Gudsriket fornektes eller utadprojiseres fra Tellus

Hvor mange ganger fornektet ikke Peter og hvor mange ganger har ikke verden falt tilbake til urtilstanden. I dag er drap og massedrap, politikk og løgn, uhederlighet og maktmisbruk blitt vanlig. I sin Guds navn omgjøres en rik og langt utviklet ytre tilværelse til en sorgens og heslighetens hverdag for menneskene på Tellus.

  Hva har skjedd? Hvorfor selvutslettelse og selvutryddelse?Er menneskeheten fortapt? Når Kristus sier: Meg er gitt all makt i himmel og på jord, så strir det mot hans evangeliums ånd å hevde at han dermed mener makten i seg selv som person opp imot alle andre levende personer. Han skulle dermed være en Gudsutvalgt med iboende mirakuløse evner.

  Evangeliets sannhet bunner i at Kristus identi?serer seg med hele den levende menneskehet. Han åpenbarer en makt som er fullstendig ukjent og fremmed for all øvrig natur og for verdens autoriteter. Fuglene, fiskene, dyrene, insektene og ellers alt liv i sammenhengen hvor også mennesket har sin plass, har ikke det som kalles skatten i verdens aker. Kun mennesket er gitt skapende evner, skapende fantasikraft. Naturens eksistensformer uten om mennesket, kan verken skape himmel eller helvete. Himmel og helvete oppstår som tilstander fremkommet av hvorledes mennesket forvalter sitt eksepsjonelle pund i verdens åker.

  Nevnte Kristusord rett oppfattet, gir klar opplysning om hvilken skandale mennesket utsetter seg for når det feiltolker seg selv til å være en mirakelmann eller en evig syndig idiot. Bruker mennesket sin skapende fantasi til å utvikle de mest forferdelige våpen mot hverandre, til å sentralisere all makt opp i hendene på prestisjegale autoriteter, folk som ikke ennu har lært at all prestisje blant slekten er en sinnssykdom, da må vi få en sinnsyk verden. I fremtiden vil det bli bygget sykehjem for slike. Alkolismen er farlig. Narkomani er farlig, men farligst av alt er prestisjen.

  Så lenge Kristi ord feiltolkes, tolkes som om Kristus var en trollmann, som en enbåren sønn, som en frelser av enkeltmennesket fra sine individuelle feilslag og ikke som han som åpenbarte et helt nytt testamente bygget på en helt ny og alleomfattende ny mentalitet, ja som avslører menneskevesenets iboende skapende kraft såvel til godt som til galt, så lenge risikerer menneskeheten å falle tilbake til urhedenskapet. Mennesket er gitt all makt i himmel og på jord og dermed kan ikke prestisjegale herrer eller fruer lede løpet. Da må sannhetens forkynnere frem, ja både de levende og de som finnes i bøkene.

  Visste du bare på denne din dag, hva som tjener deg til fred, sier han også, men ennu er det skjult for dine øyne. Hva betyr skjult om det ikke betyr at mennesket ennu er ubevisst om seg selv som det skapende vesen hvorom alt beror såvel i universet som på Tellus. Sannheten er ennu skjult under et politisk og teologisk tåketeppe. Nettopp dette nye som her sies, er kommet frem i vår norske folkesjel anno 1914–1994. Begynn ikke å hovere for det, men ta Kristus frem igjen på nytt og les hva han sier ut fra helhetens ånd og menneskeheten vil igjen løfte seg fra avgrunnen. Søk så finner du. Bank på så lukkes det opp for helheten og deg.

Befolkningseksplosjonen

Det er skemmende å lese og å høre om vår tids største utfordring – befolkningseksplosjonen. Dette er så skremmende at vi egentlig ikke tør å ta det innover oss. Teknologiens avfallsstoffer har alt krevd sin pris. Naturen svarer med nådeløs brutalitet overfor vår vettløse bruk av dens ressurser – især i vår del av verden.

Mennesket er bare en av tre millioner arter i verden. – Men det konsumerer idag mer næring enn alle landdyr tilsammen. Steinalderbefolkningen blir anslått til omkring 1 million. – Likevel var det først i 1850 at befolkningen i verden nådde 1 milliard. Men det gikk bare 80 år til 1930 før den ene milliard var blitt til to. – I 1960 var tallet kommet opp på tre milliarder – altså bare i løpet av 30 år. Den fjerde milliard var nådd i 1975. Vi begynner nå å nærme oss de seks milliarder. Tempoet øker og øker. Det sier seg selv at det ikke kan fortsette slik.

Når vi idag har store problemer i form av overbefolkning, forurensing og forstyrrelser av balanse i naturen – hvordan vil det da bli om 30-40 år? Man kan vel grøsse ved tanken. Det er ikke noe rart at seende og tenkende mennesker er pessimistiske, – hvis da man ikke vil drømme seg bort i en eller annen religiøs sekt som tror de forpakter sannheten, og dermed spares for Apokalypsen. F. eks. Jehovas Vidner som tror de skal få oppleve evigheten her på planeten Tellus. Det er voksne og intelligente mennesker som tror på dette eventyret.

