Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Det var en gang en gartner som hadde en stor hage full av mange blomster og trær. Han var i grunnen en stor kunstner denne gartner, for av små uanselige blomster og former kunne han skape store praktfulle sorter i en utallighet av variasjoner. Han visse at der i alle planter og trær finnes en higende lengsel etter høyere livsytringer og rikere livsformer.

Men alene – av seg selv alene – kunne hans planter ikke utvikle seg fra de primitive former til høyere. De måtte ha hjelp. Han måtte skape vilkår og søke å oppdage og utnytte alle latente muligheter som var for hånden. Fra små, ville stemorsblomster, som står og glor i gressbakken og ser så forunderlig skøyeraktig ut, utviklet gartneren slike store og kjempestore stemorsblomster, som vi nå ser i hagen og på kirkegården alle vegne. Stemorsblomster er så fulle av latente "ideer" og "innfall", og der var ingen ende på de mange variasjoner i farger og former som gartneren fikk frem, fordi han forsto å nyttiggjøre seg stemorsblomstens iboende "tanker og lengsler".

Når jeg sier "tanker og lengsler", så mener jeg ikke slike bevisste tanker og lengsler som vi har. Jeg mener slike som ligger langt, langt tilbake, som likesom sover eller slumrer ennå, men som en forstandig gartner oppdager og tar i sin plantekultus tjeneste. Hos alle planter ligger slike latente muligheter. Alle blomster "drømmer" om å bli mer, og hvis det ikke var så, da hadde vi hverken hatt edle roser eller edle fruktsorter, men bare enkle, "ville" og primitive sorter.

Gartneren var ingen trollman, skjønt det kunne se slik ut for en uinnviet, som kom inn i hagen og bare så de ferdige kultursorter, og ikke visste hvordan de var blitt til.

Hvordan de ble til? Gartneren visste at det var forskjellige stoffer i de forskjellige slags jord, og at forskjellige stoffer i jorden kan fremkalle forskjellige egenskaper og farger. Han hentet ofte jord langveis fra, han blandet og blandet, så de merkligste stoffsammensetninger kom frem. Han visste at forskjellige lysforhold hadde en sterk innflytelse både på form og farge. og han skapte slike forskjellige lysforhold. og stemorsblomstene kom frem med stadig nye innfall og røpet at de satt inne med stadig flere og flere muligheter. Alle blomster er lystilbedere. Derfor kan ingen blomst stå seg for lystes lokkende og dragende makt. Det er intet som blomstene lenges mer etter enn lys, og uten lys kan plantene ikke ta næring til seg.

Men gartneren visste også at forskjellig tempertur eller klima kunne øve sin innflytelse på plantenes utvikling og lokke dem til å utlevere og røpe flere skjulte muligheter.

Han ga noen av dem meget fuktighet, andre tørke og atter andre begge deler til forskjellige tider. Og plantene tilpassset seg alltid de nye forhold, når disse bare ikke kom altfor overrumplene på de små jordbundne, slumrende lyselskere.

Somme tider brukte han å la støvet fra den ene drysse ned i den annen, og intet vekker mer plantens radikaleste ideer enn å befruktes av fremmede. De fleste blomster befrukter seg selv, fordi de fleste er både "han" og "hun" på samme individ. Men å få blomsterstøv fra en annen – kanskje av en annen farge eller få en mer utviklet form – det var noe som ga plantene nye "impulser" og vaner. Og i blomstenes kultursamfunn kjenner man kun den ene moral, nemlig denne vitale moral, at alt som hører livet til og fremmer livets vilje og fremgang, det er av det gode.

Ofte kom vinden gartneren til hjelp, og vinden tenker iallfall ikke på moral. Ingen vet hvor den kommer fra og hvorhen den farer. Ingen vet hvor den henter sitt blomsterstøv og hvor den drysser det fra seg. Og gartneren måtte ofte smile når han så hva vinden kunne få til i blomsterhagen. Hvite blomster fikk røde flekker og striper, og omvendt lånte røde litt lysere utseende fra de hvite. – Vinden visste vel ikke hva den gjorde?

Men gartneren visste det. Og han tok etterhånden alle naturens krefter i sin tjeneste.

På mangfoldige måter – med og utan assistanse av vær og vind – skapte gartneren sine planter skrittvis om fra lavere til høyere utviklede former. Og når høsten kom, og alt hadde nådd den høyeste utvikling som den sommer kunne skape, så gikk han omkring i sine blomsterbed og valgte ut de beste sorter – dvs. de sorter som best svarte til hans idealer, eller de sorter som hadde vist seg mest mottakelige for hans kallelse oppover mot høyere livsformer.

