Nr.6.1993 - 58.årgang

Av Ola Misvær

Vår tid lider under ytterliggående former for kapitalisme både nasjonalt og internasjonalt; innenlands herjer laisséz-faire-kapitalisme av et slag man må tilbake til forrige århundrede for å finne maken til – samtidig som den mest ekstreme form for Manchester-liberalisme er gitt fritt spillerom nasjonene i mellom. Og vi har fått et veritabelt ågervelde med en realrente på et nivå som man må helt tilbake til Middelalderen for å finne paralleller til; nå som dengang er det ikke småsparere som profitterer på det skyhøye rentenivået, men de store overnasjonale investorene: som gjennom sine megabanker og multinasjonale konserner snart eier/kontrollerer mesteparten av realverdier på vår klode.

Tidligere forholdt det seg slik at på samme vis som demokratiske uklare tenkere kjempet for "det rette/rettferdige" så kjempet den overbeviste sosialdemokrat mot "kapitalen". Og atter var et blodløst begrep – eller rettere: blott et ord – blitt til stridsobjekt for millioner. Imidlertid var det klart at det fantes vesensforskjeller som skilte kapital og kapital. Det er ubestridelig at kapital er nødvendig til ethvert foretak; og spørsmålet dreier seg bare om i hvis hender denne kapitalen befinner seg og ved hvilke grunnsetninger den blir ledet, styrt og ført tilsyn med. Dette er det utslagsgivende – og skriket mot "kapital" er forlengst avslørt som en bevisst villedning begått av demagoger som benyttet det folkefiendtlige kapitalbegrepet om produksjonsmidler og naturrikdommer – slik at den likvide internasjonale lånekapitalen skulle forsvinne bort fra folkets øyne.

Dersom den bevisste sosialdemokrat på forhånd hadde vært klar over at løsningen ville være å binde denne flytende (= likvide) finanskapitalen til stat og folk ved et maktspråk (isteden for at den flyttes fra land til land) så ville ved et slikt tiltak kampen mot pengeherredømmet, altså kampen mot den virkelig ødeleggende kapitalismen, blitt ført på rette måten. Imidlertid diltet sosialdemokratene omtåket av fraser, etter høyfinansens demagoger – og har sågar latt seg gjøre til forkjempere for den folkeødeleggende internasjonale finanskapitalen, ved at de var med på å ødelegge de jordtilknyttede realverdiene.

Årsaken til dette narrespillet ligger i at folk altfor lett godtar allmenne tomme begreper som kjensgjerninger og således er villige til å ofre seg for skyggebilleder. – Ja, endog i kretser som burde vite bedre kan man ikke si seg helt fri fra slike blodløse antiteser. Mange skribenter tenker slik: de erklærer at Kapitalen eller Eiendommen hersker over Arbeidet og at følgelig bør bestrebelsene til ethvert folkelig og sosialt tenkende menneske gå ut på å bryte Eiendommens herredømme over Arbeidet, slik at Arbeidet blir overordnet Eiendom som verdimåler. I denne abstrakte fremstillingen er motsetningene like uholdbare som de filosofisk-abstrakte drøftingene av "rettferdigheten" samt den sosialdemokratiske kampen mot en abstrakt kapital. Man må her skille mellom eiendom og eiendom. I sann og ekte forstand er eiendom intet annet enn oppsamlet arbeide. For: enhver virkelig skapende arbeidsytelse, uansett hvilken art og på ethvert område, er intet annet enn dannelse av eiendom. (Over dette finnes kun de hemmelighetsfulle geniale ytelsene, som overhodet ikke er målbare.) I menneskesinnet er det nedlagt en bestrebelse etter å høyne utbyttet av arbeidet ut over øyeblikkets tarv, slik at det blir noe tilovers. Og på samme vis som menneskets uforklarlige trang til å ville leve videre i sine barn, så er det også bestrebet på å overlate eiendom til fremtiden, til etterkommerne. Og dersom denne driften ikke hadde vært iboende så ville menneskene aldri ha blitt oppfinnere og oppdagere – de ville aldri ha blitt skapere. Denne følelsen av personlig eiendom utstrekker seg like meget til kunstverker og vitenskapelige arbeider, som er utsprunget av et overskudd av formdannende krefter – og som rett og slett ikke utgjør annet enn eiendom: som er erhvervet på grunn av overskytende arbeidskraft og arbeidsytelse. Å bekjempe eiendom i seg selv i egenskap av begrep er høyst tankeløst; mens den praktiske gjennomføringen av en slik kamp ville kun gi de samme resultater som den tidligere sosialdemokratiske kampen mot "kapitalen".

Det finnes selvsagt en annen slags eiendom, som ikke er resultat av noe skapende arbeide, men er en utbytting av det sanne arbeide: ved mellomhandel eller ved hjelp av "inside trading" og andre former for informasjoner og manipulasjoner. Her har vi altså et helt praktisk kriterium for bedømmelsen av opprinnelsen til eiendom. Det dreier seg altså ikke om en kamp om Eiendommen som sådan, men om å skjerpe samvittigheten, æresfølelsen og pliktfølelsen i pakt med folkeviljen – samt derpå å få gjennomslag for denne holdningen i lovverket.

Når det gjelder arbeidet så er selvfølgelig enhver beskjeftigelse, såsant den er føyet inn i helheten, samme ære verd. Like selvfølgelig er det at det finnes en rangorden av verdi av arbeidet: dvs. hvorvidt ytelsene er uerstattelige eller ei, innenfor den samlede produksjonen til hele folket. Og den eneste virkelige motsetning består således mellom eiendom og eiendom og mellom arbeide og arbeide, samt mellom begavelse og begavelse. Vi må derfor sørge for at "eiendom" tilranet ved spekulasjon blir beslaglagt av Staten eller konfiskert ved beskatning, – samtidig som eiendom i egenskap av oppsamlet arbeide blir anerkjent som en evig uantastbar kulturfaktor. Og når det gjelder forskjellen mellom arbeide og arbeide må det skapes et ansporende moment ved at verdimålet er i pakt med nytteverdien for hele folket, slik at enhver vil tilstrebe at det individuelle arbeidsresultatet kommer størst mulige kretser av folket til gode. Dersom dette blir vår grunninnstilling – hvilket ethvert samfunnsmedlem må ta i betraktning i forbindelse med problemene mht. arbeide, eiendom, spekulasjon og kapital – så vil det enkelte menneskets organiske forbindelse med det samlede folket kunne bli et fremdrivende element, og ikke bare et ord eller et tomt begrep.