Slik nå engang livet er her på jorden, så er det avhengig av de bakterier som ødelegger døde organismer, og av organismer som gir tilbake det oksygenet dyr og mennesker forbruker. Menneskets eksistens er avhengig av planter, dyr og vann. Er jordens ressurser så store at de kan dekke f. eks. dobbelt så mange som idag? Vi vet at befolkningsveksten dobler seg hvert 40. år. Tempoet blir stadig høyere og høyere. Naturens kretsløp er lovmessig, og innordner vi oss ikke etter det kan katastrofen bli et faktum.

Det er til BDB’s store fortjeneste at han i sitt verdensbilde og lære tok opp naturens lovmessighet som det sentrale punkt og som vi må innrette oss etter.

Skaperverket er så uendelig mangfoldig og uforståelig at vår tilstedeværelse her på jorden er gåtefull. Naturens indre sammenheng er brutal – samtidig som den er guddommelig i sin skjønnhet. Skal da vår trang til å formere oss være en svøpe som kan komme til å ende i en katastrofe en gang i nær fremtid?

Vi vet at det til syvende og sist er vår tankegang og vår mentalitet som vil avgjøre vår fremtid. Om vi tenker og handler i samsvar med naturen og at vi griper inn i den der det er nødvendig på en rasjonell og uegoistisk måte.

Idag styres verden etter mammonistiske og demagogiske prinsipper. De såkalte frie markedskrefter har fått mer og mer spillerom i vår tid, og mennesket blir mer og mer egoistisk og selvopptatt.

Når det gjelder overbefolkningen i verden er det sikkert nødvendig med mottiltak, men det krever en ny måte å tenke på. Bort fra pengeproblematikken for en mer objektiv analyse av virkeligheten, uten religiøse -svermeriske og illusjonistiske dagdrømmerier.

Det høres vel ut som en slags galskap å komme her og ha noen mening om noe så alvorlig som befolkningseksplosjonen. Men det er jo bare å lese seg til hvor alvorlig de kloke og forstandige ser på det. Vi er vel bare – som den svenske forfatteren Rolv Edberg sier: "Et støvgrann som glimter" Dette støvgrann som det så lett kan bli for mye av – dessverre!

R.bm.: Det er fastslått at et menneske kan leve av 10m2 veldrevet jord. Det moderne menneske imidlertid, spør heller etter hva det kan få i pris for kvadratmeteren. Så lenge en slik mentalitet er rådende, må veerden bli overbefolket.

De fargeløse dagene

Vi trenger en ny kultur for samspill og kommunikasjon

Jesper Juul, dansk familieterapeut, sier at den grunnleggende konflikten mellom barn og voksne er konflikten mellom å bevare integritet og samarbeid. Unger er født samarbeidsvillig. Men vi forstår ikk eat ungers utviklingsprosess dreier seg mye om å tolke og forstå de unges måter å uttrykke seg på, slik at vi kan legge forholdene til rette for et fruktbar samarbeid.

Integritet har å gjøre med den enkeltes spesielle "væremåte", "jeg-identitet", eller fysiske eller psykiske egenart. Så langt i barndommens historie har fostring stort sett vært ensbetydende med krenkelser av ungers idenitet og integritet. Det har vært god tone å fortelle unger hvor håpløse, dumme og umulige de er. Ofte har dette i praksis ført til både fysiske og verbale overgrep. Det har også vært en del av det familiære verdigrunnlaget å oppfatte de minste som asosiale og egoistiske.

Likevle er det slik at barn og unge har fått det bedre i vårt århundre. I middelalderen var barn og unge små underdanige individer. Iløpet av det 1700-århundrede vokste det frem en forståelse av at barndommen har verdi i seg selv. På 1800-tallet utvides forståelsen med blant annet grunntoner som følsomhet. Det 1900-århundrede fører utviklingen videre, og materielt sett får unger det bedre enn noen gang. Men først i løpet av tiårene fra 1970 kan det for alvor konstateres at de unges selvbevissthet har økt betydelig.

Men det er ikke bare positive trekk i samfunnsutviklingen. Det er faktisk slik at en del pedagoger og forskere mener at fra omkring 1970 forverret livssituasjonen seg for våre barn og unge. Det har å gjøre med alle skilsmissene, med at våre unger ikke er sammen med sine foreldre om livsoppgavene. Barn er blitt mer ensomme og barnekulturen brytes opp.

Men i et hvert samfunn er det flere trender eller strømninger. Slik er det også med de forskere som undersøker og studerer barns livsvilkår. De vil uvilkårlig komme frem til ulike oppfatninger. Jesper Juul sin tenkning tar utgangspunkt i at vår viten om unger tilsier et kvantesprang i menneskets utvikling. For første gang i historien har vi nok viten til å utvikle menneskets sunnhet på bekostning av det "veltilpassede" massemenneske.

Det har seg slik at barn allerede fra fødselen av er kompetente invidier. De er faktisk i stand til å markere grensene for sin integritet. Barns verbale og ikke-verbale tilbakemeldinger til de voksne er kompetente henvisninger om de voksnes emosjonelle og eksistensielle dilemmaer. Barns samarbeid med mor, far eller læreren er å forstå som kompetent enten den er konstruktiv eller destruktiv.