Når han fant en og annen sådan, f. eks. en stemorsblomst som han synes om, så sa han som så: "Vær velsignet du utvalgte. Du skal bli stamfar til en stor slekt. Bli tallrik som havets sand! Ideg skal alle jordens stemorsblomster velsignes. Kan noen telle havets sand, så kan han telle ditt avkom."

Og så tok han frø eller stamfrø av de utvalgte planter for hvert år for å fremme perfektibiliteten eller evnen til mer fullkommenhet. Gartnerens utvalg var ikke et ensidig, skjematisk utvalg. Hans program kan uttrykkes omtrent slik: "Det bør det primitive å utvikles imot noe mere fullkomment, det forkrenklige til det uforkrenklige." Dette kunne skrives som et motto over inngangen til den omtalte hage.

For enkelte sorter kunne det være farger som det galdt, for andre formen eller tegningen i fargemønstret. For andre kunne det være plantenes struktur, duft, blomsterrikdom, dens konstans eller liknende.

For trær kunne det være fruktrikdommen eller saftrikdommen og smaken som det kom an på. Atter igjen kunne det for andre være plantens skikkethet for et særlig voksested eller øyemed, som det gjaldt. Men overalt gjaldt i gartnerens utvalg en konsekvent regel, at den som svarte mest og villigst til idealet og kallelsen, den plante hadde "den sterkes rett" til å bli stamfar for de neste generasjoner.

Ikke alle planteindivider var like mottakelige og påvirkelige i den retning. Ti ikke alle planter er like "sensitive" eller følsomme, dvs. mottakelige for nye inntrykk og for tilførte nye utviklingsmuligheter. Men mere herom senere.

Gartneren la merke til at i planteskolen for trær og roser, der viste det seg at de opprinnelige naturrøtter og naturstammer var sterkere og mer motstandsdyktige enn de edle stammer og røtter. Så kombinerte han de edle og de ville derved at han podet edle fruktgrener på ville stammer og elde roser på ville røtter.

Det var en gang han skulle pode den aller edleste fruktgren i sin hage, at han gikk lenge og søkte etter den aller beste stamme. Da han fant den, sa han til den: "Vær velsignet du benådede – du har funnet nåde for mitt kritiske øye. Jeg har utvalgt deg blant de andre. Min kraft er åndskraft og står over naturen, derfor kan jeg gripe inn og foredle deg ville natur. Min kraft skal komme over deg, men derfor skal du også komme til å bære hagens edleste frukt."

Og gartneren skar inn i stammen så det smertet. Men siden ble gleden dobbelt stor, ti aldri har noensinne hagen avlet en så edel frukt.

Av seg selv – spontant – kan ville stammer ikke sette edle frukter, og like lite kan ville stemorsblomster av seg selv utvikle seg til de store kulturplanter vi kjenner, uten gartnerens inngripen. Det beror på arvelighetsloven, som er den seigeste og mest hårdnakkede av alle naturlover som står til livets forføyning.

Med kultur og skarpt utvalg, ved å skape vilkår og lokke mulighetene frem, ved å vekke lengsel og ved å bruke denne lengsel som drivkraft, ved foredling og pleie, kjærlighet og omsorg lyktes det denne gartner å drive sine plantekulturer frem til det høyeste som vi kan tenke oss i den retning.

Vil du lære den samme kunst og kultur, så bli gartner. Hagen er stor, og det er plass for flere gartnere av samme slags. Og den gartner jeg her forteller om, vil gjerne ha mange assistenter.

Det er også meget ugress i hagen, og i ugresset bor en liknende lengsel som får alle edle planter til å utvikle seg og sitt. Og hvis det var annerledes, så var det ikke liv. Ti liv er bevegelse. Og ingen bevegelse kan tenkes uten at det er motbevegelse. Ingen kraft kan tenkes uten motstand. Derved at kreftene brytes oppstår det vi kaller liv. Og all plantekultur er liv eller altså kreftenes brytning. Derved oppstår den "spenning" mellom livets motsetninger som vi kaller "polaritet" – spenningen mellom det positive og negative. Derved oppstår livsgleden og arbeidets og kulturens innhold. Derved herliggjøres livet at det gode og edle og positive seirer over det negative.

Når gartneren rendyrker de edleste og mest motstandsdyktige planter, så egger han ugresset til å følge med, og kun de sorter ugress blir tilbake som evner å tilpasse seg etter de nye forhold. Fordi ugresset lukes bort år etter år, blir kun det tilbake som har de sterkeste og mest innviklede og motstandskraftige røtter. Jo mere ugresset forfølges, dess ivrigere blir det å finne hurtige, praktiske og rasjonelle formeringsformer, og dess mere utvikles evnen til mostand og vitalitet i det hele tatt.

Dette vet denne gartner som her er tale om. Og det må også hans assistenter lære. Ti vil de binne an med ugresset, må de ikke direkte sette seg imot det. Men vi må lære de samme lover å kjenne i omvendt orden, hvorved gartneren fremmer sin utvikling av de edle planter. Vil vi binne an med ugresset, så må vi gå inn i dets indre vesen. Vi må holde opp med å skape den bevegelse som gir ugresset liv.

