Nr.7.1993 - 58.årgang

"Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg." Dette er livslovmessigheten uttrykt i evangeliets språk. På denne lovmessigheten er våre menneskelige samfunn bygget opp. Det du som fisker i Norge vil gi til portugiserne av fisk, vil de på sin side gi tilbake med druer og vin. Livslovmessigheten skaper samhørighet. Alle folk og alle mennesker vil av natur øve gjengjeld. De vet innerst inne at ved å yte noe til menneskene omkring, så yter jeg noe til meg selv.

Hva kan det så komme av at livslovmessigheten stadig brytes? Før Kristus kom med disse sine ord som oppklarer livslovmessigheten, var han 40 dager og 40 netter i ørkenen. Han var fristet til å gå andre veier enn livslovmessigheten dikterer. Han kunne f.eks. tjene penger og bli rik. Da trengte han ikke samfunnet. Han kunne bli stor autoritet, da sto han over samfunnet og han kunne bygge seg opp til å herske over samfunnet. Til alt dette sa han NEI. Han ville verken bli rik for seg selv, bli autoritet over sine medmennesker eller den som dikterte over altet.

Hva ville han så? Han ville tjene sine medmennesker og sitt samfunn i lydighet mot de lover som livet selv fungerer i kraft av. Han ville overgi makten og æren til ånden i mennesket som dets rette far og være sin fars trofaste sønn. Han ville forske, søke og tjene. Han ville arbeide og skape i kraft av inngitt pund og evner. Han ville bruke seg selv i livets tjeneste, men var samtidig klar over at da valgte han en vei i strid med de lover og regler som herskerne, autoritetene og de rike pønsket ut. – Disse reglene som ligger til grunn for bankhusene, kongepalassene og statskollossene.

Hvorfor valgte han slik? Fordi han visste at ulydighet mot livslovmessigheten ville hevne seg. Og hvor mange rikmannshus, kongepalasser og stater har ikke inntil i dag ramlet i grus. Kanskje var løgnen og ulydigheten blitt så stor og ugjennomtrengelig at atombomben måtte frem, for å kvitte verden for systemer som drepte istedenfor å befri, som kastet i fengsel istedenfor å løfte til høyere bevissthet, de som kronisk applauderte autoritetene, de rike og herskernes galskaper.

Mens all verden nu er blitt rikere og rikere på reelle ressurser og rikere og rikere på teknikk til å utnytte dem til menneskenes beste, altsammen fremtryllet takket være oppfyllelsen av gjensidig utveksling av varer og tjenester, kan flere og flere munner mettes, så passer det slettes ikke for våre prestisjesyke øverster at en slik ny erkjennelse kommer frem. Varene som utveksles skal belegges med toll, avgifter og skatter. Handelen skal underlegges restriksjoner og pålegg alt til å opprettholde fiktivene, det autoriserte systemet og makten i staten. I gammel tid ble posttransportene jevnlig overfalt av postrøvere. Skip på havet som bragte varer mellom landene, ble overfalt av sjørøvere. Disse er etterhvert blitt stoppet, men de offentlige røverne som røver for å opprettholde vårt autoriserte system, kalles makter og myndigheter.

Ja, hvilket land kan lenger bestå uten makter og myndigheter? Alt folket er jo blitt opplært til å være syndige mus som betaler skatten og konstant må være under overvåkning av politi og militær. Bare en liten gruppe kan ennu forestille seg at det er Guds lov – gjensidighetsloven – som slik blir satt ut av kraft med deravfølgende kriger og vanskelige tider som det jo heter. "Når urettferdigheten tar overhånd, vil kjærligheten bli kald hos de fleste." Ja, urettferdigheten består i stats- og kirkevelsignet dyrkelse, særlig av demonene pengemakt, organisasjonsmakt og statsmakt, makter som kortslutter livslovmessigheten.

Svart arbeid, heter det i dag når nabo til nabo følger gjensidighetsloven og bistår hverandre utenom skattedirektivene. Det pålegges å gjøre Guds rike til intet for skatteforeskriftenes skyld. Skatten ikke til de fattige og arbeidsløse, men til systemet og systemets damer og herrer. Langsomt ble allting til. Ja langsomt vokste arbeidsdelingen, differensieringen og spesialiseringen frem. Takket være den utviklingen nedenfra som våre øverster ikke ser eller vil se, er våre moderne samfunn med påtakelig materiell overflod blitt til, men takket være de samme øversters store skrivekløe, lovmakeri og kostbare lyst til system og herskelyst, omgjøres overfloden til armod. Fisken og brødet, kjøtet og melka for å mette de sultne, brukes til å trampes på i fiskehallene, melka til å fylles i rennestenene og kjøttet til å kastes i massegraver.

Uten å røre ved demonene så ingen oppklaring av tilstandene kan komme, kommer også all verdens øvrige demoner opp av avgrunnen og slår seg sammen med de synlige. Tenk på de etniske, de religiøse og de hyper nasjonale. Annet enn blodbadet i større og større sirkler verden over, kan ingen vente. For syndes det mot Livslovmessigheten som nu det gjøres, da skjer det som Arne Garborg sier i Haugtussa. "Ormar seg om deim på kvar den led: Til hemn me ein dag traar dykker ned." Til hemn over falske styresmenn i herresete og kongestol, og til alles lidelse.