All utvikling skjer gjennom et samspill med miljøet (samspill ? gjensidig læreprosess). Overalt skjer det et samspill, mellom meg og dere, mellom oss og naturen, hele tiden. Det nyfødte barnet er totalt avhengig av at samspillet utvikler en grunnleggende tillit til miljøet. Det er den tillit som barnet i de første månedene av sitt liv blir møtt med, det er selv i stand til seinere å møte verden med.

I de første leveårene skal barnet lære å sitte, å gå, klatre, løpe, lage noe med hendene. Det skal lære å kle av seg, hoppe, balansere og gjøre stadig mer innviklede ting.For at denne prosessen skal foregå på best mulig måte må barnet ha opplevd å bli tatt på alvor. Det er det første samspillet med omsorgsperson at barnet lærer noe om godhet, glede og velbefinnende.

Desverre har ikke det samspillet som har foregått mellom barn, unge og den voksne verden alltid vært av det gode. Ofte er det slik at ungene blir "til bry" mer enn til glede ved utforskning av verden De som er større har mer makt og forsøker å stanse barnet. Ofte blir barnet skremt og krenket. Dersom slike holdninger dominerer i de unges miljø, kan utviklingen til selvstendighet hemmes. Det bygges opp følelser av skam, tvil og usikkerhet. (E. Nordland, 1986).

Et samspill som er preget av at den voksne verden stadig kritiserer og korrigerer ungers atferd hører til det verdigrunnlaget som nå er i oppløsning. Verdigrunnlaget har røtter i en døende materialistisk livsoppfatning. Det er en klar krenkelse av ungers integritet stadig vekk å fortelle dem hvor umulige de er. Slike samspillsituasjoner er stadig vekk vanlig. I kjølvannet følger det ofte psykosomatiske problemer (psykosomatisk har å gjøre med at livet mitt gjør vondt, og at det ikke takles konstruktivt.) Hodepine, mageknip og muskelspenninger kan være tegn på at barnet er plaget av psykosomatiske problemer. Utenfor hjemmet er de vanligste tegnene på psykosomatiske problemer følgende:

– atferdsproblemer

– agressivitet

– hyperaktivitet

– konsentrasjonsvansker

– mobbing

– misbruk av alkohol, narkotika, lightergass, piller, kjemikalier, selvmord, taushet, isolasjon, vold etc…

Nå er det heldigvis slik at vi kan lære hvordan et fruktbart samspill bør være. I ethvert samspill og i en hver kommunikasjon med barn og unge dreier det seg om å bygge inn spiren til håp, tro og kjærlighet. Vi vet faktisk videre at det er nødvendig med en viss type psykologisk næring for at ungers selvfølelse og selvtillit skal romme maksimale utviklingsvilkår. Det dreier seg om to følgende premisser:

1. Vi må faktisk trene oss i å "se" barn og unge slik de faktisk er. Det er ikke nok bare å registrere det fysiske. Dette har noe å gjøre med å ta i bruk vårt indre øye…

2. Vi må la de ungene få følelsen av å være betydningsfull. Desverre er den motsatte oppfatning fortsatt vanlig.Unger skal ikke tro "de er noe". En slik oppfatnin, sier Jesper Juul, fører i alle aldre til irritabilitet, agressjon og frustrasjoner.

Mange voksne er redde og ikke i stand til å møte unger som tør å uttrykke sine egne tanker og følelser. De er ikke modne for en slik utfordring. De nye økobyene er kanskje bedre egnet til et slikt samspill.

I økobyene står fellesskapstanken sterkere, og barn får igjen større forutsetninger til å delta i samspill med de voksne om livsoppgavene.

Avrundingsvis kan det passe å gjenta at de to psykologiske næringsstoffene er nødvendig i et hvert menneskes liv, for at det skal bli fruktbart alene eller sammen med andre. Et viktig poeng er dessuten at de to grunnelementene må tilføres et personlig språk. Fremmedgjørende vedtak, lover og regler duger ikke.

I dagene mellom 24/7 og 29/7 møtes vi i Haugesund på

To forskjellige livsanskuelser og deres logiske konsekvens

Jeg må her betro mine lesere et eksempel fra mitt eget liv, da dette eksempel viser fordelene ved å lese Bibelen riktig.

I 1933 var det i Norge blitt noe av en folkebevegelse omkring den bibeltolking og livsorientering som jeg hadde søkt å utbre i skrift og tale. Samtidig begynte Quisling å organisere "Nasjonal Samling". Da kom hans venner til meg og sa: Vil ikke dere også ha en nasjonal samling? Jo, sa vi. "Vel så forsøk å komme overens med Quisling. Vi behøver ikke to opposisjonspartier i landet". Jeg erklærte meg enig av to grunner. 1. For det første hadde jeg personlig ingen lyst til å "stilles til valg". Jeg ville den gang som alle år før og etter intet heller inn å få lov og skrive og tale i frihet uten "tilhengere" som ville "bruke sin stemmerett" og gjøre min person til "fører". 2. Så snart jeg skulle tale i Stortinget ville mange oppfatte meg som om det var en politisk kampgruppe jeg sto i spissen for og intet var meg mer fjernt og intet var jeg mindre skikket for enn nettopp dette. (Da presten Hans Bauge i motsetning til andre prester ville ta kampen opp mot gullkalven, ba jeg ham om å bli partiets fører. Han var langt mer skikket enn jeg; men "presten" i ham skapte mange vanskeligheter for ham.)

