Norgesavisen

Organ for mental, sosial og økonomisk nyorientering

Nr. 1

1.november 2001

66. Årgang

  • VÅRT MÅL: Et fritt, levende, selvvirksomt samfunn.
  • VÅR METODE: Selvkontroll og hensynsløs, men objektiv kritikk.
  • VÅRT MIDDEL: Ny livsorientering bygget på Kristusimpulsen
  • MOTTO: Riv ned alle gjerder som skiller menneskene og hindrer dem fra å oppleve og erkjenne våre dype fellesinteresser innenfor vårt felles samfunn. Frem med helhetsfølelsen og totalitetsbevissheten. Ned med partipolitikken og klassekampen. Frem med det frie, levende, selvvirksomme samfunn
  • Noe av stoffet i Samfunnsliv -

 resten leser du i papirutgaven! Abonner nå!

STOFF TIL SAMFUNNSLIV

Vi er takknemlige for alt stoff som blir tilsendt Samfunnsliv, både egne innlegg, avisutklipp, bildestoff m.m. Men jeg vil oppfordre flest mulig til å skrive elektronisk i tiden fremover, dvs. bruke PC og sende tekst til Samfunnsliv via e-mail eller lagret på diskett.

Det er kanskje mulig for folk som ikke eier PC å få evt. bekjente eller venner til å hjelpe dem med å overføre fra maskinskrevet tekst(vanlig skrivemaskin) eller håndskrevne manus til PC.

Når det gjelder avisutklipp fra aviser, tidsskrifter eller magasiner, kan selvfølgelig også dette overføres til PC via en skanner eller ved at man skriver det av selv til PC. Mange aviser, tidsskrifter og magasiner har allerede egne Internettutgaver slik at teksten finnes der og kan hentes inn elektronisk via nettet og sendes videre til Samfunnsliv og trykkeriet hos Møre-Nytt. Alt dette vil lette avisarbeidet betraktelig. På forhånd takk til alle trofaste bidragsytere.

Alt som ønskes brukt i Samfunnsliv sendes enten Dag Ove Johansen (Venset, 8200 Fauske) eller Anders Ryste (6150 Ørsta)

 

****************************************************************

  Millombils nasjonalsang

Millombils nasjonalsang

Ja, vi elsker dette landet,

som det stiger frem,

røvet, plyndret ut, blandt annet,

– tusen fattighjem.

Elsker, elsker det og tenker

på hver Norges mor

bundet fast av mammons lenker

mangler brød på bord.

Dette landet venstre dødet

med sitt kjempetøv,

dette landet ligger ødet,

i sitt krisestøv;

i det landet åger drives,

an er gjort til pr.,

ingen enig – alle kives,

– alle mot enhver.

Bønder sine gårder tapte

da "Centralen" kom.

Overflod i landet skapte

nød og fattigdom.

Kvinner selv var det som trodde

at i dødt metall

livets skaperkrefter bodde,

– samlet så på tall.

Visstnok er vi ikke mange,

men for lang er dog

rekken i det milelange

arbeidsløses tog.

Tross her ligger jo og venter

arbeid for hver mann

drømmer vi at priser, renter

skaper krise i vårt land.

Norske mann i hus og hytte

takk din store stat!

Folket vil den jo utbytte

så det mangler mat.

Alt hvad fiskerne har strevet,

gårdmannen har slitt

har vår stat så villig krevet

inn, og kalt det sitt.

Ja, vi elsker dette landet

som det stiger frem,

jordrikt, – fullt av fisk i vannet,

– tusen unge menn.

Men da fedres kløkt har senket

det til nød og savn,

hersker mørket uinnskrenket

enn i Norges land.

Prink

*******************************************************

Dybwad Brochmann og Vartdal

 

Av Per I. Myklebust

Bertram Dybwad Brochmann var presteson og fødd i Grue i Solør i 1881. Etter gartnar- og handelsutdanning arbeidde han i mange år ved gartneri og andre bedrifter. Men ved sida av arbeidet studerte han økonomi, sosiologi, psykologi og kristendom, og gav frå 1916 også ut bøker. Og i 1927 forlet han næringslivet for godt, grunnla sitt eige forlag og vart samfunnsreformator (talar og forfattar) på heiltid. Ja, trass i sin uvilje mot nynorsken var han ei tid jamvel reisetalar i Noregs ungdomslag. Saman med bl.a Anders Vassbotn og Anders Hovden.

Og no gjekk det fort: I 1930 skipa han Samfunnspartiet, som før krigen fekk to representantar inn på Stortinget: i 1933-36 Brochmann sjølv, vald frå Bergen, og i 1936-40 "Smeden frå Bleik" (Sigurd Jakobsen), vald frå Nordland. Og i 1931 tok han til med Samfunnsliv, eit blad med målet "et fritt, selvvirksomt, kristent samfunn", middelet "ny livsorientering", og metoden "selvkontroll og hensynsløs, men objektiv kritikk", redigerte sjølv bladet til 1940, og la det då ned. Men i 1945 kom det i gang att. Og mellom redaktørane i etterkrigstida nemner eg Peter Hoff frå Ålesund, Anders Ryste, Ørsta, frå 1966 til 1998, og no Dag Ove Johansen, Fauske i Nordland.