Men skulle det i dag i en tid da skolebudsjettene går opp i milliarder, være så vanskelig å forstå at Guds virkelighet slik Kristus åpenbarer og Mammons demonvirkelighet fra fortiden, den som statsmenn og prester fremdeles tror på, umulig kan dra sammen? Bevissthet eller bevisstløshet om den alltid fungerende livslovmessigheten avgjør, om kulturer som bygges opp, skal bestå eller falle sammen.

Det er frustrerende å høre alle for og mot EF-innleggene i norske aviser. Alle har rett og alle tar feil.

§ 1. Det er klart at alle land i Europa må samarbeide.

§ 2. Det er klart at alle land må ha sin frie nasjonale selvstendighet. Forhandle ut fra nasjonal råderett, men med vilighet til å imøtekomme det som er nødvendig (Samaritanerholdningen).

Det få synes å forstå er pengelovenes innebygde, diktatoriske vilje til selvstyring. Unionstanken er ikke ny. Den bygger på det pengeprofitable, det "regnskapsnødvendige" system. Hverken økologi eller vareverdien står i sentrum. Samarbeide skal skje på de monetære premisser. Men da har en nå en 5000 årig erfaring for at alle Babels byggverk knuses.

Det vil også EF-bygget gjøre. Og intet nytt vil skje før vi får den nåværende økonomiske tenknings helomvendelse til livet. Vi må starte vårt hjernearbeide i den førkapitalistiske tid da en byttet vare mot vare. Det gjør vi idag også, men først gjennom et totalt pålagt pengekrav, det som skaper vår nåværende virkelighetsoppfatning. For vårt nåværende dagligliv er en oppdiktet virkelighet. Våre kriser og kriger er resultater av en fabuløs innkjøring i en pengekatakombe som vi f.t. ikke kommer ut av:

Å bli økonomisk befridd er når vi har oppfattet situasjonen, en rent pengeteknisk prosedyre som går på planmessige skattenedskriving i stat, fylke, kommune, sammen med nedadgående rentebevegelse i banker, forsikringsselskaper o.l. Siden med LOs bistand lønnsnedskrivninger dog slik at stadig mindre lønn gir mer og mer kjøpekraft. Alt blir billigere. I et land der alt blir stadig billigere og mer rasjonelt, forsvinner arbeidsledigheten etter plan og fritiden blir verdens store velsignelse.

Bare slik vil EF og siden Verden bli istand til å samarbeide til alles beste.

Noen annen vei finnes ikke.

Utgangspunktet for denne artikkelen, er et TV-program, med reportasje fra russisk hverdagsliv – et gatebilde.

Der var det representert folk av alle slags kategorier, og de lot seg villig intervjue om sine personlige problemer.

Jeg undret meg over om russere er så usedvanlig åpne for innsyn i sitt privatliv, eller om de hadde resignert over vestlig nysgjerrighet, og påvirkning de ikke lenger kan unngå. Eller var det en klippefast tro på at offentlighetens deltakelse i deres problemer kunne redde dem i deres kriserammede økonomiske og politiske situasjon?

Jeg tror ikke dette er spesielt for russere. Folk flest er "utadvendt", og de er som besatt av informasjon og offentliggjøring av selv de mest intime spørsmål. Men det ser ikke ut som om massemedia kan redde oss fra noen krise, i kraft av det de sier. Jeg undres over om ikke folk trenger å tenke over tingene to ganger, minst! Om ikke den åpenhet – som rettes mot offentligheten – istedet med fordel kunne behøves som en plattform for utveksling av tanker og ideer – mann og mann imellom?

Jeg merker at stadig flere blir kritisk mot det offentliges styring av vår hverdag. Det er liksom vi tygger på allerede ferdigtygd mat! Og at vi er avhengig av stadig mere underholdning – som tilslutt alle ting synes å ende som!

Jeg må spørre meg selv om villigheten er tilpasset et bestemt interesseområde, fordi vår viten er begrenset, og vi må velge hva vi kan få tid til i løpet av livet. Iallefall til en viss grad. Eller om russere såvel som nordmenn og andre svensker(!) har stått overfor et veivalg i deres liv, og har latt alt håp fare?

Mange er dessverre blinde for realiteter i samfunnet som kunne løst våre problemer, og jeg undres over om det er en stille resignasjon på – kanskje livsviktige områder – som ser ut som sorgløshet – blant både russere og oss, nordmenn?

Det er nødvendig å være våken. Og vi har mange slags vaktbikkjer rundt om i samfunnene. Massemedia vet nesten alt som er å vite – fra dag til dag – og fra time til time. Men de oppfordrer heller til aktiv lytting enn til selv å tenke eller aktiviseres. Vi har litteratur om nærsagt alt, vitenskap og helse m.m.

Men vi har nesten ingen kilder til det samlende i all informasjon.Tendensene i tiden angår oss alle. Jesus Kristus sa det så klart: Dere kan se på himmelen hvordan været blir imorgen. Men Tidens Tegn vet dere ikke å tyde.