Konferansen med Quisling kom i stand, men førte ikke til noe, hvoretter Quisling og jeg hadde en konferanse hvor bare vi to var til stede. Jeg kritiserte Quislings valg av midler, særlig hans provokasjonsmetoder overfor kommunistene og andre og sa: Det vil føre til borgerkrig. "Han sa: De er en idealist, men deres metoder fører ikke til målet." Jeg: Ser De ikke at en nasjonal samling må være eller bli et produkt av ny orientering? Denne nye orientering har vi. Sannhetens lys samler og forener. Villfarelse og voldsmidler splitter og atskikker. Det gode som De vil kommer ikke. Det onde som De ikke vil kommer. "Quisling: Kommunistene vil ha det slik; se på Hitler. Hans metode fører fram. De mener det nok godt og har visst tenkt både dypt og lenge over tingene, men De er for "god" for denne verden. De er for lite realist og realpolitiker." Konferansen endte med at jeg ga ham min bok "Det levende samfunn", og vi gikk hver til vårt. Det var dessuten hans antisemittiske syn som skilte mellom oss. Jeg ser ingen fiender i kjøtt og blod. Ved første "valg" deretter gikk Quislings parti ned fra ca. 28000 stemmer til ca 18000 stemmer og mitt "parti" gikk opp fra 15000 til 45000 stemmer. Jeg hadde altså ført bevis for at folket vil det gode når de bare får høre og forstå hva som er det rette. Vi gikk ut og inn hos alle slags mennesker og drøftet de sosiale, økonomiske og etiske problemer med kommunistene så vel som med alle andre. Tross hele den norske presses sabotasje og Stortingets og Kringkastingens systematiske sabotasje, gikk vår nye livsorientering framover, og det enda så raskt at vi ved en rettferdig og rimelig valgordning skulle hatt 5 stortingsrepresentanter.

Da Hambro så dette ble Stortingets eget forslag om "forholdstallsvalg" henlagt, og Stortinget gjenvalgte seg selv i 1939 så det ingen nye valg ble. De norske antisemitter som i Hambro så en farlig mann bør merke seg at da jødene ble forfulgt i Norge hadde jøden Hambro utbevisst og ufrivillig selv sørget for at Quisling kom i forgrunnen, og at vi som var det største opposisjonsparti og virkelige nyorienteringsparti kom i bakgrunnen, men vi var ikke jøde-fiender. Jøden Hambro arbeidet altså seg selv og sine imot. Jeg kjente personlig flere norske jøder som utmerkede mennesker og ser ingen fiender i dem. Det gjorde meg uhyre ondt å erfare hvorledes "Nasjonal Samling" utleverte dem til forfølgelse.

Hvordan gikk det så? Allerede da dette skrives er borgerkrigen i full utvikling (mars 1945), nordmenn dreper nordmenn, og de som ga seg ut for å være "nyorientert" hevdet urgamle ideer og villfarelser. At de heller ikke forsto sin bibel og slett ikke hadde nytt lys og nye veier framgår tydelig av deres jødefiendskap. De norske i London gjorde "strandhogg" i Norge og fanget noen av Quislings tilhengere og tok dem med som fanger til fremmed land; borgerkrigen er altså i full gang.

Husk tegning av min venn Einarson. Den ble tegnet og offentliggjort mange år før "Nasjonal Samling" kom til makten ved hjelp av fremmede våpen og overgrep i vårt land. Hvorledes kunne vi forutsi dette. Etter nøyaktig samme viten om livslovmessigheten som den som Moses benytter seg av når han forutsier at jødene slo hinannen i hjel. Vil man ikke se beretningen i 2. Mosebok som en bokstavelig hendelse, så kan man jo bare se det som et "drama i en akt" diktet av en seer. På lignende måte kan vi lese beretningen i Bibelen om Babels tårn, som vi straks skal ta for oss.

Med det anførte eksempel fra egne opplevelser i Norge har jeg villet vise: 1. Bibelens absolutte sannhet og pålitelighet angående den indre selvvirksomme lovmessighet og ufravikelige hellige livsorden. 2. At Guds ånd ikke bare skriver sine "lover" men han sørger også selv for at lovene blir overholdt. Intet folk i historien som har danset om gullkalven har unngått sin samme skjebne. Tenk på Jerusalem, Kartago, Rom, Spania og hviklet gammelt kultursamfunn man vil. Kan den empiriske vitenskap snart "erfare" dette? 3. Hvilke metoder viste seg å være mest realistisk – mine – eller Quislings, Quislings metoder førte rasjonelt til de resultater som de måtte føre til. Han arbeidet i nøye tråd og sammenheng med Stortinget og tidsånden, og fikk forsåvidt rett; han var øyeblikkets mann likesom Aron som ga etter for tidsånden – folkestemningen; men jeg fikk rett forsåvidt som at de metoder jeg anviste var ensbetydende med å bygge på den eksakte virkelighet. (Klippen som Bibelen kaller der.) Quisling bygde på sand som typisk dagdrømmer. Han aksepterte skinnvirkeligheten og derfor visste vi andre på forhånd hele hans skjebne. 4. Når Hitler har løpt sin linje helt ut, vil verden da ha lært hva voldsmetoder og militærvesen i seg selv innebærer og inneholder? Vil man ha lært å oppfatte Bibelens lære om livets lov og orden, eller vil man fortsette likesom fluen og surre omkring sine egne iboende dynamiske krefter uten å eie evne, tro og vilje til å kunne kontrollere seg selv? Vil den emperiske vitenskap høste denne "erfaring" eller vil den fortsette å kalle sine villfarelser for erfaringer?