Foreløpig har gartneren bruk for ugresset. Om ikke annet så til å egge sine edle planter til høyere livsenergi. Han bruker ugresset til å skape motstand som befordrer hans utvikling. Men når hans kulturer er kommet derhen at de ikke lenger trenger den ytre motstand for livets beståen, fordi hans ufullkomne planter har nådd mer fullkommenhet, så vil ugresset falle bort av seg selv. Den bevegelse vil ikke mer være og skaffes til veie som gir ugresset liv.

Fortsatt er det nok slik at den kollektive mentalitet forteller oss at det er penger, sjokolade, makt og berømmelse som betyr noe. I så måte har regjeringen Bondevik endret på lite.

Likevel skjer det mye som går i favør av at "i løpet av de kommende 12 - 14 måneder vil jorden bli renset". Hva tenker jeg på nå? Det jeg har i tankene er det danske tidsskriftet "Den nye verdensimpuls" som i sitt novembernummer (-99) omtalte seks mirakler…

Men slikt er vel tøv å tro på. Så gikk tankene til Kristus. Han helbredet jo syke på en uforklarlig måte. Så tenkte jeg på B.d.b. Hva ville han ha sagt om dette? Noe overnaturlig eksisterer ikke ifølge han, bare situajsoner og forhold som tanken ennå ikke forstår seg på. Det er derfor kanskje noe i dette?

Poenget er at det i løpet av fjoråret dannet seg, helt av seg selv, mer enn 3000 kornsirkler i England. Kornsirklene skapes ikke ved at en eller flere presser kornet ned, men igjennom kornets egen GROKRAFT! Videoen UNDINABLE EVIDENGENCE (Ubestridelig Bevis) av Colin Andrews sies å gi vitenskapelige beviser for at kornsirklene bokstavelig talt vokser frem; de skapes av kornet selv og ikke av mennesker eller noe annet. Hvordan skal vi tolke dette? Sikkert på mange måter, men ett er i alle fall sikkert . Noen eller noe forsøker å fortelle oss at alt som har GROKRAFT (organisk liv) har verdi! Vi er med andre ord på vei inn i det "brochmanske" paradigme.

Så har vi ekteparet Hildur og Ross Jackson, som står i spissen for et kompleks prosjekt, bl.a. Gaia Trust og Global Eco-village Nettwork, som omfattar økosamfunn over hele jordkloden. Iboken "I fuld gang" slår Ross Jackson et slag for at Danmark kommer til å bli et verdenssenter for økologisk, småskalig og framtidsorientert utvikling "nedenfra".

I dette nummeret av Samfunnsliv har jeg forsøkt å peke på noe av det nye og organiske samfunnet som nå vokser frem. Med utg. pkt. i B.D.B. livssyn vil jeg i kommende Samfunnsliv bidra til å "tegne opp det nye".

I løpet av de siste tiårene har barn og unge sin selvbevissthet økt. Dette er i samsvar med BDB’s postulat om at økt selvbevissthet er til menneskets beste

Barn har fått det bedre i vårt århundre. Det begynte allerede på 1600-tallet. I dag heter det seg at unger "må få være seg selv". Og da er vi vel på rett vei ifølge Brochmann?

I Middelalderens samfunn ble unger forstått som underdanige vesener.Begreper som personlig vekst og utvikling var totalt ukjent.

I vårt århundre innrømmes barn rett til egenutvikling og rett til personlig utvikling. Tegn i tiden er i så måte alle selvutviklingskursene. Det er "in" å gå til psykolog og få hjelp til å komme videre med seg selv…

Det er knyttet bestemte verdier til oppdragelsens historie. Verdiene har alltid variert i takt med overordnete mål i samfunnet. I øyeblikket dominerer pengetenkningen og angir den toneangivende livsstil, som barn og unge er prisgitt. Men økobyer og økologiske verdier er likevel på vei… mange barn vet idag mye om natur- og miljøvern.

Med de gamle oppdragelsesverdiene tenker jeg spesielt på den måten barn og unge ble oppdratt på for få tiår siden. De kan i et nøtteskall uttrykkes slik:

– barn er ikke samarbeidsvillige

– barn er asosiale

– barn er egosentriske

– åpne konflikter er uønsket

– fysisk vold egner seg til å innskrenke den enkeltes personlige frihet

– det er god tone og riktig barneoppdragelse å fortelle unger hvor håpløse, dumme og uansvarlige de er.

