|
STOFF TIL SAMFUNNSLIV
Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.
Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.
Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.
Alt som ønskes brukt i Samfunnsliv sendes enten Dag Ove Johansen (Venset, 8200 Fauske) eller Anders Ryste (6150 Ørsta)
****************************************************************
De som spiser av kunnskapens tre skal dø
Dette er ord fra bøkenes bok. De uttrykker en sannhet som ingen kan komme bort ifra. Aldri i historien har lek og lærd spist så grådig av kunnskapens tre. Det er publisert flere bøker etter 1945 enn i alle tidligere århundrede til sammen! (A. Oftedal, 98:57)
Klimaendringene er i full gang, og Kjell Dahle diskuterer i sin kronikk "Et opplyst økologisk enevelde? Nei, takk!" om miljøkrisene i det hele tatt lar seg løse innenfor demokratiet. Hvorfor skjer alt dette?_Hva betyr det?
Hjerneforskningen har svar. De sier at vi legger for ensidig vekt på hjernens kunnskapsressurser. Den enorme bruken av PCer er et av de mest konkrete bevis. En PC er bygget opp omkring de prinsipper som hjernens kunnskapsressurser er i besittelse av. Men de unge er ikke i stand til å gjøre valg. Hjernens verdiressurser tillates ikke, fordi pengeøkonomien da er truet! Pengeøkonomien er også bygget opp rundt de mekaniske prinsipper som hjernens dataressurser har. Disse forhold gjør at samfunnet vårt kan komme til å falle sammen. Fundamentet er hjernens kunnskapsressurser, og de holder ikke mål. Det må full åpenhet til for alle hjernens ressurser for å lære unge, gamle og andre mennesker til å utvikle sine evner til å gjøre de rette verdivalg!
"Synergi 21" er krefter som må sees i dette perspektiv. De syntes å være i stand til en mer allsidig bruk av sine ressurser.
Astrid Strømme
************************************************************************
Det kollektive ubevisste! Østen som eksempel idag! Tider og konjunkturer.
Anders Ryste
Disse mystiske maktene bestemmer ennu over økonomien. Men er de så mystiske? Vi ligger i utkanten av verden. Akkurat som våren kommer sent til oss i Nord likeledes kommer den økonomiske oppgangen senere til oss enn til de større landene. Grunnen?_Vår del av verdenshandelen utgjør bare promiller, og dessuten: Vi har en regulert landbruksøkonomi, en regulert fiskeriøkonomi og skogbruksøkonomi. De frie markedskreftene er bremset ned ved konjunkturregulerende tiltak.
Bondevik sammen med regjeringen vil ha det til at det er dennes fortjeneste at vi i dag har rimelig god utvikling i norsk industri og tilsvarende synkende ledighetstall. Jeg er ikke så sikker på om det holder stikk. Siden slutten av 60-årene og ut gjennom 70-årene kom nedgangen ute. Årsaken? Overfylte lager av alle slag. Synkende omsetning med deravfølgende flere og flere ledige hender. I kjølvannet av dette kom konkursene og arbeidsnedleggelsene over en lav sko. Og her er vi ved poenget når det gjelder å forstå disse mystiske maktene som benevnes tider og konjunkturer.
I dag regnes det som oppgangstider igjen, men prisen for disse finnes i hva som i mellomtiden er blitt avskrevet som fiktiv kapital som ellers skulle forrentes og således utgjøre en del av omkostningene i vareprisene. Dersom en ser økonomien i sammenheng, kan det simpelthen uttrykkes i en økonomisk lov: Når lagrene fylles fordi varene ikke kan omsettes regningssvarende kommer det av seg selv en ufrivillig dekapitalisering. Det ufrivillige middelet er konkursene, arbeidsledigheten og kapitalavskrivningene. Når så disse forholdene har fått herjet en kortere eller lengre tid, er så stor del av kapitalutgiftene som skulle vært kalkulert inn i omsetningen fjernet, at lønnsomheten ved produksjonen vender tilbake.
