Sosialpsykologisk avis

Nr.2 - 1. februar 1999 - 64.årgang

Det er mange teorier og forklaringsmodeller på voldsutviklingen i dagens samfunn. I likhet med mange andre saker er dette også en sak som etter pratestadiet er avsluttet ofte havner i skrivebordsskuffene uten at praktiske løsningsmodeller blir satt i verk. Det heter så fint at det er viktig å prate ut om tingene, å sette ord på følselsene sine m.m. Det er faktisk slik oppdragelsessamfunnet hittil har fungert overfor den oppvoksende slekt. Et annet begrep for å beskrive dette er " å sy puter under armene på ungdommene".

Man kan vel heller ikke lenger forundres over at et samfunn som oversvømmes av filmer og dataspill fullpakket av ekstremvold ikke skaper de sunne, empatiske unge menneskene vi helst ser at dette landet skal befolkes med. Likeså er voksenverdenen etterhvert blitt så umoralsk at mange av forbildene ikke er verdt fem øre. Det er bare å nevne underslag, svindel, tyveri fra egen bedrift, man betaler ikke tilbake når man har fått for mye igjen i butikken, økonomiske fallskjermer i astronomiklassen osv. Man kan ikke fylle en sekk med møkk og så vente at det vil renne ut perler etterpå. Man må høste det man sår. Så enkelt er det.

Det er mange år siden jeg første gang besøkte en barnehage, men en skulle tro allerede da at de søte små var blitt en miniutgave av den fordømte nordlendingen for maken til bannskapsregler og respektløs oppførsel må en lete lenge etter. Det er helt klart at dette uvesenet starter i hjemmet. Makter en ikke i tidlig oppvekstår å sette grenser for hva som er god folkeskikk eller ikke, får det store konsekvenser senere i livet. De første leveårene er av avgjørende betydning, det enes iallefall ekspertene om. Men det er forskjell på ord og handling i denne sammenheng. Hvis foreldre korrigerer etter beste evne, men senere handler stikk i strid med de velmenende ordene, er det gjerningene som avslører deg som oppdrager. Pappa som maser om at ungene skal rydde opp etter seg og ikke kaste papir og søppel i hytt og vær, men som senere i feriebilen kaster sjokoladepapir ut gjennom vinduet, vil få økende vansker med å forklare begrepet "miljøsvin" for podene. Evnen til å gå foran med et godt eksempel er ikke særlig velutviklet hos foreldregenerasjonen. Men hvor skulle de ha lært dette hen? Det er her arvesynden i familiesystemet kommer frem. Det man opplever som vanlig oppførsel hos sine foreldre eller andre voksne, blir avgjørende for ens egen atferd.

Det er viktig å oppdra ungene med konsekvens og rettferdighet. For å unngå store problemer i ungdomsårene må man følge opp folkeskikk-treningen gjennom de første leveårene meget nøye. Her skal ikke bare foreldrene gjøre sitt, men også naboene. Det skal være både en rett og en plikt at også andre bryr seg om ens egne barn. Man skal gripe inn overfor enhver handling som strider mot alminnelig folkeskikk. Ser man en gruppe unger mishandle en annen, skal man resolutt gripe inn uten at man trenger å frykte for at foreldrene til overgriperne skal legge en for hat resten av livet. Dette må bli sedvane og ikke unntaket fra regelen.

Men i denne sammenheng er det meget viktig at barn og unge i oppveksten får flest mulige opplevelser av å bli satt pris på og rost etter beste evne. Det er her den såkalte Bestemors lov kommer inn: Ta noen på fersk gjerning for å ha gjort noe bra! Dette øker selvtilliten og gir et såpass positivt selvbilde at det i stor grad gjør aparte atferd helt unødvendig for vedkommende.

Konklusjonen er at grunnlaget for en positiv atferd legges i de første leveårene. Det er her veien videre stakes ut. Det er her det viktigste forebyggende arbeidet kan og må gjøres. De voksnes ansvar er meget stort her og de må sørge for å gå foran med et godt eksempel.

Karl I. Hagen var frampå i budsjettdebatten i haust med eit forslag om budsjettnedskjering så det monar. 50 milliardar var nemnt. Ja, kvifor ikkje skjere ned? Økonomien har jo to sider, både inntektsside og utgiftsside. Som vanleg vart budsjettet auka og dermed blei det skapt grunnlag for fortfarande prisauke og inflasjon, rentestigning og aukande spekulasjon. Karl I. ville skape moderasjon i budsjettet, noko som også kunne føre til betra økonomi, t.d. på denne måten: Dersom skattar og avgifter vart senka med eksempelvis 10% og alle løner i tariffane vart omforeint senka med 4% så fekk vi ein inflasjonsfri auke på 6%, just eit tal som no. – Handelen ville auke og ta igjen det tapte.

Dette synest mogleg som ein ny veg å gå. På dette viset vil ikkje tala inflatere til himmels, men diverre alle verdas folk kan pr. dato ikkje tenkje seg å motta betre kår på annan måte enn det at løna blir lagt på!!! Der finst enno ikkje noko land som kan vurdere onnorleis. Lønene må opp skal dei tene meir, ikkje ned. Men dette er rett berre så lange ein tenkjer privatøkonomisk; tek ein omsyn til den storstila arbeidsdeling og differensiering som dei siste par mannsaldrane har omskapt samfunna sine arbeidsvilkår, så blir den privatøkonomiske tenkjemåten reine babelstårnbygginga. Skal dette avverjast, må den økonomiske tenkjemåten endrast. Økonomien må vurderast ut frå ein heilskapssynsstad fordi det i vår verd i dag er skapt av heilskapen. Der finst snart ikkje den ting heime eller ute som du åleine har skapt. Det arbeidsdelte samfunnet har skapt alt. Difor, først når samfunnet fungerer godt, kan du, den einskilde, fungere godt.

Noko som må nemnast: Det fylgjer større og større risiko med bruken av pengane i eit moderne, spesialisert samfunn, enn i eit gamaldags hjelp-deg-sjølv-samfunn. Den må takast omsyn til. Allereie Moses peikar på denne risikoen eller fåren i premissversa for Dekaogen. (2. Mos. 20.4. kap. 3 - 4 og 5. vers), men diverre, kyrkja har ikkje enno lært desse orda som samfunnskunst, berre som religion. Men straks den større og større bruken av pengane som betalingsmidlar ikkje blir tillagt eigenverdi, verda lærer å skilje mellom verdiane i samfunnet og det som berre er bilete av verdiane, løysast den krisa vi er oppe i, og straks Karl I. og partiet hans innser dette, vil han lukkast med sin nedskjeringspolitikk.