Men i løpet av 60-, 70- og 80-årene endret dette bildet seg. Ny viten vokste frem, og etter hvert ble psykoligisk innsikt vanlig hos folk i sin alminnelighet. Humanismen og psykoanalytisk tenkmåte har bidratt til at oppdragelse etter hvert trenger bakom den ytre atferden. Såvidt er vi begynt å skimte personligheten og de utviklingsoppgaver som ethvert barn må igjennom og takle på en tilfredsstillende måte for å utvikle sitt potensiale som menneske.

Ulike trekk i

samfunnsutviklingen

Samfunnsutviklingen er dialektisk og bestemmes av de ulike tanker og følelser i samfunnet. Siden 1950 lar det seg fange opp minst to ulike ternder med hensyn til barn. Noen personer sier at det bare har blitt verre og verre for de minste. Barn er mer ensomme og mindre integrert enn noen gang i samfunnet. Deres hverdag er langt på vei atskilt fra mor og far sine livsoppgaver. I praksis betyr det at barn ikke får på en naturlig måte observere mors og fars livsoppgaver, roller etc. Dette er uheldig for de små, for de trenger å lære, immitere noe om hva det betyr å være mann og hva det betyr å være kvinne.

Det moderne liv presser også barn og unge for mye inn i organiserte aktiviteter. På den måten får ikke personen i barn tilfredsstillende utviklingsvilkår. Unger får som følge også liten mulighet til å gjøre egne erfaringer, prøve seg ut, og ta eget initiativ. Resultatet er at ungene sin selvfølelse og selvtillit får ringe utviklingsvilkår.

Mye taler for at 50-tallets barnekultur rommet bedre utfoldelsesmuligheter enn hva våre barnehager gjør.

Men det er også slik at noen personer sier at barn og unge aldri har hatt det bedre. Dette er korrekt med hensyn til den materielle utviklingen. Barns helse er blitt bedre i dette århundre. Aldri har barn og unge fått så mye oppmerksomhet som nå!

Årene mellom 1950 og 1960 har status som "barnas gullalder". Hvorfor er det naturlig å spørre om? Dette henger sammen med stabilitet i familielivet. Det var nesten ingen skilsmisser, og uteverdenen i form fjernsynet var ikke trengt inn i stuene, og bilen var heller ikke blitt allemannseie, slik at uteverdenen kunne erobres.

Dette gav positive virkninger i familielivet. Men de gamle oppdragelsesidealene dominerte og stengte for ungene sin psykologiske og sosiale utvikling. Stakkars det barnet som ikke tilpasset seg de antatte normer! Ja, de fikk vite hvor skapet skulle stå!

Kanskje det er litt oppskrudd å kalle tiåret mellom 1950 og 1960 for "Barnas gullalder"? Det var jo slik også at kjønnsrollene den gang var usunne, og det må jo ha påvirket ungene på en uheldig måte kanskje… Familiens makt i dette tiåret var dessuten totalitær, og manglende samarbeidsvilje ble derfor logisk nok imøtegått med fysisk vold, eller innskrenkninger i den enkeltes frihet.

Den grunnleggende

konflikten

Den grunnleggende konflikten dreier seg om konflikten mellom å ta vare på integritet og samarbeid. Unger vil gjerne lære, hjelpe og arbeide sammen med sin familie eller andre voksne. Men de voksne har så mange hensyn å ta, slik at både tid og tålmodighet, som det vanligvis blir for lite av, fører til at de unge altfor tidlig får "passet sitt" påskrevet. Så altfor ofte får de oppleve at deres aktivitetstrang og initiativ er til bryderi for den voksne verden. Dette er et fundamentalt, eksistensielt dilemma, sier den danske familieterapeuten Jesper Juul. Pedagoger, foreldre og andre som har med barn å gjøre, omtaler konflikten annerledes. Atferdsproblemer, konformitetspress, tilpassningsproblemer er noen av uttrykkene som brukes for å sette ord på dilemmaet. Konflikten er likevel den samme og munner ut i spørsmålet: Skal barn oppgi sin egen idenitet og egen vikling til fordel for fellesskapet og sosiale normer? Skal barn og unge fortsatt straffes for at den voksne verden ikke takler eller forstår seg på hvordan en persons psykologiske utvikling skjer?

Det hele starter med samspillet mellom mor og barn. Barnet gjør de aller første erfaringer allerede i de første ukene i sitt liv. Barnet gråter, smiler og dier. Hvordan blir det tatt imot? Er mor mottakelig for barnets signaler? Av grunnsanser, og det er opp til oss om samspillet, som er en gjensidig læreprosess, skal få utvikle seg i positiv eller negativ retning.