Slik vil det på ny svinge mot nedgangstider igjen, straks prisnivået, takket være nye tallopp-hopninger på nytt er blitt for høyt for å gi regningssvarende salg. Tider og konjunkturer er ikke slike mystiske størrelser som de utgis for. De skapes av overkapasitet i produksjonen noe som under andre forhold skulle være en lykke for verden. Men slik det nu er, blir verdens samlede store produksjonskapasitet til ulykke, fordi den jo skal være lønnsom innenfor vårt merkantile kjøp og salgssystem. Det går ikke.
Produksjonskapasiteten i dag er stor nok til å sprenge alle rammer for lønnsomhet. Skulle vi da tenke på et nytt økonomisk system med frivillig dekapitalisering for å forebygge at nye nedgangstider med ufrivillig dekapitalisering oppstår?_Hva om en ny økonomisk verdensorden gikk ut på, skrittvis å stryke verdens samlede pengegjeld?
PS!
Først når tidene oppklares som utslag av pengedemonen, befris all verden og det skapes fred.
a.r.
*****************************************************
Ny tenkemåte og Kreativ Kristendom
Av Gunnar Hagen
Anne K. Isdals så spesielle foredrag på NyO. stevne på Voss 2000 kunne være interessant å utdype noe nærmere av en gammel NyO. for "å se" i korte trekk hva hun legger i sitt høytstilende uttrykk "Ny tenkemåte og kreativ kristendom".
Foredraget er tilsiktet å sette fokus på våre indre verdier (de psykiske) uten å se det fremkomme i foredraget. Hun tror, synes og mener mange slags tanker og tvetydigheter og fester seg til forfattere som B.D. Brochmann, men spesielt til Vilhelm Gernhammer og Matti Bergmann. A.K. Isdal er åpenbart av naturlige grunner ennå ikke preget av noe tegn på psykisk bevissthet. Det hører vanligvis ikke ungdommen til. Bevissthet fremkommer som regel gjennom (nedarvet) personlig erfaring som gir seg først tilkjenne oppe i årene etter en god porsjon variert livserfaring. Sitt selvkomponerte og utadrettede livsbilde er derfor av den grunn noe optimistisk kalt "Ny tenkemåte og Kreativ Kristendom".
Hun begynner usjenert med selveste dybdepsykologen B.D._Brochmann og tar likeså med kjente sitater fra DN Testamentet og Tomasevangeliet (Det Psykologiske Evangelium) som hun ubevisst benytter seg av etter som det måtte passe inn i hennes tenkemåte. Hun innrømmer selvsagt med rette at BD Brochmann både er vanskelig å forstå og forklare og det er hun så aldeles ikke alene om kan hun trøste seg med. Hvem har hittil forstått BD Brochman? Og enkelt kan det selvsagt heller ikke være for en Isdal å forstå nyorientering når hun får hele sin oppdiktede verden satt på hode av den samme BDB. Hun prøver allikevel å forklare, uten å forklare noe i det hele tatt annet enn henvisninger til BDBs kjente forskerarbeid som: "Oppklaringer til symbolene". Satan er mangel på bevissthet "Den skapende fantasi" og at det er vår tenkemåte som trellbinder oss osv. Hun har også tatt seg tid til den himmelske oppgave å lese "Massesjelens Hemmeligheter"._Dette forteller hun uten å røpe en eneste tanke av bokens rike psykiske skatter. Her kunne en jo ønske seg en liten utredning, men hennes manglende bevissthet rekker sannsynligvis ikke til å forklare noe av dens unike sosialpsykologiske innhold. Nei, BD Brochmann, oppdageren av "det nye samfunn", og den skapende fantasi, er mentalt ikke enkel å bevisstgjøre seg. Det har Isdal allerede erfart seg.