I våre dager er både den gamle pseudo-nasjonalismen og den gamle pseudo-sosialismen i ferd med å dø. Begge var naturstridig sammenkoblet med "det økonomiske demokratiet", og dermed forgiftet av liberalismen. – Samfunnslegemet kan kun avgiftes ved en ny form for nasjonalisme sammen med en fornyet sann sosialisme, besjelet av en levende organisk statsidé. Denne betraktningsmåte (som står i rak motsetning til både den borgerlig-liberalistiske og den marxistiske) er den urgamle (hittil tilsidesatte) nordiske rettsfølelsen. I motsetning til Romerretten som hele tiden pukket på den formale siden av eiendom og liksom hevet denne "eiendom" som en sak for seg selv ut av alle eksisterende forhold, så var dette standpunktet fullstendig ukjent for vår egen opprinnelige rettsoppfatning – hvilket kun kjente og anerkjente forhold. Og dét forhold av forpliktende art mellom privateiendommen og fellesskapet, hvilket er det eneste som overhodet kan gi eiendom karakter av berettiget besiddelse. På dette punktet har den sosialistiske tanken kanskje vært aller verst forgiftet. Gjennom de tre store ødeleggelsene marxismen har forvoldt: nemlig læren om internasjonalismen (som oppløser det folkemessige grunnlaget til all tanke og følelse); ved klassekampen (som skal ødelegge nasjonen (dvs. den levende organismen) idet den hisser den ene del opp mot den annen i revolt) samt ødeleggelsen av eiendomsbegrepet, som på det innerste er forbundet med vårt urgamle og opprinnelige personlighetsideal. Marxistene tok opp Proudhons gamle spissformulering:"Eiendom er tyveri" og forkynte dette som parole for bekjempelsen av den private eiendomsrett: hvilken kamp ble påstått å være rettet imot den såkalte kapitalismen. Denne grunnfalske parolen (begrepet tyveri kan jo ikke bestå så lenge det ikke finnes en forestilling om eiendom) bragte en mengde demagoger inn i den marxistiske ledelsen samtidig som ærlige mennesker ble sjaltet ut av den, og så kom det som måtte komme: under det marxistiske herredømmet etter 1918 ble ikke akkurat eiendom erklært å være tyveri, men ganske motsatt: de store tyveriene ble anerkjent som rettmessig eiendom. Denne kjensgjerning viser ved et grelt slaglys hva det hele dreier seg om mht. eiendomsbegrepet.

Imidlertid forholder det seg slik at hele striden nettopp dreier seg om idéen om det rettmessige: om tyveri versus berettiget eiendom. Og egentlig skulle det ikke være så vanskelig å knytte idéen om det rettmessige til idéen om ærlig pliktoppfyllende handel, slik at man kan godta eksistensen av berettiget eiendom – mens det derimot forholder seg slik at under dekke av det humbugaktige gamle liberalistiske eiendomsbegrepet så har personer som egentlig burde ha sittet i tukthus kunnet reise i fine klær som delegater, hvilke representerer de enkelte nasjoner på internasjonale økonomiske konferanser.

Vårt mål skal være å skape en oppfatning som ikke godtar uberettiget profitt som eiendom. Da støter vi imidlertid på den viktige kjensgjerning at å gjennomføre en sann sosialisme ikke lar seg gjøre bare ved å sette opp et økonomisk eller sosialpolitisk skjema, men at kanskje den viktigste faktor er selve viljen til å iverksette det hele. (Altfor ofte så har våre egne velmenende politikere latt ting passere mot bedre vitende; det var viljen, motet eller utholdenheten deres som ikke holdt mål.) Utfra både politiske og rettslige synspunkter fortoner hele vårt samlede nåværende økonomiske system – tross dets overmåte store omfang – seg som tvers igjennom morkent og hult. I vårt århundrede har de overnasjonale kombinasjonene, karteller, truster og multinasjonale selskaper feiret æresløse triumfer på alle de store internasjonale økonomiske konferansene. Aldri tidligere i menneskehetens historie har man sett et mere skamløst pengevelde. Den internasjonale børsspekulasjonens frekke ågervelde demonstrerer med all tydelighet ikke bare det liberalistiske forfallet, men også oppløsningen av de eldre former for nasjonalisme, som med sverdet i hånd dyet lakeitjeneste for manipulatørene på verdensbørsene. Dette børsherredømmet kjente kun seg selv som den høyeste verdi: "Økonomi er skjebne", het det seg i begynnelsen av århundret. Å bedrive økonomi i beste fall for økonomiens egen skyld var "idéen" hos en sjelløs tidsalder. Og i hele det forrige århundrede manglet æresbegrepet fullstendig – uansett om økonomien ble styrt av nasjonalister eller internasjonalister.

Derfor førte dette også til kjeltringens herredømme over hedersmannen. Professorene på alle høyskolene doserte de såkalte "økonomiske lovene" som man angivelig bare hadde å bøye seg for. De glemte dog at enhver "lovmessig" utvirkning har et utgangspunkt – en forutsetning – som (dermed) gir det nødvendige forløpet. Tidligere ble hele kloden indoktrinert med innbilningen om en angivelig nødvendighet av "gulldekning" som "basis" for pengeutstedelsen. (Etter Bretton Woods-diktatet) (kalt "avtalen) i 1944 ble gullet erstattet med dollars som "backing" for de enkelte lands valutaer. En fiktiv innløsningsplikt hos FRS (Federal Reserve System) = USAs privateide sentralbank) ga et skjær av legitimitet, inntil president Nixon brøt hele spillet ved et pennestrøk – en egenmektig opphevelse av "overenskomsten" i Bretton Woods.) Og "rettferdiggjørelsen" for den (tidligere) internasjonale gullstandarden ble fremstilt som en "naturlov" av desinformatørene. Dette i likhet med (særlig i våre dager) det skyhøye rentenivået, – av ekstra frekke demagoger sågar fremstilt som like så stedig som vannstanden i Nordsjøen.(!)