Jeg har altså i motsetning til "statens" presteskap hevdet at det lar seg praktisere å lære alle barn i 15-årsalderen så meget om livets lov og orden at det går opp for deres bevissthet hvordan det hele henger sammen. De unge konfirmanter får i verste fall "gå om igjen" så mange ganger at de tydelig og klart på egen hånd kan fortelle om den åndelige allmektige selvvirksomhet inne i menneskene. Dette er like lett å oppfatte som skolens pensum i fysikk eller sammensetningen og funksjonene i et radioapparat. Det lar seg videre praktisere å skaffe et folk så inngående orientering og selvkontroll at presten Aron blir tatt ved vingebenet i samme øyeblikk han begynner å "lære folk opp i åndelig drømmeliv" og i økonomisk og sosial lekestue omkring symboldannelser. Det går an å lære endog tyskerne til betimelig tid å gardere seg mot demagogi, og det går an å lære arbeidere og borgere at alle"interessemotsetninger" bare er kunstige og oppdiktede fenomener som skyldes formørket forstand hos rettledere og lærere, og at enhver organisasjon av mennesker i virkeligheten er begynnelsen på trelldom og tvang – det motsatte av frigjørelse samt endelig at enhver "interessemotsetning" bare er tilsynelatende, altså et blendverk som har sin rot et eller annet sted i en eller annen ufrivillig og ukontrollert lek med symboler.

I første Mosebok 11, 1 – 8 står følgende:

Det banale mennesket som leser denne beretning gjør narr av beretningen og forkaster den som noe "uvirkelig" og som noe som iallfall intet har med hans liv og de moderne samfunns virkelighet å bestille. Den banale prest forsikrer at dette er en historie om noe som en gang har hendt og man håper kanskje på ennå å finne "stedet" hvor Babels tårn skal ha stått. Vitenskapsmannen ryster på sitt hode og forsikrer at det bare er en gammel "myte" som trygt kan henlegges. Det moderne menneske med sin "erfaringsvitenskap" bygger ikke lenger Babels tårn; men hos alminnelige "enfoldige" mennesker lever ennå beretningen og brukes som uttrykk for å bygge "luftkasteller" eller "luftslott". Når man bygger illusjon på illusjon så lager man et sant "Babels tårn". Filologer og etymologer (språkgranskere) gir en ganske annen forklaring på at det er oppstått forskjellige språk på jorden og således har man intet fast holdepunkt når man skal "tro" at beretningen om Babels tårn er inspirert av Gud.

Vi skal ta et eksempel. Under forrige verdenskrig trengte den tyske "stat" mange penger. "Staten" opptok krigslån hos folket som beredvillig betalte sine "penger" inn til "stats"-kassen og fikk gjeldspapirer som vederlag. Folket hadde tro på "staten" og arbeidet dag og natt for "staten" og fikk hurtig sin egne penger tilbake. Så hadde man både pengene og gjeldpapirene. Da "staten" stadig måtte ha nye penger spilte "myndighetene" Tysklands nasjonalsang for folket og oppfordret til nye lån, og det ble utskrevet og oppsamlet uhyre masser av gjeldspapir. Etterhånden, mens dette pågikk, forandret begrepet gjeldpapir seg til begrepet "formue". "Stats"-papir regnes ennå i dag som sikker formue. Språket begynte allerede straks å bli forvirret . Hva den ene kalte gjeld, kalte den annen formue og hva en kalte nasjonal gjeld kalte andre nasjonal formue. Ingen kunne oppdaget at "Guds ånd" steg ned fra himmelen og forvirret deres språk og begreper. Det foregikk i all stillhet inne i dem selv. Guds ånd arbeidet seg selv "nedover" til dem. Da folket hadde tømt sine lommer 10 ganger eller mer forelå det et helt "Babels tårn" av tysk "nasjonalformue". Hvis Tyskland hadde "vunnet" krigen så hadde de forlangt at "fienden" skulle betale den tyske "stat" et beløp som tilsvarte alle de tyske krigslån tilsammen. Da hadde man sagt: "Der kan du se, vi tjente på krigen. Vi fikk rett som sa at "stats"-papirer var formue." Og det tyske folk hadde med glede betalt "formueskatt" av sine "stats"-papirer. Hadde Tyskland vunnet så hadde Tysklands kunder ("fienden") måttet oppta nye "stats"-lån i sine land og "formue og gjeld" var vokst tilsvarende i disse land. Da Tyskland tapte, tjente den tyske "stat" alle sine krigslån netto. Den meldte konkurs og folket var skuffet, snytt og bedratt av sin "molokk", den tyske "stat" og av de tyske prester og statsmenn.