Så til det nye betalingsmiddelet, Euroen. 11 land i Europa vil sikkert tene på å gå saman om felles mynt. Ingen tvil om det; men korleis vil det gå i lengda? Det blir pengar å tene på å ta bort handelshindringar og andre hindringar mellom landa;men denne fortenesta vil svinne bort etterkvart fordi dei 11 einskildsvis ikkje har greid å løyse den løns- og prispolitikken som fører budsjetta opp mot dei stratosfæriske talhøgdene. Då kjem armoda, midt i overfloda, attende. Då var det kanskje verd å tenkje over og ta i bruk dekapitaliserings og desentraliseringsmetoden, frå den lengst avdøde Brochmann. Ibøkene sine har han synt ein ny veg som ikkje bør leggast bort uprøvd, å skifte ut mynten i Europa let seg gjere. Verre er det å skifte ut den falske mentaliteten i Europa. Idet ligg den endelege løysinga.

 Et fritt, godt, sterkt og målbevisst samfunnsliv er vårt formål.

Våre "fiender" er alle de som ser "det bestående" samfunnsliv slik at man organiserer alle mot alle under navn og skinn av "orden" og "system". Våre folk og venner er alle som er trett av partipolitikk, av organisasjon, av splittelse og av interessemotsetninger, for vi har lært av fortiden hvordan all slik strid ender.

Vi vet at vårt folk er et stridbart folk, og mange vil kanskje lese vårt blad i det håp å se sine politiske motstandere nedrakket fordi de tror at de selv er bedre enn sine motstandere. Disse lesere vil bli skuffet. For alle som strider innenfor de politiske og religiøse blindgater vil egentlig det samme uten selv å vite det. Der ligger psykisk-optiske bedrag til grunn for det hele.

Å få disse bedrag og især selvbedrag oppklart og påvist er det samme som å bane veien til et fritt samfunn.

Det frie levende samfunn er en annen form for kollektivisme som verden holdes i uvitenhet om. Pavekirkens frukt: "Fascismen" og Lutherkirkens frukt: "Statssosialismen", samt den gresk-katolske kirkefrukt: "Kommunismen" er som samfunnsorden betraktet eller som "form for kollektivisme" egentlig det samme. Hva det strides om er egentlig bare hvem som skal ha makten innenfor den hedensk-religiøse statsform.

Ingen kjenner det levende dynamiske organiske samfunn, som hva form og drivkrefter angår ligner alle de andre levende organismer, planten, dyret og mennesket. Menneskene ser på sitt samfunnsliv med verdenshistoriens briller og synes ikke å ha noen idé om at verdenshistorien egentlig bare er mentalitetens historie eller det menneskelige sjelelivs naturhistorie. Meget få nålevende mennesker kjenner og gjennomskuer den verdenskrise som de selv står aktivt oppe i, og som hverken vil eller kan eller skal ende før all oppdiktet skinnvirkelighet avløses av realiteter og virkelighetserkjennelse.

Det frie samfunn betyr det religiøse, politiske og vitenskapelige dagdrømmeris avløsning av en høyere selvorientering og samfunnsorientering.

Den nye kollektivisme ligner den kollektivisme som vi ser i alt levende organisk liv, hvor det mangeartede, forskjellige og differensierte er selve betingelsen for samvirke, samspill og samliv. Den gamle falleferdige kollektivisme (som de enfoldige drømmere kaller "det bestående") ligner en kirke som er muret opp av tusener døde stein, som alle er like og som er kittet sammen med sand og kalk. På toppen er et spir som peker bort fra virkeligheten – opp og ned i det uendelige rom.

I den nye kollektivisme er de døde steiner omdannet til "levende celler" i en stor levende totalitet, fordi "steinene" da de ble "celler" fikk en høyere bevissthet.

Det gamle samfunnssystem ligner et eggeskall av kalk og sand. Innenfor ligger menneskenes levende samfunn i "fødselssmerter" og venter på mer luft, mer plass, mer tid, og høyere himmel. Virkelighetens verden er større enn eggeskallet.

Våre såkalte "konservative" barn lager hver dag mer eggeskall av sand og kalk. Våre såkalte "radikale" barn prøver å sprenge skallet. Men ingen av disse stridende barn kjenner de nye friere livsformer utenfor eggeskallet. Men sålenge kyllingen altså ikke er moden for det nye liv, så lenge er det godt at skallet holder, eller at det fornyes som i Russland og i Italia. Å orientere kyllingen (her det kollektive menneske) og gjøre den mentalt moden for de nye livsformer er dybdepsykologiens oppgave. Det er alle deres oppgave som tror på det hellige levende samfunn som en virkelig eksistensform, og som er trett av alle religiøse og politiske tankeformer og fantasiformer.

Alle religioner er en billedverden for det egentlige og virkelige. – Som småpiker leker med dukker og dikter liv i papir og strå fordi de engang skal bli voksne og føde levende barn, således er alle religioner en fantasiverden i menneskenes kollektive barnekammer.

Paulus har diktet våre europeiske samfunnsreligioner. Men verdens frelser Jesus Kristus, som Paulus har omdiktet til religion, er ingen religionsstifter – ingen konkurrent av hr. Budda eller hr. Kristian Schjelderup – eller av de andre store og små profeter. Kristus er den første og den eneste som så den levende form for kollektivisme. Han kom til vår religiøse veden, som dyrket og ennå dyrker de dødes gud, for å lære oss å dyrke de levendes gud. Han kjente sammenhengen med stammen og grenene. Han kjente det dynamiske liv. Han kjente kollektivismens psykisk dynamiske krefter som "den empiriske vitenskap" ennå ikke formår å "erfare" som virkelighet og kausallover.

Men det religiøse menenske slo Kristus ihjel for å få mere religion istedenfor den av Kristus anviste kollektivisme. Det religiøse menneske korsfester ennå hver dag sin frelser, og dette hans blod kommer fremdeles over oss og våre barn.

Var det mulig, da ta denne kalk fra meg – dog ikke som jeg vil, men som du religiøse menneske vil?

Når Norges bønder og arbeidere leker samfunnsorden i Oslo, så forholder de seg til det kollektive liv og dettes determinerte vesen og lover, som barn på 4 år når de skal kjøre bil med tomkasser. – Engang lærer de nok å kjøre. Det er bare synd at de skal få hele samfunnet til prøveklut før de har innsikt. – Men det kan vel ikke bli billigere? Sålenge mennesker ikke har selvkontrollen og kontrollen over sin egen fantasi og forebildninger, så får vi andre finne oss i å dele skjebne med dem. – Bedre var det om barn ikke fikk lov å leke med samfunnslivet, men da barna ennå er i flertall, vil de umyndiges røst og de blinde veilederes "vink for dagen" (i Oslo-pressen) ennå en tid underholde vår nøysomme verden.

I det frie levende samfunn leker vi ikke lenger med religion og politikk, men vi bygger på et objektivt kjennskap til determinerte psykisk-dynamiske lover.