Man kan da spørre om det er noe som ikke blir drøftet, når nå alt er så åpent? Jeg tror at det er dette med åpenheten som blender oss, – vi glemmer de små og viktige tingene, som har med fellesskapets usynlige tråder å gjøre, i en stadig mere komplisert vev, livets egen livsbevarende evne, som ligger gjemt i felles samhold og det å dele det vi har. Jeg mener ikke materielle ting, men det vi elles har overskudd av:Erfaringer, overskudd av kjærlighet og omsorg for medmennesker, svake grupper, andre raser m.m. Som greinen på treet deler seg og blir til mangfoldige kvister og celler i kroppen har evnen til det samme, slik bør vi deles om den kraft som ligger i selve skaperverkets kilder, – både av åndelig og materiell kvalitet.

Istedetfor å vende seg mot offentligheten, og vente på hjelp derfra, burde man heller vende seg til sidemannen/kvinne, og vise vår interesse for å deles om og samarbeide om problemene!

Kanskje var det kommunismens mening at folket skulle lære å stå sammen, men den hindret jo folket i å møtes til drøfting av sine meninger, hindret tanker å komme fram – som kunne ha reddet samfunnet idag, og forfulgte annerledes tenkende…

Og nazismen, – er ikke den også et onde som har fritt spillerom i disse tider? De vil vel begge samle folket, men de vil ikke at et samlet folk skal være med på å ta nødvendige avgjørelser!

Jeg mener begge disse politiske retninger har sviktet sine uttalte målsettinger! Som et ondt øye hviler Tidens sultne monster over hele vår verden. Kravene til folks tålmodighet og underkastelse er umettelige.

Det trekker seg kanskje tilbake når problemene blir for store, og ingen flere krav kan stilles. Og det har aldri vært til noen hjelp!

Verdenssamfunnet står i fare. Kriser står i kø. Ingen fellesskapets og solidaritetens ånd – som kan binde sammen det kommende eller det bestående – er å spore. Som spredte og dårlig administrerte, gamle byggverk slåss de om tilgjengelige aktiva, og om sjelene! Mon vår tid vil være istand til å bringe spirevillige frø inn i framtiden? Og de spirer som eksisterer, får sjansen til å overvintre – mens de forbereder en ny vår i våre avsvidde landskaper?

La oss bringe liv inn i den kommende tiden! Og verne om et felles håp!

Bjerkvik den 22/3 -93

Nei, vi kan ikke leve av å klippe hverandre. Riktig. Men vi kan neimen ikke leve av å re sengene for hverandre heller, hva enten det skjer på sykehjemmene eller privat.

Selvføligelig er det verdiskaping for samfunnet både med frisører og helsepersonell. Om helsepersonellet lønnes offentlig eller privat blir det samme. Men når vi taler om samfunnsrekneskapet skjelnes det overhodet ikke mellom materiell verdiskaping og immateriell sådan.

Skal f.eks. Statoil lønne sin bedriftshelsetjeneste må utgiftene til slik verdiskaping tas av overskuddet på sal av gass og olje.

Skal helsetjenesten i samfunnet motta sin lønn og sin pris som det immaterielle ledd det er, må utgiftene dekkes av samfunnets materielt verdiskapende del. Når vil landets økonomer lære å vurdere rett?

Ad Deres eminente show i hin lørdagskveld i ledtog med programleder Dyrhaug, en av de første dager i april 1993.

Mitt beskjedne budskap er at i 1600 år har skjøgen Maria Magdalena vasket MENNESKESØNNENS FØTTER i tolmodig venting på at syvsoveren, menneskeheten, skulle ha blitt såpass utsovet at den egentlige oppstandelse skulle ha påbegynt. Jeg tenker på oppvåkningen på det sosiologiske område – etter Kristi MØNSTERPLAN – eksempelvis – denne setningen – "GJØR MOT ANDRE HVA DU VIL AT ANDRE SKAL GJØRE MOT DEG IGJEN" – Ikke det hedenske motto: HVA KAN JEG TJENE PÅ DEG?

De Isachsen kan bli den nye reformator om dette bombastisk blir introdusert i de tungt belastede ører – i de store og små sogn og samfunn.

I tillegg til det levende menneske så kommer vi frem til det levende samfunn – det psykisk dynamisk levende samfunn og alle sorger er slokt.

Dette kan være nok i en tungrodd verdensdel i april 1993.

Et bedre utgangspunkt for å skape en bedre artikkel (større) en de Åse Brenne skrev, er vanskelig å oppdrive i historisk sammenheng.

Professor Ottar Brox var inne på å skape sosiologiske tanker, men tilkjennegav at han totalt manglet kjennskap til dekapitaliserings- og desentraliseringstanken i den åndsforstand som Dybwad Brochmann forkynte det fra før siste verdenskrig, og som viser seg å gjenta seg i sosiologisk sammenheng. Dersom vi går baklengs i historien så finner vi samfunnskonflikter som nettopp er utsprunget av en falsk sentralisme. Det vil derfor være nødvendig å fordype seg i det konfliktstoff som har vært før i forskjellige nasjoner.