Det store Babels tårn falt sammen og isteden kom det er nytt. Alle priser steg og alle gledet seg fordi de ble rikere. Arbeiderne fikk "høyere lønn", endog pålegg fra døgn til døgn, så de rakk ikke å streike så hurtig som lønnen steg. Godseierne betalte sin gjeld ved å selge – først en gris for 42 millioner mark, siden var en høne like meget i verdi som hele pantegjelden på godset. Dette nye Babels tårn endte ikke før man i porto på et brev betalte mer enn hele den franske krigsskadeerstatning i 1847 utgjorde.

Også dette Babels tårn falt sammen, men imens var det tyske folket så splittet og alle språkets begrepsdannelser så forstyrret at hele folket "kom i kok". Den ene forsto ikke mer enn den annen. Det tyske folk var snytt og bedratt. Keiseren hadde jo sagt: "Herlige tider fører jeg eder i møte." Og folket trodde ham og arbeidet, ofret og slet dag og natt som bare det dyktige og energiske tyske folk kan det. Skuffelsen måtte skape panikk og tegn til indre oppløsning. Troen på eventyret om "staten" som velgjører begynte å vakle. Det var tydelig at en "stat" som taper er en bedrager. Her måtte finnes en "prugelknabe" eller "syndebukk" som vi sier på norsk. Og denne fant man straks i jøden. Jøden hadde skylden, sa folket og keiseren.

Og dermed var grunnlaget lagt for det neste Babels tårn. "Skriften skulle jo oppfylles." Jødene var Guds ulydige. Jødene hadde korsfestet sin Messias. "Deres blod kommer over oss og våre barn." Mange tyskere hadde godt kjennskap til Bibelen og skriften gikk i oppfyllelse (for

tusende gang?). Jeg vet ikke hvor mange ganger jødene hadde vært "prügelknabe", hver gang statshedenskapets illusjoner og pengepolitikkens utopier holder på å avsløre seg selv i de forskjellige folkes historie; men 10, 15 ganger er iallfall jødene blitt utpekt som syndebukkene ved alle anledninger når "kriger" er mislykket, eller når et eller flere Babels tårn er falt sammen. Jeg behøver bare å minne om jødeforfølgelsene i det gamle Rom, Spania, Polen, Russland, Frankrike osv. Jeg vet ikke hvor mange ganger folk egentlig vil at "skriften skal gå i oppfyllelse" før folkene lærer å oppfatte og adlyde skrifene. I 1936 reiste jeg til Wien og talte for jødene for å få dem med på – i egen interesse – å oppklare skriftene. Det var forgjeves. I Wien var det streng sensur og sannheten måtte bare sies i så "dulgte" talemåter at ingen forsto.

Da tysk nasjonalisme ble påtvunget Norge, hadde vi allerede bygd en hel del Babels tårn. Vi hadde gjort det selv, men meget etter forbilde fra utlandet. Begrepsforvirringen var blitt så stor at tysk sosialisme plutselig ble "norsk" sosialisme, og et voldtatt folk kalles "fritt folk". Heller ikke hos oss hadde vi sett Gud fader stige ned fra himmelen for å forvirre vårt språk og begrepsdannelser. Dette besørget våre ledende menn, dvs. tidsånden selv. Jeg kjenner snart ikke et ord i vårt språk som ikke har tvedelt eller tredelt betydning. Vi skal ta noen få eksempler som vil vise dette:

Således kunne vi holde på i det uendelige. Alle utopister og dagdrømmere har disse trekk felles:

1. De bygger alltid det ene fantasitårn ovenpå det annet.

2. Alle strever de oppover mot himlene.

3. Alle mener det godt og tror de kommer nærmere himlene.

4. Alle drømmer at de får sine ønsker oppfylt.

5. Alle opplever symbolene som virkelighet.

6. Ingen reagerer på det uvirkelige. All indre sensur og selvkontroll mangler.

7. Den urolige underbevissthet røper seg:

A. I deres mimikk.

B. I deres valg av voldsmidler.

C. I deres offerglede og offervilje for å bevare illusjonene.

D. Ideres behov for en "syndebukk" hvis det ikke går etter oppskriften.

E.  Deres forbitrelse hvis noen forsøker å vekke dem. Uvilje overfor kritikk.

F. Deres fariseiske tvil på den "dårlige" menneskelige natur.

G. Deres raseri og forbitrelse hvis noe går dem imot (mens de leker).

H. Deres språklige forvirring.

I. Deres behov for monopolisering.

(Jfr. hva vi foran har påvist ang. de mest karateristiske trekk ved drømmetilstanden.)