Videre forteller Isdal sitat:_"BDB sier "det bevisste er en forlengelse av det ubevisste" og selv om han hevder at dette ikke er "kjertelenergi" så er vi ikke her enig!" sitat slutt. Her på dette så viktige mentale punkt skiller (som ventet) altså AKI lag med BDB. Hun foretrekker det fysiske og tvilende, vet hun ennå ikke helt sikkert om hun skal kalle det molekylær eller genetisk energi?
Men nettopp her på det psykiske ubevisste og avgjørende plan hvor BD Brochmann begynner sitt grunnleggende forskerarbeide med å bevisstgjøre vårt ubevisste driftsliv, fantasi og vårt levende samfunn, da skiller hun altså lag med BDB. Det sier seg selv at Isdals "nye tenkemåte og kreative kristendom" er kommet på villspor og mister selvsagt her all kontakt med Nyorienteringen.
AK Isdal må her vitterlig ha en hjelpende hånd fra "nyorienterte" til å videreføre det hun alt er begynt å antyde av BDB. Hun trenger mental hjelp til å gjennomskue det hun ennå ikke kjenner og det hun ennå ikke er seg bevisst av våre usynlige psykologiske energier i det ubevisste. Et intellektuelt tenkende menneske som Isdal, ser naturligvis ennå ikke inn (introvert) til seg selv og sine mange drømmer fra det ubevisste. Nysgjerrigheten er sterk utadrettet på de fysiske "usynlige" energier som f.eks. DNA-molekylet med dobbeltspiral som en skal finne under enhver "stokk og stein" Jesus, vår mentale frelser, har hun likeså bevisstløst fornedret til en reisende representant i fysisk energi og henviser til Luk. 12,7 hvor Jesus beretter om_"endog hårene på deres hoder er talte"? Altså henvisninger til hårets og materiens evige overflod og fysiske kretsløp.
De to øvrige kildebærere til foredraget Vilhelm Gernhammer og Matti Bergstrøm, som hun har latt seg friste av, er lite aktuelt å kommentere da de intet har å gjøre med Nyorienteringen. Gernhammers fylogenese og ontogenese passer lite inn i NyO. Det samme gjelder Bergstrøms "kraft" som skal pulsere inn i gjennom vår fysiske hjernestamme er uinteressant for NyO. da NyO. er mer bevisst opptatt av den levende "kraft" som går gjennom vår skapende fantasi. Heller ikke er den fysiske + og χ energi aktuell da NyO. befatter seg mer av den åndelige energi som: lys og mørke, ondt og godt, hat og kjærlighet.
Undertegnede vil selvsagt tilrå Anne K. Isdal å studere "Massesjelens hemmeligheter" nok en gang og engang til, spesielt side 192 "Sentripetaldriften" 1. Det store i oss. Eller ta en kortversjon av DNT Luk. 17,20._"Vet I ikke at I er guder".
Tomasevangeliet fordrer av oss en mer spesiell bevissthet. Forstår man ikke Brochmanns nyorientering, kan man heller ikke forstå Tomasevangeliets psykologi.
*****************************************
NYTT LYS OVER LIVET
Fra B.D.Brochmanns bok
Kapitel 1
INNLEDNING
Vi befinner oss ombord i et stort skip. Mange av oss har hustru og barn med, og reisens mål er noe stort og skjønt og herlig noe, som de fleste av oss lengter hen til.
Men mer eller mindre uklare meninger gjør seg gjeldende blant enkelte av oss m.h.t. reisens egentlige mening og mål. Der er endel som søker å bruke sine tanker. Men noen passasjerer synes ikke engang å reflektere over hvorfor de egentlig er ombord, og hvor de egentlig skal hen. Mange av dem synes neppe engang å være seg bevisst, at de overhodet befinner seg på reisefot, og finner derfor ikke egentlig noe påfallende uholdbart deri, at de ikke vet hvor de skal hen.