Lære

Men tilbake til Brochmann, som hadde si "store tid" i 1930-åra, då han var både partileiar, stortingsmann, radaktør, forfattar og talar. Og i talane og dei over 40 bøkene sine forkynner han ei "nyorientering" som bl.a. går ut på at vi menneske i altfor stor grad korkje veit kva vi gjer eller gjer det vi vil - det meste kjem frå egoistiske, for ein stor del infantile motiv og tankar som er fortrengde til undermedvetet, men derifrå regjerer over oss. Med konfliktar i oss og omkring oss til fylgje.

Og medan psykologen Freud var mest oppteken med det enkelte mennesket, arbeidde sosiologen Brochmann med samfunnsproblema. Som han først og fremst ville fjerna med ny og sann kunnskap om livet, kunnskap som "utvider bevisstheten" og såleis svekkjer "underbevisstheten", slik at vi i større grad kan vita kva vi gjer og gjera det gode som vi vil! Og kvar skal denne kunnskapen koma frå? Jau, ikkje minst frå kristendomen, som Paulus og prestane har gjort til religion, men eigentleg er ei gudgjeven samfunnslære. Og dei andre viktige kunnskapskjeldene hans er psykologien (særleg Freuds psykoanalyse) og sosialøkonomien, dvs. hans eigen sosialøkonomi, der han bl.a. skil mellom reale verdiar (varer og tenester) og innbilte eller fiktive verdiar (pengar), som ein av tilhengarane hans, Ole Røyseth Brende, fødd på Hareid og busett i Florø, vil ha heilt vekk. Jf. boka "Det pengeløse samfunn".

Så langt gjekk visst ikkje Brochmann, men rente eller anna utbyte skal i alle fall ikkje pengane gje - som meteren og literen skal dei vera berre ein uforanderleg målestav for varer og tenester. Dekapitalisering kallar Brochmann dette, som saman med nyorienteringa elles vart svært ulikt motteken. "Nei. Brochmann", sa Erling Kristvik, "er eg for lite intelligent til å forstå." For ikkje å snakka den domen han fekk av Joh. Ludw. Mowinckel: "Enten jeg leser dine setninger forfra eller bakfra, forstår jeg like lite." Ei anna gruppe var dei som sa at dei forstod, men at det ikkje var noko til å forstå! Og endeleg var det dei som forstod han så godt at røystetalet til Samfunnspartiet, som ved stortingsvalet i 1933 var ca. 15.000, ved valet i 1936 var kome opp i 45.000.

Under krigen

Men så, i 1940, kom den krigen som Brochmann hadde spådd. Og i ein uventa radiotale den 14. juli, to seinare talar i Bergen og Stavanger, og i boka "Den 9. april" gav han kongen, regjeringa og stortingspresident C. J. Hambro hard kritikk. Både for "vanstyret" før krigen og "flukta" frå landet. Og like klar var kritikken han mot "den gamle, fine damen England", som no "skal dø", og appellen hans om "å stille oss på livets og utviklingens side" og "hjelpe Hitler til å gjennomføre revolusjonen og reformasjonen."

Hausten 1940 støtta han også den tyskvenlege radiokronikøren Victor Mogens’ forsøk på å danna ei "norsk" regjering som skulle hindra at Quisling kom til makta og også erstatta Administrasjonsrådet. Ja, til denne regjeringa baud han jamvel fram tre-fire mann frå samfunnspartiet, mellom dei dåverande styrar ved øvingsskulen ved Volda lærarskule, seinare professor, Martin Strømnes.

Og korleis vart dette motteke av tilhengarane hans? Ja, i alle fall med undring og til dels vantru, men også med protestar, frå bl.a. Havtor Hovden i Ørsta og Martin Strømnes. Vi må no, skreiv den sistnemnde, vera nøgde med at "vi fikk rett" (krigen kom), så lenge denne varer "holde kjeft", og så "når våpnenes tid er forbi", koma tilbake.

Og om det var protestane som verka, veit eg ikkje. Men etter 1940 "heldt" faktisk Brochmann stort sett "kjeft". På Voss kjøpte han ein fjellgard og vart sauebonde.

Seinare

Og tilbake til politikken kom ikkje Brochmann seinare heller - då han i 1945 prøvde, vart han av styret i det nyskipa Samfunnspartiet avvist, og seinare på hausten arrestert for landssvik - ein arrestasjon som over 400 av tilhengarane han protesterte mot og meinte at han var "mere selvskreven til en Nobel-pris enn til landssvik."