Vi ser altså av alt dette at beretningen om Babels tårn er en fantastisk naturtro gjengivelse i bildespråk av menneskenes ufrivillige selvnarreri. Jeg har mange års erfaringer fra diskusjoner og avispolimikk, og alle mine erfaringer går ut på at man taler og skriver forbi hverandre fordi begrepsforvirringen er blitt så stor at de ord man bruker tillegges forskjellig betydning. Ordenes realinnhold og opprinnelige etymologiske betydning forskyves langsomt, "så den ene ikke forstår den annen".

Hvordan skal så livet eller den store skapelse fri seg selv for alt dette? Hva skal eller kan virkelighetens vesen og væren foreta seg overfor uvirkelighetens fanatiske tilhengere? Det ser vi jo nå for tiden alle sammen, hvis vi har øyne som kan se og ører som kan høre. I beretningen i Bibelen står det nokså tydelig at ånden selv "stiger ned" og "forvirrer". Åndslivet inne i oss selv arbeider seg nedover til tankeløshet, kritikkløshet og overfladiskhet som i sin endelige forlengelse skaper først språkforvirring og så oppløsning. Livslovmessigheten sørger altså selv for at livets lov blir fulgt. Også dette skjer dynamisk. Så allmektig og uovervinnelig er Guds ånd. Så sikkert og solid er hans byggverk utført av ikke universet med sine talløse og kjempemessige himmellegemer er bevarer seg selv fra å komme i kaos, men endog alle våre tanker og villfarelser er således beregnet at enhver utopi oppløser og utrydder seg selv. "Enhver plante som min himmelske far ikke har plantet" er en livsfjern og uvirkelig plante, som i kraft av sin egen uvirkelighet "opprykker seg selv ved roten". Matt. 15.13.

Hør derfor alle hedninger og utopister og alle som tror om seg selv at de er egoister: livet har god tid. Her er nok av evig stoff og evig energi og dynamikk. Bare driv på med utopiene så lenge I har lyst til å skuffe eder selv og hverandre. Bare driv på alle sammen. "Fyll også I eders fedres mål", men når I engang oppdager sannheten om dere selv, så ville det forundre meg om I ikke for egen skyld opphørte med utopiene og den misforståtte livskunst. Tenk en gang over hvor farlig den "surdeig" er som verdens Frelser advarer imot.

Folkeforbundet i Geneve og nå F.N. er sikkert det største Babels tårn som verden har sett? Også der var og er hensikten god. Man vil "sikre" freden ved organisasjonen. Men tenk en gang denne tanke til bunns. Ialle land hadde man opplevd at jo mer man organiserte de mange kunstige interessemotsetninger, desto mer motsetninger oppsto det og dess mer tilspisset ble de, fordi man tok motsetningene alvorlig som en naturnødvendig virkelighet istedenfor å undersøke årsakene til interessemotsetningene og fjerne disse. I alle europeiske stats"-administrasjoner hadde man legalisert motsetningene og opphøyd intriger, laster, lidenskaper og misforståelser til "politikk" og "realpolitikk". Den politiske stats forvaltning i alle land hadde utviklet seg til å bli tumleplassen for alle særinteresser og samlingsstedet for alle slags interessemotsetninger. Alle som hadde gjort det til formål å leve ved og organisere begjær etter nestens gods møttes i "staten" for sammen å forvalte fellesskapets interesser. Men var ikke dette i seg selv en utopi?Hvis alle dyr av ulveblod og ulvementalitet ble satt til å "styre" alle de andre dyrs livsinteresser, hvordan gikk det så?(Når jeg her sammenligner politikere med ulver så er det dels fordi at disse selv mener at menneskene er "dyr", f.eks. ulver og får, og dels fordi Bibelen bruker denne analogi). Når ulvene kommer sammen, vil de da ikke dele "ådslet" mellom seg?"Hvor ådslet er der vil rovdyrene samles", som Kristus sier. Dette hadde i lang tid vært praksis i enhver "kristnet" stat i Europa. Resultatet var miserabelt. Dette innså "ulvene" selv og så ble de enige om at alle Europas "ulver" skulle ha møte i Geneve for å "ordne" hele verden og for å organisere freden;Sic. Hadde det ikke nå vært riktigere å si:Erfaring viser at en politisk stat er uhensiktsmessig fordi det er lettere å ordne seg og skape fred i det små og enkle og spesielle, enn i det store og kompliserte og sammensatte. Alt som hører livets virkelighet til begynner i det små. Finn først nøkkelen til vanskelighetene i det små, i det hjemlige, lokale og oversiktlige. Generaliser fremfor alt ikke. Hadde ikke en slik tanke vært atskillig nærmere det riktige? I stedet derfor sier man som så: Da villfarelsene i det enkelte land er vansklig å rette på, må vi samle all europeisk villfarelse i en sal, så vil den nye sol oppgå over både onde og gode. Hvis den ene gale "stats"-mann ikke er gal nok så vil han nå kunne lære av de andre og ta med seg hele kofferten av mer galskap hjem til sitt eget land. Vi må bygge et tårn som er så høyt at det raker helt til himmelen. Der oppe fra kan vi våke over Europas fred og slå ned på en hver som skaper uro. "Da presidenten i Folkeforbundet åpnet det første møte ble det dødsstille i salen. Alle følte stundens alvor", het det i dagspressen. Alle tok seg selv helt alvorlig. Tyskerne og jødene også. Hambro og Mowinkel ikke minst. Tenk for en ære. Tenk for alle de nye muligheter som åpnet seg for alle de små nasjoner. Men Satan lo så det rystet i hele helvete. "Menneskene har en ubetvingelig trang til å ta seg selv ved nesen og misforstå seg selv," sa Satan og slo seg på folkeforbundspolitikk.