Å fordype seg i de nasjonale konflikter som dukket opp før der startet uro, og som umiskjennelig i konfliktsstoffet har gjensidig likhet. Men i en liten avis som Samfunnsliv kan man ikke utlegge sentralismens forbannelser i detaljer.

Her kan vi bare tilkjennegi korte hendydninger i konfliktsstoffet fra 1914 til 1935. Fra 1945 til 1993. Fra 1919 til 1935 gikk det an å få femognitti tusen tvangsauksjoner, pluss åtte og en halv million eksklusjoner og utpantinger.

Og konfliktsoffet fortsetter fra 1945 til 1993 og vil fortsette på samme prinsipp som de konfliktstoff som er forut; og som er gjemt att i historien uten og navngi dem.

En slik tankegang burde Otto Brox være fortrolig med.

Men det er vel opportunt? Det gamle og nye testamentet gir grei beskjed om styret i himmel og på jord.

Alt som skjer har som kjent en eller flere årsaker. Alle våre handlinger styres av vår tro, i smått og stort. Vår tro blir ledet inn i spor fra barneårene, fra foresatte, miljø, religion, politikk, skoler m.v. Vi har sett at f. eks. religiøs tro etser seg inn på grunn av det alvor, og den dødsfrykt som de voksne legger i den. Det gjelder liv, eller død og pine, i evighet.

Fra ungdommen sitter de tillærte forestillinger fastere, og i en slags loyalitet tviholder vi på det som just vi levde opp med, som den eneste rette religion og politikk. Vi som var ungdommer i 20-30 årene kunne hisse oss opp i diskusjoner med anderledes troende, og drive "miniatyr-feider". (Voksne dreper hverandre i slike sammenstøt). Og som vi vet legger ingen fingrene imellom i sin ene rette tro.

Utgangspunktet er en Gud. En mannsperson som plutselig skapte en jord. Analyserer vi denne historie bokstavelig er den helt absurd. Hva sto denne person på når han skapte? Iallfall var der leire til å lage en mann i gudens billede, og så blåse liv i dennes nese? Så tok han ut et ribben og skapte en kvinne. Hun ble kalt manninde. (Var det der manns-samfunnet begynte?) Årsak: Det var ikke godt for mannen å være alene, fant denne skapende mann ut. O.s.v. Solen ble spesiallaget for å lyse for dem han skapte, om dagen. Og månen om natten. Det var ikke akkurat nærlys?

Slik kan vi følge paradoks på paradoks. Likevel er det "kunnskap" i det vi kaller kristendom. Nå vet vi at der er gått kanskje milliarder år siden jorden på et eller annet vis ble en planet blant milliarder tilsvarende, i et rom som er uendelig i alle retninger. Ingen kan fatte uendelighet og evighet. Det svimler for tanken. En generasjon er 5000 millioner mennesker i dag, og av dyr det mangedobbelte, for å være beskjedne. Likevel faller ikke en spurv til jorden uten at denne gudsperson vet det?

Om vi er skapt i Guds billede, (synlig sett,) så ligger vi nok langt tilbake, som denne guds døtre og sønner. Likevel kreves fullkomlighet. Sitat: "Dere ransaker skriftene og tror at i dem er der evig liv o.s.v." og videre: "Bokstaven slår i hel, men åndens syn og forståelse gjør alt levende. (Og forståelig, selvsagt.) Vårt skapende åndsliv, (såkalt Gudånd i oss,) er beregnet på en stadig utvikling. Ikke bare på det materielle område, hvor dette skjer hver dag, men viktigere på det mentale, – hvor utviklingen er stanset i årtusener i døde fantasi-religioner.

Bokstavelig talt er det som om alle skoler gransket ABC-boken, og, – som vi leste: Gransker ord og bokstaver. Ferdige prekener kvernes om og omigjen, og døde ritualer blender ånds-synet. Tenk om det bannlyste, – i religioner, nemlig gudegavene logikk og forstand, fikk virke og være med i utviklingen? En dømmende forkynner advarte meg engang med ordene. "Du må ikke bruke forstanden. Det er der Satan forfører deg. Du må bare tro. Jesus døde på korset for dine synder, og hans blod renser fra all synd. Uten blodet hadde vi vært dømt til helvedes ild alle, men Guds kjærlighet til oss arme syndere, ser oss rene gjennom blodet fra sin sønn. "– Gud krevde bare at vi trodde, altså. Det hadde jeg lært fra jeg kunne stabbe og gå. Samtidig hørte jeg at Guds rike hørte de små barn til. Jamen, hva med å være født og undfanget i synd da? Og hva med de generasjonene mennesker som ikke fikk blod og nåde? Var det rettferdig at de måtte vente på jomfru Marias befruktning?

Det tjener til intet å analysere symbolspråk bokstavelig, men for å finne en mening, må bokstavtroen nevnes i store trekk, for å se at virkeligheten i den inspirerte skrift kan få skinne gjennem, så man kan forstå de fantastiske rikdommer og sannheter der ligger i det datidens profeter og seere fikk klarlegge for efterslekten. De mektige herskere lot de skjulte sannheter passere, uten å forstå at det rammet dem. Skylden ble jo symbolsk lagt på en satan. (Diabolus) og den "fyren" brydde de seg ikke om. Hisset, i himlen, kunne der styres fritt, – for dem, når bare de fikk herske over folket her på jorden, og berike seg selv på alle områder. Dessuten hadde de sin tro til frelse selv. Den såkalte Israels Gud, "som holdt sin hånd over alle de innfødte". Hedningene var hunder? I forhold, forstår vi.