Barnets første utviklingsoppgave er å tilegne seg en tillitsfull holdning. På bakgrunn av de erfaringer som det gjør går utviklingsprosessen videre. I sitt andre leveår lærer barnet å gå, klatre, løpe og lage noe med hendene. Mestring og læring er knyting til et utall av situasjoner. Og skal utviklingen få gå på en best mulig måte, bør mor og far møte barnet på en vennlig og bestemt måte. Barnet tåler "et nei", men det bør skje i en tillitsfull og positiv atmosfære. Det er uheldig for barnet å få oppleve at det stadig er til "bry". Når barnet er mellom to og tre år er det svært opptatt av å utforske verden rundt seg. Det er nysgjerrig, aktiv og full av initiativ. Blir det for mye hemmet i sin utfoldelse, kan det utvikle usikkerhet, tvil og skam på seg selv og sine muligheter. Dette er holdninger som de bærer med seg resten av livet. I verste fall fører dette til en lav selvfølelse, til at barnet blir passivt, taust og altfor lydig. Friske, sunne og naturlige barn er spontane, tillitsfulle, godtroende, optimistiske og innstilte på livet. Det er ofte vanskelig for de som tar seg av barna å ivareta disse trekkene, fordi livsstilen er uøkologisk og gir lite rom for at de unge skal få prøve seg ut i miljøet.

Det var du som sa nei…! Hvis Gud bruker sangtekster kan han passende synge denne for oss! For mange spør nå: Hvordan kan Gud tillate så grusomme sjø- og jernbanekatastrofer?

Men Gud har jo for lengst gitt oss teknologi til sikre fyr- og varselsystemer, jordskjelvsikre hus, flom- og orkanvern samt viktigste sikring mot krig: Du skal ikke drepe…! I vår fiktiv-økonomiske, pengefikserte uvitenhet mener vi dog ikke å ha råd og anledning til å følge Guds veiledning. Det skal spares og innskrenkes på all humanitær og sosial velferd… tror vi!

Selvom alle lagrer er fulle og all produksjons-maskineri moderne og operativt sparer vi altså på siking av trafikksystemer, sykepleie og eldreomsorg samt skoleverk, les utdannelse og opplysning! Hvor sosialt og økonomisk villfarne går det an å bli?

Spørsmål:Hvornår går Cultura Sparebank ut og lærer Alternativ Økonomi til Sjø- og Jernbaneverket, Sosialetatene og primært Stortinget? Forklarer hva realverdier er! At bevisste, tenkende mennesker "har penger nok" til alt med pengesystemet LETS(Local Exchange Trading System). Slik det nå forsøksvis praktiseres over 300 steder verden rundt! Bare ikke iSkandinavia. Hvorfor?

Kommentarer fra kvinner og menn etterlyses!

"Jeg nøyer meg ikke med å lese den", svarte jeg. "Jeg studerer den. Bibelen er den beste lærebok i menneskelig atferd som noen gang er skrevet. Hvis folk virkelig var i stand til å gripe dens budskap, kunne mange av oss psykiatere bare stenge kontoret og dra på fisketur".

"De tenker på De ti bud og ordet om å gjøre mot andre hva vi vil at andre skal gjøre mot oss?"

"Selvfølgelig – men det finnes jo også mange andre visdomsord", sa jeg. "Om og om igjen finner vi skriftsteder som røper den dypeste psykologiske innsikt. La oss bare ta Deres eget tilfelle. Ien hel time har De nå sittet og fortalt meg hvordan De har gjort ditt og forsøkt datt uten at det har nyttet det aller minste. Det later altså til at De er på vei inn i en alvorlig depresjon, ikke sant?"

Jeg slo opp i Bibelen. "La oss se på det rådet som Paulus gir til efeserne om å "gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt". Hva betyr så det? Jo akkurat det som ordene sier. De har gjort Deres beste. Hva mer kan De gjøre? Mase i vei uten å komme av flekken?Pløye den samme furen om og om igjen? Nei, det De virkelig trenger – langt mer enn en løsning på dette spesielle problemet – er ro i sinnet. Og her er fremgangsmåten til å oppnå det. Slapp av, fall til ro, prøv ikke å løse problemet med Deres bevisste tanker. La de skapende krefter i underbevisstheten slippe til – de kan løse hele konflikten for Dem bare De holder opp med å gå i veien for Dem selv".

Min pasient ble sittende en stund i dype tanker. "Det ville kanskje være bra om jeg leste litt i Bibelen", sa han.

Naturligvis er det dumt ikke å gjøre bruk av 3000 års konsentrert visdom. Århundrer før noen i det hele tatt snakket om psykologi, var Bibelen klar over at "Guds rike er inneni eder". Vi psykiatere kaller det underbevisstheten – men det er bare ordet som er nytt, ikke begrepet. Fra først til sist lærer Bibelen at menneskesjelen er en slagmark hvor det gode kjemper mot det onde. Vi snakker om fiendtlige og aggressive krefter som kjemper mot kjærlighetsimpulsen i den menneskelige natur. Det er jo nøyaktig det samme.

Psykiateren har ikke gjort stort annet enn å lage en vitenskapelig terminologi for det samme som Bibelen uttrykker ved hjelp av poesi, billedspråk og lignelser. Hva var det egentlig Freud og de andre pionerene oppdaget? At menneskesinnet funksjonerer på det bevisste og det ubevisste plan. At det vi kaller samvittigheten, funksjonerer på samme måte, og at mange følelsesmessige spenninger og forstyrrelser skyldes dens virksomhet i underbevisstheten.

Det er en spennende opplevelse å lese Bibelen selv uten annen bakgrunn enn et slikt overfladisk kjennskap til psykiatrien. Her skal jeg nevne noen av de skriftstedene som har gitt meg mest, ord så fulle av innsikt at de etter min mening burde læres utenat og gjentas med jevne mellomrom av enhver som gjerne vil bevare sin sjelelige sunnhet.

Og her nede er evige armer. I århundrer har mennesker i nød og trengsel funnet trøst i disse ordene fra Femte Mosebok. Og det er rimelig nok. En av de angstforestillinger vi er født med, er redselen for å falle, slik at forestillingen om et par kjærlige armer, alltid rede til å holde oss oppe, er svaret på det behov vi har for å føle oss trygge, finne beskyttelse. For øvrig er jo berøring en av de sterkeste former for kontakt. Derfor gir dette bibelske bilde en følelse av dyp fred. Hvis De er plaget av anspenthet og søvnløshet, bør De prøve å gjenta disse ordene for Dem selv når De skal legge Dem til å sove. De kan vise seg å være langt mer effektiv enn sovepiller.

Du skal elske din neste som deg selv. Mange tror at denne edle tanken først er kommet til uttrykk i Det nye testamente, men ordet står vitterlig i Annen Mosebok. Det som blant annet interesserer en psykiater her, er erkjennelsen av at et åndelig sunt menneske skal elske både seg selv og andre.

Manglende selvaktelse er sannsynligvis den vanligste emosjonelle forstyrrelse jeg får til behandling. I mange tilfelle er det press fra underbevisstheten som er årsak til denne følelsen av mindreverd. La oss nå tenke oss at en kvinne kommer til meg, tynget ned av skyldfølelse. Det hun har gjort, kan jeg naturligvis ikke gjøre ugjort. Men kanskje jeg kan hjelpe henne til å forstå hvorfor hun gjorde det og hvordan hun blir lammet av den samvittighetsmekanismen som funksjonerer under det bevisste plan. Og jeg kan be henne lese og studere historien om den fortapte sønn. Hvordan kan noen føle seg evig fordømt og forkastet i en verden hvor dette vidunderlige budskap har gjenlydt gjennom århundrene, budskapet om at Guds kjærlighet er sterk nok til å bære over med alle synder, alle villfarelser.

Vær altså ikke bekymret for den dag i morgen. En moderne formulering av samme tanken kunne lyde: "Slutt med å engste Dem for fremtiden". Bekymring og angst skaper anspenthet, og anspenthet stanser strømmen av skapende energi fra underbevisstheten. Og når den skapende energi avtar, da mangedobles problemene.

De fleste er fullt klar over at det ikke nytter det aller minste å bekymre seg om fremtiden. Likevel er det mange mennesker som bestandig tar sorgene på forskudd. "Hver dag har nok med sin egen plage", sier Bibelen. Det er nok av problemer her og nå som krever sin løsning. Det er bare i nuet man virkelig lever, så prøv å få mest mulig ut av det! Forsøk å ha tillit til at den makt som har ført oss dit vi står i dag, vil hjelpe oss til å overvinne alle fremtidige kriser. "De som venter på Herren", sier Esaias, "får ny kraft, løfter vingene som ørner". Og hvorfor? Jo, fordi deres tro hjelper dem over bekymringene.

For som han tenker i sin sjel så er han. Det er Salomos ordspråk vi finner i denne klarsynte påvisningen av at det ikke spiller så stor rolle hva man tror at man tenker. Det som betyr noe, er hva man virkelig tenker. Dette er noe jeg ser bekreftet på kontoret hver eneste dag. I forrige uke snakket jeg med en kvinne som hadde giftet seg under Koreakrigen. Hennes mann var reserveoffiser og meldte seg frivillig til fronttjeneste, og da han dro i krigen, satt hun igjen gravid. Så falt han, og hele ansvaret for den nyfødte sønnen hvilte på henne. Etter noen år giftet hun seg igjen, og nå hadde hun vanskeligheter med den femten år gamle gutten.

Det var lett å skjønne at hun behandlet ham usedvanlig strengt og ukjærlig. "Hvorfor er De så striks mot ham?" spurte jeg.

"Fordi jeg ikke vil ha en bortskjemt og forkjælet sønn", svarte hun øyeblikkelig.

"Har De noen gang tenkt på", sa jeg, "at da Deres mann meldte seg som frivillig og falt i krigen, mens De satt gravid igjen hjemme, så var det noe i Dem som reiste bust, noe som fikk Dem til å hate ham? Og er det ikke tenkelig at litt av dette hatet er blitt overfølrt til barnet han lot Dem sitte igjen med, skjønt Deres bevisste jeg aldri har villet innrømme det? Se inn i Dem selv og let etter sannheten der, under all den rasjonaliseringen som foregår på bevissthetens overflate. Før De har gjort det, kommer vi ikke noen vei med Deres problemer.

For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være. Jo, selvfølgelig.Det er av aller største betydning hva vi lærer å elske her i livet, for vi har så lett for å bli et speilbilde av det vi higer etter. Er De glad i penger?Da vil De vurdere alt ut fra en materialistisk målestokk. Liker De å ha makt? Da vil De aggressive tilbøyeligheter i Dem litt etter litt få overtaket. Men hvis De har ærefrykt for Gud og elsker Deres neste, da behøver De sannsynligvis aldri å søke hjelp hos en psykiater.

Vi psykiater advarer mot undertrykt sinne og hat. Vi vet at uløste konflikter i underbevisstheten kan gjøre oss legemlig syke. Hvordan sies det i Bibelen: La ikke solen gå ned over eders vrede. Og: Et glad hjerte gir god legedom. Nettopp! Det er ingen ende på de evige sannheter vi kan finne her.

Hvis jeg ble bedt om å velge det bibelord som betyr mer for meg enn noe annet, ville det være dette: Og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder. I denne ene uttrykksfulle setningen finnes hele psykoterapiens teori og metode. Folk kommer til meg, forpint av skylfølelse, naget av uro, knuget til jorden av uforløst hat, og i ni av ti tilfeller viser det seg at de ikke kjenner sannheten om seg selv. Så blir det psykiaterens oppgave å fjerne kamuflasjen, gjøre det av med selvbedraget og unnskyldningene. Han må hente konfliktene opp fra underbevisstheten til den dagklare bevissthet hvor den sunne fornuft kan ta seg av dem. Som Freud sa: "Fornuftens stemme er ikke særlig høy, men den er iherdig". Så snart pasienten er begynt å kjenne seg selv, kan helbredelsen begynne – for sannheten kan virkelig frigjøre.

Det betyr ikke at vi noensinne lærer hele sannheten å kjenne. De store spørsmål om liv og død, om ondt og godt, blir aldri besvart – og slik må det være, som Jobs bok gir så klar beskjed om. Men så meget mener jeg å kunne slå fast: I underbevisstheten hos hver og en av oss finnes de samme elementære kjærlighetens og hatets krefter, som fra tidenes morgen har naget og inspirert menneskeheten. Det er dette skjulte området i sinnet som psykiaterne tar seg av – iblant med hell, iblant forgjeves. Men det finnes også en gammel bok som behandler dette emnet med dyp og intuitiv forståelse, en bok som i 3000 år har vært en hjelp i nøden for alle som var kloke nok til å dra nytte av den.

Et nytt tidsskrift har sett dagens lys. Det har tittelen "Tidsskrift for ny bankkultur". Tidsskriftet utgies av noen som kaller seg Merkur, Danmark og Cultura Sparebank, Norge. Intensjonen med bladet er å få pengene til å fungere på en mer "brochmansk" måte… Eller for å si det med deres egne ord: de som står bak utgivelsen ønsker å fremme en mer bærekraftig utvikling, foruten at de er opptatt av at barn må gies et verdig liv. Utgiverne ser det hele i et internasjonalt perspektiv.

I dette første nummeret omtales en rekke konkrete tiltak, som f.eks. butikken "Godt Brød" i Bergen. Økobrødbutikken er så langt ubetinget en suksess, og den er finansiert av Cultura Sparebank. Undertegnede kjøper alt brødet sitt der, og kan med hånden på hjertet si at kvaliteten på varene er utmerket.

Det er vel korrekt å si at "Tidsskrift for ny bankkultur" er økololgisk orientert. I den grad det er mulig å bruke penger på en annerledes måte, gjøres det. De konkrete tiltakene, som det vises til, synes å være preget av en annen ånd enn det som er det vanligste i storsamfunnet…

I økobrødbutikken i Bergen er det alltid folk. Det betyr tilsynelatende ikke så mye at økobrød er litt dyrere enn brødet i tradisjonelle butikker. Det er som om folkene der sier: "Herlig å spise giftfritt brød!"

Bladet forteller om konkrete tiltak både i Danmark og Tyskland. Den økonomiske finansmannen, Ross Jackson, har en lengre artikkel om "hva som skjer" i verdenshandelen. Det store spørsmålet er ikke lenger, om vi vil leve bæredyktig på planeten, men hvordan vi kommer til det, og hvor lang tid det vil ta!

I det siste nummeret av Alternativt Samfunn (4/99) slår Leif Raneries et slag for et samarbeid mellom Steinerbevegelsen, Martinusbevegelsen, JAK-bevegelsen og Brochmannbevegelsen. I lys av denne uttalelsen vil jeg anbefale tidsskriftet. Skriv innlegg og send til bladet" Stoffrist for neste nummer er 18/2 d-å. Da det ikke er oppgitt abonnementspris, antar jeg det sendes gratis til interesserte personer. Adressen er: Cultura Sparebank, P.b. 6800 St. Olavs plass, N-0130 Oslo.

På filmpris-utdelingen nylig var flertallet av kvinnelige vinnere med vakkert, langt naturlig hår og helt uten smykker og sminke! Er dette uttrykk for en gryende erkjennelse av at en gudsskapt menneskekropp og ansikt ikke kan "forbedres" med maling og "dingel-dangel"?

Dessuten lærer stadig flere unge kunstnere seg å tegne og male figurativt. Som noen sa: Kan vi ikke tegne med en hånd, et portrett og en hest i gallopp er vi ikke kunstmalere! ILillehammer er tendensen særlig tydelig i Galleri Gullbakke!

Spørsmål: Er dette tegn i tiden?En ny vekkelse med respekt for skaperverket og egne krav til selvtukt og læring? Kan dette være begynnelsen på slutten for "klattmaleriet" og "Keiserens nye klær" innen kunsten?

Meninger etterlyses!

Skodespelaren Tindberg fartar omkring og les opp frå Markus-evangeliet. Men veit han at det står strid om siste kapittelet i dette evangeliet? Er det ekte eller uekte? Tindberg tek fram dei mest aktuelle delane, melder han, men kva deler er dei mest aktuelle? Ein kan spørje:Kvifor er alt i Bibelen delt opp i vers? Kva med samanhengen mellom versa?Som oftast gjennom samanhengen i utlegningane, kjem meiningane fram. Bibelen er menneskeslekta si førbiletlege soge. Eit lite oversiktleg land gjennomlever, ved soga si, byrjinga, vokstren og avslutninga på det gamle jødesamfunnet. Ingen andre folk haresi skriven soge, slik som jødane har det. Dette kan all verda i ettertid lære av. Oppstykkinga i vers og tildels også kapittel gjer Bibelen til ei religionsbok for den einskilde, medan Bibelen i fyrste rekkje er ei åndsskapt bok, der du finn kunnskap om kva veg folket t.d. skal gå, er so dei vil verne seg mot mammonsystem, mot diktatur og valdssystem. Årsakene til dette er plent dei same i dag som for tusen år sidan.

Tindberg nyttar Markus-evangeliet for opplesingskunsten sin. Tilhøyrarane gler seg over kunsten hans, men kvar blir det så av det alvorlege innhaldet, eit innhald som er gitt menneska for at dei skal lære å kjenne og skyne seg sjølve som gudsskapningar? Men likevel, som gudsskapningar risikerer menneska å gjere Hamartia – noko som tyder å ta feil av vegen. Det kan gjelde den vegen vi går einskildvis gjennom livet, men enno meir gjeld evangelia innsikt og kunnskap om samfunnet si vandring sett samla. Å nytte avsnitt frå Bibelen åleine som opplesingskunst og samle store forsamlingar omkring dette og hauste stor fagning, skjemmer skrifta. Leikarhus blir resultatet.

Tindberg refererer frå Livets bok dette: Ein stad Jesus kom til, gjekk det ein stor svinehjord og beita. Jesus baud dei vonde umodne åndene som han møtte, å fare inn i svinehjorden. Deretter kasta hjorden seg utfor eit stort stup og drukna i havet. Hjorden var 2000 i tal. Ei dramatisk hending som sikkert gjer seg for opplesing av ein kunstnar. Men sikkert kan det tenkjast at Markus, slik som dei andre læresveinane, ville ha tilhøyrarane til å vakne frå si sovande ånd. Difor dramatiske bilete. Svin var eit ureint dyr for jødane. 2000 svin kan lett samanliknast med 2000 ureine ånder. Kristus Jesus si oppgåve var å oppklåre og avlive dei ureine åndene som øydela livet på jorda. Tindberg bør pare opplesingskusten sin med ein oppklåringskunst, så tilhøyrarane vaknar or sin åndelege død, elles er bibelinnhaldet blitt prenta til fånyttes. "Utan i liknelsar tala ikkje Jesus til menneska", melder Matteus.

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra 1.1.99. I følge ukestatistikken fra Telenor så var Samfunnsliv besøkt av 55 personer i uke 5 (perioden 1.2-7.2.99). Dette synes jeg er et oppløftende tall.

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!