Reisen synes for mange å bli lang. Det forekommer oss ofte at det går svært smått. Ja, der er dem som for alvor mener, at begrepet "fremskritt" på reisen i seg selv kun er en menneskelig forestilling og at "fremskritt" overhodet ikke egentlig eksisterer. Enkelte av biologene f.eks. er av denne oppfatning. Reisen forekommer andre igjen kun å være et simpelt kretsløp, eller et innviklet mangeartet kretsløp bestående av mindre kretsløp som igjen går opp i større! De "høyere livsformer" som tilsynelatende nås, anser endelig mange for mer eller mindre "tilfeldige"; Darwin og hans elever og livets uendelige variasjoner og mutasjoner kalles "retningsløse". Så og Hugo de Vries og andre.
Det "ideelle" som ligger under hos passasjerene og som de engang trodde på som mål, forekommer dem mer og mer å tapes av syne og å glide over i en abstrakt (tenkt) verden, som lite eller intet har med den nærværende virkelighet å bestille. "Det menneskelige håp er blitt en utslitt mor, som ikke mere kan føde barn", sies der.
Den konkrete , materielle virkelighet erkjenner man villig tilstedeværelsen av. Men den som ikke kan tas og føles på, "den abstrakte", den er derimot uvirkelig, sies det. I det hele tatt har den mening mer og mer gjort seg gjeldende ombord på skipet at reisens mål er en fiksjon. Målet kan ikke nås, og skal ikke nås. Det er dog visse "religiøse" ombord, som tror på det ideelle mål; men, sier disse, dettte ligger på den andre siden av døden. Hm! Det var langt? Det nærliggende, at reisen består i utvikling, med utstrakt horisont, og at utviklingens mål og mening er at det ufullkomne skal iføres fullkommenhet i den levende virkelighets verden som vi lever i, synes man ikke å se? Den mulighet at vi ikke ser "fremskrittet" for bare fremskritt synes ingen å turde påstå og opprettholde?
Ofte tenker jeg på Kolumbus da han skulle reise på sin store oppdagelsesreise. Halvt uvitende om hva han egenlig utførte, reiste han. Hans vesentligste eller eneste veiviser var hans "tro" på at der fantes en ny vei. Mange som var med ombord var dog vantro, og enkelte trodde at han var gal. Men ny vei og nytt land ble funnet på denne måten. Da først trodde de vantro. De ville først kjenne den nye vei og se det nye land før de trodde på at det fantes. Og på et vis kan det være riktig nok. Det ideelle mål for vår reise må først nås før det i sin helhet kan bedømmes.
Men meget kan man naturligvis på forhånd gjøre seg opp en mening om. Og meget av det som nå er konkret virkelighet fremstillet seg for kortere eller lengere tid siden for oss eller våre forfedre som abstrakt og uvirkelig. Men var det derfor uvirkelig?
Jeg er begynt å bli godt kjent ombord på skipet som vi reiser med. Og da tiden ofte synes mer uutholdelig lang, har jeg i de senere år snuset litt oppe i styrehuset og i papirene. Ja, jeg har endog dristet meg til å se litt på det kompass, som det styres etter. Og nå orker jeg ikke å tie lengre. La meg derfor si det med en gang: Kompasset er feil! Mange av de styrende vet det, men sier ikke noe for ikke å bli avsatt eller pålagt å skaffe et nytt kompass. "Flertallet vil ha det så". Og de sakkyndige "mener" det som flertallet vil. Jeg har forsøkt å gjøre innsigelser! "Kjempedilletant" slengte man etter meg.
Men begivenhetene gav meg rett. Foruten vårt skip deltok nemlig også en hel del større og mindre skip i reisen, hver under sitt flagg, og under samme kurs. I den senere tid er en hel del av de største og prektigste skipene som seilet i nærheten av vårt gått på grund med veldig forlis. 15 millioner mennesker døde og et dobbelt antall er ulykkelige og trues av død og undergang.