Og argumentet til desse 400 og dei andre som under og etter krigen heldt fast ved han, var at han i 1940 vart misforstått. Men dette held ikkje - det han i 1940 sa og skreiv om styremaktene våre, England og okkupasjonsmakta, det er ikkje til å misforstå, ja, er vel det klaraste Brochmann har skrive. Men motiva kan sjølvsagt diskuterast. Det han sjølv i retten la sterkast vekt på, var frykta for Quislingstyre. Men djupare stakk vel 1) den ufatteleg sterke og naive trua han hadde på ideane sine og på at desse, om dei vart prøvde, ville skapa eit nytt samfunn, ja, ei ny verd, 2) at det gamle regimet i Norge ikkje hadde brydd seg om desse ideane, og 3) at okkupasjonsmakta, om ho vart rett motteken, vonleg ville gje dei ein sjanse.

Men korkje protestar eller eige forsvar hjelpte. Av Voss heradsrett vart Brochmann i mai 1947 dømd til 3 1/2 års fengsel for landssvik. Og aktiv politikar vart han som sagt ikkje meir. I alle fall ikkje partipolitikar. Men for ideane sine heldt han fram med å kjempa. Både i talar og nye bøker. Han døydde i 1956.

Brochmannismen

på våre kantar

Og så langt om Brochmanns liv og lære. No etter kvart til Vartdal, der Samfunnspartiet ved stortingsvalet i 1933 fekk 7 og ved valet i 1936 69 røyster, eller 14,8% av røystetalet. Av Sunnmørs-kommunane var det då berre Norddal, med 17% - dei fleste frå sjølve Norddalsbygda - som slo oss. Og at denne isolerte fjordbygda var så sterkt Brochmann-prega, det forklarar Jon Dale med at det her, i 30-åra, var eit sterkt åndsliv, ope for det som rørte seg i tida og som leseringar, aktive lag og - ikkje minst - ei mykje brukt folkeboksamling formidla. At Norddal også var den bygdekommunen på Sunnmøre som ved stortingsvalet i 1945 etter folketalet fekk flest kommunistrøyster (4,3%), har derimot andre grunnar. Av desse røystene kom dei fleste frå Valldal, og var Ivar Heggens verk.

Vartdal og Øye-Ole

Men kva var grunnen til Brochmanns "tak" på Vartdal? Jau, først og fremst Ole B. Øye (Øye-Ole), som var lærar i den vidaregåande skulen i Haugesund og under vårsildfisket ofte inviterte vartdalingar til kaffi og Brochmann-prat. Og "prøvde" i lugarane og egnarhusa gjekk ideane vidare til Vartdal. Ja, ein fin sommardag heldt Ole også foredrag på "Soltjeld", der han bl.a. kritiserte sparinga i samfunnet og oppmoda vartdalfiskarane til å "se på liljene - de sparer ikke". Men ordskiftet etter foredraget vart magert - her kom det berre eit litt harsellerande innlegg om "dette rare tusenårsriket". Og då Ole oppmoda Elling Aarseth, "som leder en stor bedrift", om å uttala seg, ville denne først ikkje seia noko, men sa til slutt at han tvilte på om "disse ideene" var nok til å "styre et land".

Då Norge vart okkupert, var Ole i England og måtte vera der så lenge krigen varde. Og korleis forholdet hans til dei norske styremaktene her var, veit eg ikkje. Men heimattkomen tok han i alle fall straks opp att kampen for "nyorienteringa", protesterte mot arrestasjonen av Brochmann og heldt eit foredrag med så harde ord mot kyrkja at han vart truga med melding til politiet, ja, vart kanskje meld også. I alle fall bad han meg om eit forsvarsskriv, som han fekk og takka for. Og om han vart meld, så vart han i alle fall ikkje tiltalt. Etter det eg har høyrt, måtte han derimot "gje frå seg" faget kristendomskunnskap og heretter nøya seg med undervisning i sløyd og gymnastikk.

Men i det vesle huset på sin barndoms gard skal han visst på sine gamle dagar også ha nærma seg sin barndoms kristendom. I alle fall etter kyrkjegangen å døma. Vanskelegare er det å skjøna at han her også skal ha nærma seg noko så fjernt frå brochmannismen som antroposofien.

Harald og Johan

Kven den første heimebuande brochmannianaren på Vartdal var, veit eg ikkje. Men ein av dei første var i alle fall Harald J. Vartdal (Pe-Harald), som kring 1930 visst nok vart "vekt" av Brochmann-boka "Det store skille" og vart så ivrig for ideane at han jamvel vart kalla Brochmann. Men den som i politikken nådde lengst, var broren, Johan J. (Pe-Johan). Som så mange andre harsellerte også han i første omgang over "tulljet hans Harald". Men av "Det store skille", som han litt motvillig lånte av broren, vart han visst fort "omvend", han også. Ja, ikkje berre det - på vallista til Samfunnspartiet for bygdene i Møre og Romsdal ved stortingsvalet i 1936 fekk han jamvel andreplassen (etter N.G. Finnøy) og dreiv då også valkamp, til dels saman med grannen, Sverre O. Myklebust, som fylgde han med grammofon.