Høyfinansens manipulasjoner og børsens diktatur er den nødvendige følge av tilbedelsen av økonomien – profitten som øversteverdet. Og dette vil først opphøre den dag en ny idé, båret frem av nye mennesker, blir lagt til grunn for det økonomiske livet. Det urgamle nordiske æresbegrepet vil engang kunne skape en ny rett på dette området. I tidligere år gjaldt selv en uforskyldt bankerottør som æresløs, ettersom han ved sin fallitt ødela ikke bare for seg selv, men dertil også ødela livsgrunnlaget for andre mennesker. Mens i våre dager er sågar den bevisst fremkalte bankerott en god geskjeft, og spekulanten betraktes som et nyttig medlem av det demokratiske samfunnet. Under den NYE sosialismen vil imidlertid økonomien være en like viktig funksjon i egenskap av typeskapende kraft som rettsvesenet og det rent politiske systemet , også qua ideologi!

Til slutt: la oss melde oss ut av OECD, gjøre kronen inkonvertibel, gjeninnføre alle de restriksjoner vi hadde mht. valutahandel før 1960 – og så forby alt som heter renter!

Av Anders Ryste

Kjære Ola Misvær

Du er inne på spørsmålet fornyelse av sosialismen. Ja, en sosialisme som på ny og på ny i land etter land ender opp i hedensk statsdyrkelse, noe som avstedkommer masseledighet og konflikter, trenger i sannhet å fornyes om fornyelse er mulig. Slik som tidligere kulturer gikk til grunne på statssyndromet, slik uteble fornyelsen. Den vakre kollektive rettferdighetstanken som menneskene har båret på gjennom seklene fikk galt utfall. Også en sosialisme pyntet opp med kristennavnet har vært forsøkt, men med samme bedrøvelige resultat.

Så spør man seg, slik som du gjør, når tanken opprinnelig er sann og god, ja da må det gå an å finne ut hva som gjøres galt? Hva sa vårt lands første Ap-statsminister: "La oss ta alle papirpenger, alle panteobligasjoner, alle veksler og aksepter, alle fordringer og gjeldsdokumenter, alle protokoller hvori gjeld er oppnotert – la oss samle alt papir som minner om gjeld og kapitalrente i en stor haug og gjøre et stort St. Hansbål, så hele stasen gikk opp i røyk". – "Umulig. Upraktisk", sier han videre. "Javel. Men det er et stykke anskuelsesundervisning som vil vise at alle landets realverdier – tross St. Hansbålet er i behold. Intet annet er borte enn gjelden. Samfunnet som helhet er like rikt og like fattig etter bålet. Ikke et havrekorn, ikke en skotvinge er bortsølt. Bare gjelden, rikdommens bakside, er borte".

Hvorfor gikk det da så galt når sosialismen også hos oss kom til makten som det så smukt heter? Chr. Hornsrud var jo langt inne på å stille den riktige sosialøkonomiske analyse. Den norske sosialtenkeren B. Dybw. Brochmann improviserte et samfunnsparti i Mellomkrigstiden. Han fikk plass på Stortinget i perioden 1933–36. Det var hans stemme på vippen som satte de første norske sosialister i Norge i varig regjeringsposisjon. På forhånd hadde B. sagt. Det kan være bra med et skifte på regjeringstoppen, men noen løsning av den krisen landet opplevet var det ikke. Likevel hjalp han sosialistene frem.

De hadde ikke vært regjering særlig lenge for regjeringens ærlige utenriksminister, hr Koht uttalte: "Då me kom til makti synte det seg snarast at me fekk å gjere med krefter som var sterkare enn regjeringi." Hva var så løsningen som Ap i 1934–35 vraket til fordel for makti i staten? Ap bare fortsatte der Venstreradikalerne hadde startet opp med å utvikle og utvide statssyndromet, foreskrive nye og stadig nye tvangslover, ja selvom de nye lovene trosset grunnloven. Løsningen finnes å lese i Norsk Stortingstidende, i Samfunnsliv og øvrig nyorienteringslitteratur. Hornsruds riktige tanke om dekapitalisering av landets fiktivøkonomi, vil gjennomføre seg selv som en selvfølgelighet straks menneskene sammen med politikerne av alle farger virkelig for alvor lærer seg å skjellen mellom kapital bygget på fiktive tallmasser og på realkapital. Krisen i alle land som inntil dagen i dag har forsterket seg, skyldes alene mangel på skjeldning mellom verdiene. Ap ville imidlertid ikke høre på dette. De tvertimot stemplet Brochmann som en politisk sjarlatan ingen måtte lære noe av.

Etter at Nygårdsvoldsregjeringen vendte tilbake fra Englands-flukten etter siste krig, fikk BDB enn også en arrangert landssviksak på nakken. Ikke mindre enn mentalundersøkelse måtte forsøkes for å få satt et evig stempel på mannen. Avisa Samfunnsliv, inspirert av Martin Tranmæl i Arbeiderbladet ble forsøkt stanset ved en boikott fra Typografforbundet. Det måtte for enhver pris ikke hevdes at Aps misere i norsk økonomisk politikk skyldtes politisk bevissthetsmangel!

Imidlertid, Ap-medlemmet professor dr. Johan Vogt satte sine partikamerater evig til veggs da han som vitenskapelig sakkyndig i nevnte Brochmannsak hevdet, at Brochmann var ikke noe ringere enn pioner i sosialøkonomi. Da ble det stille i sosialistleiren. Den påviste pionerinnsats til fornyelse også av sosialismen er ennu ikke kommet, om den noen gang kommer. I kjølvannet av bevegelsens nidkjære stats- og pengedyrkelse kommer bare mer arbeidsledighet, krig og nye konflikter. Det er vondt å vende om til større bevissthet om spørsmålene. Men "keiseren" er nu helt uten klær.