Det er sagt at livets ord er en dårskap for ikke-troende. Mye tyder på at det er en livsfarlig, og større dårskap, å pugge det uforståtte fra et sted som folk regner som hellig grunn. Da står det at ordet blir en ondskapens vederstyggelighet (En evig stagnasjon? Bare en voksende mindreverds-kjensle og selvoppgivelse. "Jeg elendige o.s.v.). Lignelser ble mye brukt for å anskueliggjøre åndens virkelighet i oss.

Lignelser fra naturen, som de fleste kjente. Fordi de så den, og dens lover. Efter lange tider med frykt og dyrkelser av gudene Odin og Tor, som vi trodde herjet på himlen, og laget torden og lyn som kunne slå ned og antenne, kom bokstavelig lyset inn i forholdet. Vi vet at denne kraften kan, og vil tjene oss, og bare ventet på å bli forstått. Men, for den er 1000 år som en dag, og en dag som tusen år. Alle makter vil tjene og adlyde oss, står det at den største seer sa. Om vi trodde på dem. Tjene og adlyde. Idag vet alle hva der skjedde når vi forlot dyrkelse, frykt og overtro. Noe under er ikke hendt. Vi bare oppdaget den helt naturgitte lovmessighet på området. Og utviklet vår bevissthet i virkeligheten, som alltid hadde vært der. Hvor hadde vi stått idag med "Elektrisitets-tjenester" for "guden Elektrisitet"? Den er allesteds nærværende, bokstavelig talt. Og i hele kroppen vår også. Ingen har "sett" elektrisiteten som en person. Ingen har heller sett noen Gud-person. Ånden, skaperkraften som vi har fått som gave av livet, i oss selv. Denne rene kraft som står bak alt vi gjør.

Vi kan bruke vår, – i seg selv rene – skapende åndskraft, til å følge det vi tror er best for oss. Tror vi på krig og drap, kan vi, tilsvarende, bruke den tjelige kraft i et batteri, til å sprenge bomber, som også er skapt av en for anledningen "tjenlig tro". Det ble sagt at vi mennesker, – på grunn av den tro vi hadde fått i oss, skulle tro at vi gjorde den Gud vi trodde på, en tjeneste ved å slå ihjel folk som hadde fått et høyere livssyn. Skaperånden skulle altså gjør det onde, utfra det gode i oss. Hvordan har ikke alle nye tanker møtt motbør fra anderledes troende? Når forførelse står bak, gjør vi i tillit til den, det, som kan være ondt. Er da ikke utgangspunktet godt i seg selv. Kraften? Jo,–.

Frukten fra "kunnskapens tre" som gav oss troen på både godt og ondt i oss, er, om vi forstår symbolspråket, den eneste utilgivelige feil vi kan gjøre. Vi tror det betyr at vi er utstyrt med både godt og ondt i den rene skaperånd. Tilbake til en lignelse: Om vi kopler en elektrisk strøm feil fra et batteri, kan de største katastrofer skje. Om vi da skulle dømme kraften som ond, i det tilfelle, og god i andre tilfeller, vil vi aldri mer stole på kraften. Ikke før vi erkjenner at der ikke er noen ond del i det vi ellers ser som helligt og rent, men at feilkoplingen var årsaken. En slik erkjennelse er "frelsende" i praksis, ser vi.

Men har vi lagt skylden på en selvskapt djevel, kommer vi ikke lenger. Da kommer bønnen: "Herre, frels oss fra den onde makt i batteriet". (I oss.) I stedet har vi religionen: Eva var ulydig og tygget i seg en frukt som Gud hadde forbudt henne å få i magen. For å prøve hennes lydighet? Nyskapt som hun jo var. Og alt i hagen var ellers "fritt fram". Det synes ikke være ende på hva vi kan tenke oss, tro på, og rakke oss ned for. Og under alt ser vi den Gud som vi skapte i vårt eget billede, som en kopi av en ærekjær og tyrannisk dommer, hvis vi ikke bokstavelig kryper på kne og albuer for ham. Hvordan ville du synes å ha en slik underkuet sønn! Hvilken innsats ville han betro seg selv?: "Pappa, jeg er uverdig og hjelpeløs til all god gjerning. Hjelp meg. Gjør det du". O.s.v. Og tenk hvilken Gud vi skapte. Og tenk hvilke mennesker vi tror han skapte. Og hvilken hensikt der måtte ligge bak. Og gå til mauren og bli vis. Se allsidigheten og funksjonsdyktigheten i dyrelivet. Se plante-riket, hvor vi ennå ikke har ødelagt det, i Mammon-villfarelse. Se hele universet, se årstidenes hensikt. Det er vi, som ble ustyrt med en skapende ånd. Vi som har forenklet våre oppgaver med å underlegge oss troen på en ond Satan, til å kaste skylden på, når vi selv bare arbeider for pengemaktens "velsignelser", som er ondskapens forbannelser og samtidig bønneskammel. "Guden" Mammon er den djevledyrkelse vi ligger hjelpeløst fanget i. Den er kamuflert i side ornater, i kjole og hvitt, i seremonier, dyrkelse, gudelighet, falsk ydmyghet, menneskeforakt og med tilhold i Gudshus med tilhørende påminnelser rundt på golv og vegger, om den luksus-himmel alle tror seg å fortjene ved en annens kors og blod. Hans lære! Avvises. Amen.