Men de sakkyndige står fremdeles ved roret, konfererer av og til seg innbyrdes om kursens riktighet, og flertallet vil ha det så. Av og til oppstår det dog uenighet og tvil blant de styrende, som forøvrig alle visstnok vil det beste. Mange passasjerer blir mer og mer urolige og usikre de også. Etterhvert oppstår det stor uenighet også mellom dem. Den ene gir den andre skylden for at reisen ikke går som den skal. Den ene blir den andres fiende. Mange organiserer seg og grupperer seg. Grupper kjemper mot grupper, klasser mot klasser, individer mot individer. Men verre og verre går det. Skipet slingrer i bølgene, styringen blir usikrere og usikrere, tåken kommer og blir tettere og tettere dvs. problemene tiltar i antall og styrke. Og forvirringen vokser.
Nede i skipets lugarer ligger en ustyrlig masse litteratur og historie. Hundrede tusener av bind som forteller om lignende reiser, om lignende problemfylte farvann, om lignende livsskjebner, om lignende prektige "stolte" kulturskip som er gått under i lignende brenninger, som dem vi ser forut. Men bøkene er til ingen nytte. Ti hvorledes det er eller ikke, til alle ulykker er også kommet den, at øynene og ørene og hjernen ikke synes å funksjonere mere. Hverken på de sakkyndige eller på passasjerene. Historien virker ikke og forstås ikke mer. Erfaringer heller ikke. "Historien bare gjentar seg", heter det. Og man raver i mørket. Fremskritt tror man ikke på.
Midt i den kolossale bunke av bøker vi sleper med ombord ligger en bok som advarer mot mørket. Bruk lys, sier boken. Elsk lyset og styr etter det, sier den også. Ti mørket gjør oss overtroiske og engstelige, gjør oss til bytte for mystisisme og villfarelser. "Vandrer i lyset, medens I har lyset", står det et sted. I er ikke hinannens naturlige fiender, som livets vranglære innbiller Eder, men I har alle en felles fiende, og det er villfarelsen om livet. Slå ikke hinannen ihjel, men stå sammen mot den felles åndelige fiende som fører Eder vill! Denne fiende kan intet utrette, hvis I ikke selv tjener ham. Ti hans hele område innskrenker seg til menneskenes bevissthetsliv. Ja slikt og mye annet lignende står i denne merkverdige bok! Hvor underlig!
Jeg har forelagt dens visdom for mange av de lærde og styrende. Men hva sier de? "Det er en religion", sier de. "Vi har forgjeves dyrket denne religion i 1900 år. Nå er den bankerott. Den er blitt et "LIK i lasten" og slik er det også med alle de andre religioner." "Nei", sier jeg, "denne boken opptrer mot religionene. Boken handler om livskunst kunsten å leve, mens religionene lærer oss kunsten å dø". "Ja, men kunsten å dø å lære folk kunsten å dø, er en stor kunst", sier de lærde. Og så styrer de i dødens spor. Og dermed blir det. Alle dilletantene og kjempedilletantene blir gående ombord uten å kunne utrette noe. Flertallet har makten og de saskkyndige har æren, mens døden tar "riket", og skipet forliser.
Sjømennene ombord pleiet å si at når himmelen er rød betyr det storm. Men sjømennene var bare dilletanter mot de lærde på de meteorologiske stasjoner, som forklarer at både stormen og det røde på himmelen er på en ganske annerledes "eksakt" måte. Men hvem har rett? Når de blinde ser, når de døve hører, syke helbredes og spedalske renses, da er det livet som vokser og fremmes, og har overtaket. Så står det i den nettopp omtalte bok om livskunst. "Når hospitalene og sykehusene vokser, når asylene og anstaltene overfylles, når menneskene sankes sammen i likhauger og brennes, når fortvilelse og sorg brer seg over hele verden, da er det livsfiendtlige makter som har overtaket", sier de riktige sjømenn ombord under den store livsseilas. Da høster religionene sine frukter. Men også sådanne sjømenn er bare dilletanter mot de høye sakkyndige i kirkene og på universitetene. Der ser man ganske annerledes "objektivt" og "eksakt historisk og naturhistorisk" på tingene.