  I Matt. 22, vers I og videre fremsetter Kristus Jesus en underlig liknelse. Himlenes rike er å likne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn. De som var innbudt – fiffen i landet, uteble. Ja, det gikk så vidt at innbyderne som kongen sendte ut, ble slått ihjel. Han befalte da sine tjenere å gå ut på gater og streter og innby hvem som helst til bryllup og bryllupshuset ble fullt av gjester. En som var kommet uten bryllupskledning, ble kastet ut. Dette var trolig en som ikke erkjente alle menneskers kongelighet og alle menneskers likerett til en plass ved Himmelens bord. – De som satte eiendom og kjøpmannskap høyere enn alt annet.

  Et merkelig bryllup. Men er det ikke også et merkelig forhold vi opplever også i dag, når en så enkel sak som Ny livsorientering skal bli spredd blant menneskene, så fri og bevare oss for fiffen? Folk uten stand og stilling, folk fra gater og streter forstår vårt budskap og samler seg om vår avis og våre møter. Skulle Gudsriket på jord forkynnes opp gjennom historien forteller kjennsgjerningene at autoritetene og samfunnets støtter holdt seg borte. Skulle Usynlig virkelighet forklares måtte det skje i liknelser, i dag som på Jesu tid. Artistisk tale er ennu uten professorater. Kanskje dette er noen av grunnene til at de lærde lukker ørene. Men når brydde Livets virkelighet seg om professorater?

  Nyorienteringen kan gjerne sammenliknes med et bryllup. De som er gitt evner til å oppfatte og ta til seg artistisk tale, er de rette gjestene. De vil bære den nye sæd med seg videre og få med seg nye selvtenkende tjenere. Den sterkes hus er ikke Tinghusene. Der bor ikke det levende ord som verden trenger. Det bor helst i tjenernes boliger.

  Men, sies det: Vi kommer ingen vei om vi overlater Nyorienteringen til tjenerne alene. Vi kan igjen arrangere et på-lissom-valg. Da er vi med igjen. Vi må leke sammen med de ulvene vi lever iblant. Kua dør mens tiden går. Men har vi ikke i vår 60 – 70 årige Nyorienteringshistorie opplevet at mange av våre opprinnelige venner iførte seg både professorjakker, lektortitler og ble lærere for på det viset virkelig å komme med? Det gikk ikke mange årene før søvnen tok dem og tjenerne måtte overta igjen.

  Det går simpelthen an å si:Nyorienteringen velger selv sine venner og tjenere. Tjenerne velger ikke Nyorienteringen. Vår nye lære er som en plante som slår rot, trives og vokser hvor den selv vil. Livets lovmessighet velger selv innenfor den store skapelse. Syndes det så mot disse tjenerne, de blir "slått ihjel" slik som i evangeliets bryllup uten at noen vil høre på dem, da er det bare rett og riktig at verdens barn utsletter seg selv. Politiske valg endrer ikke en tøddel av lovmessigheten som holder verdens skjebne i sin hånd.Vi vil i dag så gjerne at Norge skal vise verden en ny vei. Men det kan kun det treet gjøre som har iboende kraft til å fjerne alle kollektive villfarelser ut fra ny kunnskap om livslovmessigheten.

  Inntil menneskene skjønner at den ene og alle er allerede valgt inn i et selvvirksomt hele, introduseres såkalte politiske valg. På samme vis som en liten pjokk introduserer bilres med tomkasser og velger fart og retning, på samme vis leker politikerne seg med sine kollektive barnslige fantasikasser. Dette for å innbille og berolige seg selv med at de er herre over egen skute.Men i virkeligheten er alle kjente samfunnsskuter i dag i fri drift, uten annen styring enn en på-lissom-styring. Det vet ikke de styrende, men surdeigsprinsippet fra tjenerne vil tilsist skape en våken og bevisst verden hvor åndsriket erstatter den døende styringsløse statsinstitusjonen.a.r.

Folk fra alle partier hadde satt op en liste til kommunevalget for i høst, hvor Dybwad Brochmann var nominert som nr. 1. Han holdt i sakens anledning et friluftsforedrag på Holbergsplassen på Voss. Da foredraget stort sett hverken er bundet av tid eller sted, vil det også ha aktualitet ellers i landet, og vi gjengir det nedenfor i forkortet form.

Det er første gang mitt navn forekommer på en valgliste. Jeg kjenner ikke de andre som står på listen og håper de selv vil svare for sitt standpunkt. For min egen del vil jeg få lov å utvikle mitt syn i norske samfunnsforhold for at ingen som måtte finne på å stemme på mig skal bli skuffet eller føle sig narret.

Jeg har store betenkeligheter ved å la mig stille på en valgliste, selvom den aldri så meget kalles for de partiløses og uavhengiges liste. For jeg forstår mig virkelig ikke på politikk. Den offentlige administrasjon skremmer mig ikke. Og det kan vel være mulig at jeg der kunde ha vært til nytte. Men vi vet jo alle at offentlig administrasjon i våre bygder, fylker og i staten slett ikke egentlig er administrasjon til fordel for bygdene, fylkene og samfundet, men nærmest er en lekestue for folk som bare vil ha makt til å herske over sine medmennesker. Norsk administrasjon efter 1905 har på mig virket som en eneste stor strid om hvem som skal ha makten.

Denne lyst til makt er mig helt fjern og fremmed, hvorfor jeg på forhånd sier fra at jeg ikke synes at jeg passer i noe herredsstyre. Sett f. eks. at her er bønder som vil stemme på mig fordi de tror at jeg vil legge mere byrder på arbeiderne, så vil disse bønder bli skuffet. Eller sett at her er arbeidere som tror at jeg vil være med på å legge mere byrder på bønderne, så vil disse arbeidere bli skuffet. Jeg er kjemisk ren for partiinteresser og kan ikke brukes i den organiserte alles kamp mot alle som ennu idag regnes for god skikk og samfunnsorden.

Jeg mener at alle partipolitikere ubevisst utrydder velstand uten at noen blir rikere. Det vil jeg ikke være med på. Jeg mener at alle nordmenn som strides om makten legger landet øde og gjør vårt folk og fedreland til et billig bytte for verdens-høkernes spekulasjonslyst.