Men uventa ting kunne då henda - på eit valmøte i Løwenvold kino i Ålesund såleis dette: På dei fremste seta langs midtgangen hadde ein flokk alvorleg utsjåande skipperkollegaer sett seg. Og på veg fram til katetret skal då Johan ha slengt nokre ikkje altfor venlege ord til dei. Men akkurat kva han sa, har eg gløymt og kan difor ikkje sitera det her.

Andre

Med Johan på andreplass løyste i alle fall denne lista på Vartdal ut eit valskred for Samfunnspartiet, der bl.a. desse fylgde med: sørevartdalingane Rolv P. Sætre (Rishaug-Rolv), Alv P. Sætre (Åmunde-Alv), Peder Øye (Øye-Peder) og Ivar P. Myklebust (Pe-Iver, men så absolutt ikkje Paula), barstadvikarane Johs. N. Barstad (Ingrid-Johans) og Olav O. Vartdal (Vilke-Olav), og i Nordre Vartdal "ialljfallj hanj Reite-Johan".

For 65 år sidan kunne eg sikkert ha nemnt fleire, men kanskje då også færre enn eg no trur. I ei bygd der bortimot 70% av veljarane var Venstre- og Bondepartifolk skulle det nemleg eit visst mot til å vera noko anna, vera farleg sosialist, t.d., eller noko så "upp’ i luktinnje" som brochmannianar. Syster Målfrid fortel t.d. at når ho henta Samfunnsliv i posten, var ho snar å stikka det inn i Sunnmørsposten.

Samfunnsliv, ja - det var der mange på Vartdal som heldt og las. Og takk vera styraren, Rolv Sætre, hadde folkeboksamlinga også ein del Brochmann-bøker: "Det levende samfunn", "Det store skille", "Fandens efterlatte papirer", etc. Ja, litt Brochmann-litteratur var der også rundt om i heimane, hos oss t.d. "Du slette tid" av teiknarane Berentsen og Einarsen, med herlege karrikaturar og nådelaus kritikk av nær sagt alt og alle. (Sjå bileta).

Frå parti til "bevegelse"

Men tilbake til 1940, då alt såg så lovande ut og alt gjekk så gale: Krigen kom, Brochmann "snåva" (Martin Strømnes) og då "våpnenes tid var forbi", hadde vel dei fleste tilhengarane glide frå han. Men ikkje alle, ja, kanskje ikkje alle på Vartdal heller. Mellom dei som i 1945 protesterte mt at Brochmann vart arrestert, er der rett nok ingen vartdaling (bortsett frå Øye-Ole). Men det kunne der ikkje godt vera heller, for protestskrivet kom ikkje til Vartdal - på Sunnmøre var det berre inn om Ålesund, Herøy, og Norddal. Og at det i Norddal fekk 20 underskrifter, det gir vel grunn til å tru at der også på Vartdal var folk som ville ha protestert.

I landet (Norge) var der i alle fall i 1945 så mykje av "nyorienteringa" tilbake at Samfunnspartiet vart nyskipa. Men fleire val vart det ikkje med i, og etter kort tid vart det omskipa frå politisk parti til "Folkebevegelsen for ny livsorientering", ein "bevegelse" som Anders Ryste frå 1966 til 1998 var leiar for og gjennom Samfunnsliv og ei rekkje skrifter førde ein sjølvofrande, men også optimistisk kamp for å få Brochmann og læra hans fram att i lyset. Ein kamp som no altså Dag Ove Johansen held fram med.

Personleg vitnemål

Og til slutt eit kort, personleg vitnemål:

Frå midten av 30-åra las eg sjølv ein god del Brochmann-litteratur, mest Samfunnsliv, og her særleg det som presten Hans Bauge (far til Eva Nordland) skreiv. Og så mykje "forstod" eg at i ein stil ved Eids gymnas hausten 1938 om "årsakene til krig" la eg all skuld for krigen på pengane, renta og - særleg - fonda. Men dette var sjølvsagt læraren for lite intelligent til å forstå, gav stilen dårleg karakter og skreiv under at "du går visst rundt med noen underlige tanker". Ja, og desse underlege tankane, som eg den gongen trudde meir på enn no, dei er eg djupt takksam for. På grunn av dette:

Det første eg her i livet las med interesse, var snurpefangstlistene i Sunnmørsposten. Litt seinare vart det idrettsresultat og idrettmenn (Staksrud, Ballangrud, Charles Hoff etc.). Og så, i 15-16-årsalderen, kom brochmannismen, som for meg vart det første intresseområdet innafor det ein kallar åndslivet. Og frå dette området breidde interessa seg så, i vifteform, til andre. For meg var det med andre ord brochmannismen som vart porten inn til det åndslivet eg har fått del i.