Religionen og politikken blir ikke "avskaffet" men "oppfylt"! Sannheten i begge deler blir virkelighet. Når sannheten i religionene og politikken blir til virkelighet, så er det "oppfylt" som vi drømte om i kollektivismens barneværelse. – Papirdukkene ble til virkelige levende barn. – Tomkassene ble til virkelige biler.

Frykten er det frie samfunns største hindring. Frykt er det samme som uvitenhet og vantro. Den farligste form for uvitenhet er den akademiske uvitenhet som tror og nødvendigvis må tro at den vet noe. Den klassiske uvitenhet er den akademiske "kunnskap" overalt hvor spørsmålet om kollektivisme gjør seg gjeldende. – Akademikeren står helt fremmed for den psykisk dynamiske kollektivisme som skolene, irkene og universitetene hindrer ham fra å tilegne seg. All kollektiv dynamikk gjelder på universitetene. og i kirkene for å være oversanselig mystikk og trolldom.

Men i det frie samfunn kjenner vi dette levende samfunns levende, skapende krefter, og vi vil lære hverandre å ta disse krefter målbevisst i vår gjensidige tjeneste.

I det falleferdige samfunnsliv, som de umyndige kaller "det bestående", driver våre akademikere storstilt kvakksalveri med det levende samfunns dynamikk. – Ingen kan beherske krefter som de ikke kjenner.

Kyteshagen, 23/9 1931

På inngangen til det nye årtusen er vi vitne til store globale forandringer. Rundt om i verden er det politisk uro, etniske borgerkriger som har skapt store flyktningestrømmer til andre land, hvor de ikke er velkomne.

Den økonomiske nedgangen i Asia, har innvirkning også i den vestlige verden.

Hvordan det går når utviklingen kommer for brått, har vi vært vitne til i Russland, med oppløsning av Sovjetunionen. Den store massen har ikke fått rimelig tid til å omstille seg. Men de store samfunnstoppene lett har byttet side, og slått seg opp som"storkapitalister". En befolkning som for de aller fleste ikke har opplevet annet enn kommuniststaten, hvor alt og alle ble sentraldirigert. Føler seg nå rådville og skremte, når de endelig ha sluppet "fri", og må klare seg på egen hånd. Dette har skapt stor fattigdom. Kapitalismens skyggesider har ikke uteblitt, mafiagjenger som langt overgår de vestlige gror opp som paddehatter. Mulitimillionærene vokser i takt med den nødlidne og fattige befolkningen. Det blir en ny runde tilbake til tsartiden.

I Bulgaria i 1998 fikk en pensjonist 26 kr i månden, en gjennomsnitts arbeidsinntekt er på 93 kr.

IAlbania er måndens inntekt på kr 468, for en pensjonist kr 93.

Fra 1974 til 1994 har de fattigste (ca 20 prosent) av befolkningen i England, fått redusert sin disponible inntekt fra 10 til 6 prosent, mens den rikeste 10 prosent av befolkningen har økt sin del fra 21 til 28 prosent, i følge Oxford reviev of economic policy.

Mellom 14 og 30 millioner Mexicanere lever i fattigdom. I Venezuela lever rundt 80 prosent under fattigdomsgrensen. Alt dette ser vi i en verden som bugner av overflod.

Frustrasjonen øker i Latin-Amerika etter harde økonomiske reformer i en rekke land. Regjeringene forsøker å bedre økonomien, men frykter for omfattende sosial uro. I 1998 var det 60 millioner fattige i USA, som er verdens rikeste land. Det er 50 millioner i den Europeiske Unionen, som er verdens mektigste økonomiske enhet.

358 av verdens rikeste milliardærer i dollar, har en årlig inntekt som overstiger inntekten til 45 prosent av de aller fattigste i verden, ca 2,6 milliarder mennesker. Samtidig ser vi at det på verdensbasis brukes 250 milliarder kroner hver annen uke, på såkalt militær sikkerhet. USAalene bruker 45 milliarder dollar årlig.

Mer enn 130 millioner barn av 625 millioner i skolepliktig alder vil vokse opp uten tilgang til grunnutdanning i det århundre vi går inn i, 73 millioner av dem er jenter viser en UNICEF-rapport. Videre heter det at nesten en milliard mennesker, to tredeler av dem kvinner, vil være analfabeter. De vil komme til å leve, i den ytterste fattigdom. Analfabetismen er størst i Sør-Asia, og store deler av Afrika. Det vil skape en global underklasse, i vår data-tidsalder, som kan få fremtidige katastrofale følger, med urosentre og globale folkevandringer av ufaglærte arbeidere til industrilandene hvor de kan skape pressgrupper.

Hva kan vi vente oss i det nye årtusen vi går inn i, den sentralistiske Europa-Unionen vil utvide seg østover. Det som holder på å skje er følgende, planen til EU er: Først dannes en økonomisk allianse mellom landene, deretter en politisk, og til slutt en union – som vil ha en sentralregjering med en Europa-president. De enkelte lands regjeringer vil få status som et kommunestyre har idag. Sosiale ytelser, landenes penge-, avgifts- og skattepolitikk, samt lønspolitikk til to eller tre. Likeledes må EUtale med en stemme utad, med felles utenrikspolitikk. Felles mynt, for alle EU-landene er en forutsetning for å holde giganten sammen.

Alt blir strengere, for å kontrollere massen i denne gigantstaten, vil alle borgere måtte bære ID kort med alle data og opplysninger om det enkelte menneske. Som til enhver tid er underlagt kontroll og påbud fra sentralsystemet.

Andre selvstendige land som ikke vil være med, nærmest tvinges inn, bl.a. på grunn av press utenfra, med fingerte konflikter, økonomisk press, valutakriser o.l.

Norge kom ikke med i EU ved valget 1994, men vi kom med i EØS, EUs lovverk blir lurt inn på oss i en stadig strøm av nye regler og lover utferdiget i Brussel.

IEU-saken har stortingsflertallet tatt seg store friheter overfor grunnloven, finurlige påfunn av en art som man ikke godtar fra vanlige folk overfor vanlige lover. Nesten alle regler blir akseptert av stortinget, skritt for skritt veves vi inn i EUmot vår vilje.

Men over tid vil det oppstå konflikter innen EU; om hvem som er størst og hvem som skal "styre", og automatisk av seg selv kommer selvoppløsningen. Men før det kommer så langt vil menneskene trelle og lide under systemet i lang tid.

Har vi noe alternativ mot dette gigant velde? Vel! – Når dette sentralistiske systemet faller sammen, og alt annet er prøvd. Når tiden er moden for det, er det Nyorienteringens påvisninger og det nye livssyn, som vil avløse det gamle sentralistiske livssyn.

Har du lagt merke til at vi ser tv-rapporter fra EU-landene, og når systemet presenterer seg selv, kan vi ofte høre et musikkstykke som ofte går igjen. Det vil si deler fra Bethovens 9. symfoni som på en finurlig måte høres og flettes inn. Det har vært hevdet at dette har en bestemt hensikt, at enkelte partier fra Bethovens 9. symfoni, er utpekt som Europa-Unionens fremtidige nasjonalhymne. (Vi har ikke klart å få noen eksakte beviser på dette, vi får bare følge med i det som skjer.)