– Jeg vil ikke være med på å utlevere Norge til fremmede – hverken til England, Amerika eller Russland slik som våre politikere daglig gjør.

Såvidt jeg kan se er det særlig 7 slags pengepolitikk som"borgerne" og "arbeiderne" driver med og som ruinerer vårt folk, nemlig:

Rentepolitikk eller åger.

Lånepolitikk eller pantsettelse av Norge.

Skattepolitikk eller gjensidig utplyndring.

Prispolitikk eller lek med våre medmennerskers fantasi.

Tollpolitikk eller budgettisme. Lønnspolitikk eller organisert jakt efter skinnverdier.

Sparepolitikk eller den gjensidige sabotage.

De mennesker som vil fortsette noe av dette, skal ikke stemme på mig, da jeg (som sociolog) betrakter alt dette som kollektive laster (eller sosiale sykdommer og utskeielser). Jeg er all partipolitikks fiende fordi jeg ser all partipolitikk som en lek med menneskenes ukontrollerte fantasi.

Oslo-pressen og den politiske stat organiserer ubevisst samfundets opløsning (anarki), og hvis folket utover landet ikke komer til sund fornuft og får stanset Oslo-folkets organiserte og autoriserte galskap, så vil det gå i Norge som det er gått og går med alle politiske stater i menneskenes historie: De ruinerer folket som tror på sine stater, hvorefter statsorganisasjonene selv faller sammen.

Dette var i korte trekk mitt syn på politikken i Norge efter 1905. Jeg har personlig ikke deltatt i valg efter 1905 fordi jeg ikke kan se annet enn at alle er like gale. Alle er besatt av det samme vanvidd, den samme jakt efter skinnverdier, mens man ubevisst gir fra sig sine realverdier, sin velstand, frihet og sitt nasjonale selvstyre.

Når jeg nu skal komme noe nærmere inn på mitt syn på organisasjoner og pengepolitikk, så kan jeg kun fremsette mit prinsipielle syn på spørsmålene. – Jeg er for lite lokalkjent til å kunne tale om de spesielle tilfeller i Vossebygden.

Først og fremst vil jeg da fremholde min opfatning av folkets forhold til stat og kommune. – Alle partier er for tiden i praksis enige om å øke statens og kommunenes budgetter og maktområde. (Dette er "kommunisme" i alle slags forskjellige grader og former.) Jeg vil avvikling av budgettene, likvidasjon av stat og kommune og all makt så langt som mulig ut i folkets egne hender. – Minst mulig makt i Oslo f. eks. – mest mulig makt i distriktene og hos hver enkelt nordmann.

Når jeg skal prøve å forstå min samtids store begeistring for statscentralisme, offentlig forsorg og offentlig administrasjon, som særlig Oslo-folket arbeider for, så må jeg helt tilbake til menneskenes primitive barndom – eller rettere sagt til samfundsdannelsens primitive tilblivelse for å finne forklaringen. – I kampen mot de store ville dyr var det at menneskene første gang opdaget kollektivismens fordeler. Den sterkeste jeger, den store Nimrod, blev gruppens anfører. – Naturligvis kan det sies at Nimrod skaffet gruppen maten forsåvidt han virkelig var jaktens anfører. Men det kan man ikke si om staten, fyrsten, fylket og herredet som slett ikke skaffer folket maten. Det er omvendt folket som ernærer både staten, fyrsten, fylket og kommunene. – Men det må være en barnslig drøm fra Nimrodtiden dette at folk ennu tror på offentlig forsorg.

Den politiske stat er anfører i pengejakten og i jakten efter skinnverdier. Men det er folket selv som betaler hele gildet med sin produksjon og sitt arbeide. Forat folket kan få velstand, materiell frigjørelse, så må folket redusere de offentlige budgetter, likvidere, avvikle og decentralisere.

Dette er mitt program. For det er min overbevisning at min samtids mennesker lider av en sykdom – en sinnssykdom – m.h.t. forholdet til institusjonene og tallene.

Jo mere folket utplyndres med skatter og avgifter, desto rikere tror folket at det blir. Og den store offentlige gjeld bokføres og beskattes (!) som formue (!). Større kan akademisk galskap ikke bli.

Om det går an å skape velstand, gode tider, fred og samfundsorden ved å likvidere alle de kostbare institusjoner? – Ja, det går an. Men hverken du eller jeg kan gjøre det, hvis ikke folket selv vil det, fordi man innser fordelen ved det. Naturligvis kan vi ikke på et øieblikk avvikle all den gjeld som våre fedre har gitt oss i arv. Men vi får legge en plan og bruke vår forstand og gå skrittvis frem. Første betingelse er at vi klart får se forskjellen på + og ÷.

Forrige gang Norges bønder og arbeidere blev utplyndret, da var det "adelen" som utplyndret dere. – Men nu er det "parti-adelen" og "organisasjonsadelen" og "organisasjonsfunksjonarismen" som marerider dere. Den gamle adel var ofte en virkelig overklasse. Men vår nuværende adel er en meget simplere form for adel.

Hold op med klassekampen og denne narraktige partidannelse, så blir her velstand, og vår nasjonale frihet kan ennu berges.

Jeg vil at vårt samfund skal opnå skattefrihet. Og det kan vi opnå når vi bruker alle moderne tekniske hjelpemidler og gjennemfører en rasjonell produksjon som er stor nok til å dekke alt privat og kollektivt forbruk.

I partipolitikken begrenser man produksjonen for å innkassere skinnfortjeneste (prisstigning, profitt og lønn i tall), og så beskatter man tallene istedenfor produksjonen. Produksjonen er et folks eneste virkelige inntekt. Leken med tallene er en farlig lek med folks ukontrollerte fantasi.

Dere skjønner altså at dere må velge mellem organisert fantasi og virkelighet. – Vil dere leve videre i fantasien om skinnverdiene, så stem ikke på mig, for da blir dere skuffet. Jeg fantaserer ikke hvis jeg skal være offentlig tjenestemann.