"Men er lyset i dem mørke, hvor stort blir da mørket?" (Math. 625).
Når et alminnelig skip forliser eller lider skade ute i sjøen opptar vi forhør. Alle de minste detaljer undersøkes, granskes og prøves. De styrende ombord stilles til ansvar. Har de vært våkne de som påtok seg å styre? Har de vært på sin post? Ellers dømmer autoritetene dem, og kanskje avsetter man dem. Men når det store skip på livsseilas går under hvor vi alle er med, enten vi vil eller ei, hva da? Da propper man oss full av forklaringer og vrøvl, uten at vi engang får si hva vi selv ser og vet. Da hyler de lærde fra sine talerstoler, de styrende fra sin kommandobro, og pressen, som skulle være vakthunden, kryper ussel og elendig med halen mellom benene inn i sitt hundehus, mens all ærlig og frimodig tale betraktes som farlig galskap. Hvor blir det da av domstolen og forhøret? Hvor blir det da av den prutningsfrie granskning av sannheten og årsaken?
Vi hadde på vårt livsskip Norge sakkyndige fra et prangende universitet. Det vrimlet av store lærde menn. Men hvis de som nå, all sin selviske viden tiltross, har sådd splid og høstet vold og ført sitt skip og sin tid til undergang og forlis i underkjennelse av årtuseners enkleste og mest grunnleggende sannheter, hva da? Er da ikke det øyeblikk kommet, da vi spør med rette: "Er vårt åndelige forsvar i orden?"
I lærde som lærer barna om den sterkestes rett, vet I ikke at hva nebb og klør er for visse rovdyr i deres livskamp, hva sterk luktesans er for visse insekter i deres livskamp, det er etisk og intellektuell sann dømmekraft i folkenes og individenes livskamp? I lærde, som pranger med historisk viden, og vitenskapelige eksakte metoder, har I ennå ikke lært så meget av "historien" som at enhver hovmodig og selvisk "metode" står livet imot, og at alle samfunn, som har bygget på vold og sverd, er gått under ved sverd? Det er ikke overnaturlige krefter, eller ytre barbarer som har knust de gamle kultursamfunn. Men den samme autoriserte vranglære om livet og virkeligheten etter hvilken i sin tid "Babels tårn" er bygget opp, denne samme autoriserte vranglære som det til alle tider i historien har uthulet samfunnene og kulturrikene og brakt ders skip til forlis. Den samme ledende ånd som bygget det første prangende tårn, og som ennå til i dag bygger våre prangende urettferdige samfunn, m ed millionrådhus og kirkespir og kostbare livsskip, denne samme ånd er det som bringer også våre samfunnsskip til havari.
I lærde geistlige, som holder lange bønner og farer over strand og hav for å vinne tilhengere, hvor lenge vil I ennå blande de høyeste etiske forestillinger sammen for mengden og for de styrende, så at de forbinder de høyeste demoniske og livsfiendtlige forestillinger med det høyeste og beste, med "Livets, sannhetens, rettferdighetens og kjærlighetens Gud?"
Med foranstående har jeg villet rokke ved den tilvante autoritetstro, og vekke til liv en personlig intuitiv dømmekraft som er første betingelse for at nærværende forsøk på å tjene lyset skal føre til målet. Alle mennesker eller la oss si de fleste, vil jo det beste. Men menneskenes fare og fiende er den mulighet for å ta feil som følger med menneskenes evne til å tenke og handle fritt.