Det sentralistiske livssyn, sentripetalsansen i mennesket vokser ved sin egen tyngde, slik at folk trekkes inn mot tettsteder, til de store byene osv. Mennesker som føler seg utrygge og uselvstendige, må ha noe å gripe fatt i og støtte seg til. Dette gjelder i stor grad religiøse mennesker, og andre som søker mot politiske partier, religiøse bevegelser div. organisasjoner osv. Som ser opp til alle "store" kvinner og menn, EU; og andre "store" midtpunkter.

Har du sett Euro-sedlene som nå er innført i Eurosonens 11 land med ca 290 millioner innbyggere, som er litt større enn USAmed sine 268 millioner.

Eurosedlene har verdiene fra 5 Euro, videre 10, 20, 50, 100, 200, og den største som er på 500 Euro, pluss en del mindre myntenheter. Motivene påEurosedlene, er gamle klassiske bygninger, ikke et tre, en blomst eller mennesker. Alt er like dødt, kunstig og stereotypt som Europaunionen selv.

IBDBs bok Mentalitet og Livsskjebne nr 2 side 335 og i Logokratibok nr 2 side 472, er det en psykisk projeksjons tegning av sentralismens livssyn. Vi kan si at all ytre struktur er formdannelser av den psykiske struktur og derfor blir ethvert samfunnssystem og kirkesystem psykiske projeksjoner av sjelslivet dvs., tro og tenkemåte. Utrolig nok ser vi nesten identisk det samme motivet på 20 Euro-seddelen, EU-systemet røper ufrivillig her sin indre struktur. Bak de to første spissbuene på seddelen skimter vi en tredje, som viser at Europa-Unionen er en forlengelse av det gamle systemet fra middelalderen. Dette sentralistiske livssyn har sine røtter i et gammelt, "stivnet" og "absolutt livsbilde". Men dette systemet bærer splittelse og selvoppløsning i seg selv. Det vil forsvinne på grunn av sine iboende motsetninger, lik alle andre kunstige systemer, det har ikke livets rett. Det var bare en av de mange blindgatene i utviklingen.

Konferansen fant sted på Nesodden, på en liten naturperle av et sted nede ved Bunnefjorden: Helleviktangen som det heter består av to gamle trehus ytterst på en odde. Jeg tror det til vanlig fungerer som alt fra grendehus og konsertlokale, til konferansested. Vi hadde stedet for oss selv fra torsdag kveld, da de fleste langveisfarende ankom, og itl søndag formiddag da det sklle være en konsert. Alt i alt var i vel 30–35 personer med alle som var innom for en kveld eller et foredrag.

Av de langveisfarende var det 2 danske, 4 svenske, og 6–7 stykker var utenfor Oslo. Det var også merkbart at det var mange av deltakerne som kom fra forskjellige frivilligshetssentraler. Foredragsprogrammet var bevisst lagt opp for å spele fra det helt praktiske til det teoretisk interessante.

Gunvor Seip, en ildsjel fra bytteringen på Ås, en av de eldste og mest aktive i landet, fortalte levende om bytteringens sosiale effekter og evne til å bringe selvrespekt, og initiativ tilbake til de såkalt "mindre ressurssterke gruppene" i samfunnet. Gårdbruker Helge Torp fortalte fra sin studiereise i New Zealand, om småbyer i Golden Bay området, hvor LETS utgjør en betydelig andel av lokaløkonomien. Leif Sandholt fra skolefritidsordningen på Nesodden fortalte om sin bruk av Nesodden byttering, og håndtering av kommunal byråkratenes spørsmål. Henk Pelgrom fra Glasbygdens Universitet fortalte om sine erfaringer med LETS som et av flere verktøy i kassen for å motvirke kapitalflukt, avfolking på den svenske "Glasbygden".

På den mer teoretiske siden fortalte Per Almgren om bakgrunnen for det økonomiske systems grunnleggende problemer, om Nordiska Sparlån. Og om JAK(Jord Arbete och Kapital), som er basert på vanlige penger, men som allikevel kan tilby rentefrie lån. Hans forklaring og illustrasjon av hvordan skjulte renteutgifter kan utgjøre over 90% av noen priser, var nok også en av konferansens store aha opplevelser for mange. Bosse Ljungkvist fra Gøteborgs universitet institutt for humanøkologi, og en av initiativtakerne til Lets Link Norden samarbeidet, lanserte sin lett ironiske term "dyp økonomi", og forklarte med vidd hvordan så mange marxister allikevel kan ta feil. Jeg, som har hørt Bosse ved flere anledninger, får fremdeles aha opplevelser når han viser hvordan illusjonen om "verdiskapning" og "penger som stivnet svette" faller i grus sett i lys av entropiens nådeløse lover.

Undertegnede fikk også boltre seg, lekte for en stund digital dommedagsprofet, og fortalte om hvordan kommende digitale standarder, kulturelle understrømmer på nettet, og elektroniske kontakter, fremdeles har potensiale til å snu opp ned på verden, eller i alle fall Internett, som vi kjenner det. Fra forrige års konferanse hadde vi erfart at det ble mye lange slitsomme diskusjoner i plenum, så i tillegg til foredragene hadde vi i år satt av rikelig med tid til gruppearbeide og kaffepauser. Jeg tror spesielt mange av frivillighetsfolket, og de små, nystartede bytteringer hadde mye utbytte av disse. Selv om jeg selv ikke fikk med meg så mye, vet jeg at det ble samlet mange smarte løsninger på konkrete problemer i en bytterings hverdag.

Kaffe og spisepause skal heller ikke neglisjeres, for det var ikke bare kaffe og røyk vi levde på. Ingerid Straume som nesten egenhendig sto for planleggingen og gjennomføringen av konferansen, var litt nervøs til å begynne med for om det kom til å bli bra nok… Men i ettertid tror jeg de fleste også vil huske konferansen for den gode maten, og ikke minst kakene, for en stor del kjøpt inn for lokale byttekroner. I kjent stil var det bare så altfor mye vi hadde igjen å snakke om når søndagen opprant, men i motsetning til forrige året i Sverige, så var det noen som skulle bruke lokalet etter oss. Derfor ble det neppe noen offisiell pressemelding fra denne konferansen, kun et referat for de tilstedeværende.

At Klaus Stafto fra Trondheim tok på seg å være kontaktperson, og koordinator av kontaktlistene, og at Torben Hansen, Utviklingsgruppen for Lets i Danmark (Uglets) tok på seg å arrangere neste års konferanse, er vel dermed av de mest konkrete resultatene som lar seg rapportere. Det er allikevel ingen tvil om at dette var en svært nyttig, og ikke minst inspirerende konferanse for de fleste. At en av pionerene på bytteringer i Norge, Eirik Myrhaug, også deltok var for oss en ekstra bonus. Alt tyder dermed på at Lets Link Norden samarbeidet er kommet for å bli, og jeg kan bare si… Følg med, så møtes vi i Danmark neste år!