Alvin Fagereng

Det anerkjente tyske nyhetsmagasinet "Der Spiegel" tok nylig for seg EF. Europa står ved skillevegen, skriver bladet. "Stadig flere land vil inn i EF, i årtier symbol for det gode Europa, men stadig tydeligere kommer dets krisesymptomer til syne. Fellesskapet er et antidemokratisk forvaltningsdiktatur:Et voldsomt marked uten stat".

Vi tillater å sitere videre fra Der Spiegel, som kanskje er det fremste organ i Europa når det gjelder politisk analyse. – Det blir smertelig åpenbart, skriver Der Spiegel, – hvor lettsindig og slett gjennomtenkt det politiske eventyret som begynte for åtte år siden, var: Utviklinga av et felles indre marked i EF.

– Å gjøre ett marked av tolv stater var ikke bare en krevende oppgave for økonomien, men tillike et politisk eksperiment uten sidestykke, slår magasinet fast. I stedet for handel og samarbeid satte man økonomisk sammensmelting som mål for fellesskapet… For sju år siden satte de tolv landene på tvers av sine indre grenser i verk det som propagandistisk ble kalt "de fire friheter": Den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. – De nye reglene har endret Europas økonomi på grunnleggende vis. Tusenvis av EF-foretak åpnet seg for det store EF-markedet. De fusjonerte med andre bedrifter eller spredte produksjonen av enkeltdeler ut over hele kontinentet. Bare den formue som tyskerne har i andre EF-land går opp i nesten 900 milliarder mark.

Der varer skal flyttes ukontrollert og handles tvers over et kontinent, der ethvert EF-foretak har rett til å operere fritt i ethvert medlemsland, må tvangsmessig en stadig større del av de statlige oppgavene i medlemslandene avvikles.

– Hva med forbudet mot trebeskyttelsesmiddelet Pentachlorphenol, dette skrekkjemikaliet som har frarøvet tusener helsa?Nei, fordi den siste PCP-produsenten, statskonsernet Rhone-Poulenc og med det Frankrikes regjering, ville ikke det, kom ikke miljøvernminister Klaus Tøpfer igjennom med forslaget. Markedet ble reddet, forgiftningene gikk videre.

Over sju sider gir Der Spiegel en analyse av EF. Bladet er ikke motstander av De europeiske felleskaper, men agiterer for at EF skal bli en demokratisk organisasjon, som gjør det mulig å gjenopprette ei politisk styring av Europa. Det er mangelen på folkestyre som gjør at skepsisen til EF er så stor i vide kretser. Men også hos oss vil de politiske grupperinger som er for EF-medlemskap kjempe for demokratisering av fellesskapet. Så synd er det derfor at de støttespillere de vil satse på i EF-land i denne sammenheng nå mister sitt politiske fotfeste i heimlanda, nå sist ved valget i Frankrike.

En røst fra fornuften opptatt i Trønderbladet. Men også her er det glemt av den ukontrollerte fantasi fra de forskjellige nasjoner i Europa, at alle de nasjonale folkestammer bringer inn i fellesskapet dumheten om statsmakt, pengemakt og organisasjonsmakt.

Det er mentaliteten som er folkets skjebne, nu og i all evighet.

Den største vanskeligheten å vinne over for å bringe verden i varig fred, ligger ikke i menneskenes natur slik kirken hevder. Den ligger i mentaliteten.

Når all verden strides om makt, om ære og prestisje, da har verden en barnslig mentalitet som skaper krigen uansett menneskenes natur forøvrig. Varig fred kommer ikke før verdens ledere, og spesielt de, erknner at der til grunn for sameksistens og samfunnsliv ligger en suveren lovmessighet. Denne må følges positivt. Som Øst og Vest turer frem i dag, når de vil trur og tvinge seg til respekt og fred, da kommer just krigen. Freden uteblir.

Har menneskene seilt sin skute på grunn og satt kulturen og sivilisasjonen i fare, så har ingen andre skylden for det enn mennesket selv. Så langt har piloten som slapp atombomben over Hiroshima helt rett, og det stemmer helt med Kristi kraftsats når han identifiserer seg med menneskeheten og utbryter: Meg menneskesønnen er gitt all makt i himmel og på jord. – Her kan tilføyes – makten såvel til godt som til ondt.

Den høyeste kraft: idekraften, åndskraften bor i menneskene og bare der. Dermed skulle ikke menneskene i all tid trenge å trelle for avguder og avgudsbilder de selv har skapt seg og ofre livet for disse. Dette er særlig viktig å ha greie på for fredens sak. Hvor mange menneskeliv er ikke gått tapt som ofre for falske guder og ideologier?