*

All pengepolitikk spekulerer i striden mellem bøndene og arbeiderne. For hvis bøndene og arbeiderne går sammen og tar sig av samfundets totalitetsøkonomi, så har all pengepolitikk tapt sitt spill.

Jeg vet nok at det føles sårt hva jeg nu sier, men jeg må si min mening klart, så ingen skal misforstå mig. Jeg ser alle organisasjoner som et slags "fjøs" hvor alt fæ settes inn med klave om halsen for å "melkes" rasjonelt.

Bondepartiet i Norge er det mest utspekulerte bondefangeri som kan tenkes. Arbeiderpartiet er en melkemaskine som melker alle arbeiderne.

Skal virkelig bønderne også bruke 50 års bitter erfaring før de opdager det store ufrivillige bedrageri som skjuler sig bak alle politiske klasseorganisasjoner? Først nu i de aller siste år er arbeiderne begynt – ganske lagngsomt – å opdage at de blir snytt.

Ser du dette, forstår og begriper du dette, så gå sammen med mig. Vil du melkes mere, så stem ikke på mig. – Jeg kan intet utrette sålenge ikke bønderne og arbeiderne går sammen mot sin felles usynlige fiende, som er mammondyrkelsen og statshedenskapet.

Det er ikke rikmenn og bankmenn, statsmenn og kjøpmenn som er våre fiender. Men det er løgnen om pengeverdien. Løgnen om at pengene har livgivende evne, dynamisk evne, og løgnen om den politiske stat som samfundets velgjører.

Det vilde her følge for langt å komme nærmere inn på dette om pengene. Her er ikke plass for foredrag om socialøkonomi. Men jeg skal markere mitt standpunkt i en eneste sats, som jeg mener alle må kunne forstå:

Ethvert samfunds økonomi avhenger av forholdet mellem produksjon og forbruk. Pengene og tallene kan man leke politikk med på tusen måter, men alltid blir det bøndernes og fiskernes og arbeidernes produksjon som samfundet lever av. – Å leve av penger er og blir umulig. Jeg forkaster enhver tro på pengenes dynamikk.

Arbeiderne og bønderne skaper samfundets realinntekt og har den interesse felles å få et objektivt riktig forhold tilveiebrakt mellem realinntekt og realutgift i totaliteten. – Bort fra denne sannhet kommer jeg ikke, selvom hele statskirken, videnskapen, pressen og skolen står mig imot.

Jeg kan ikke tjene to herrer slik som visse religiøse typer her i Vossebygda som dyrker Gud og skinnvirkelighet samtidig. Ingen kan tjene Gud og mammon. Stol på den sats.

Jeg vet nok at yppersteprestene har mange tjenere. Og jeg vet at de er godt organisert. Men om de kommer alle på en gang og spør om jeg er en galileer (som tror på Kristus), så svarer jeg ja. Jeg svarer ikke som Peter og statskirken. For jeg tror ikke på at noen kan dyrke både Mammon og Gud. Om hanen galer aldri så mange ganger, så svarer jeg at jeg er en galileer! –Jeg går ikke på akkord i denne sak, hvad folk så enn venter av mig eller sier eller synes.

"Nu skal denne verdens fyrste kastes ut," sa Kristus. Og jeg kan gjerne si at det er mitt program. Denne verdens fyrste er skinnverdien og skinnvirkeligheten, skinnkirken og den skinnrettferdighet som vi alle er vokset op i. Jeg vil få menneskene tilbake til veien, livet og sannheten – ut av politkken, religionen og skinnvidenskapen.

Dette mener jeg skulde være deres program som kaller seg kristne. Men enhver får stille sig til dette program som de selv vil.

Vi lever i en kritisk tid. – Den store organiserte skinnvirkelighet og hedensk-religiøse fantasiverden synger snart på sitt siste vers. – Vi kan si som Johannes den Døper at "øksen ligger ved roten av treet". – Når "Aftenposten" hver dag skriver om "det bestående", så vet jeg ikke hvad "Aftenposten" mener. Jeg ser bare at alle ting opløser sig selv fordi det som er uvirkelig ikke kan bestå. Vi skal ikke tape hodet fordi om den drømmende verden vi lever i opløser sig selv.

De dårlig forberedte og uforberedte får det ikke godt nu. De som setter sin lit til tall og penger og papirformuer, blir bittert skuffet. Vi ser jo dette stadig gjenta sig. De mange tankeløse får en svært tung tid å gå igjennem. Nu gjelder det å ha olje på lampen, og jeg synes synd på folk som tror på statens prester som selv intet fatter av det hele.

Når jeg ser på all den strid og kjevl som er her i Vossebygda, så forstår jeg ikke annet enn at prestene og skolelærerne må ha gjort et dårlig arbeide? Skulde jeg tro hva den ene fortalte om den annen, så måtte jeg tro at hele bygda bestod av bare djevler. Men jeg snakker med folk og er godt kjent i bygda – og jeg har ennu ikke sett en djevel. Her er mange meget bra folk, men herregud så lite de har lært om menneskeinnsikt og sjelekunnskap. Om samlivskunst vet de heller ikke stort.

Kjennemerket på den kristnes kollektivisme er samhørighet og samhold. Men kjennemerket på den religiøse verdens farlige drømmeliv er gjensidig splid og permanente konflikter. Av fruktene kan man lett skille mellem Krist og Antikrist.

Vil dere ha mere strid og kjevl i bygda, så velg ikke mig inn i herredsstyret. Men hvis dere er trette av den gjensidige bakvaskelse og mistenksomhet, så la oss samles i samarbeide og forsøke om vi kan gi hele Norge et godt eksempel. – På disse premisser er jeg beredt å gjøre et forsøk på å delta i Voss herredsstyres arbeide. Men glem ikke at det er folket selv og den ånd som hersker i bygden som gjør utslaget. – Et godt "herredsstyre" er bare bygdens tjenere og forretningsførere.

Vil dere gå sammen i kampen mot Mammon og antikristendomen i statskirken, så skal jeg yde det beste jeg formår.

Ovenstående gjentrykte foredrag av Dybw. Brochmann, holdt på Voss foran kommunevalg i 1931 forteller, at han da ikke gikk av veien for å bli stilt til valg på en kommuneliste. Senere gikk han med på å bli stilt på liste til Stortinget. Det skjedde i Samfunnspartiets regi i 1933. Han ble valgt, men på Tinget fikk han betegnelsen tungetaler av villederne i samlet Storting.

Imidlertid, han kom siden til den erkjennelse at det overhodet ikke lenger nyttet å lappe på det bestående. Hele menneskeheten står overfor sitt skjebnevalg. Moderne teknikk har gitt all verden helt nye livsmuligheter. Ikke akkurat slik å forstå som de religiøse tror at nu er tiden inne for Kristi gjenkomst i skyen, men slik at enten må all verden finne frem til en ny tenkemåte for sin oppførsel, en ny mentalitet, eller intet kjøt blir frelst. Krigs og voldsteknikken innenfor teknikken har også utviklet seg med stormskritt.

Da jeg kom ut av fengselet på Voss etter den tragikomiske arrestasjonen under det såkalte rettsoppgjøret, "så jeg himmelen åpen", sa BDB. Hva så han? Han skrev i denne tiden sin mest bemerkelsesverdige bok under tittelen "Kristus i samfunnet". Han sa videre at denne boka kunne han ikke makte å skrive før han ble over 60 år. Altså ca. 30 år etter at han hadde holdt overfor gjentrykte foredrag. Man hva så han?

Han sa at fordi om mange av oss som ennu er oppegående og, slik som Brochmann, alt i yngre år fikk del i Ny livsorientering, så var vi ikke dermed, engang for alle, blitt voksne nok for det nye! Vel nok kom vi inn på en sti i lendet som førte til stadig nytt utsyn og fornyet erkjennelse, for å holde oss til den religiøse terminologi. Men frelse betyr ikke bare å være frelst slik de skinnkristne tror. Det betyr ennu mer å lære å vandre i frelsen, vandre i sannheten og det nye lyset.

Siden det da uomtvistelig er slik at vi vokser i lyset, slik BDB var eksempel på, får vi overveie grundig om det lenger er tid for oss til å delta i politiske valg. Vi var med på å leke valgromantikk en tid, men år 1993 er selvødeleggelsene og verdensoppløsningen av de gamle systemene gått så langt, at jeg tror ingen lenger kan hindre systemoppløsningens endelige fullbyrdelse. Skaff heller ny olje på din mentale lampe, så lyset kan skinne, lyset over det som går under. Velg oppklaringens vei og den alene! Øvrigheten var innbudt til å høre, men vi ble avvist. Gå da heller ut på gater og torg og innby hvermann til bryllup.

En skjønn eftermiddag! – En svak vind med intens duft av vår gjør en næsten mildt beruset. Jeg løper opover trappene og ringer på. Fru Dybwad Brochmann lukker selv op for mig og hilser elskverdig og hjertelig velkommen.

  I det ellers almindelige god dag og velkommen, er det at jeg blir oppmerksom på at hun likesom går rett inn i stemningen og blir ett med den, en virkelighet! Den elskverdige atmosfære der omgir henne forteller at dette er natur. Hun efterlater et sterkt inntrykk av et meget givende sinn.

  Vi kommer inn i en tre fags stue med alle vinduer vendt mot sjøen rett utenfor. Da jeg bemerker at dette minner vel fortrolig og forsonlig om Bergen, svarer hun: østlendingene virker så forfriskende på mig. Når jeg dessuten har en stump sjø rett utenfor, som jeg bare kan kaste mig uti når den tid kommer, så er jeg fornøiet! – – –

  For en tid siden blev det her i Oslo holdt et foredrag over emnet:"Trenger vi en ny kvinnetype". – Jeg spør fru Brorchmann hvad hun mener om det, og hun svarer nokså stille: – Ja, jeg tror nok vi trenger, kollektivt sett en fornyet kvinnetype.

  – Fornyet?

  –Ja, en mere bevisst konsekvent kvinnetype, og hun fortsetter: – Vi burde lære oss selv og våre menn bedre å kjenne, så lærte vi også å elske våre menn på den rette måten.

  – Hvad mener De egentlig med den rette måte?

  – Jo, sånn at den gjensidige frihet blir større; og derved også muligheter for større utvikling!Da får vi den mannstype vi vil ha, og det står i vår makt.

  – Vil De fortelle litt om Deres mann og hans arbeide?

  Det blir en liten pause. Så svarer hun plutselig, sterkt og impulsivt: – Ja, men da kunde jeg ikke undlate å ta med noe som ligger et par og tyve år tilbake i tiden;fordi det gjorde et så overmåte sterkt inntrykk på mig, og som aldri er forsvunnet.

  – Ja, hvorfor ikke?

  –Nå, det lyder kanskje litt sentimentalt:Vi var forlovet den gang, og på en spasertur utbryter Brochmann plutselig: – Du må vere opmerksom på, at min kjærlighet omfatter langt mere enn dig og hjemmet. – Men jeg tok risken jeg, sier fru Brochmann smilende, og tilføier alvorlig: – For nettop denne kjærlighet han har, er jo drivfjæren i alt hans arbeide, og som jeg synes alle mennesker må føle! – Min mann vokste op på en stor prestegård i Østfold, hvor hans far, Jørgen Hegermann Brochmann var prest. Hans mor, Sophie Vilhelmine Dybwad (datter av bankchef Bertram Dybwad i Christiania), døde da han var 13 år. Han kom så til Kristiania, hvor han gikk på Aars & Voss skole. Senere blev hans far forflyttet til Kristiansand, hvor han var stiftsprost i mange år. Han døde som sogneprest påRingsaker.

  – Deres mann begynte jo sin virksomhet som gartner.

  – Jo, det var da hans far giftet sig for annen gang. Han reagerte mot dette, hadde heller ikke lyst til skolen, som han også reagerte mot. – – – Det å arbeide med det levende, blomster og planter, stod ham langt nærmere. I den anledning var han i utlandet 4–5 år, hvor han studerte gartneriarbeide. I 1910 kom han tilbake til Bergen. Han har fortalt siden, hvor det møte med Bergens by, som han da så for første gang, gjorde et mektig inntrykk på ham. Da først, syntes han, blev han riktig glad i Norge‚ og gikk inn i en veldig utviklingsperiode. Han gikk blandt annet på handelskole dengang.