"Hvis du sier: Jo, døpt er jeg, men jeg kan ikke kalle meg kristen før jeg omvender meg; da er det ikke kristendom det er tale om.Guds kjærlighet og nåde får du uten krav til prestasjoner. Det ufortjente kommer til oss – hvis vi tør ta imot". Om lag slik lød sluttappellen i kapellan Torbjørn Olsens tale i NRKs radiogudstjeneste 16.8.98. Vikarierende domprost i Stavanger, Trond Hardeng, poengterte i sin preken i NRKradio 1. pinsedag 98: "Gud er kjærlighet. Han gir full pakke uten å kreve gjengjeld. Ingen avkorting. Du blir aldri mer kristen enn i dåpen", hevdet Hardeng som tilføyde at "du må ikke engang tro for å være et Guds barn".

Dette er dristig sagt av Kirkens menn. Er slike utsagn et av kjennetegnene på det mange oppfatter som den vranglærende nye teologien? Det minner i hvert fall om New Age-tanker:"Alle kommer vi til lysets Gud til slutt. Alle er vi innenfor. Det livet dreier seg om er å åpne for Guds eller Altets kjærlighet, ta imot gaven det å bli opplyst og elsket, for så som naturlig er, å kanalisere kjærligheten videre til beste for min neste og verden".

Teateroppsetningen "Helvetes porter" som Salem og Filadelfia pinsemenigheter i Oslo tidligere i år oppførte i reprise, kan oppfattes som en parodi på Guds kjærlighet hvis en legger Hardengs og Olsens utsang til grunn. Forestillinger om evig pine i helvete hvis en ikke omvender seg, har imidlertid solide røtter også i Den norske kirke og i bedehustradisjonen. Til tross for at en vesentlig del av menneskeheten, ifølte teaterstykket, vil bli denne evige vanskjebne til del, hevder prestene i de to kirkene, Aril og Egil Svartdahl, at Gud både er allmektig og absolutt kjærlighet.

Undertegnede så en forestilling. Salen var full av ungdom. En av lederne startet det som skulle bli et vekkelsesmøte med å kunngjøre: "Mange dør i bilulykker. Diana døde. Vi kan når som helst bli revet bort. Da havner vi i evig pine i helvete hvis vi ikke er omvendt!"Så dundret høytalerne i bilkrasj og flystyrt og en etter en våknet ungdommene opp på scenen foran perleporten. De uomvendte ble avvist av erkeengelen og av Jesus som sto i himmeltrappa. Djevelen og medhjelperne spratt så opp av et hull i gulvet og tok dem med seg til den evige pine – i ildsjøen.

En journalist i Aftenposten Aften beskrv 26.1.98 sin opplevelse av stykket slik: "Gud viste ingen nåde på forestillingen i går.Verken overfor øldrikkende tenåringer i fancy solbriller eller gutten som valgte fotballkarrieren fremfor kirkebesøkene. Vips – og man er i helvete".

I det samme avisoppslaget uttalte Aril Svartdahl at stykket skal hjelpe ungdom og barn ned til anbefalt aldersgrense 10 år å ta ansvar for egne liv. Men er det ikke det motsatte pastoren står i fare for å gjøre hvis han kan oppfattes å skremme ungdom gjennom den trange port istedenfor å oppmuntre til utvikling og valg ut fra egne indre verdier – som vel er målet for enhver oppdragelse?

Hardeng/Olsen nevnte begge dåpen som en dør til Guds rike. Andre hevder at vi som sjeler er hos Skaperen uansett, fordi han kun føler kjærlighet for det skapte – enten vi i nåværende liv er personlig kristne eller bare døpte sådanne, enten vi er født muslimer, eller er ateister for den saks skyld. Og hvis biskop Per Lønning er forstått rett, er han åpen for at troende muslimer (men uomvendte til den kristne tro) kan ta del i guds rike; underforstått at islam også kan være en åpenbaring fra "vår" Gud. Men dette er vranglære i manges øyne. Innsatsen er stor for å omvende troende tilhørende andre verdensreligioner.

I denne sammenheng kan en Kirkens prest i Oslo fremheves. I Bosnia, mens krigshandlingene pågikk, hjalp han muslimene med å bygge en ny moskè, den gamle var bombet. Denne nestekjærlighetens handling ble møtt med mishagsytringer fra enkelte norske "rettroende" prester og legfolk.

At Gud utelukkende er kjærlighet får en ikke inntrykk av når en leser Det gamle testamente. Men så er nok heller ikke dette fascinerende verket autorisert av Gud, selv om forfatterne var inspirert. Det er skrevet av mennesker med datidens oppfatning av hvordan Gud var; kjærlig, krevende og straffende. Han krevde som regel noe til gjengjeld, en parallell til tradisjonell farskjærlighet.

Jesus forsøkte å formidle den fullkomment kjærlige Gud. Etter manges mening vil det si at Gud gir oss sin kjærlighet helt uten betingelser. Og han ber oss om å gjøre likedan: "Omslutt også dine uvenner med kjærlighet". Likevel, enkelte tekster i Det nye testamente kan være preget av forfatternes holdninger ut fra tiden de er skrevet i, f.eks. tekster som utløste homofilidebatten, striden om kvinnelige prester og før det helvetesdebatten.

Homofilispørsmålet later i dag til å være selve testen for om en er "innenfor". Generalsekretær i Indre-misjonsselskapet, Anfin Skaaheim og professor i dogmatikk og kristen moral ved Menighetsfakultetet, Torleiv Austad samt "TV2-pastor" Egil Svartdahl i Filadelfia er blant de rettlærde som nå skal gå i bresjen for et forum med de kirkelige vyer å "kurere" de (stakkars) homofile for sykdommen deres (avisen Vårt Land 14.10.). Eller som psykolog Aase Prøytz formulerte det i samme avis: "Det eneste disse menenskene ønsker, er å fotfølge homofile i et liv i sølibat." Det var neppe intensjonen til NRK1 da de tro til med en på kanten parodi fra kurstedet:"Broder, vår homofile klient skal med vold ha tiltvunget seg tre kvinner:""Halleluja," svarte prestekurator, "da trengs bare justeringer før han er i boks!"

Et annet av lærespydene Kirken stadig kvesser, er å karakterisere samboende som praktiserer et godt og trofast samliv – for syndere overfor Gud. Velsignet ikke Gud Bibelens Isak og hans to samtidige koner, Rakel og Lea? Men utglidning og tilpasning til nye tider skjer hos de beste. For i selveste Misjons-selskapet får en ikke lengre sparken om en gifter seg igjen. Bare ved samboerskap.

Jesus var nok langt mere opptatt av å fremme nestekjærlighet og av å bekjempe egoisme og maktmisbruk enn av å syndiggjøre kjærlighetsforhold.

Også de første kristne var uenige om den rette lære. Flertallet, de ortodokse (rettroende), avgjorde på 2–300-tallet Det nye testamentets sammensetning. Johannesevangeliet kom med under tvil. En rekke evangelier og brever kom ikke med, som Thomas-, Filip-, og Maria Magdalena-evangeliet, Frelserens dialog, Peters brev til Filip, Johannesapokryfen og en rekke andre. Enkelte forskere mener at mange kan være like gamle som de kanoniserte, hvis en bedømmer deres opprinnelige form. Disse bidrar til et vesentlig mer sammensatt bilde av oppfatningene til de første kristne enn det vi får gjennom Bibelen alene (om mystikk, reinkarnasjon, om menneskets guddommelige natur, en rekke bemerkelsesverdige Jesus-utsagn).

F.eks. sier Jesus i Maria Magdalena-evangeliet: "For Menneskesønnen (Gud) er inne i dere. Følg ham! De som søker ham, vil finne ham. Gå nå ut og forkynn evangeliet om Gudsriket." Og i Thomas-evangeliet sier Jesus: "Dersom dere bringer frem det som er inne i dere, skal det dere bringer frem, frelse dere. Dersom dere ikke bringer frem det som er inne i dere, skal det dere ikke bringer frem, ødelegge dere".

De utelatte skriftene ble etterhvert kjetterske med påfølgende forfølgelse og bokbål. Tilintetgjørelsen hadde nær lyktes, for ikke før i 1945 ble 52 tekster funnet i en grotte nær byen Nag Hammadi i Egypt. Disse ble ikke alment tilgjengelige før i 1979 ved Pagels bok "De gnostiske evangelier – evangeliene Kirken ikke ville bruke" (ny norsk utgave i 1996). Gnosis betyr guddommelig innsikt. Deler av New Age henter faktisk noe av sin inspirasjon fra disse gjenoppdagede skriftene, som fra Jesus-sitatene over.

Hvis den ortodokse retningen kan beskrives som en ytre oppbygging av kristendomsforståelsen med overleverte sannheter og utvalgte skrifter formidlet gjennom Kirkens øvrighetspersoner, kan den gnostiske beskrives som en indre bevissthets vei gjennom ulike personlige åpenbaringer/erfaringer av det guddommelige – uavhengig av dogmer og prestehierarki.

Kanskje tidspunktet for funnet ikke er tilfeldig. Kanskje først vår tid er moden nok til å forstå og videreutvikle noen av erfaringene til disse gnostiske kristne. De utgjorde en metet sammensatt gruppe og har mye til felles med 1200-tallets kristen-gnostiske katarer, som også ble grusomt forfulgt av Kirken, ja de ble faktisk utryddet. Noen trekker linjen helt opp til deler av våre dagers konglomerat av en New Age-bevegelse. Det gjør også bibelskolerektor Oddvar Tegnander på sin måte når han i avisen Dagen 12.9., i en artikkel om den forestående vekkelsen, karakteriserer New Age ved at den "driver med utstrakt djeveltilbedelse". Da er ikke veien lang til inkvisisjonens bålbrenning av annerledes troende. Det er å håpe at påstanden ikke fremsettes mot bedre vitende.

Kan dagens bibeltro være sikre på at Gud taler til oss kun gjennom Bibel og Bekjennelse? Et annet utfall av lærestriden mellom de første kristne kunne ført til en annen sammensetning av Det nye testamentet og ville trolig endret læregrunnlaget. Dersom Valentinus, en av de fremste gnostiske lærere, var blitt valgt til biskop av Rom, dvs. pave, som han var på nippet til, ville kristendommen sannsynligvis tatt et annet spor.

F.eks. hadde mange gnostiske menigheter kvinnelige prester eller veiledere etter en tradisjon fra Jesu disippel Maria Magdalena. Kirken nedvurderte etterhvert Marias sentrale rolle som Apostelenes apostel, hun var dessuten "bare" en skjøge som ble frelst. Men var hun det? Eller var det komfortabelt for den opp til våre dager mannsdominerte kirke å forholde seg slik? Sammen med andre gnostiske skrifter speiler antagelig Marias "kjetterske" evangelium viktige aspekter av Jesu opprinnelige lære. (Emilia Forlag utga i 1996 "M.M.’s evangelium – 4 gnostiske tekster").

Ikke rart at den etablerte Kirken følte seg truet. Og det gjør den vel ennå ut fra sin struktur. Også i dag går "vranglærende" prester og alternativt troende inn for å bygge bro fra "den kirkelige autorative rettroenhet" til den "indre vei". Noen forskere konkluderer med at Jesus var eksponent for nettopp denne veien. Midt-Østen var dessuten under påvirkning østfra, og en finner mange buddistiske spor i evangeliene. Bergprekenen viser oss denne "indre" vei og f.eks. Joh 10,34 "Dere er guder". Men hovedtyngden av denne type utsang finner en i de nyoppdagede gnostiske skriftene (eksempler foran).

Ovennevnte konklusjon innebærer at en må avkle Jesu fremstilte lærergjerning i Bibelens evangelier det som er kommet til i etterkant. Tekstforskere hevder at evangeliene i enkelte tilfelle må ses på som et komitéarbeid og at de jevnlig ble utsatt for nye lag av påplussinger og endringer. Flere fastslår at bare en del av Jesus-sitatene med sikkerhet kan sies å være ekte (Mack: The lost Gospel – The Book of Q and Christian Origins og Gruber & Kersten:The original Jesus).

Hva og hvor mye som ble tilføyd, vurderes i stadig mer avanserte tekstanalyser. Det var nemlig vanlig for både ortodokse, gnostikere og andre å tillegge sine læremestere utsagn som kunne styrke deres egen basis. Dessuten utviklet Paulus en omdiskutert teologi som skulle tilpasses og som kom til å danne grunnlaget for Kirkens utbredelse. Jesu brur Jakob, som var leder for den jødekrisne menigheten i Jerusalem og som det hevdes at Jesus utpekte til sin etterfølger, måtte etterhvert avgi autoritet i lærestriden med Paulus og Peter og er derfor svært nedtonet i Det nye testamente.Andre Jesus-gruppers syn ble også fortrengt etterhvert. Ved å vedta stadig nye dogmer (læresetninger) de nærmeste århundrene, gjorde Kirken krav på enerett til Sannheten. Annet var djevelens verk.

Et Jesus-sitat som vurderes er bots- og bededagsteksten i Lukas 13.23.-30 der Jesus svarer på et spørsmål om hvor mange som får komme innenfor himmelrikets porter: "Kjemp… for mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. For når husbonden (Jesus) har lukket døren og dere roper:Herre, lukk opp for oss, da skal han svare: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Vik fra meg alle som gjør urett. Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor…"Igjen er det vanskelig å forstå når Kirkens folk forklarer at det er Jesu fullkomne kjærlighet og omsorg som ligger bak botsordene (diakon Haugen i avisen Vårt Land 23.10.)Betingelsesløs kan den neppe være. Flere forskere forklarer slike "harde" bibelsitater med at Jesus-tilhengerne ofte var svært presset. Derfor tilla de Jesus "kraftige" uttalelser, her trolig som et forsvar mot de "onde" skriftlærde. Disse skulle ikke få fellesskap med profetene, ei heller lengre få sitte øverst ved bordene; jfr senere i samme tekst "de første skal bli de siste". "Sitatene" ble senere stående og i noen tilfelle sogar forsterket – for å tjene Kirkens teologi, maktbestrebelser og ekspansjon.

Selv om historiens forløp også har gitt svært mange positive religiøse erfaringer, ser vi tilbake på et par tusen år med innbitt lærestrid, hat og forfølgelse ikke bare innenfor kristendommen, men også innen andre verdensreligioner og mellom disse, ja tendensen finner en i et mangfold av religiøse bevegelser. I striden sliter vi i hver vår retning istedenfor å virkeliggjøre et åndelig fellesskap. Finne det om ikke annet bare ett møtepunkt der vi alle kan enes?

Kjærlighetsebegrepet kan være et slikt. De fleste har en del sammenfallende tanker, håp og forventninger om Guds og vår egen kjærlighet. Hvis vi fant et kjærlighetens møtepunkt som vi kunne utvikle til en plattform og si at i hvert fall her står vi sammen, uansett læremessige skiller. Hvilke guddommelige og for jorden helbredende krefter kunne det ikke utløse hvis vi greide å kanalisere energien vår om dette minste felles multiplum:

Altså uavhengig av om Lyset kommer til meg via Salems Svartdahl, Stavanger Domkirke, indiske sai Baba, kristensenteret til Åge eller New Age. Det kan bli vekkelse det, Tegnander!

Vi kan ikke se Guds ansikt, men vi kan se maskene han bruker i form av de mange tradisjonene, for oss ofte motstridende og forvirrende. Men det kan være enklere å bli i sin tradisjon hvis en vet at den er en del av en større sannhet. Det var kanskje slik hun tenkte den kvinnelige afrikanske presten som i et TV-program nylig sa; "Gud er slik vi oppfatter ham".

Den ortodokse organisasjonsmodellen utformet i oldkirken og ført videre opp til vår tid, var på godt og vondt genial med tanke på å skape en verdensreligion. Men mye taler for at denne dogmatiske tradisjonen har tjent sin hensikt og kan bane vei for en dypere forståelse. I dag ser det ut til at vi ikke bare står overfor et tidsskifte, men også ved et erkjennelsesskifte.

Ser vi på verden rundt oss, vil mange være enig i at mennesket kan trenge en ny bekreftelse, en ny åpenbaring. I Bibelen er dette forutsagt skal skje ved Mesterens gjenkomst. Det kan godt være på vei allerede. Ikke bare kirkekristne grupperinger har forberedt grunnen, jøder venter på sin Messias i det nye Israel selv om interessen for Det nye testamente og Jesus bare er i emning og gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem gjenstår. Også store deler av New Age eller Alternativbevegelsen kan være en forløper, ved at den har forberedt millioner av menneskers sinn verden over – til gjenkomsten, om ikke en fysisk nedkomst gjennom skyene, så ved et utviklingssprang i menneskets bevissthet, en oppvåkning. Et bilde kan illustrere:

Synet, sansene våre, bevisstheten oppfatter verden mot en bakgrunn av stadig sterkere lys, Guds lys. Etterhvert aner flere dette lyset og lar det trenge inn i sinnet og i den daglige gjøren. Fokus flyttes gradvis fra jeg’et til selv’et, fra eget til felles beste. Noen går inn i ulike alternative bevegelser, også i kirkelige sammenhenger, og arbeider bevisst gjennom bønn, meditasjon og gjerning for en type vekkelse eller "kjedereaksjon". En slik reaksjon mener noen fysikere å ha utarbeidet et teoretisk grunnlag for. Følgende kan skje:

Når et tilstrekkelig antall personer verden over (en kritisk masse) har åpnet for – i dette tilfelle – Guds kjærlighets lys, vil erfaringene etterhvert aksellere til alle mennesker som i en kjedereaksjon. Et påstått eksempel på en slik naturlov er interessant: Så snart et visst antall måker en gang for lenge siden erfarte at de kunne få tilgang til innholdet i et blåskjell ved å fly opp og slippe det ned på svaberget slik at det ble knust, fikk på kort tid alle verdens måker denne kunnskapen.

Under Guds lys er det lettere å se egen og andres utilstrekkelighet i et tilgivelsens og kjærlighetens skinn. Vi får uanede muligheter til å skape kjærlige relasjoner. Vi kan be: "Univerets skaper, hjelp oss alle til å åpne opp for og ta imot livets store gave som mange ennå ikke ser – ditt kjærlighets lys – så vi kan se oss selv som en del av deg og skape en verden i din ånd". (Tusenårsriket?)

Men før det – i lysbrytningen – kan vi komme til å gjennomgå store prøvelser. For da eser trollene – før de sprekker mot lyset. Trollene i oss selv, i min neste, i verdenssamfunnet.

Er det religiøse livet representert kun ved kirke- og bedehusmiljøene? Den såkalte nyreligiøsiteten vokser i intensitet. Den utgjør et regnbuens spektrum av retninger – med tyngdepunktet i Guds universelle kjærlighet. En skal ikke se bort fra at denne kraftige understrømmen kan komme til å berike og fornye både kirke- og organisasjonsmiljøene.

Tidsskriftet "Alternativt Nettvverk" representerer langt på vei et felles forum for alternative bevegelser i Norge. Det var en av initiativtagerne for dannelsen av "Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn" hvor også Den norske kirke og Frikirkerådet er med. På Samarbeidsrådets internasjonale konferanse for religionsfrihet i Oslo i august var biskop Gunnar Stålsett en av lederne sammen med en buddhist og en muslim. På åpningsdagen formulerte han skarpt at "fundamentalismen er en perversjon av sann religion". Stålsett uttrykte sympati for jøden Elie Wiesels utsagn om at "ingen religion er helligere enn andre".

Rektor ved Menighetsfakultetet besøkte i fjor høst den årlige Alternativmessen i Oslo. I et påfølgende avisintervju anbefalte han teologistudentene å gjøre seg kjent med denne delen av det religiøse livet.