Menneskene bør gjøres begripelig at det gamle stridsobjektet, pengene, ingen reell verdi har, selv om de nok har fungibel verdi. Den reelle verdien sitter i varene, produksjonen. Metallverdien og papirverdien i pengene er reell nok, men der er udelt større verdi i et eneste lite hvetekorn som såes i jorden, og blir til modent aks og føde for menneskene, enn i all verdens pengehusholdninger tilsammen.

Organisasjonene og institusjonene som menneskene har dannet seg, bygger på makt som menneskene har gitt dem, men deres formål er begrenset og deres ide enten lykkes (oppfylles) eller mislykkes. Da har heller ikke disse varig makt.

Staten er blitt en molok. Den representerer noe sikkert og mektig. I enkelte folks tenkesett noe allmektig. I virkeligheten er heller ikke staten noe mer enn et foreløpig,

tjenlig stillas omkring et levende og voksende byggverk, samfunnet.

Før eller siden vil samfunn etter samfunn ikke lenger behøve de ytre stillas, inngrepene, maktbudene, våpnene og piggtrådgjerdene. De vil reise sine åndelige forsvar, gjerne manifestert i fredsinstitutter. Da kommer freden til menneskene.

Men aller først, før dette kan skje, må menneskenes mentalitet lutres, modnes og bli seg fullt bevisst sin bestemmelse. Da kan våpnene legges ned, fordi freden bygger på en ny og annen ånd i menneskene enn som rår verden i dag.

Har de denne nye ånden i Dem hr. forskningsleder Johan Galtung, da vil Deres bestrebelser lykkes. De kan gjøre en positiv innsats. Men er De fremdeles besjelet av naiv pasifisme, slik jeg hittil har kunnet oppfatte Dem, og De da ikke ser de dypereliggende årsakene til de rådende tilstandene, vil også dette initiativ mislykkes. Tiltaket kan ellers være så prisverdig det være vil.

Biologen Konrad Lorentz har gjennom mange år studert fisk, fugl og andre dyrs adferd. Han har funnet ut at aggresjon finnes hos både fisk, fugl og alle slags dyr. Aggresjon finnes også hos mennesket. Han sier at aggresjon har fulgt mennesket helt siden steinalderen. Å stue folk tett sammen, mener han, er ikke heldig. Rene bagateller kan gi kilde til irritasjon, mobbing og tilsist aggresjon. Han forteller sjøl at da han en tid måtte oppholde seg i en fangeleir ble han så oppildnet av aggresjon. Han ble redd for at hans egen aggresjon skulle gå ut over uskyldige medfanger, som han i grunnen ville være venner med. Til alt hell kom han seg i tide ut døren og fant utenfor, blant annet skrammel, en tom karbidtønne. Den banket han helt flat. Etterpå kjente han seg helt avslappet.

Kanskje en idé for såkalte "koneplagere". Sikkert nok er mange menn, som mishandler sine koner, sjøl blitt utsatt for et umenneskelig heseblesende jag i arbeidslivet, knallhardt tempo og angst for ikke å strekke til, både fysisk og psykisk. Utkjørt og aggressiv kommer de hjem, til kanskje nytt mas og strev. Aggresjonen kan da lett ta overhånd. En sånn jerntønne til å banke på kunne være en løsning. Billigere enn mangt annet.

Konrad Lorentz forestiller seg at sportsprestasjoner kan være en måte å få avløp på aggresjon. Men når en tenker på beretninger om alle slagsmål og hærverk som har fulgt i kjølvannet etter enkelte fotballkamper, så synes jeg det er litt tvilsomt. Dessuten så ser en at sportsprestasjoner fremmer banal nasjonalisme.

Som diagnose betraktet er det ikke så lite veltruffet når H.O. Salthe i sine artikler om "Absolutt og relativt" hevder at det han kaller Absolutt-idealismen likner en overtrukket veksel som ikke kan innløses, fordi valuta mangler. "Dens nådeløse krav om topp-prestasjoner på alle livets områder må nødvendigvis føre til skuffelser og misnøye".

Vil man for øvrig se diagnosen enda mer treffsikkert utformet, kan man slå opp kap. 7 i Romerbrevet: "For viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke, for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg".

Som kur og medisin anbefaler så H.O. Salthe at fullkommenhetskravets tyngdepunkt bør flyttes et godt stykke nedover, så det ikke lenger ligger så håpløst over alminnelig menneskelig evne. Og på resepten anfører han noen bibelsteder – for øvrig med mer enn tvilsom tolking.

Spørsmålet blir så om medisinen er helbredende. Og spørsmålet er av dypeste livsinteresse. Man må være utillatelig flatvalset på sjelen om ikke spenningen mellom det ideale krav og den aktuelle evne skaper konfliktfulle problemer med dybdedimensjoner innover i samvittighet og høydedimensjoner oppover mot Gud.