Her hjemme tagg og ba jeg om at Norge ikke skulle være med på Babels tårn i Geneve. Jeg tagg norske vitenskapsmenn om å si fra at livet ikke kan ordnes generelt, men at alt som er levende og virkelig, vokser nedenfra og oppover, innenfra og utover. Men også vitenskapsmennene mente å ha "historisk" erfaring for at det fantes "trær" og planter som vokste ovenfra og nedover. Slike planter finnes ikke i naturen og det ble min misjon å fortelle folk om Frelserens livsorientering, og denne planten ville bli opprykket ved roten. For det var bare "Babels tårn" som gikk igjen. Utopistens verdensbilde som manifesterte seg. Henrik Ibsen ville sagt: "Avgrunnen skyter blomster. Natten forråder seg selv".

Jeg har oppfattet Bibelen som en lærebok i samlivskunst. Men norske stortingsmenn gråt av glede og takknemmelighet fordi de fikk delta i "Norges høytidsstund" da Norge fikk lov å være med å organisere verdensfred og spise kirsebær med de store". Så forskjellig kan vi mennesker lese Bibelen; så forskjellig kan vi oppfatte begreper om fred, frihet, rettferdighet, osv. Så forskjellig kan vi se på "realpolitikk, virkelighet og fantasivirkelighet".

"Jøssinger" er et navn som de nordmenn bærer som trodde på Babels tårn i Geneve. Det er selvfølgelig og rimelig at de ble alvorlig skuffete og forbitret da Babels tårn falt. Det føltes nesten som en sjikane eller fornærmelse og nå måtte de finne en "prügelknabe. Selv kunne de ikke ha skylden? De hadde kanskje selv takket sin gud for Folkeforbundet. Det ville være å fornærme Gud selv å innse at deres gud hadde narret dem. "Disse satans tyskere," sa de. "Hvis ikke tyskerne var kommet," sa de. "Vi hadde det relativt godt før tyskerne kom" osv. Det faller ikke Jøssingen inn å erkjenne at hans prester og autoriteter hadde "tatt feil" og forført dem. Hvis en tysk soldat forførte en norsk pike var det tusen ganger verre enn om "kirke", universitet, presse, skole og "stat" hadde forført hele vårt norske folk. Nettopp slik er Babelstårnet dypt forankret i vår natur. Den mange tusen år gamle beretning i første Mosebok er altså så verdifull at vi får tilgi de gamle patriarker deres små og store lettsindigheter og utsvevelser når vi tar i betraktning den åndelige rikdom, det veldige åndelige aktiva som deres bibel inneholder.

Jøssingene vil aldri finne fred i sin sjel før de går i seg selv og ser den tyske invasjon i Norge under annen verdenskrig som et utslag av livets egen lovmessighet. Det var en utakknemmelig rolle livet ga tyskerne å utøre i Europa. "Men Gud ga dem i sitt hjerte å utføre sin vilje". (Åb 17.17.) Tyskerne visste ikke selv hva de egentlig gjorde eller hvorfor de gjorde det. De var et redskap i tidsåndens hender. Åerkjenne dette betyr det første skritt til frelse. Erkjennes det ikke, så blir det neste og det siste meget verre enn det første. Vi har vår skjebne i våre egne hender, men vi har svake hender for tiden, for vårt livsbilde er en "tåke" og en svartnatt. Forførelsens ånd sitter der den ikke bør sitte – på hellig sted – på samfunnets tempeltinde. Det er derfor å frykte at det neste store Babels tårn skal bygges snart. "Egoistene" vet ikke bedre, stakkar. Djevelen baktaler dem hver søndag i kirken og hvert døgn i dagspressen.

Imangfoldige år har jeg her hjemme vitnet for mine landsmenn at militærkrigen bare er en forlengelse av handelskrigen. Tanks og flymaskiner er bare "forlengelsen" av pengesaker og regnemaskiner., Pristilbudenes forlengelse er krigserklæringer. For når alle vil kjøpe billig og selge dyrt så er alle i ubevisst krig med seg selv. Det er bare tøyesløs fantasi å tro at man kan bedra andre utenat bedra seg selv. Det er derfor at en biskop i Bergen sa i sin endeløse uvitenhet at det var til "ære for Guds navn" når man på ære og samvittighet skrev under på at man hadde hatt virkelig fortjeneste. Men den ureflekterte "selvhengivelse" til mammon og "staten" er menneskehetens svøpe. Det er ingen fortjeneste. Ti når det du kaller fortjeneste er bedrag og selvbedrag, hvor stort blir da selvbedraget? Jfr. Jesu lære: Når lyset i deg er mørke, hvor stort blir da mørket? Matt. 6, 2, 3. Les også profeten Esaias 5,20: Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørket til lys og lys til mørke.