Det ble i Oslo i september holdt en felleskristelig skandinavisk konferanse for vekkelse. Mange visjoner og profetier om vekkelse de siste tiår har ikke slått til, hevdes det. Kan det likevel tenkes at en vekkelse faktisk er i gang – utenom de etablerte kirker, bedehus og kristne sentre? Skal en måle etter den nyreligiøse aktiviteten (se nevnte tidsskrift) og den eksplosive økningen i Norge og ellers i verden av alternativ litteratur, kan slike tanker slå en (jfr. BokklubbenEnergica og en avdeling i Tanum bokhandel, Oslo).

Sjefsredaktør Finn Jarle Sæle i avisen Dagen er ikke vranglærer, tvertimot, han er tro mot de gammel-kristne konservative og forvalter sikkert sin del av sannheten. Dessuten signerer han en utfordrende avis som undertegnede er for provosert til ikke å holde. Et spørsmål: Hva gjorde "djevelens advokat" (og Sæles) Tor Erling Staff i forbindelse med redaktørens avskjedssak? Er det slik at målet helliger midlet hva enten det gjelder å forsvare egen posisjon – eller avisens redaksjonelle rettroenhet? Denne fristende, men kanskje litt urettferdige vinklingen, er ment å speile følgende:

At Kirken gjennom århundrene ofte solgte sin sjel i bestrebelsene på å få makt og kontroll over mennesker. Alvorlig nok er bannlysing og trusler om evig pine i helvete om en ikke omvender seg til Kirkens lære. Værre var det for annerledes troende og "vranglærende" som jevnlig ble beskyldt for å hengi seg til satandyrkelse; en kan nevne kristne gnostikere, katarer, ja også dagens New Agere har fått høre dette fra kirkelig hold (eksempel foran). I dag fører heldigvis ikke slike beskyldninger til at en blir brent på bål eller tatt av dage på annet vis. Men bør ikke Kirken, som tyskerne etter 2. verdenskrig, offentlig beklage sine metoder – under kristning, korstog og inkvisisjon. "Gott mit uns".

Beklagelsen kan komme. Et historikersymposium om inkvisisjonen ble avsluttet i Vatikanet. Allehelgensdag 1.11.98. En håper det munner ut i en bønn om tilgivelse i forbindelse med 2000 års feiringen.

Prestene Hardeng og Olsens taler foranlediget denne artikkelen. Uttrykker de vranglære når de setter til side klare omvendelseskriterier som f.eks. Det vestlandske indremisjonsforbund eller Pinsekirkene hevder må til for å få adgang gjennom "den trange port"?Uttrykker biskop Stålsett en så alvorlig vranglære at Indremisjonsselskapet bør boikotte ham (avisen Vårt Land 4.8)? Hva med Kirkens bymisjon i Oslo som har trosset Kirkemøtets vedtak og ansatt "landets første samboende lesbiske prest" som Aftenposten uttrykte det 26.8. Og representerer New Age egentlig "Den store forfører" som enkelte i Kirken har antydet?

Kan Vår Herre ha gått en smule trett av de etablerte kirkers kjekkel, energiøde og dogmefokusering og etablert en bro også til sistnevnte bevegelse i håp om å få litt fart på kjærlighetsflyten? Vel var avgåtte Høvikpreset Helge Hognestad en vranglærer i forhold til Kirkens dogmer, men var han det også overfor Gud? To professorer ved Menighetsfakultetet, Tångberg (styreformann i Bibel og Bekjennelse) og Skjevesland (nyutnevnt biskop i Agder), uttalte til avisen Dagen 6.10. at Hognestad ikke er egnet som prest. De hadde nemlig analysert den første talen hans som prestevikar i Trysil. Der fant de "spor av New Age-tankemønstre og av det gnostiske budskapet om at mennesket har guddommen i seg selv. Derfor har ikke Hognestad nærmet seg Bibelens budskap", sa de "skriftlærde".

Men kan det tenkes at han faktisk har nærmet seg Jesu opprinnelige budskap – etterhvert som tilføyelsene i evangeliene blir avdekket og en har til vurdering et bredere utvalg av skrifter etter funnet i Nag Hammadi. Og kan Gud ha handlet gjennom biskop Rosemarie Køhn da hun ga Hognestad lov til å komme tilbake som prestevikar? Fordi folk trenger ham som prest. Fordi han kan bidra med ny innsikt – og kanskje også med større kjærlighet?

Muligens innebærer vikariatet "En kirkeoppløsende handling" som var avisen Dagens hovedoppslag 25.8. med kilde leder i Samråd for Kirkens Grunn, teolog Myrseth, som forfektet at Køhn ikke følger Kirkens lære hvis den hun ansetter (Hognestad) fremdeles er uomvendt!

En tør håpe at det kaos og den forvirring som synes å råde innenfor vårt (tross alt) kjære, gamle kirkehus kan avføde en forynget fuglFøniks som kan fly opp av asken og inspirere til nytt liv. Et liv i overensstemmelse med en utvidet bevissthet bare Gud Fader kjenner omfanget av og som vil åpenbares når tiden er der. (Fabelens fuglFøniks var i sitt slag enerådende i verden og hadde levd svært lenge og brukt en vesentlig del av tiden til å samle ved til redet sitt. Veden, som etterhvert utgjorde rene forsvarsverket, ble tilslutt antent av Solens lys, og opp av asken steg en forynget fugl.)

Det kan tenkes at "Guds hemmeligheter" er så omfattende at samtlige vil få store overraskelser "… når vi en gang skal se ansikt til ansikt og ikke som nå i et speil, i en gåte.Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg forstå fullt ut…", som Paulus skriver i 1. Kor. 13,12, i et kapittel som ellers inneholder noe av det vakreste som er skrevet om kjærligheten og som han fremholder som den største og mest evigvarende kraft.

Kanskje har vi alle rett, fordi hver og en av oss fatter (kun) en flik av sannheten. Som en glassbit i en mosaikk, der ethvert menneske ut fra fødsel og utvikling skaper et gjenskinn av Guds lys – uansett hva vi ennå drar med oss av egoisme og ondskap.

På dette viset kan sjamanindianeren stå like nær Gudsriket som den gamle svovelpredikanten Ole Hallesby. Og biskop Ola Steinholt kan være like lite vranglærer som utbryterpresten i Kautokeino Olav Berg Lyngmo og hans selvutnevnte biskop Børre Knudsen. Kanskje til og med Muhammed var et av Guds sendebud og Koranen et skriftstykke hvis forfattere også var inspirert av Gud? Og hva med Buddha, Krishna og andre som har vært kanal for milliarder av menneskers Gudslengsel og søken?

Er gaven og belønningen "evig himmelrike" forbeholdt de omvendte og rettroende kristne som derved har gjort seg fortjent, eller får også Jesu kanskje viktigste målgruppe; de undertrykte, utstøtte og hatefulle, de misbrukte og lastefulle, de som ikke får noe til, ei heller å tro – full pakke? I stedet for helvetes porter burde vi kanskje heller fokusere på de himmelske? Og la gjenskinnet (uansett styrke) av Guds kjærlighets lys som vi alle utstråler, forene oss!