Kan så Salthes relativiseringskur hjelpe? Svaret må bli nei. Helt enkelt fordi den ikke lar seg gjennomføre. Samvittigheten er bundet og forpliktet til en instans som ikke er relativ – som står over mennesket, og derfor heller ikke lar seg endre ved menneskelige vedtak. Kristelig og bibelsk uttrykt heter denne instansen loven. Vi er alle bundet til Loven. Det er en gitt situasjon. Det er en total – og meget utbredt – misopfatning at det her er tale om noe som man kan velge eller ikke velge. Som om loven var et program som forpliktet bare dem som hadde godtatt det. Den er skrevet i våre hjerter, heter det med sannhet i sannhetens bok. Så kan vi saktens rable over denne skriften med mangt fra egen hånd og overmale den med relativitetens frihåndstegninger. Vi får den bare ikke bort. Vi kan snu lovens skrift i samvittigheten innover mot underbevisstheten. Men verken den objektive skyld eller den subjektive skyldfølelse blir derfor borte.

Mennesket er bundet og vigslet til loven som mann til hustru i et ekteskap som prinsipielt ikke kan oppløses annet enn ved døden. Slik framstiller Paulus det i det før omtalte kap. 7 i Romerbrevet. Og han legger heller ikke skjul på at det er en lite lykkelig forbindelse. Men skylden ligger utelukkende hos den ene part: "For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot kjødelig, solgt under synden".

Er vi så dømt til å leve i denne skyldskapende konfliktsituasjon? Finnes der ingen vei ut av absolutt-idealismens krav som "således pisker livet opp til et ulidelig press og et halsløst jag for oss alle?" for å bruke H.O. Salthes uttrykk.

Jo, en eneste forløsningens vei finnes. Den består ikke i lovens oppfyllelse. Heller ikke i dens relativisering. Løsningen og forløsningens vei er skiltet med slike navn: forsoning, nåde og syndenes forlatelse.

Herr Sigv. Riiser skal ha mange takk for sitt alvorlige og velskrevne innlegg, hvis innhold jeg langt på vei kan erklære meg enig i.

Det har gledet og smigret meg en smule at han finner, hva han kaller min "diagnose" – "ikke så lite veltruffet", men jeg tror det må bero på en misforståelse når han synes å ha oppfattet meg derhen at jeg vil gå loven og profetene i næringen, eller konkurrere med Paulus.

Når jeg forfekter at fullkommenhetskravets tyngdepunkt bør flyttes et godt stykke nedover er det ikke Guds Lov eller kausal-lovene jeg tar sikte på. Med utgangspunkt i filmen: "Dommen i Nürnberg" har jeg beskjeftiget meg med menneskelover og menneskelig dømmekraft – og videreført denne linjen, hvor det gjelder menneskelaget idealisme.

Selv om Gud måtte være absolutt, gjelder dette ikke oss mennesker. Vi er hverken absolutt gode eller absolutt fullkomne; – vi kan, i beste fall, bare være det tilnærmelsesvis eller relativt. Når jeg tenker meg et begrep som "relativ fullkommenhet" vil jeg dermed forstå en fullkommenhet som på et bestemt sted, og til en bestemt tid kan kreves av et menneske på et bestemt utviklingstrinn.

Det forholder seg ikke riktig, som herr Riiser skriver, at jeg har gitt en resept med bibelsteder – "for øvrig med mer enn tvilsom tolking".

Jeg har bare anbefalt at vi reviderer vår "absolutt-idealisme" slik at det lempes og modifiseres på våre over-evne-krav. Det er vel tydelig presisert at det ikke er selve idealismen jeg vil til livs, men utvekster og overdrivelser. Det forholder seg nemlig slik at ethvert gode lett kan overdrives og da passer uttrykket: "Det gode kan bli det bestes fiende".

Hvis herr Riiser vil se etter i sin bibel vil han se at også Mesteren klager over de selvgodes altfor fordringsfulle krav. De binder store byrder på menneskene, heter det, men selv vil de ikke røre dem med en finger.

Hvis herr Riiser også vil se nøyere etter i mine artikler vil han se at jeg ikke har tolket noe som helst. Jeg har bare sitert, f.eks. Mt. 5,48: "Derfor skal I være fullkomne, likesom Eders himmelske Fader er fullkommen". Til dette har jeg knyttet spørsmålet om Mesteren her mener en absolutt fullkommenhet, hvorunder må forstås allmakt, allvitenhet og ufeilbarlighet, eller om Han mener en "relativ fullkommenhet" slik som ovenfor beskrevet.

Dersom herr Riiser vil fastholde sin karakteristikk av dette spørsmålet som "mer enn tvilsom tolking" vil det sikkert være i alle lesernes interesse om herr Riiser ville være så elskverdig å framføre sin, forhåpentlig, ikke tvilsomme tolking.

Til slutt vil jeg bare enda en gang få takke herr Riiser og si at jeg er fullstendig enig med ham og med Paulus når det gjelder spørsmålet om menneskelig vilje. Den strekker på ingen måte til. Det er bare så synd at så mange mennesker, ellers, og da kanskje særlig religiøse og kirkefolk, ennå har slik en "kullsviertro" på læren om den frie viljen og legger større vekt på såkalt god og sterk vilje, enn på den altbestemmende åndsmakten, som ifølge bibelen "drar" oss alle. Voluntarismen (viljeslæren) trenger ikke mindre å revideres enn absolutt-idealismen.