 

**********************************************************************

Meir om Brochmann

Av Anders Ryste

Nokre merknader til Per Myklebust sitt innlegg om Brochmann og Vartdal.

Den 10. juni 1940 fekk Dybw. Brochmann halde det mykje omtala kåseriet sitt i Norsk Radio. Spørsmålet var å få til ei "dansk" løysing på regjeringsspørsmålet under den tyske okkupasjonen og å halde eit quislingstyre borte.

Landsfader Gerhardsen var ordførar i hovudstaden. Han hadde lenge før 10. juni avtala med tyskarane arbeid på Fornebu. Der var allereie kontakt med "fienden" – også i Norge. Administrasjonsrådet hadde peika ut nokre stortingsrepresentantar og andre til å vere med i ei norsk regjering. For vårt fylke var to oppnemnde. Det var Martin Strømnes den eine og Olav Oksvik den andre. Brev om dette som kom til Strømnes, har eg lese. Brochmann var ikkje med. Brochmann brukte sterke ord til ein pasifist å vere i talen på radio; men elles flytte han til Voss og var der krigen til ende utan å ytre seg med noko som hadde med nazisme å gjere.

For kåseriet sitt fekk han etter krigen under rettsoppgjeret 3,5 års fengsel, tillitstap og skrivenekt. Han vart insett på Ilebu. Men så hende dette! –

Gerhardsen overtok etter samlingsregjeringa i 1945. Då Brochmann sat på Ilebu kom det brev dit frå Gerhardsens justisminister Gundersen. BDBhadde opphalde seg der i 3,5 månader. I brevet stod det at Brochmann skulle vekk frå Ilebu og attende til hytta si. Brochmann vart simpelthen frikjend av Gerhardsen-regjeringa! Det er sanninga! –

Du seier Myklebust, i stykket ditt, om Brochmann og Vartdal i Møre-Nytt sitt julenummer at han var ein som "snåva" i 1940. Det meinte slettes ikkje regjeringa Gerhardsen som overtok styringa ved krigens slutt.

Helsing Anders Ryste

PS. Brochmanns avis "Samfunnsliv" som kom ut i Ålesund, vart boikotta, men etter rettssak i Oslo, vart avisa frikjend og tildelt 1/4 million i erstatning for falsk stansing.

DS

Tillegg

Brochmann var ikkje imot nynorsken, men han var imot måten å innføre den på. Brochmann vart innvald på Stortinget i 1949. På lista til Stortinget i 1949 stod Petter Hoff, Ålesund først på lista for byane i Møre og Romsdal. For lista for landdistrikta stod underskrivne først.

DS

Makthavernes bruk av psykiatrien i Norge

 

Thore Lie

( - med utgangspunkt i de psykiatriske ofrene: Erik Andersen, Eirik Finne, Arnold Juklerød og Kåre Torvholm)

Erik Andersen (egentlig Erik Joseph Anderssen-Rysst):

Erik er et resultat av freden i 1945, født mars 1946. Erik ble etter fødselen plassert på et barnehjem i Bærum til han var 4 år. Eriks enslige mor var da 21 år. Hun giftet seg i Edinburgh i 1948 (m/Eriks stefar) og tok Erik til Skottland i 1950 etter påtrykk fra barnehjemmet. Hun har ingen kontakt med Erik i dag.

Eriks morfar var forsvarsminister / leder av utenrikskomiteen (25 - 45) Torgeir Anderssen-Rysst. Som utdannet jurist (og redaktør av Sunnmørsposten), var Anderssen-Rysst en rettskaffen mann.

London-regjeringen og Milorg hadde motsetningsforhold ved fredstidspunktet og Anderssen-Rysst måtte nøytraliseres. Allerede i januar 1945 ble Anderssen-Rysst utnevnt til ambassadør på Island. Hans ugifte datter var gravid sommeren 45, - og det var nedverdigende, også for den øvrige familie og Anderssen-Rysst måtte si ja! til utnevnelsen.

Harry Larsen het Eriks far og unnfangelsen skjedde i ei hytte i Valdres, iflg. mor. Harry Larsen var et dekknavn London-regjeringen og Milorg ofte benyttet, og at enkelte hadde hytte i Valdres-distriktet, ja, det kjenner vi til.

I 1968, 22 år gammel, drar Erik til Norge for å finne sin biologiske far. Gaustad ble siste stopp og giftsprøyta ble satt i rompa på ham, - og ned i kjelleren bar det for å lage klesklyper. Erik er fortsatt på Gale Huset (32 år). Han er en politisk fange. En psykolog har sagt til Erik: "Du er en mislykket abort og hodet ditt skal benyttes til forskning". Erik er også misbrukt sexuelt på det verste av en pleier.

Torgeir Anderssen-Rysst døde høsten 1958, - og først da ble Eriks fødsel mottatt (23.10.1958) og registrert inn i Norge iflg. Statsarkivet i Oslo i brev til Erik den 12.7.1996.

Chargè d’Affaires på Island i 1958 ga uttrykk i fjor overfor meg på tlf.en at han kjente meget, ja, meget godt til familien Anderssen-Rysst. Erik ble ikke nevnt! 1. og 2. juni i fjor oppsøkte vi UD (Utenriksdepartementet) i håp om å komme saken et skritt nærmere. Det skjedde ikke! Det hele kommer i et meget grelt lys når man vet at Chargè d’Affaires kjødelige tante - (søster av hans far) - var gift med bror av Eriks bestefar, - dvs. en yngre bror av Torgeir Anderssen-Rysst.

Erik var psykotisk da han kom til Gaustad i 1968 sier dagens overlege! Eriks venn fra barneårene og fram til 1968, autorisert revisor, Sean O’Neill fra Irland, tok fly umiddelbart for å besøke Erik på Gaustad da han ble klar over Eriks skjebne, - sept. 1997. Erik var en helt normal gutt i 1968 kunne O’Neill fortelle! Erik blir fortsatt jevnlig neddopet.

5 ganger har Eriks sak blitt politianmeldt! Erik er aldri blitt avhørt av påtalemakten! Statsadvokaten i Oslo skriver til undertegnede, desember 1999, "Jeg antar at begrunnelsen for det var at anmeldelsene og uttalelsene fra sykehuset avdekket det/de aktuelle forholdene såpass godt at særskilt avhør av Andersen ikke syntes å være påkrevet for å foreta en korrekt påtalemessig avgjørelse", sitat slutt! Sic!

Eirik Finne:

Eirik Finne kom i 1956 hjem igjen til Norge som ferdigutdannet arkitekt-ingeniør etter noen år i utlendighet som også var jobbrelaterte. Finne snakker ca. 15 språk flytende, - og hans matematikk kunnskaper er viden kjent. Finnes teori om hvorledes plattformen Alexander Kielland skulle snus, førte fram, - og i et brev til Stortingets industrikomite allerede i november 1975, advarte Finne mot å benytte denne typen plattform som Alexander Kielland representerte, i Nordsjøen. I mars 1980 inntraff ulykken, - og 123 menneskeliv gikk tapt.

Vedr. brann i ventilerte tak kommer Finnes navn for alvor fram i rampelyset. Som den 3. person i NBI overtar Finne sommeren 1959 (ansatt i NBI - Norges byggforskningsinstitutt i 1956) saksbehandlingen vedr. årsakene til to mystiske branner i det nye Høyers Hotell i Skien i 1956 og i 1958. Eirik Finne hadde saksbehandlingen til den ble avsluttet med ombygging av taket i 1961 etter hans beregninger og endringsforslag. Flere branner i Høyers Hotell har ikke forkommet.

Eirik Finne legger frem for NBI-ledelsen resultatet av sine etterforskninger. Det skyldtes en bestemt tak-konstruksjon, - ventilerte tak! som også var babyen til NBI. Eirik Finnes avsløringer vakte alminnelig bestyrtelse. Ingen tvilte på riktigheten, men - - - - -.

NBI ville ikke foreta seg noe, tross Finnes krav om alarmering av offentligheten og almenheten, og hva verre var: Eirik Finnes påpekning av at i branner går ofte menneskeliv tapt. Det var NBI’s og vitenskapens prestisje som sto hindrende i veien for en alarm. Kritikken utvidet seg til den prestisjepregede forskningspolitikken. Myndighetene kunne ikke leve med dette, - og fortsatt leve med Eirik Finne!

Både høsten 1974 og 1979 forsøkte Stortinget på å få Finne erklært sinnssyk og innesperret i Gale Hus. Det er nå blitt offisielt bekreftet av Oslo politikammer. I brevet fra 1974, m/vedlegg, ble sendt gjennom Riksadvokaten og Eidsivating statsadvokatembeter til Oslo Politikammer, Kriminalavdelingen, med krav om forføyninger.

Undertegnede fikk utlevert saksdokumentene fra Stortingets aksjon gjennom brev fra Oslo politikammer datert 2. mai 1996. I 16 1/2 år ble disse dokumentene holdt tilbake. Hensikten med utleveringsnektelsen var at saken skulle foreldes, således at Stortingets kriminelle handling ikke kunne påtales tross fellende beviser.

