselen og produksjonen av de reelle verdier ha vært mindre enn forbruket, og "prisene" som følge herav steget. Med vareprisene stiger også "verdiene", f.eks. verdien av jord, hus, skip etc. og dermed den såkalte "formue".

Resultatet blir i et sådant lett tenkelig og høyst alminnelig og aktuelt tilfelle altså en tilsynelatende stor nasjonal inntekt – slik som i denne krigens tid i Norge – en tilsynelatende veldig økonomisk fremgang i penger og tall og formuesbegrep, samtidig som det slett ikke betegner eller behøver å betegne en reell positiv økonomisk fremgang, eller et vitterlig, faktisk overskudd. Overskuddet kan være "imaginært". "Krigsfortjeneste" er tap.

Pengeproduksjonen pluss pengetilførsel, pluss kredittproduksjon, pluss verdistigninger (resp. prisstigninger) betegner tilsynelatende et veldig "overskudd", men dette forhindrer altså ikke at det allikevel kan være stort underskudd forhånden. Her er en av de vesentligste forskjellene fra den private husholdning. Det "metallistiske" tallmessige overskudd, som i den private husholdning synes å være ensbetydende (=identisk) med det materielle overskudd, behøver i felleshusholdningen ikke å være identisk med et virkelig materielt overskudd. Og er det i regelen neppe. Dette ser man klart når man venner seg til å betrakte spørsmålet bokholderimessig riktig, som f.eks. i lys av et oppstilt regnskap for "A/S Jordkloden" eller om man vil for "A/S Den norske nasjons fellesbo".Hva som kan se ut som overskudd for den private eller for en institusjon, kan godt være tap for samfunnet, likesom verdibegrepet og forskyvningen av verdiene lett kan vill-lede. De eksakte verdier forflerer seg ikke ved å transporteres eller bytte hender, slik som vi "ser" det i disse dager, og en forskyvning av penger eller valuta betegner i seg selv ikke overskudd selv om tusener av mennesker kan ha "tjent penger" på forskyvningen. Man må ha denne forskjell klart for øye om man like overfor samfunnsøkonomien skal kunne nyttiggjøre seg de nøkterne erfaringer som enhver gjør i sin private økonomiske virkelighet.

Det er intet problem i den store felleshusholdning. Også der er 2 og 2 = 4, og intet enevelde eller flertallsvelde kan gjøre 2 og 2 til 5 eller 10, utenfor utopienes og de entusiastiske uopplyste vitenskapsmenns, politikeres og journalisters verden. Vi kan godt, når det synes å passe oss, fabrikere flere penger, øke kredittmidlene, fiksere høyere verdier og lønninger, gjøre pengeomsetningen større osv, men alt dette har ingen positiv økonomisk betydning i den økonomiske virkelighets verden. Som regel virker de imaginære fiksjoner tvertom i negativ (uøkonomisk) retning i likhet med alle andre fiksjoner og selvbedrag.

Vi kommer disse spørsmål nærmere inn på livet ved å gå regnskapsmessig tilverks.

(forts. i nr 4)

Nå er det blitt en trend å reise land og strand rundt for å piffe opp medmennesker og tjener grovt på det. Karsten Isachsen, Jan Vincent Johannesen o.fl. har gjort det. Nå gjør også professor i idéhistorie Guttorm Fløistad det. Men her stopper nok likheten. Den gode professor har nok en god del mer å fare med enn de to førstnevnte herrer.

Opplevde selv Fløistad på dagskurs i regi av Fauske videregående skole i fjor og fikk mye verdifull input.

Det er ikke overraskende at han trollbinder folk med sine avslappede og folkelige måte å være på og snakke på. Leser man uttalelsene fra en del av deltagerne etter foredraget, er det omtrent det samme som går igjen her som etter foredraget i Fauske: Dette er jo ikke nye tanker, vi har hørt det før, men det er på en måte godt å bli påminnet om tingenes tilstand.

Da er det kanskje betimelig å komme med følgende kommentar: Hva er det da som gjør at man ikke gjør noe med disse tankene og ideene som kommer opp, som man har visst om hele tiden? Man lar dem bare ligge i underbevisstheten, lar verden bare skure og gå som før, uten å fornye seg og ta et oppgjør med gammelt og forstokket tankegods - slik Fløistad er en talsmann for.

Det er lang vei fra pratestadiet til handlingsstadiet. Vårt samfunn er blitt et pratesamfunn, et samfunn som skal snakke ut om tingene, sette ord på tingene, uten å handle. I skolesammenheng betyr dette en uendelig rekke med møter, kurs, foredrag, seminarer osv. uten at det fører til radikale endringer i handlingen.

Guttorm Fløistad har skrevet to meget interessante bøker om det temaet han snakker om. Og han handler i høyeste grad ut fra det han snakker om.

En annen mann som trollbandt mange hundre der han fartet var BDBrochmann.

Han sådde også frø rundt i landet, noen spirer fortsatt, noen falt på steingrunn. Men også BDB var en handlingens mann.

Når skal vi som ble trollbundet følge etter og bli frie, tenkende, handlende individer?

Det var den kloke mannen Jesus fra den galileiske by, Nasaret, som en gang sa at ingen kan arve Guds rike uten at tar i mot det som et lite barn. Og han sa også de ord at "barn hører guds rike til."

Det er som Vår Herre sjøl vil fortelle oss at vi, iallfall til en viss grad, burde leve som barn. Og vi finner også denne tanken om at vi bure være mer som barn også andre steder i Den Hellige Skrift. Nå visste sjølsagt også de gamle tiders patriarker og vismenn at dersom vi lever akkurat som barn i ett og alt, så kunne vi ikke overleve. Det er enkel logikk. Derfor må det ha vært noe annet de har ment, nemlig dette at våre samfunn trenger en hel del egenskaper som er typisk nettop for barn.

I følge professor og hjerneforsker Matti Bergstrøm fra Finland, kan vi oversette ovenstående visdom til et nevrofysiologisk språk, det vil si at vi får en slags "nevroteologi." Denne "teologi" forteller oss at vi som voksne ikke lenger har noe vi hadde som barn, vi har mistet noe som vi som barn eide i vår hjerne og i vår atferd som barn.

Barns atferd er ikke fullstendig basert på hukommelsesprosedyrer av "voksen type". Derfor er barna mer spontane og lystrer ikke gjerne regler og restriksjoner uten videre. Man vet, i følge Bergstrøm, at barnas hukommelsesfunksjoner ikke er bundet av en "faktahukommelse," (som datamaskiner f.eks) men er formbare, slik at barna husker den mest fordelaktige versjonen av noe som har hendt. Verdien av det som har skjedd, forandrer seg med tiden ("verdihukommelse"). Og på denne måten er barnas "jeg" fritt for regler. Og barns liv er ikke bundet av sanseobservasjoner, men ledes av hjernens "mulighetsforråd" som uttrykker seg gjennom fantasi og leik. Vi veit jo dessverre hvordan det blir med fantasien seinere i livet..... Sansedata er i seg sjøl bærere av både muligheter såvel som verdier. Og barna gjør til enhver tid det de tror er bra og rett. De lar seg ikke ledes av hva de "ser" eller tvinges til.

Noe vi voksne tilsynelatende aldri har forstått er at tro er viktigere enn loven. Dette skjønner barn intuitivt. Og det er velkjent visdom for Bibelens forfattere.

Om man, i følge Bergstrøm, anser at "lov" representerer orden, og dermed informasjon, forstår vi også at den delen av hjernen, det vil si de sentra som er spesialisert for lovbunden informasjon, ennå ikke er fullt utviklet hos barn. Barnets hjerne kan føleglig ikke stole på dette med "lov," men må stole på andre funksjonskategorier i hjernen. Det er denne evnen vi kan betegne som "tro." Den er faktisk en funksjon i hjernen, men sjelden sett hos "voksne!" På enkelt vis kan man faktisk hevde at når vår hjerne stoler mer på sine indre ressurser, er det tro, og når den stoler mer på den ytre verdens ressurser, er det observasjon. I observasjonen er hjernen bundet av det ytre miljøets lovbundetheter, det være seg naturlover såvel som sosiale lover. I troens verden er hjernen fri fra disse lover og lystrer bare den indre dynamikken som ovenfor skissert. Og en fullvoksen hjerne trenger faktisk begge deler!

Og når barnas hjerne nesten utelukkende er behersket av de dypere deler, er følgelig barnas indre verden "tid og romløs" og en "guddommelig verden."

Denne verden er "mystisk" og full av muligheter, helt fri for den voksne og "realistiske" virkelighet og falske verdensbilde. Barns verdensbilde er fritt for tid og rom, "evig og uten grenser og voksne Berlinmurer." Barnas såkalte tro ja, kall det gjerne barnetro, hvem husker vel ikke den gamle sangen til Lapplisa om "Barnatro"?, er i virkeligheten nevrofysiologisk definert som en "observasjon hvor den subjektive fornemmelsen er fri for den ytre sanseretningen, det vil si, den ytre verden," i følge forsker Bergstrøm.

Det er dette verdensbilde, basert på tro, vi savner i den såkalt voksne verden, og som vi må tilbake til for å komplettere vårt fysiske bilde.

Dette var innlysende og logisk viten for de gamle tiders vismenn. Og her er det såvissst ikke bare tale om religion, men om hele samfunnet og dets struktur, vi må i vårt sosiale liv igjen utvikle og ta i bruk menneskets indre ressurser. På den måten kan vi berike samfunnsutviklinga med barnas verdensbilde, et bilde som er langt mer utviklet enn vårt smale , såkalte "fysiske syn." Og på denne måten øker vi også samfunnets verdikapasitet og etiske bevissthet ved at hjerner som har mulighetsressurser av uante muligheter får styre mer av våre voksenliv.

Vi må begynne et sted, og det er naturlig å begynne i skolene. Vi må få en "verditeologi-pedagogikk" inn i vårt skolevesen. Vi må omforme skolene fra "slave-virksomhet" til de frigjorte barnas likeverdige utvikling med oss såkalt "fullvoksne." Så får vi siden se til å omforme hele stats-strukturen slik at barn også får direkte adkomst til maktstrukturer med full bestemmelsesrett. Dette er radikalisme i ordets rette forstand. Og alt dette følger av logiske og enkle "hjernefakta," og dette med å leve med våre hjerner. Når vil det erkereaksjonære skolevesenet innse dette da, tro?

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!