  – Og når begynte han sin foredragsvirksomhet?

  – Det var i 1910. Og jeg kan huske at han ved den anledning lot trykke på billettene et billede av et skulpturverk han hadde sett, og som hadde gjort et meget sterkt inntrykk på ham.Det forestilte en mann som stod innfiltret i et fiskegarnsnett. Mannen slet fortvilet i dette for å komme løs, og bli fri, men over stod en mektig stor engel, som lett trakk det hele av ham. Dette billede fant han helt symbolsk for sin samtid.

  I 1914 da krigen brøt ut, fant han det påtrengende nødvendig å finne folk med posisjon og autoritet; altså de som hadde innflytelse på den offentlige tanke og mening, som kunde forstå ham og hjelpe ham med denne veldige oppgave, og orientere menneskene om sig selv. Men De kan tro han blev skuffet. Enten kunde man ikke forstå ham, eller man turde ikke. Alle var de mere eller mindre bundet av det konvensjonelle. Som autodidakt har han jo hatt den store fordel å kunne tenke fritt, uten den tunge akademiske sekk på ryggen.

  – Det er ennu mange som reagerer mot hans form.

  – Ja, svarer fru Brochmann.Da han er pioner på dette felt tør jeg vel si, er ikke former hans sterkeste side. Det var jo også derfor han søkte hjelp hos dem der helt skulde beherske den side av saken. Han hadde jo aldri trodd at han selv skulde komme til å føre denne opgave frem. – Dessuten, all denne motstand gjennem mange år, har jo også gjort sitt.

  Dybwad Brochmann kommer nu inn med sin minste datter Babben, og hilser på oss og forteller at der er to større barn, men dette er den største rakkerungen, sier han, og stryker henne kjærlig over håret – og største hjertetyven, tilføier moren.

  – Men dessverre ligner hun mig, sier Dybwad Brochmann. Hun interesserer sig kolossalt for å luke ugress. – – –

  Jeg spør ham nu om han kan gi mig en kort karakteristikk av sitt syn på samfundslivet.

  – Det karakteristiske ved mitt syn på alle samfundsspørsmål, sier Brochmann, er dette at jeg ser samfundet som et levende selvvirksomt tre som følger de levende organismers livsbetingelser og lover. Dette syn har jeg lært blandt annet i evangeliet, hvor Kristus stadig taler om det tre som enten bærer gode eller onde frukter, og hvor man stadig møter konflikt mellem det levende livs virkelighet og den ukontrollerte fantasis skinnvirkelighet. Det levende samfund som er skapt av Gud, men de døde og stive former er skapt av menneskene selv.

  – Jeg får ofte det inntrykk, fortsetter Dybwad Brochmann, at folk er for lite oplyst. Mange synes ikke å vite forskjell på samfundet og systemene. Endog kvinner tar som regel feil på dette område, og er stadig med på å ofre samfundet for systemenes skyld.Man vil bekjempe vantroens og overtroens vesen, som bevisst eller ubevisst fornekter det evige liv.

  – De forstår at jeg mener det bokstavelig når jeg sier at jeg fornekter "djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen", fortsetter han. Min kamp mot vantroen som er organisert i det offentlige liv er mitt livs smerte og innhold!

  – Var De sammen med stortingsmennene på fengselsbesøket for en tid siden?

  – Ja, det var jeg, og mitt totalinntrykk av det hele var, at alle de kvinner som satt der inne hadde begått en langt mindre synd enn de mennesker som hadde sperret dem inne. Det gamle tvangssystem og den hedenske stats-idé forholder sig til den nye verden hvori vi lever, som gamle kvalme stuer og tunge tepper og forgylte rokokkostoler, forholder sig til moderne funkis. Verden er bedrøvelig sen i opfatningen.

  – Hvad mener De om kvinnetypen av idag?spør jeg.

  – Likeoverfor spørsmålet om kvinnene vil jeg for det første presisere at kvinnen allerede nu gjør meget for å vekke den sovende Adam. Enten hun elsker mannen i handling og sannhet eller hun forsøker å fortrenge det mannlige for selv å utvikle sine mannlige sider, vil hun bevisst eller ubevisst i lengden bidra til å vekke ham. Men likeoverfor kvinnesaksbevegelsens behandling av Adam, så vil jeg ha sagt at der finnes en meget bedre måte å gå frem på, nemlig denne, at kvinnen som har en så uhyre stor makt over mannen vilde stille større fordringer til hans intellekt, personlighet og manndom enn hun gjør i almindelighet.

  Jevnfør ungdomslagene, foreningslivet og selskapslivet, hvor kvinnen formelig synes å foretrekke den tankeløse, drømmende og infantile Adam. I en stor masse tilfeller trenger kvinnen å bli sig sin rolle i skapelsen bevisst. Istedenfor å vekke Adam med kritikk, så foregår hun selv med eksemplet, når det gjelder ukontrollerte følelser og fantasterier. Dette ser jeg hver dag i det religiøse og politiske liv. For øvrig slutter jeg mig til salig Henrik Ibsens tro på kvinnene. Jeg nærer den aller største beundring og tillit til den nye kvinnelige kvinnetype, som reagerer så sundt mot sine foreldre, og jeg sympatiserer med den maskuline David, som dyrket visdom og innsikt istedetfor gods og gull. Men tilføier han alvorlig, det er synd at jeg ikke får mere hjelp fra de kvinner som øver innflytelse på den offentlige tenkning. Til slutt vil jeg si, sier Dybwad Brochmann, at det er beklagelig at man i Oslo opfatter ham som samfundsomstyrter, stort sett, mens han selv mener sig å være samfundsbevarer og beskytter mot alle tvangssystemer, og innsnevringer som skapes av vantroen. De moderne tvangssystemer er ingenting annet enn mishandling av det levende samfund.