Det er ikke med det anførte bilde min tanke å utbringe et leve dilletantismen. Den har jeg mest av alt imot. Men inntil videre skal man dessuaktet ikke la seg skremme ved tanken om at man ikke er autorisert. Og jeg kaller derfor på alle selvstendige, gode og villende, seende krefter, fordi jeg tror det nå igjen er ved og gjennom dem at det nye skal omsettes til liv. Kun indirekte kommer det fra de autoriserte forskere og lærde, som selv av visse grunner jeg senere skal vise er forhindret fra på det hele menneskeliv å kunne bruke det lys, som den senere tids forskning og sannhetssøkning har frembrakt på deres spesielle fagområder.
Det nye lys over livet er forhånden i en rekke spredte forskerresultater, men samlet vokser det ubevisst og umiddelbart frem hos individene ved disses egne livserfaringer og historiske opplevelser. Mens de religiøse og overtroiske venter seg tegn fra himmelen eller fra "overmennesker" eller fra en stor herlig internasjonal Messias og konge, så kommer sannheten stille og lydløst frem i tidens fylde.
En lignelse: Der ligger en høne og ruger på sine egg. De utålmodige, som tror mere på revolusjon enn evolusjon, knuser med visse mellomrom i historien et slikt egg. Snart er det "friheten" som skal bringes til verden, snart "rettferdigheten", snart den eneste saliggjørende tro, eller det eneste saliggjørende samfunnsprinsipp. Men hva kommer det ut av slike for tidlig knuste egg? Døde, livløse, umodne kyllinger som skuffer revolusjonistene, og gjør menneskene livløse og trege. Men når tidens fylde er kommet, når årstiden i åndens verden inne i eggeskallet er blitt for trang, når kyllingene må frem med sin erkjennelse av at verden er blitt for liten, og himmelen for lav, når det første "pip-pip" lyder, da brister skallet på naturlig måte, og verden blir uberegnelig meget større enn før. Himmelen er blå høyt oppe. Luften er friskere. Men hva koster ikke dette "pip" ! Hva skal vi ikke ennå måtte igjennom, før vår tids selviske tenkning erklærer seg fallit, og kommer med et sådant "pip-pi p"?
Jeg har forgjeves søkt etter en kunstner som kunne tegne denne evolusjonistiske betraktningsmåte levende for denne min bok. Men foreløpig ikke funnet ham.
Særlig forekommer det meg lett å se det nye og det gamle livssyn på det økonomiske især samfunnsøkonomiske område. Jeg tilstreber derfor i det etterfølgende først og fremst å søke belyst de økonomiske spørsmål, som dessuten står meg som forretningsmann nærmest. Og det forekommer meg at intet område burde være lettere nå å se klart på enn her.
Men et fornyet livssyn kan ikke isolere seg og være ensidig som den vill-ledte og vill-ledende vitenskap, som har splittet seg opp i en mengde usammenhengende enheter. Jeg må derfor forsøke også på andre vitale områder å fremholde hva jeg mener er lys. Særlig siste halvdel av boken kommer derfor til å behandle hva der til daglig bærer navn av "filosofi", "naturhistorie", "religion" osv. Selv kaller jeg alt dette for livslære, eller læren om den store hele virkelighet som vi kaller "livet".
Jeg søker delvis å unngå å oppgi de kilder jeg har drukket av, da det ville bli trettende og vidløftig for leseren. Men vil noen spørre hvorfra det nye lys over livet særlig er kommet, om det nettopp nå er hendt noe spesielt nytt, da vil jeg istemme denne lovsang av Bjørnson:
"Ære være
først og sist, de menn som sa oss
at alt levende på jord,
er av samme slekt, hvis spor
vi kan følge fram fra kaos.
De, som bød en fordom tross
faldt, men banet vei for oss.
De, som livet større gjorde
ved geni og tro de store!"
(forts. i nr 2/2001)
*****************************************
Samfunnsliv på internett
Ved Dag Ove Johansen
Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra
For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).
Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.
Samfunnsliv -utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:
http://home.online.no/~dagoj/SAMFLIV.HTM.
Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen
http://samfunnsliv.freeservers.com/samstarten.htm
Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!
*************************************************************
Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside |
