Sosialpsykologisk avis

Nr.1 - 15. januar 1999 - 64.årgang

Lærde pedagogar stridest om matematikk i skulen. Det som elevane ikkje har nytte av seinare, bør gå ut som fag. Eller, faget må kunne delast opp. Men, kjenner ikkje dei stridande til at faget matematikk har vore oppdelt etter sin bruk på nær sagt alle linene i yrkesskulane, – seinare i vidaregåande skular. T.d. ei line i eit mekanisk fag treng ikkje opplæring i annuitetsrekning. Binominalformelen treng dei ikkje vite noko om. Og slik er det jo i ein stor del på vgs sine liner. Trudde ikkje dette var lenger noko å stridast om. Eller er våre leidande pedagogar langt etter utviklinga i sin eigen skule?

Noko ein heller burde stridast om er bokføringsfaget som i dag er ein spesiallærdom som ein stort sett berre kan få i handelsskulane. Eitkvart arbeidande menneske sin økonomi er ikkje åleine lenger berre eit spørsmål om kva vedkomande tener, men like mykje, ja endå meir avhengig av kva levemåten kostar. Økonomien, såvel for den einskilde som for samfunnet sett samla, har heile vegen to sider. Og burde ikkje dette alt tidleg kome fram som pensum, ja alt frå grunnskulen og oppover. Ja, kva kostar det å leve i eit moderne samfunn?

År 1494 føddest det ein matematikar i Venezia i Italia. Namnet hans var Luca Paciolo., Han var fransiskanarmunk som vaksen, men vart vide kjend for framstillinga av Det doble bokhaldarsystemet (Det dobbelte bokholderi) Idag er systemet hans, vel med visse endringar frå land til land, just det systemet som klårt, eksakt og objektivt framstiller dei to sidene i økonomien. Personar, institusjonar og bedrifter er simpelten pålagde denne rekneskapsføringa, elles kjem det offentlege i skattespørsmålet til kort.

Isiste luten av 50-åra fann ein endeleg ut at det doble rekneskapsssytemet også bør førast for heile samfunnet sett samla. Det ville vere lett sak for Statistisk Sentralbyrå å skaffe dei naudsynte data, sett ut frå heilskapen. Sosialøkonomen Frisch saman med hjelparar – Odd Aukrust, var visst ein av dei som laga ei skisse for ein nasjonalrekneskap, bygd på fransikarnarmunken Paciolos geniale idee. Just i denne tida var også underskrivne ein av studentane som høyrde på Frisch sine forelesningar i faget sosialøkonomi. Men det Frisch ikkje visste og som heller ikkje den italienske munken hadde greie på, det var skilnaden millom det som berre er symbolske tal og det som er verkelege verdiar innan eit lands totale økonomi. Såleis vart Nasjonalrekneskapen frå Frisch og medarbeidarane hans eit stort surriball.

Frisch fekk Nobels økonomipris for sitt surriball, men allereie i åra før første verdskrigen forklarer Bertram Dybwad Brochmann korleis fransiskanarmunken si geniale skisse skulle takast i bruk for ein norsk samfunnsrekneskap. Ialle dei åra eg sat på lesesalen i Fredriksgate 3 i Oslo, der sosialøkonomane heldt til den gongen, vart bladet Samfundsliv lagt fram for professorane og studentane. Det vart samtala og diskutert. ISosialøkonomisk samfunn hadde eg ordet og opplevde å bli kalla tungetalar av professor den gongen, Wilhelm Keilhau. Eg tok fram dei utegløymde versa 3-4 og 5 i 4. Mos. 20. kapittel.

Samfunnsrekneskapen ville frå år til år vise på den eine sida voksteren i landet sin produksjon og på den andre sida prisen på vårt samla system. Den sjølvsagde økonomiske lova for eit samfunn, vil alltid vere slik: Det som det kostar å leve i eit samfunn vil ekvivalere med den prisen vi til eikvar tid må betale for varene i butikken.

At sosialøkonomane ikkje tok meg alvorleg, får så vere. Men at dei ikkje tok alvorleg ein forfattar som har gitt ut heile 44 bind bøker om emnet, som har halde i hundrevis av foredrag landet rundt og som var foredragshaldar ei rad gonger også her i Ørsta. Dette kan vanskeleg tilgjevast. Var det fordi Brochmann ikkje hadde professortittel å pynte seg med?

Den svenske historiker, Carl Grimberg, har skrevet en rekke historiske bøker, bl.a. om Sumer og Assyrisk tidsepoke. Carl Grimberg var født i 1875 og døde i 1941. Helt frem til 1950 årene har nyere arkeologiske utgravninger kastet nytt lys over Sumerfolket. En ny utgave av Grimbergs: "Menneskenes liv og historie", er utgitt på Cappelens forlag i 1973, og da med en del nyere tilføyelser av rektor Håkon Holmboe.

Eldre mennesker lærte av sine skolebøker hvor flinke babylonerne var. De hadde inndelt dagen i timer, og utviklet et tallsystem, drev bankvirksomhet, og hadde inndelt cirkelen i riktige grader. Nye funn viste at babylonerne hadde denne kunnskap fra sumererne. Ved utgravninger fant man restene etter sumerernes tårntempel i Ur, som var til ære for måneguden Nannar. Folket levde i frykt for jordskjelv, flom og lynnedslag, og for hver naturkraft mente de der var en gud. Disse gudene måtte bringes offergaver, som ble samlet inn i templene. Der kunne leveres levende dyr, så vel som ull, dadler og andre matvarer. Samtidig ble dette betraktet som et slags skattesystem, og den som ikke kunne betale skatt med varer, kunne betale med arbeidsplikt, som ble utlignet på hver enkelt, og som besto i å grave kanaler, slå gress, bære tegl, og ellers arbeide på statens byggverk så og så mange dager. Til å begynne med hadde de ikke preget mynt, men verdien ble veid opp i sølv. Den høyeste verdi var gull. Siden det var varmt i været måtte en hel del av offergavene omsettes og selges øyeblikkelig, siden noen av varene var lite holdbare. For den som ikke kunne betale kontant, ble der gitt lån mot 20% rente.

Historikerne forteller at sumererne var opprinnelig et fjellfolk som slo seg ned i landet mellom Eufrat og Tigris, og at deres kultur var blant de eldste som finnes, muligens eldre enn både egyptisk og kinesisk kultur. Fra utgravninger vet vi at oldtidsfolket trodde deres guder bodde oppe i fjellene. På flere av sumeriske relieffer er gudene avbildet på fjelltopper. Når de gamle templene forfalt og ble gjenreist, ofte mange hundre år etter at de var bygd første gang, ble de alltid gjenreist på de gamle murene og i praktisk talt samme skikkelse. På side 15 fortelles det om de store forandringer som fant sted i sumerernes rike da sumererne anla tallrike kanaler, som fordelte, ikke bare vannets, men også luftens fuktighet over hele landet.

Andre historikere forteller at det var mongoler som ødela dette kanalsystemet, som ved sine plyndringer og ødeleggelser skapte kaos, og de dyktig anlagte kanal og vannsystemer kom ikke i hevd igjen. Idag møter arkeologer og andre ofte et fryktelig klima, ofte opp mot 50 grader Celcius midt på dagen, stundom med sandstormer og skybrudd.

Sumerernes konger ble ofte betraktet som guder. Fra templet ble drevet bankvirksomhet. Selve rentesystemet er en sumerer-oppfinnelse.Trolig nærmere 7000 år gammel.Babylonerne overtok dette rentesystemet. I tidenes løp så ble der brukt preget mynt – penger. Småbøndene i Babylonia måtte betale skatt til staten. Skatten ble ofte betalt med varer. Hvis bonden ikke hadde nok såkorn, da det var tid for å så kornet, måtte han låne penger til såkorn og på den tiden var kornet dyrt. Når så skuronna kom, trengte han kanskje penger til arbeidshjelp. På den måten kom han i hendene på långiverne. Etter skuronna måtte han betale tilbake lånet med renter, og i tiden etter skuronna var kornet mye billigere. Og kornet skulle betales tilbake med korn etter dagspris, og hans svette og slit ble til fortjeneste for långiverne. Rentesystemet skapte et slags økonomisk livegenskap. Allerede i sumerernes tid ble bankvirksomheten utvidet fra å være i selve templet til andre lokaliteter.

På utlånsvirksomhet ble der tjent store penger. I Babylonia vokste der opp ganske tidlig store bankvirksomheter. En av de mest kjente er:"Egibi & sønner". Denne bankierfamilien var i flere generasjoner den fornemste. Likeledes firmaet "Murashu & sønner" i Nippur, behersket bankvirksomhet helt frem til persisk tid. Sumererne hadde stor praktisk sans. Kanalene ble benyttet som "transportsystem", for der ble fraktet varer og gods med forskjellige farkoster og en slags lekter. Utgravninger ha vist at de hadde havneanlegg helt inn til byene, og med store lagerskur der, for oppbevaring av gods. De har vært begeistret for månelyset. Når nattemørket senket seg og plutselig månen kom opp og lyste opp som en lampe over landskapet, kunne de frakte varene videre til lagerskurene.

Men rentesystemet var hardt. Etter gammel-babylonsk lov, som de hadde overtatt etter sumererne, gikk renten opp til 20% for pengelån og 30% for kornlån. Langt senere, i Assyria, lot det ikke til at renter var regulert ved lov, for der kunne renter gå opp 50 (femti)%.

Er det ikke på tide at hele rentesystemet kan forandres? Det økonomiske system, basert på renters fortjeneste, er i strid med menneskerettighetene.

Historikere beretter at de eldre kirkefedrer gikk inn for at der ikke skulle tas renter av lån. De mente at dette å forlange renter var en synd, og de hevdet at varene skulle ha en "rettferdig pris" – ikke ytterligere omkostninger i pris på grunn av renter. Dette syn på"rettferdig pris" var ikke etter enkelte tysk-romerske keiseres oppfatning, for de så helst at en kunne tjene penger på penger, særlig på innkreving av skatt til staten. For syns skyld turde de ikke selv bryte mot renteforbudet, men tvang jøder, til for seg, å drive åger. De ble offentlig ansatt hos keiseren for å drive inn skatt, og hvis der ikke kunne betales kontant ble der beregnet fortløpende renter, ofte med tvangsauksjon som utvei, når pengene ikke kunne skaffes.

Noen jøder var svært hensynsfulle, og ga henstand med skattebetalingen, til keiserens store vrede. Jøden hadde ikke noe med å vise barmhjertighet, mente keiseren, forretning var forretning. Jøden ble straks utvist fra riket, men først fratatt alt han eide av formue.Ville ikke jøden gå med på å drive åger, ble han og hans familie nektet oppholdstillatelse i landet. Dette har de fleste historikere glemt å fortelle om, sikkert nok for ikke å bli kastet ut av det gode selskap, det gjaldt om å skrive pent om keiseren. Blant det jevne folk i mellom-Europa skaptes et hat mot jødene. Noen ganger rådslo folk med hverandre, når de så jøden komme for å kreve inn betaling på skyldnerbrever, og når de skyldige ikke kunne skaffe penger, så overfalt de jøden, slo ham ihjel og grov han ned i jorden, og det var svært vanskelig for myndighetene å finne ut hva som virkelig var hendt. Den gang var der mange landeveisrøvere. Men skyldnerne rev i stykker sine skyldnerbrever, så synes de den sak var i orden. Den som utførlig har skrevet om dette er tidligere dosent ved Uppsala universitet, Hugo Valentin, i en bok som kom ut på dansk Gyldendal i 1947, trykt i 2500 eksemplarer. Boken heter: "Det jødiske folks skæbne".

Etter år 1400 ivret de fleste større handelsfirmaer i Europa for å få utviklet hva de mente var et "gunstigere" bank- og kredittsystem. De bearbeidet pave Martin den femte utrettelig, for at han skulle lempe på renteforbudet. De ville vekk fra natural-økonomi til pengeøkonomi.

Om dette forteller den danske historiker, Johan Ottosen, i en historiebok trykt 1902, Ernst Bojesens forlag, Danmark. Nå skulle der tjenes penger på penger. Tidligere hadde godseierne vært adelen, nå ble pengearistokratiet den nye adelen. Lederen av Frankrikes finanser, Jacques Coeur, ivret for kapitalmaktens fremgang. Mange historikere forteller at han hadde skaffet seg sin store formue ved forretningsreiser til orienten, men historieskriveren Grimberg forteller at han hadde tjent sin eventyrlig store formue ved slavehandel i orienten. I denne tiden ble gleden ved å gjenoppdage oldtidens kunstskatter medvirkende til stilarten: "oldtidens gjenfødelse", renessansen. Med dette ble der også en gjenoppliving av oldtidsmenneskets visjon om at å være lykkelig var det samme som å være rik, og gull og sølv var den største verdi.Var man ikke rik, kunne en ikke være lykkelig.