Brannekspert Eirik Finne, skulle ha psykiatrisk diagnose. Stortingspresident Guttorm Hansen benyttet seg av bl.a. ass. politilege Inger Thoen til dette, men da Finne tok med seg vitner på Politihuset, falt det hele i grus. Finne fikk heller ingen folketrygd før han var 74 år gammel!

Finnes møte med psykiatrien består av 8 - 9 elektrosjokk på Vinderen psykiatriske, samt kjemiske piller m/gift som gjorde at han mistet bl.a. tennene, - samt fremspillet til Guttorm Hansen / Inger Thoen.

Arnold Juklerød:

Den internasjonale kjente antipsykiater Arnold Juklerød avslørte at Stortinget ble ført bak lyset av KUD / (nå: KUF: Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet) på begynnelsen på 70-tallet. Om lag 1500 grendeskolenedleggelser ble ulovlig nedlagt fra midten på 50-tallet og fram til ca. 1970, var årsaken. Spørsmålet ble ikke forelagt Stortinget til avgjørelse! Juklerød kunne ikke gå fritt.

Diagnose og innleggelse på Gaustad Gale Hus høsten 1971 ble resultatet, - og hvor han ble drept samme sted i januar 1996 etter ca. 25 års kamp med bl.a. giftinjeksjonering og tortur.

Arnold Juklerøds skolesak har et departementalt forspill, som går tilbake til selve innledningen for skolesentraliseringen på 50-tallet. I 1956 fattet KUD et vedtak der de introduserte en ny "lovregel", som skulle få skjebnesvangre konsekvenser for en rekke grendeskoler. Denne "lovregelen" hadde til hensikt å sette fortgang i skolesentraliseringen, noe man bare kunne oppnå ved å sette det lokale demokrati ute av spill. "Lovregelen" gikk ut på at dersom man vedtok å overføre de tre eller fire eldste årsklasser fra en skolekrets til en annen, så innebar dette samtidig en full nedleggelse av førstnevnte skolekrets. Et lokalt vedtak om delvis sentralisering, ble dermed tilstrekkelig for å oppnå full sentralisering! Men denne "lovregelen" var konstruert av embedsmenn i KUD. Den hadde ingen hjemmel i det gjeldende lovverk, og landets lovgivende myndighet, Stortinget, ble hele tiden holdt i uvitenhet.

Nå setter Kragerø skolestyre i gang en underskriftsaksjon, der de får 11 av representantene fra 1962 til å skrive under på at de kjente til vedtakets fulle konsekvenser. De anfører som sin viten skolelovens § 2 nr. 2. Men i § 2 nr. 2 står det motsatte. Meneden var et faktum. Og denne meneden tok departementet velvillig imot.

Den 11. august 1995 ga KUF Arnold Juklerød rett i skolesaken, men psykiaterne endret ikke diagnosen. Arnold Juklerød gikk i graven med sin diagnose.

Advokat Knut Rognlien, Jukelrøds advokat skriver i en pressemelding 7. september 1995, " - Juklerød har aldri hatt noen vrangforestilling vedrørende myndighetens håndtering av skolesaken. Som formann i Aksjonskomiteen hadde han både plikt og saklig grunn til å forfølge saken", - - - - - og videre, "den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle. Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende".

Kåre Torvholm:

Fiskefuskavslører Kåre Torvholm, Moldtustranda har avslørt at fiskeomsetning har blitt unndratt avgifts belegging i 17 - 18 år. Kåre Torvholm har ført bevis om økonomisk kriminalitet innen fiske og bankvesen m.m. Skandalen er kjent langt inn i politikernes verden. Selv har undertegnede snakket med statsminister Jens Stoltenberg, og på spørsmål fra meg, bekreftet statministeren at han "kjente Torvholm-saken så vidt". Han lovte å sette helseminister Tore Tønne på saken. Harde e-mailer fra undertegnede er avsendt både til Tønne / Stoltenberg og tidligere fiskeriminister Schjøtt-Pedersen, - 4. og 24. mai d.å.

Riksadvokaten er orientert av undertegnede ved personlig oppmøte på hans kontor den 11. mai d.å., - resultatet ble at Riksadvokaten sendte hele saken over til statsadvokat embetet i Møre og Romsdal i Molde i brev datert 22. mai d.å. til undertegnede.

Og fiskemafiaen føler seg tråkket på i sine sirkler. De greier faktisk å oppnå at embetsverket i Justisdepartementet sender ut drapstrusler på Kåre Torvholm og hans tre barnebarn den 19. desember 1999.

Da dette ikke fører frem, blir det iverksatt et fiktivt bildrap den 4. februar ute på Herøy. Dette blir også avslørt og fører heller ikke fram. Da tropper motparten (lensmann Roar Skoglund / kommunelege Bjørn Martin Åsen) opp med psykiatrien ved å tvangsinnlegge Oddmar Remøy på Åse Sykehus den 11. februar d.å. Nettverket setter seg til motmæle og Oddmar utskrives etter 8 dager uten diagnose.