Jacques Coeur oppnådde vennskap med pave Martin den femte, og fikk paven til å ta bort restriksjonene som forbød å ta renter av lån. Dette var ikke ondskap fra pavens side. Han så bare ikke de stakkarne som kanskje gjennem et helt liv måtte slave ekstra for renteomkostningene.

Johan Ottosen forteller at etter den tid ble det en evindelig lønnskap fordi varene steg i pris og i det kappløpet fulgte arbeidslønnen dårlig med. Mange fattige arbeidere meldte seg som leiesoldater.

Med jevne mellomrom oppsto økonomiske kriser.Det gikk som i en bølgebevegelse, først høye varepriser, og så deflasjon. I løpet av syv til ti år, skjedde der kriser. En alvorlig økonomisk krise inntraff i 1873. Fullstendig sammenbrudd på Wien-børsen, med etterfølgende langvarig deflasjon.

Sammenbruddet på børsen, oktober 1929, skapte noen uhyggelige ringvirkninger. 5000 amerikanske banker måtte stenge, og folk fikk ikke utlevert sine surt oppsparte midler. Tilsist 30 millioner arbeidsløse rundt om i verden. En periode gikk 40 prosent av norske fagorganiserte arbeidere uten arbeide. Jeg husker at husmødrene satt og sydde til langt på natt. Ektemennene var arbeidsløse og de strevet med noe billig søm, for små forretningsforetak, for å klare å betale husleie, strømregning m.v. De fortalte meg at det gjaldt om ikke å havne på gaten, og bli hjemløse. Da ville barna bli tatt fra dem og sendt på barnehjem, og familien splittet opp. De som ikke eide symaskin, de leide en slik av eldre slektninger, som så seg tjent med å få noen kroner ekstra, siden de selv – i alderdommen – hadde fått dårlig syn. Ikke alltid ble der nok penger til å kjøpe nok mat for. Under krigen fortalte en av disse husmødrene meg at hun syntes at i krigstilstanden var der på en måte mer rettferd fordi der da var knapt om mat for alle, ikke bare for en bestemt folkegruppe. Tidligere hadde hennes barn grått seg i søvn om kvelden fordi de var så sultne, og hun hadde først og fremst måttet skrape sammen penger til husleien. På grunn av at i den verste arbeidsløshets-perioden ble spart på maten, så herjet tuberkulosen. På de fleste tettsteder og små byer i Norge ble der bygget tuberkulosesanatorier eller sykestuer for tuberkuløse. Ønsket om å bevare en noenlunde verdig "fasade" fikk mange til å spare drastisk på livsnødvendige matvarer, og hadde da dårlig motstandskraft mot sykdom.

Jeg fikk høre om en familie som hadde måttet selge mesteparten av møbler og utstyr fra hjemmet sitt. De måtte flytte fra en pen leilighet til noen kvistværelser uten kjøkken. De kokte mat på en primus. De ble nødt til å be om fattigunderstøttelse. I den kommunen de bodde i, fikk de ikke rede penger til fattighjelp, men såkalte "matlapper". Det var rekvisisjon på de mest nødtørftige matvarer, som kommunen senere skulle betale. En i kommunestyret fant ut at denne familien trengte ikke å få utlevert ferdig bakte brød, nei, de hadde nok tid, mente han, og kunne sørge for å bake brød sjøl, det ville bli billigere. Denne familien hadde ingen bakerovn, og da de hentet melet så hadde kjøpmannen funnet frem noe mel som var hentet fra en melsekk hvor musene hadde forsynt seg av melet og der var fullt av muselort i melet. Datteren fortalte at de måtte koke grøt, brød kunne det ikke bli, men først hadde de sittet i lang tid, alle sammen, og sortert ut muselorten, og det melet ble tilslutt blandet med tårer. Ubarmhjertigheten var den økonomiske krisens følgesvenn. Lederne av mindre private bedrifter fryktet konkurser. De sov ikke godt om natten, og resultatet av det ble at de ikke våget å skrive ut lærlingekontrakter for lærlinger. De unge ble gående i mange år på såkalt "begynnerlønn" – men uten lærekontrakt oppnådde de ikke svennebrev eller fagbrev, og ble kalt ufaglært arbeidskraft resten av sitt liv. Men det verste var at den økonomiske krisen tok fra mange mennesker deres helse – og deres liv. Millioner fikk en for tidlig død, og endte med medvirkning til 2. verdenskrig. Det har ikke manglet på forfattere som har skildret de vanskelige forhold under denne krisen. Til og med egyptiske forfattere har skildret de harde trengsler som store folkegrupper i også Egypt, ble rammet av.

Historikerne har bagatellisert de uhyggelige virkninger i denne epoken, slik at unge mennesker idag ikke aner omfanget av tragedien.

I de harde årene søkte folk etter trøst. En del unge mennesker ble tiltrukket av Karl Marx slagord om "Frihet, likhet og brorskap". Dette var de første kristnes slagord, de fremholdt frihet – likhet og broderkjærlighet. De første kristne mente ikke at alle mennesker skulle se likedan ut. Det de mente var at menneskerettighetene skulle være like for alle, og dette kunne ikke oppnåes ved hjelp av voldsmakt, det ble grundig understreket. Jesus lærte at vi ikke skulle bruke sverdet, ikke gå til krig mot hverandre. (Så mange kristne har senere glemt dette.)Ved bruk av voldsmakt kunne der ikke oppnåes broderkjærlighet, men tvert om – brodermord.

Dette slagordet kaller jeg et tyveri som Marx tok fra de første kristne. Marx sto for voldsmakt.

IGrimbergs historiebok nr 19, side 22, siterer Grimberg Karl Marx:"Voldsmakt er jordmoren i ethvert gammelt samfunn som bærer – "på et nytt".

En ting følte Karl Marx seg helt overbevist om at de som forkynte at de brennende sosiale spørsmål bare kunne løses i menneskekjærlighetens navn, de dugde ikke det minste. Man måtte avbryte enhver forbindelse med dem.De ville bare bli en klamp rundt foten, når det for alvor trakk opp til den åpenlyse kamp som måtte komme om kort tid. Dette var Marx ikke det minste tvil om. Marx kunngjorde hatets – massehatets parole.

Helt fra oldtiden av har voldsmakten vært ansett som den beste problemløser. De mente at volden ikke bare hadde en oppdragende virkning, men også en utmerket måte å vinne heder, ære og respekt. En som også var overbevist om voldsmaktens nødvendighet var Joseph Goebbels, men han ville bekjempe marxismen med voldsmakt. Han hadde gjennomgått mange studier ved flere universiteter og ble dr. phil. ved universitetet i Heidelberg 1920. Den gang ble folk lært opp til å ha stor tillit til alle med en bra universitetsutdannelse. De måtte ikke stole på sin egen dømmekraft, dertil, mente de lærde, hadde de altfor få kunnskaper. I 1928 ble dr. Goebbels valgt inn i riksdagen. Tidligere hadde han utgitt flere publikasjoner, og han utga og ledet en dagsavis som het "Der Angriff", og fikk dermed rikelig anledning til å skape propaganda for sine synspunkter.

Vi – alminnelige folk – har vært så takknemlige for Jesu lære om ikke å bruke voldsmakt. Ifølge Jesu lære er krig ikke tillatt. Likevel har mange kristne tydd til voldsmakt. Olav den hellige brukte også sverdet for å utbre Jesu lære.

Vi – alminnelige mennesker – har også vært takknemlig for Jesu lære om barmhjertighet, godhet, medmenneskelighet. I det gammel-germanske samfunnet var barmhjertighet sett på med mistillit og skepsis, det ble sidestillet med svakhet, og det igjen ble sidestillet med usselhet og feighet. Disse verdiene om barmhjertighet og medmenneskelighet hadde ikke det gamle samfunn, men disse verdiene åpner opp for et vakrere samfunn med en foredling av menneskets sjel. Dette kan vi ikke være foruten. Å utvikle fryktelige krigsvåpen til å forderve og ødelegge folk med, det er intelligens på avveier. Istedenfor skulle den dyktige intelligens brukes til å finne midler for å lette byrdene for medmennesket.

Etter å ha gjennomgått BDBs bok "Sjelen og sjeleforskningen" er det mye stoff som virker "gammeldags", nemlig omtalen av den politiske og religiøse delen, for hva har forandret seg siden den gangen i 1930-årene?Jo, vi har blandt annet fått et mer utviklet skolesystem, både for de religiøse og de med politiske interesser, vi har fått et mer fastlagt system som alle kan gå inn i. Skoler for det ene og skoler for det annet, men fortsatt har vi problemer. Nordmenn er blitt langt mer intellektuelt trenet. De er ikke så lette å styre, lenger. Vi har fått et opprør, bl.a. mot den psykiatriske behandlingen av mennesker. Brochmann kunne se hvorfor et slikt opprør måtte komme, men han selv var tidlig ute. Han reagerte mot det menneskesynet som lå til grunn for både den psykologiske og psykiatriske utdanning, og herunder lå også det samfunnssynet han sto for. Det er ganske forunderlig å lese eller møte dette som ligger under all utdanning – og som går igjen, uten at det vekker så stor oppmerksomhet. Vi tar det liksom for gitt at de såkalte autoriteter på universitetene vet hva de holder på med, hva menneskesyn og samfunssyn angår. Tenk om det er slik som Brochmann anfører – at "de vet ikke hva de gjør", de er dagdrømmere, selv om de altså er spesialister hver på sine områder. De ser ikke seg selv eller hverandre, selv om det er "in" på enkelte universiteter, å samarbeide med enkelte fagområder, og det er kanskje av økonomiske grunner?

Pedagogistuderende må ihvertfall akseptere den sosialøkonomiske delen og forøvrig hva man lærer i andre faggrupper, og det er mangt og meget som en må "ta for gitt", uansett hvilke fag man studerer. Det er dette "tar for gitt" som bør uroe de studerende. Det skal bare en liten bok som denne til for å rokke ved det man tar for gitt. Alle autoriteters mening. De som går for å være autoriteter, sanne forståsegpåere. Herregud, hele vårt samfunn beror på disse. Om vi først tar fatt på teologene – på deres teologi, så må man anta at de er de første "autoriteter" som ryker av pinnen, dernest sosiologer og sosialøkonomer, psykologer og psykiatere, hele remsa av dem som sitter øverst på pidestallen, av den enkle grunn at de har unngått den selvinnsikten som BDB brakte. Blant annet.

Den kollektive selvinnsikten, som også berører partiene, organisasjonene, bankvesenet. Hele vårt samfunn sover, derfor går samfunnet mot døden – og ingen kan hindre dette faktum, selv om mange gjerne ville hindre dette. Vi går alle, som en, inn i døden, men vet det ikke før vi er der. Vi stolte på politikerne, men også de var sovende, bevissthetsmessig. Der må altså skje en veldig bevissthetsøkning, men med denne skjer det forunderlige – at vi velger å gå livets vei – i stedet for dødens…

Intervju med forfatteren og forskningsjournalisten Bjørn Vassnes. Vi lever i et "hyperrasjonelt samfunn". Datamaskinen er metaforen som er toneangivende for våre indre opplevelser. Våre tanker, følelser og fornuft, betyr lite. Bjørn Vassnes (se foto under) tar i sin siste bok et oppgjør med datamaskinen som bilde på hvordan vi skal tenke. Fornuften lar seg ikke ordne etter faste logiske regler, sier Vassnes. Kognisjon (tenkning) fungerer i virkeligheten etter helt andre prinsipper (Jfr. M.Bergstrøms bok "Eleven, den siste slave")En helt ny vitenskapelig revolusjon er i gang, og nå dreier det seg om en totalt ny forståelse av hva det vil si å sanse, huske, kommunisere, tenke og føle. En ny etikk er på vei. Den vil være "innenfra", og den vil ta hensyn til våre medfødte tendenser, en grunnleggende erkjennelse i det nye paradigme er at vi er født moralske, og at verdier ikke er noe vi må dikte opp…

Vi er i begynnelsen av den nevrovitenskapelige revolusjonen. Når den er over, vil vi vite hvordan fornuften arbeider og hvordan vi kjenner verden. Det som no foregår innen hjerneforskning, kan faktisk sees på som forspillet til den største av alle vitenskapelige revolusjoner, med viktige og uunngåelige sosiale konsekvenser…

Alternativt Samfunn v/Astrid Strømme tok kontakt med Bjørn Vassnes for et intervju om hans siste bok "Myten om fornuften". Vassnes (f. 1951) er cand. philol. og har i mange år arbeidet som forskningsjournalist. Han har laget flere fjernsynsserier for NRK. Blant tidligere bokutgivelser er "Gjenoppdagelsen av mennesket" (1988) og "Tankens hjelpere" (1992).