Primo april d.å. forsøker politiinspektør Jogeir Nogva, Ålesund politidistrikt, med rettens velsignelse at både Kåre Torvholm og Oddmar Remøy skal mentalundersøkes. I disse dager har retten avvist påtalemakten. To mennesker som har plettfritt vandel og rulleblad skal ikke mentalundersøke. Torvholm / Remøy burde takkes for sine avsløringer!

Avslutning - I:

Offerne Eirik, Arnold, Kåre og Oddmar m ø t e r ikke psykiatrien grunnet sine "sinnslidelser" eller andre "alvorlige sykdommer." Grunnen er maktapparatets alvorlige sinnslidelser for at maktens egne kriminelle handlinger ikke skal bli kjent blant folket. Makten føler seg nemlig trygg på at en ærlig informant - (om han er så heldig å få forlate det politiske fengsel med helsa i behold) - med en oppdiktet psykiatrisk diagnose av "en høyt æret professor" i psykiatri har den aktelsen han trenger for at den virkelige sannheten blir oppfattet som tullprat og feid av banen med at slikt skjer ikke i Norge.

Tilfellet Erik hadde blitt en plage for sin mor som nektet å fortelle hvem hans far var, - og ingen ville savne ham om han ble innlagt på Gaustad på livstid. Her eksisterer ingen menneskerettigheter. Det får Erik føle hver gang han har anmeldt overgriperne til politiet. Iflg. psykologen er han et nyttig forskningsobjekt.

På den politiske fangen Arnold Juklerød ble det via en undersøkelse bekreftet at det ble brukt flere 10-talls millioner kroner. Våre politikere prioriterer skattebetalernes penger til å sikre egne maktposisjoner fremfor folkets samfunnstjenester. En slik politikerbedrift bør falle for politikernes egne ord, - rasjonaliseres bort.

Avslutning II:

Neddoping er psykiatriens maktmiddel i dag! I en publikasjon "Neuroleptika dødar Barnet i människan", skriver den svenske legen Lars Mårtensson, "Helvetet kan inte vara värre. Djävulen kan inte vara ondare än denna psykiatri".

Thore Lie,

4. juli 2000 / 2.1.2001 (sendt Samfunnsliv) -

nb! Kåre Torvholm døde 21. desember 2000.

 

*****************************************

Samfunnsliv på internett

Ved Dag Ove Johansen

Arbeidet med å legge ut Samfunnsliv på internett fortsetter selv om jeg nå også er blitt red. av papirutgaven fra

For hvert nytt nummer som legges ut på internett, annonserer jeg det under Telenors hovedside Kvasir, som er en slags katalog over alt som legges ut på nettet i Norge og resten av Norden. Av og til annonserer jeg utgaven som helhet, men vanligvis annonserer jeg med et par utvalgte artikler fra det nyeste nummeret av Samfunnsliv som kan være av særlig interesse for folk. Denne annonsen legges nesten umiddelbart ut på en midlertidig side som kalles "Innkommende" hos Telenor. Annonsen for Samfunnsliv-artikkelen legges samtidig ut på en side Telenor kaller "30 siste", altså de 30 siste innkommende sider. Slik blir alle som sjekker opp disse to sidene "Innkommende" og "30 siste" gjort oppmerksomme på det nye stoffet i Samfunnslivs siste nummer. Alt dette er gratis, det er jo bare tellerskrittene mens jeg er påkoplet nettet som ruller av gårde, men med lokaltakst er ikke dette så kostbart (ca. kr. 10,- pr. time).

Fra Møre-Nytt har jeg fått opplysninger om at Samfunnsliv er lagret elektronisk på data siden nr. 1-1993. Planen er å legge ut også disse utgavene frem til og med 1996-utgavene. Saken er jo den at Samfunnslivs internettutgave kom ut med sitt første nummer med nr. 2 i januar 1997, slik at årgangene f.o.m. 1993 mangler. Dette betydde et økende behov for lagringskapasitet for Samfunnsliv, noe som har ført til at jeg har fått tildelt plass på to nye internett-servere(datamaskiner) i USA. Dette er en gratis tjeneste, slik at vi unngår pengebruk i denne sammenhengen.

Samfunnsliv-utgavene (1997, 1998 samt 1999-årgangen) er nå overført fra Telenors server til en amerikansk serverne. Men hovedadressen til Samfunnsliv på internett vil forbli den samme:

http://home.online.no/~dagoj/SAMFLIV.HTM.

Man blir automatisk ført over til den nye serveren i USA og Samfunnsliv. Hvis folk ønsker å ha den direkte adressen til Samfunnsliv på denne serveren i USA, er adressen

http://samfunnsliv.freeservers.com/samstarten.htm

Velkommen til Samfunnsliv på nettet! Ta et besøk til en tidløs avis!

 

*************************************************************

Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside