Nr.5.1993 - 58.årgang

Parteien, Völkern, Zeiten, die Regel." Nietzche.

B. Dybwad Brochmanns tallrike sosiologiske skrifter har skaffet ham endel varme beundrere og tallrike forbitrede motstandere. Jeg vil ikke innlate mig på noen vurdering av hans sosiologiske lære, men forsøke å skissere op psykologen Brochmann og hvorledes han står i forhold til den nyere psykologi, representert ved professor S. Freud.

Freud har påvist at mennesket hovedsaklig eller helt styres av det ubevisste, og han har trengt inn i det ubevisstes teknikk og dynamikk. Det er hans to mest betydningsfulle opdagelser.

Mennesket regjeres av sitt ubevisste. Derav følger at så lenge mennesket ikke kjenner sitt ubevisste, kjenner det heller ikke de virkelige beveggrunner til sine handlinger. Så lenge nu menneskene ikke er kommet til bevissthet om det ubevisste i sig og kjenner det, kan det med rette sies om dem at "de vet ikke hvad de gjør". (Jesus).

Konsekvensen av dette blir at hvad menneskene hittil har betraktet som beveggrunner til sine handlinger i alle livets forhold, må være feil i den utstrekning de ikke tilfeldigvis har vært i overensstemmelse med det ubevisste. Freuds opdagelser gjør at selve måten å tenke på, måten å trekke logiske slutninger, må tas op til revisjon. Fortidens definisjoner innen moral, kunst, videnskap, politikk o. s. v. må tas op til fornyet prøvelse. Denne konsekvens av sine opdagelse har Freud ikke dradd fullt ut, og heller ingen av hans elever.

Det som hittil er blitt kalt bevissthet, har stort sett vært dirigert av ubevisst fantasi. Mennesket har latt sin ubevisste fantasi regjere sitt "bevissthetsliv". Kun i den grad det ubevisste blir bevisst, kan der tales om virkelig bevissthet.

Som samfund, som kollektivt vesen, har mennesket foreløpig ikke vært sig bevisst. Følgelig er også menneskeheten foreløbig helt uvidende om de virkelige grunner til sine kollektive handlinger. De kollektive krefter er dog en virkelighet som ikke er til å komme forbi. Menneskene går i krig – men ingen vet hvorfor der kommer en økonomisk krise – ingen vet hvorfor. Alle føler de kollektive krefter, men man fatter ikke sammenhengen i deres virkninger. En økonomisk krise er jo et kollektivt problem par exellence, og uten dypere kjennskap til de kollektive krefter, blir det en selvfølge at allverdens sosialøkonomer hittil har stått maktesløse og rådville.

Menneskene har ennu ikke lært å bruke de kollektive krefter bevisst, selv om de er mestre i å misbruke dem ubevisst. Krig, agitasjon, streik, lockout, boikott er egentlig misbruk av kollektive krefter. Det kollektive menneske er som en blind kjempe, som slår rundt sig uten å vite hvad den gjør. Det er vilkårlig, uansvarlig og ubevisst til de grader at man ikke vet om man skal le eller gråte. Man behøver ikke være overdrevent logisk for å kunne er kjenne at de utslag de kollektive krefter gir seg idag mangler enhver logikk og intelligens. Klassekamp prekes som høieste moral og høieste gode, enda alle vet at det er samarbeidet mellem alle samfundets "celler" som skaper alle goder og gjør at vi i det hele tatt kan eksistere. – Mord er den verste forbrytelse individet kan begå mot menneskeheten, mens organisert mord i form av krig betraktes som heltegjerninger. – en løgn eller mened hos en privatmann, bedømmes med rette meget strengt, mens løgn i form av agitasjon og fortielse i de politiske dagblader som spredes i titusener av eksemplarer, betraktes som noe selvfølgelig og nødvendig. – Det er en øieblikkelig vareoverflod i verden, og vi har gjort så enorme fremskritt teknisk sett at vi kunde frigjøre oss materielt. "Men vareoverflod betyr fattigdom – prisene faller jo!", sier det kollektive, ennu ubevisste menneske. Og det kollektive menneske ofrer med glede de virkelige verdier som er varene (realverdiene), til fordel for de innbilte verdier som er prisene (de nominelle verdier) – og forsøker på alle måter å hemme produksjonen. For det kollektive menneske flyter fantasi og virkelighet helt sammen.

Man skulde anta at psykoanalytikerne med sine forutsetninger for psykologisk erkjennelse skulde kaste sig over utforskningen av de kollektive krefter. Det har de også i stor utstrekning begynt å gjøre.

Der er foretatt mange glimrende analyser, idet man har overført sine erfaringer fra sjelelige sykdomsprosesser hos individet på det kollektive. Man har derved kunnet påvise sykelighet hos det kollektive, men dette sier jo intet om de grunnleggende krefter i det kollektive liv.

Freud leder de sjelelige sykdommer tilbake til fikseringen, (bindinger), av de psykiske krefter hos individet. Han forsøker å løsgjøre de krefter som er bundet i mennesket, dermed anser han sitt arbeide for endt. Selve hans Libidoteori er bare et redskap, en hjelpeforestilling som middel til å opnå dette mål. Det ubevisste omdanner sig som en kamæleon og Freud har fulgt det og gjennemskuet dets masker. Freud er en mesteri det ubevisstes teknikk og dynamikk. Men Freud leter efter fikseringen, de bundne krefter, mens han liten eller ingen interesser viser de samme psykiske krefter i fri virksomhet innen mennesket. Dette synes ikke å ha vært en opgave som har passet for Freuds geni. Freud er større som analytiker enn som skapende tenker.

Hvad Freud streber efter med sin psykoanalytiske helbredelsesmetode er å opspore fikseringen hos det enkelte menneske og ved å løsgjøre de bundne krefter gjøre det normalt igjen. Et normalt menneske vil si et menneske hvis psykiske krefter finner sin utløsning langs de samme linjer som miljøet. Miljøet vil igjen si det kollektive hele som vi før har snakket om. Når vi så husker at det kollektive menneskes ubevissthet og vilkårlighet, vil vi komme til det resultat at Freuds helbredelse består i å løsgjøre mennesket fra den individuelle binding og binde det kollektivt. Han forsoner individet med miljøet. Paradoksalt uttrykket: han helbreder den indivudelle galskap, men øker dermed ubevisst den kollektive galskap.

Freud kommer tilkort på to punkter:

a. Idet han stanser ved fikseringen, kjenner han bare den ene side ved menneskets psykiske krefter.

b. Han kjenner ikke de spesielle kollektive krefter som bestemmer det miljø hvorav individet er avhengig og kan derfor ikke virkelig frigjøre menneskene.

Dybwad Brochmann synes å ha fått den psykologiske tenkemåte i vuggegave. Han har trukket konsekvensen av Freuds opdagelser – ennu før han kjente disse: I langt større utstrekning enn noen tidligere forfatter har han foretatt den omvurdering av alle verdier som blir dybdepsykologiens logiske følge. Brochmann synes på helt andre veier og med ganske andre metoder å være kommet til lignende resultater som Freud, bare at han har arbeidet på en langt bredere front enn Freud.

Freuds nye videnskap og Brochmanns dybdepsykologi synes gjensidig å bestyrke og revidere hverandre.

Den nye logikk som Brochmann representerer kan karakteriseres som biologisk-psykologisk-dynamisk i motsetning til den gjengse dogmatisk-matematiske-akademiske logikk. Når man leser Brochmanns bøker, må man være opmerksom på at man har å gjøre med en helt ny tenkemåte, ellers vil man misforstå ham totalt.

Brochmann lar sig ikke nøie med å trenge ned til fikseringene. Han leter bak fikseringen for å finne ut hvorledes de krefter som har dannet fikseringen arter sig i frihet. Han leter efter kreftene i deres oprinnelige, frie, opbyggende form, mens Freud leter efter kreftene i deres fikserte, nedbrytende form. Brochmann har sin opmerksomhet henvendt på kreftene i den form de bygger sjelslivet, mens Freud har sin opmerksomhet henvendt på kreftene i den form de nedbryter sjelslivet.

Mennesket beherskes av det ubevisste, eller med andre ord: "Menneskets mentalitet er dets skjebne". Iden grad det ubevisste blir bevisst får mennesket herredømme over sig selv. Ved fullt herredømme over sitt ubevisste, får mennesket fullt herredømme over sin mentalitet og dermed over sin skjebne. Det er dog ikke nok å kjenne de ubevisste krefter bare hos det enkelte menneske. Som bekjent dannes det enkelte menneske for en stor del av sitt miljø. Det er derfor minst like nødvendig å kjenne de ubevisste kollektive krefter som skaper miljøet.

Det er Brochmanns fortjeneste at han så klart har sett de ubevisste kollektive krefters avgjørende betydning. Ingen har som han blottstillet den ubevisste galskap i det kollektive og satt alt inn på å finne de krefter som virker i det kollektive liv.

Freud helbreder en mann ved å forsone ham med miljøet. Derved øker han styrken av de kollektive villfarelser, i det han "normaliserer" dem. På denne måte kan Freuds lære misbrukes til å binde menneskene enda mer. Brochmann begynner på den annen kant. Han ser det som sin opgave å helbrede det kollektive. Ved å gjøre de kollektive krefter bevisst vil han frigjøre menneskene kollektivt og dermed reelt.

Brochmann ser det som sin gigantiske opgave å skjelne mellem fantasi og virkelighet i det virvar som vårt kollektive liv utgjør idag. Ved sin intuisjon søker han å fange de psykiske krefter i deres oprinnelige form, og ved hjelp av Freuds teknikk er han begynt å forsøke erfaringsmessig å bevise riktigheten av sine opdagelser. Den fare vil være tilstede at Brochmann lar fantasien løpe av meg sig, på samme måte som han beskylder menneskene for å ha gjort det hittil, men ved å prøve deres praktiske, psykologiske anvendelighet, vil man lett påvise hvor han har skutt forbi målet.

Når Brochmann er begynt å anvende Freuds teknikk, er det dog på et annet plan enn Freud og hans elever. Interessant å se er f. eks. hvorledes Brochmann påviser (Mentalitet og Livsskjebne, bd. 2) at Freuds uttrykk "dagdrømmer" kan anvendes i en utvidet og bokstavelig betydning på mennesket av idag. Det kollektive menneske er et drømmende vesen, og det kollektive liv kan analyseres på samme måte som en drøm. Han anvender Freuds drømmetydningsteknikk med "forskyvning", "ønskeoppfyllelse", "overdeterminering", "symbolisering" o.s v. direkte på menneskehetens bevisste tilværelse. Dette er en psykologisk synsmåte som vil få den mest vidtrekkende betydning i fremtidens forskning.

Brochmanns påvisning av at menneskeheten er en søvngjenger som går omkring og drømmer uten på langt nær å være våken, rykker vår psykologiske forskning op på et nytt plan og gir den uoverskuelige utviklingsmuligheter. Forfattere som Sigmund Freud og Aurel Kolnai f. eks. synes av og til å ha vært inne på samme tanke, uten at man dog kan finne at de har sett klart i disse ting. For dem som kjenner de nyere psykoanalytiske resultater, vil det synes som om jeg tilskriver Brochmann æren for en gammel opdagelse, men les hans egen fremstilling av "Dagdrømmeriet" og de vil se forskjellen.

Det som gir Brochmanns påstand tyngde er at han kan påvise de "latente drømmetanker" i menneskenes handlinger, idet han føler dem tilbake til hvad han kaller menneskenes "psykiske sanser" som er hans betegnelse på de psykiske krefter i mennesket.

Blant de "psykiske sanser" som Brochmann foreløbig mener å kunne påvise er: den økonomiske sans, den midtpunktsøkende sans, den erotiske sans og den religiøse sans, percepsjonssansen, identifikasjonssansen, sociabilitetssansen, den morphologiske sans. To av disse, den økonomiske sans og den midtpunktsøkende sans, har han behandlet utførlig i de to bind som er utkommet av hans verk "Mentalitet og Livsskjebne". (Det frie Samfunds Forlag, boks 307, Bergen). Det er forfatterens mening å gi en like utførlig beskrivelse av de andre psykiske sanser.

Brochmann betrakter mennesket som "materialet i arbeide" som utvikler sig til høiere og høiere grader av bevissthet. Større bevissthet vil si større herredømme over skjebnene. Når menneskeheten er kommet til full bevissthet om sig selv, vil den fullt ut være sin egen lykkes smed.

Mennesket som levende vesen må i begynnelsen tenkes å ha levt helt ubevisst og i en ubevisst fullstendig forståelse med de universelle naturlover (som f. eks. mauren i mauretuen). Den tapte harmoni med livslovene er menneskehetens "tapte paradis". Under disse forhold vilde man ha kunnet iaktta de forskjellige krefter som virker i menneskene i deres oprinnelige form – nu er disse krefter skjult under millioner av års fikseringer så det er nesten umulig å identifisere dem.

Under store smerter blev mennesket "født" til et bevisst liv – det fikk den skapende fantasi. Den skapedne fantasi kunde det enten bruke til å orientere sig i livet eller til å orientere sig bort fra livet – det er menneskets chanse og risiko.

Hvorledes har mennesket brukt sin skapende fantasi – til å frigjøre sig eller til å binde sig? Mennesket har hatt mange chanser ("fristelser"), men det har i mange tilfeller istedenfor å komme i overensstemmelse med livslovene ("bli forsonet med Gud"), tatt feil og skutt forbi målet, ("syndet"). Menneskene har i det lange løp orientert seg bort fra livslovene ("bort fra Gud"), og derved er der opstått en sterk konflikt mellem kreftene i mennesket og de universelle naturlover. Idisse konflikter har menneskene bundet (fiksert) sine krefter gjennem millioner av år. Dette er menneskenes "arvesynd" eller de feiltagelser de har fått i arv av sine fedre. De oprinnelige krefter i mennesket er blitt fortrengt og vi kan kun skimte dem gjennem utallige fikseringer hvori disse krefter kommer tilsyne i forvrengt og fordreiet form.

Det er Brochmanns opfatning at menneskenes opførsel i samfund idag i alt hovedsaklig er bestemt av disse fikseringer. Fordi de oprinnelige krefter i mennesket er blitt fordreiet og forfusket er menneskelivet idag fordreiet og forfusket. Dette er Dybwad Brochmanns livssyn i et nøtteskall.

I den grad menneskene erkjenner sine psykiske villfarelser ("kommer til syndserkjennelse"), vil de igjen kunne frigjøre sig og komme i harmoni med livslovene ("gjenvinne det tapte Paradis"). Brochmann forkynner menneskehetens mentale frelse.

Det syn som Brochmann hevder om menneskehetens utvikling, står ikke i noen motsetning til Freud. I "Totem und Tabu" og i "Massenpsychologie und Ich-analyse" har Freud sett de sosiologiske problemer i et lignende perspektiv som Brochmann. Men Freud går her som ellers ikke lenger enn til fikseringene, og han synes kun vakt å ha opfattet at han stod på terskelen til det forgjettede land. De fleste av Freuds elever er enda mer blinde på dette felt enn sin mester. De opfatter fikseringene som den fulle sannhet og leter kun efter fikseringene i menneskets eget liv. Når Kristian Schjelderup f. eks. har "opdaget" at menneskets lengten efter "det tapte Paradis" er en morsfiksering og betegner en lengten tilbake til livmoren, er dette psykoanalyse i den mest banale form. Det synes ikke å ha falt Schjelderup inn at der bak morsfikseringen kunde skjules en annen fiksering som f. eks. dekket over en lengten tilbake til harmoni med livslovene. Hittil har de fleste psykoanalytikere sett livmoren som "det tapte Paradis". Mens Brochmann stadig har hatt klart for øie at "det tapte Paradis" var i menneskehetens barndom, i det kollektive menneskes "fostertilstand". Her som ellers tar Brochmann skrittet helt ut hvor psykoanalytikerne iallfall i praksis stanser på halvveien.

Resymé:

a. Brochmann representerer den nye selvkontrollerte psykologiske logikk helt gjennemført.

b. Freud stanser ved fikseringen mens Brochmann går videre og påviser kreftene i fri bevegelse.

c. Freud vil helbrede det enkelte menneske, mens Brochmann vil helbrede det kollektive.

d. Ifølge Brochmann beveger mennesket sig mot høiere og høiere grader av bevissthet, men befinner sig idag på dagdrømmerstadiet.

e. Brochmann forkynner menneskehetens mentale frelse ved at mennesket vekkes til full bevissthet.

Det vilde være formeget forlangt at Brochmann skulde ha grepet den fulle sannhet med en gang, og han fortsetter også stadig selv med å revidere og utbygge sine iakttagelser. Brochmanns bøker må leses med kritikk – om enn selvkritikk er den første betingelse for at man skal få utbytte av hans bøker. Men hvad man enn mener om enkelthetene Brochmanns synsmåter, vil man måtte innrømme at han ser i den riktige retning efter den riktige løsning, og allerede det skulde betinge at hans arbeide blev fulgt med den høieste interesse av leg som lærd.

Denne artikkel er ikke skrevet for å overbevise noen eller for å bevise noe som helst. Den er et forsøk på å oversette en ny tenkemåte til en gammel, og formålet er å gi dem som har vilje og evne til å gå inn i et nytt tenkesett et begrep om hvad de kan finne der.

Etter å ha mottatt noen brosjyrer med ovenstående tittel fra "Folkets motstandsbevegelse", slår det meg hvor absolutt avhengige vi alle er av et psykologisk grunnsyn, også forfatteren av nevnte brosjyrer. Uten psykologien går vi oss fast i ord –. For eksempel skriver forfatteren at Kristus først måtte bli anerkjent før staten Israel kunne bli gyldig. Nå vet vi jo at "staten" som begrep tilhørte det Kristus kalte "denne verden" – en samfunnsoppfatning som er basert på folkenes ubevisste psyke. "Staten" er jo ikke tatt ut av luften, men refererer seg til folkepsyken. Er det noe religiøse mennesker ser ut til å mangle, så er det nettopp folkepsykologien, hvor trangen til enhet utløses gjennom statsbegrepet. I så måte er vi alle religiøse, også disse som mener om seg selv at de står på et vitenskapsgrunnlag. Til dags dato har de ennå ikke forstått den iboende trang (drift) til fellesskap, som utløses i dyrkelsen av staten som midtpunkt for driften.

Folkepsykologien eller massepsykologien (B.D. Brochmann) avslører at staten som midtpunkt er foreløbig – inntil vi får oppklaring i det som skjuler se bakom statssymbolet – nemlig samfunnshelheten, som eksisterer i kraft av seg selv. Spesialiseringen i differensierte yrkesgrupper har skapt en gjensidig avhengighet, en organisk helhet. Det er denne helhet, som vil bli vårt nye midtpunkt, men ennå er det skjult for hele befolkningens øyne, derfor vil både vi her i Norge – i andre land, inkludert Israel – være under samme tak, nemlig under samme folkepsykologiske betegnelse: "Forlat dem, de vet ikke hva de gjør".Saken er jo den at sålenge vi ikke får opplæring i samfunnshelheten, så får vi statsbudsjettismen, som over hele verden fører til "dårlige tider, konkurser, arbeidsledighet" – uten at noen vil det. Statens beste hjelper i ødeleggelsen av ethvert samfunns økonomi – er rentesystemet. Slik og ikke annerledes vil det kollektivt ubevisste arte seg.

Dette er det altså som kommer inn under betegnelsen: De vet ikke hva de gjør. Vi lever altså i en kollektiv ubevisst situasjon, og det eneste som skiller oss og andre folk, inkludert jødene, fra "de gode tider" – er erkjennelsen av folkepsykologien. Den arter seg på presis samme måte i alle nasjoner. Folkene ofrer seg for symbolene stat og penger – fordi de ikke kjenner den egentlige virkeligheten bakom symbolene. Når denne innsikt engang slipper til, så er det slutt på ofringen – også i Israel. Da skjønner vi at alle samfunns grunnlov er den samme:Du skal elske Gud (opplysningens ånd) over alt og din neste som deg selv. Kristus forholder seg til menneskene som samfunnsvesener – under utvikling/oppvåkning – fra det ubevisste til det bevisste. Det har vært en lang historisk totusenårig psykisk vandring – og skal den kollektive symbolbesettelsen fortsette, så styrter vi oss "utfor stupet", enten vi vil det eller ikke. Alt er lovmessig fundert – i den ytre naturen som i den indre folkepsykologiske natur. Bare oppklaringens lys kan befri oss fra "stupet".

Det "kristne alternativet" – slik vi ser det, er en oppklaring av det folkepsykologiske aspekt.Individualpsykologien kom i det forrige århundre og har utviklet seg inntil nå, men først når folkepsykologien får innpass, kan vi få full kontroll over de store samfunnsproblemer – oppnå det gode som vi vil – og ikke alltid bli stående i det Paulinske; at vi oppnår det motsatte av det vi egentlig vil.

Uten tvil, Kristus gav menneskene en helt ny samfunnslære. Dette er den helt sentrale påvisningen Dybwad Brochmann er kommet med. Selvsagt vil våre motstandere si: Her står vi overfor et tolkningsspørsmål. Men helt sikkert står vi overfor et prestisjespørsmål hos prestene som i henved snart 2000 år har tolket bort hele læren og gjort Guds rike på jord om til et fjernt sted ute i det fjerne blå, etter døden.

  Når f.eks. Jehovas Vitner og andre sekterikere finner, at ut fra Bibelens klare forutsetninger, så skulle tiden for Kristi gjenkomst i skyen nu snart være inne, så har de det på lag slik, som en svanger kvinne har det, som forsøker å tidfeste dagen og timen for sin nedkomst. Det kan sikkert lages både en og flere kabaler om det, men så blir det bare kabaler og ingenting mer, fordi livets virkelighet i regelen alltid regner annerledes. Kabalene hører til i leken med begivenheten, uavhengig av begivenheten selv. Den er virkelighet.

  Nei, virkeligheten er annerledes enn leken. Virkeligheten følger rasjonell og påviselig lovmessighet. Visse parapsykologiske og nærmest okkulte fenomener og tildragelser kan sikkert etterspores i menneskenes liv og utvikling, men det vi skal legge merke til m.h.t. endelikten for det som de religiøse kaller Kristi gjenkomst, ligger på et helt annet plan. En gartner som har plantet en rosenbusk og som ser at blomsterbusken står i knopp, han vet meget vel at nu kommer snart rosene. Men det er også nok for gartneren. Det blir et umulig regnestykke å forsøke å fastsette dag og time for blomstringen.

  Livets og naturens iboende dynamikk sammen med visse ytre åndelige og materielle klimaforhold avgjør tidspunktene for livets og naturens gjenfødelse. Når vil f.eks. vår TV og vår radio gi fri anledning for Nyorienteringens venner til å oppklare og klarlegge gjennom eteren hva livets lovmessighet er for noe, hva subjektiv og objektiv virkelighet er for noe, om vår stat og statene verden over kan sies å høre til innenfor den objektive virkelighet, eller om de er resultater av menneskenes historiske, ukontrollerte hjernespinn og således bare kan henregnes under villfarelsens manifestasjoner, – manifestasjoner som å bort når livet gjenfødes.

  I dag har statene sin fulle hyre med å holde sine undersåtter i age. Opprør og vold forekommer daglig, men ikke så mange tenker over at akkurat slik må det være fordi menneskene aner noe om at de er bedratt og bedras av sine ledere. De skjønner bare ikke ledernes relative berettigelse inntil modningen er fullkommen, og det nye liv kan fødes. Hvem kan ikke nu se at det materielle spørsmål for menneskene er teoretisk løst, men svært få ser ennu hvorledes den materielle frigjørelse skal kunne virkeliggjøres. Ennu diktes overfloden om til mangel, fordi våre økonomiske systemer ellers ville bryte sammen om overfloden slapp frem.

  I denne endetiden som vi nu lever i, er det veldig lett å fortape seg i spekulasjoner. Menneskeheten har jo ventet så lenge og et utall av retninger er vokset frem innenfor eskatologien som forsøker å forklare fremtiden. Mange vil komme i mitt navn, sa eskatologiens stormester. La dere bare ikke lure. Der vil være opprør og krig. Folk vil reise seg mot folk som Mat. 24 skildrer det. Men som sagt!! Det er ikke de ytre tegnene – ikke en gang Bibelens ord – som avgjør. Det er hvor snart eller hvor sakte det går med deg og med meg og den hele menneskehet til å lære å oppfatte oss selv på en ny og riktigere måte, og deretter erkjenne den lovmessighet alt voksterliv, også samfunnslivet er underlagt! Det avgjør fremtiden! Vår mentalitet er vår skjebne!

Den kamp vi har vært vitne til både i og utenfor statskirken når det gjelder utnevnelsen av en biskop, har i alle fall klart vist at vi innen kirken har to helt uenige grupper. Den ene mest ortodokse gruppe hevder at hele Bibelen, både Det gamle testamente, Paulus’ brever og Johs. Åpenbaring, er Guds ord og må tas helt bokstavelig.Den andre gruppen, som den nyutnevnte biskop tilhører, tolker Bibelen mer i historisk perspektiv, og legger mer vekt på hva Kristus sa og praktiserte. Det store flertall av det norske folk, som direkte eller indirekte står statskirken og dens tro og forkynnelse fjernt, synes i alle fall det er fint at det ble innsatt en biskop som har et mer moderne syn på Bibelen og ikke godtar uten videre et verdens bilde og en tankegang som hører hjemme for flere tusen år siden. Men det sørgelige er at ingen biskop eller prest i statskirken kan bringe nytt lys eller nye revolusjonære tanker inn i denne kirke.Gjør han det, blir han avskjediget, blant annet fordi alle geistlige må i ett og alt godta Den Augsburgske konfesjon (Augustana) og forkynne i overensstemmelse med dette bekjennelsesskrift, som ble vedtatt under riksdagen i Augsburg i året 1530. Kirken burde vel ha kommet lenger i åndelig utvikling i de 462 år som siden er gått, når man sammenligner med hva vi gjennom forskning har kommet frem til på det fysiske og tekniske plan i dette tidsrom.

Kirken i sin nåværende form har etter min mening overlevd seg selv og bør i alle fall snarest skilles fra staten og ikke ligge som en belastning på alle oss som ikke lenger vil leke i religiøse "barneværelser". Da kan de som vil fortsette med denne lek selv få velge sine "barnepiker", som de så gjerne vil, og ikke bli utsatt for statlige overgrep slik de hevder er tilfelle nå. Men det er en stor hake ved en slik ordning. Da må man nemlig betale sine "barnehager" selv, og driften er ganske dyr. Kirken og dens presteskap har alltid vært tett knyttet til mammon, og det er nok hovedårsaken til at de holder så sterkt på en statskirke som kan holde dem under sine økonomiske vinger. Men nå bør vi snart våkne og få slutt på dette.

Vi er alle deler av et større hele som gjennom en elting og bearbeidelsesprosess trolig vil ende opp i sannhetens frigjøring. Intet mindre enn sannheten vil føre mennesket til målet.

Så kan en spørre seg, hva er målet? For vitenskapen er det sannheten om universets oppbygging. Reduksjonistisk tenkning har ført oss fram til kunnskapen om hvordan atomet er bygget opp og hva som holder det sammen. En søker her å bevise at alt er bygget opp etter byggeklosseprinsippet, det ene danner grunnlaget for det andre. Vitenskapelig forskning har ført mennesket til altets minste enheter. Dette har ikke gitt oss mere visdom, men desto høyere kunnskap. Gjennom et utrolig århundrede hvor atomets innerste vesen er blitt klarlagt, har vitenskapen nådd sitt store mål. Hva har så dette ført til?

Mennesket vet ennå mindre enn selv den minste delen i atomets innerste. Til og med loven om energiens bevarelse er i ferd med å falle sammen som følge av oppdagelsen av det som holder atomet sammen, mesonene. (Illustrert Vitenskap nr. 9, 1992). Med dette er også tiden i ferd med å briste fordi det er sikkerheten i forhold til nåtiden som avgjør loven om energiens besvarelse. Avdekkingen av atomet har derfor ikke avklart tusen spørsmål, men tvert imot reist tusen.

Fysikere i dag er villige til å innrømme at vitenskapen sliter med en så å si uløselig gåte. Den kan ikke forklare noe som helst lenger ut over sine målinger. Den har faktisk oppdaget at subjektiviteten ligger hos lyset, dvs. elektronet og ikke hos forskeren, noe som medfører at det nærmest ikke kan snakkes om objektiv forskning på dette feltet. Konsekvensene i oppdagelsen av lysets subjektivitet, dvs. kvantemekanikkens sentrale gåte, er så store at forskerne helst ikke vil berøre "problemet" fordi dette frarøver dem deres objektivitet. Vi kan si at vitenskapen har kommet inn i en identitetskrise. Spørsmålet, hva er vi, er igjen blitt aktuelt.

Vitenskapen kan ikke bevise at vi er selv om vi ser at vi er. Den vitenskapelige grunnmur smuldrer bort i oppdagelsen av at alt kommer fra ingenting. Grunnmuren er mesonene som virker som energimessige spøkelser fra en ikke-verden. Denne erkjennelsen, dersom den blir det, vil kunne føre menneskeheten inn i et kvantesprang. Kvantespranget som av noen vitenskapsmenn kalles vendepunktet, vil være ennå mere betydningsfullt enn oppdagelsen av jordens rundhet og ikke flathet. Et firkantig byggeprinsipp vil måtte gi slipp for noe innenfor mesonene, noe som igjen åpner opp for noe utenfor menneskets død. De fire dimensjonene måtte gi slipp for en femte hvis eksistens danner grunnlaget for de fire seende.

Hvem, eller hva er det da som ser? Er det det ikke-seende som ser før det blir sett? Svarer en ja på dette spørsmålet må det finnes noe bak "ingenting" selv om dette i følge våre øyne og målemetoder ikke kan sees og derfor defineres til "ingenting". Til dette må en spørre, hva er det som bestemmer hva vi ser?Her kan en følge det logiske prinsipp, for alt hva vi ser er formet i et relativitetsforhold til lys. Uten lys kan ikke mennesket se materien. Menneskets beslutninger er derfor helt og holdet prisgitt lyset som til enhver tid er tilgjengelig. Når så mesonene dukker opp fra det sorte mørke, står mennesket uten beslutningsgrunnlag fordi grunnlaget for beslutningene er falt bort.

Hva kan hjelpe oss til å forstå eller erkjenne at noe eksisterer bak det vi ikke kan se? Vi kan godt erkjenne det, men det blir vanskelig å forstå det fordi vi ikke like godt kan spørre mesonene hva de kommer fra. Det eksisterer en mur av taushet som menneskelig dele- og målemetoder ikke klarer å trenge inn i. Problemet synes uløselig. Men hva om en analyserer problemet, tar det opp til debatt? Kan en si at problemet lar seg dissekere? Betrakter en problemet som en menneskelig oppfinnelse, en følge av reduksjonistisk tenkning, kan problemet defineres på en måte som gjør at det uløste lar seg løse.

Som kjent er ethvert fremskritt i vitenskapelig sammenheng en konsekvens av en optimal konsentrasjon om løseligheten. Uten denne holdningen ville verken Edison eller Einstein kommet fram til sine resultater, resultater som uten tvil har brakt mennesket inn i kvantesprang.

Historisk sett er det 3 personer som har satt et bokstavelig søkelys på lys. Jesus sa at han var veien, sannheten og livet. I en oppsummering sa han at han var "verdens lys". Edison, på sin side, gjorde 12 000 mislykte forsøk før han lyktes med sin første glødelampe. Einstein trodde også på noe usett, det medførte skapelsen av den første atombomben.

Alle disse 3 hadde en sentral basis i og tro på det umulige. Uten denne troen ville ikke historien blitt slik den har blitt. Når så vitenskapen ikke kommer lenger, er det fordi det i dag ikke finnes menneskelige representanter som kan representere det usette. Slike representanter skulle kunne sette ord på det usette og derfor være det menneskelige uttrykk for mesonene. Disse menneskene skulle kunne vitne om noe som det menneskelige øye ikke er i stand til å se fysisk, men som ikke blir mindre fysisk av den grunn.

Uansett, en kommer ikke bort i fra atomet fordi det synlige lys har sitt "fødested" nettopp i dets indre. Mennesket selv er bygget opp av atomer som igjen inneholder mesoner. Mesonene lar seg ikke styre. Deres opptreden i den synlige verden er uavhengig av alle teorier og målemetoder. I natur er de som mennesket, ustyrlige. I tid varer de så kort at de vitenskapelig ikke blir betraktet som levende. Vitenskapen velger altså å se på tidsaspektet fordi den korte tiden ansees som uvesentlig for deres regnestykker.

Her møter vitenskapen seg selv i døren. Dens objektive forskning og resultater er generelt sett basert på tidsaspektet. Når vitenskapen så velger å se bort fra tiden i forhold til mesonene, kaster den vrak på sitt eget fundament, dvs. tidsdimensjonen, en dimensjon som gjelder for all annen forskning. Vitenskapen unnlater å sette søkelyset på sprekken i sin egen grunnmur, tiden.

Ut i fra dette kan en si at vitenskapelig objektivitet står og faller på tiden. Dersom vitenskapen i fremtiden skal bli oppfattet som seriøs tvinges den til å sette søkelys på spørsmålet om tiden er et virkelig eller uvirkelig grunnlag for universets lover. Vitenskapen tvinges til å spørre, er tiden en oppfinnelse, og hvor kan en så tilfelle finne tidspunktet for denne oppfinnelsen?

En del mennesker tar avstand fra Bibelen fordi den mangler en eksakt kildegjengivelse. Det hersker stor tvil om en del av forfatterne i Bibelen reelt skrev det selv, eller stjal stoffet fra andre. En ser her at det religiøse fundament akkurat som det vitenskapelige, har begynt å slå sprekker. Historikeres disseksjon av Bibelen fører til et svart hull, hvor kommer alt i Bibelen fra? Hva har gitt det til dem som har formidlet det videre? Det hele ender opp i spørsmål om personen Jesus. Hvor hadde han sin viten fra, hvem misjonerte han for, hva var det som ledet han på veien?

Det er her fristende å bruke Jesus som en menneskelig representant for et meson. Jesus misjonerte for lyset. Vitenskapen "misjonerer" i dag for mesonet. En ser her at det språklig sett ikke er langt fra det religiøse ordet misjon til vitenskapens ord, meson. Ved å føye til initialet for Jesus, dvs. J, kan vitenskapen bli "religiøs" ved ordet "mesjon".

Et menneskets liv sett i forhold til millioner av år, består i den fysiske verden i like kort tid som et meson. Mennesket er et lysblaff i universets evige mørke. Det kommer fra mørket til lyset og går fra lyset til mørke. Jesus hevdet at han kom fra Faderen og gikk til Faderen. Ser en på Faderen som et uttrykk for mørket bak mesonene, blir det hele mer vitenskapelig. Problemet er at vitenskapen ikke er vant med å benke på Bibelske ord og uttrykk som gjeldende for deres egen søken. Religiøse mennesker sliter med samme problem, de evner ikke å bruke vitenskapsord istedenfor Bibelske, selv om disse skulle vise seg å være ord for det samme.

Hva kan eventuelt forene disse, dvs. føre dem sammen i et felles språk? Mennesket har alltid hatt et felles språk, nemlig matematikken. "Alle" mennesker utformer sin virkelighet ut i fra matematiske beregninger. Matematikken er i høy grad vist oppmerksomhet i Bibelen. Jesus underviste alltid ved hjelp av språklige lignelser. Uten språk vil matematikken være ligningsløs. Det er derfor et sentralt poeng å se på Jesus lignelser ut i fra en "omvendt" sammenheng, dvs. en matematisk forståelse og ikke bare moralsk og etisk.

Jeg kan trekke fram flere eksempler på at matematiske nøyaktigheter er vist stor oppmerksomhet i Bibelen.Bibelen åpner med skapelsesberetningen hvor Skapelsen er fastsatt til 7 dager. Videre er menneskeætten før storflommen satt opp med nøyaktige tall både på antall menn, dvs. 10, og antall år den enkelte levde. Likeledes er målene på Noa’s ark spesifisert. I Danielsboken finnes to bestemte dageangivelser for verdens ende, 1290 og 1335 dager. I samme kapittel sier engelen at det hele vil ta "en tid, tider, og en halv tid" før alt har skjedd.

Det fører for langt å ta opp alle tallene, men til slutt vil jeg vise til Åpenbaringsbokens siste kapittel hvor målene på "Den nye by" er fastsatt. Alle tallene er bestemte, dvs. de er ikke tilfeldige, for i samme bok finner en: "Her trengs det visdom.Den som har forstand han får regne ut dyrets tall!For det er et menneskets tall, og tallet for det er 666". Her er en klar oppfordring til å regne, dvs. utføre matematiske beregninger.

Er dette en løgn, dvs. religiøst oppspinn, vil Bibelen falle bort for all tid. Imotsatt fall vil Bibelen bekrefte en intelligens bak døden som gjennom sine impulser eller signaler har styrt det levende mennesket. Her står vitenskapen foran et vendepunkt. Ved å vise Bibelen en smule matematisk interesse, kan kanskje vitenskapen få det den trenger for å se og erkjenne noe større enn bare det ene korte meson, eller liv.

Vitenskapens objektive bestrebelser i enhver sammenheng har gjort at den til nå har holdt seg unna Bibelen. Den kan likevel i dag oppnå objektivitet i forhold til Bibelen ved å analysere denne fraktalmatematisk. En fraktalmatematisk forståelse av Bibelens matematiske spor evner faktisk å vise en matematisk sammenheng fra Bibelens begynnelse til slutt. Denne sammenheng er ikke bare i stand til å påvise det lille i det store i Bibelen, dvs. at den henger sammen, men kan også føre til en matematisk sammenheng med pyramidenes skjulte budskap. Bibelen forteller faktisk i Romerne 9,17 at dette er tilfellet. En skal derfor være i stand til å finne matematiske størrelser og forhold i Bibelen som henger sammen med Faraos pyramider. Innenfor religiøse kretser er dette ikke noe nytt, men kanskje for vitenskapelige.

Jeg skal foreløpig ikke gå videre med de andre tallene som er oppgitt i Bibelen, men forelegge et matematisk bevis på at Bibelen henger sammen. Denne matematiske sammenheng har jeg uttrykt ved å lage en fraktalmatematisk gåte hvor målene i to sentrale metaforer danner grunnlaget. Målene er for mulighetens skyld forminsket, mens de innbyrdes matematiske forholdene er uforandret. På denne måten trekker jeg verken fra eller til, men viser det store ved det lille. Grunnlaget du skal bruke er det gamle testamentet, dvs. målene på "Noah’s ark" og det nye testamentet, jamfør målene på "Den nye by".

Disse matematiske metaforene kan bindes sammen som følge av en forståelse av hvordan en matematisk gjør 1290 og 1335 dager til samme tall. Dette er et sentralt poeng fordi "verdens ende" bare kan komme en gang, ellers ville den ikke vært noen ende. Likevel, enden beskriver i samme tid en ny begynnelse og kan i lys av det sees på som to "ender". I tillegg kreves en forståelse av hvordan "en tid, tider, og en halv tid" kan settes i sammenheng med målestaven engelen bruker til å måle "byen" med, dvs. standard måleenhet og hva denne måleenheten representerer.

Oppgaven er som følger:Du skal bygge en ark, dvs. en båt, ved hjelp av et stykke papir. (På middelnederetysk betyr ark et stykke kvadratisk papir som forteller noe om dets forbindelse til en bok eller bøker i samme bok. Dvs. det ene papiret skal kunne fortelle noe om alle bøkene som det tidligere har vært en del av, en side i.) Denne arken skal matematisk og formmessig kunne representere Bibelens sluttmetafor, dvs. "Den nye by". Oppgaven er i seg selv et spor, men de videre sporene er på sin måte en del av oppgaven. Oppstillingen er gjort tilfeldig uten å reelt å være det fordi alle sporene kan føres tilbake til Bibelen og derfor settes i en sammenheng:

– Hjelpemidlene du kan bruke er blyant, passer, linjal, saks, viskelær og et segl, f.eks. en bit tape.

– Arken skal kunne brettes til 3 høyder hvor hver høyde gir en høyde tilsvarende 2 bretter på arket.

– Arken skal kunne være som universet, med rom, men i tillegg ligne det usette rom, dvs. være uten rom.

– Arken skal kunne vise det som Jesus nødvendigvis sitter på i uttrykket, "sitte hos min Fars høyre hånd", dvs. en stol.

– Arken skal kunne vise alle 4 sidene av bærebjelken Jesus snakket om.

– I utbrettet tilstand skal arken ha inntegnet toppsten og bunnsten lignet med to kvadrater hvor det første skal kunne være det siste og det siste det første.

– Arken skal kunne formes til et av hjelpemidlene du bruker.

– Arken skal på toppen forsegles med en toppsten, dvs. et kvadrat, men er samtidig en stjerne.

– Arken skal i uåpen tilstand kunne representere det nye testamentet lignet med en uåpnet konvolutt.

– I åpnet tilstand skal arken kunne sees som ett ved at + og ÷ er bundet sammen i samme form.

– Mellom bunnsten og toppsten skal tegnes en hjørnesten i samme dimensjon, men hvor to av dens hjørner er del av hver sin topp- og bunnsten.

– Hjørnestenen skal på samme tid illustrere jorden ved en sirkel.

– Arkens 2. høyde skal vise inntegnet en pluss en halv side av en av sidene i "den nye by". Lengden på byen skal være et matematisk uttrykk for "en tid, tider, og en halv tid", mens bredden og høyden skal ligne "byen".

– Dekket på arken skal kunne deles inn i enheter lik antallet disipler hvor hver disippel har fått sin del.

– Lengden på båten skal fra kjøl til kjøl være like lang som skapelsesberetningen, dvs. 7 dager.

– Lengden på "byen" skal være 12 stadier.

– Arken skal kunne formes til en av portene som det fortelles om i lignelsen.

– Ved å klippe bort det 7. segl skal porten kunne formes lik en perle slik lignelsen forteller.

– Perlen skal kunne formes til en stjerne hvor hver side har en tykkelse som er fire ganger tykkere enn den opprinnelige, et forhold som uttrykker livets utviklingshastighet fraktalmatematisk ved parameteret 2 i andre potens.

– Stjernen skal kunne vise alle 4 hjørnene i bymuren hvor de tre portene i hver himmelretning illustreres ved hjelp av stjernen.

– Alle 4 hjørnene skal kunne vise de 12 grunnstenene som er nevnt.

– Perlen skal kunne settes i sammenheng med pyramidene ved at den kan for formes til en av dem.

– Basismålet på den åpne pyramiden skal være en "halv tid", mens høyden tilsvarer lengden "tider".

– Ved å snu pyramiden opp ned skal en kunne se inn i den.

– Pyramiden sett ovenfra skal vise to pyramider i en.

– Ved å brette sammen pyramiden skal du ende opp i en pyramide hvor basismålet tilsvarer summen av "en tid, tider og en halv tid".

– Menneskets forhold til tiden som en oppfinnelse skal uttrykkes ved høyden på pyramiden. Høyden er lik måleenheten "tider".

– De 12 grunnstenene skal danne en ring rundt "byen" hvor høyden på byen er lik menneskets mål, dvs. lengden på engelens målestav.

Gåten er i sitt utgangspunkt utrolig enkel, slik også det fraktalmatematiske prinsipp er det. Men kompleksiteten stiger i takt med utviklingshastigheten, noe som medfører en tilsvarende økt vanskelighetsgrad. Jeg sier derfor ikke at gåten er enkel, men sluttresultatet viser det enkle i det kompliserte.

Dette er livets matematikk og ikke kunnskapens. Kunnskapen er av den grunn ikke mindre viktig, for den er bærebjelken for det usette. Det usette er livet bak livet, mørket bak lyset, et mørke som Gud skapte verden av.

En persons evne til å løse gåten er proposjonal med evnen til å tenke i ånd, dvs. abstrakt. Det krever en innlevelse i og tro på at guds ord, dvs. Bibelen, er ord som beskriver virkeligheten i lignelser. Gjør en ord til lov, dvs. kunnskap, vil en låse seg fast i bestemte lignelser uten å se disse i sammenheng. Gud er sammenheng. Menneskets første synd var å sette seg ut over denne sammenhengen. I så måte er menneskets lengsel definert ut i fra mangelen på sammenheng. Mennesket lengter tilbake til utgangspunktet, den gang da alt var et hele. Det enkelte mennesket er også en del av sammenhengen og søker derfor denne.

Du har nå muligheten til å ane sammenhenger i Bibelen du aldri trodde var mulig. Det vil forhåpentligvis inspirere deg til å forsøke å løse gåten selv om den kan synes vanskelig.Klarer du å løse den vil du også kunne si:"tiden er ute".

Lykke til!

Jeg finner ikke at livet er matematikk og slettes ikke at vårt hellige, levende autonome samfunnsliv kan uttrykkes i matematiske ligninger. Vårt levende samfunn er en frukt fra det frøet som Kristus for snart 2000 år siden sådde i våre religiøse, politiske og akademiske hjerter. Siden har det vokset og utviklet seg til et skapende og tjenende hele, så vi i dag vel nok kan spørre med Holbæk-Hanssen:Hvem har gjort hva? Og hvorledes skal lønnen være når alle har gjort sin lille eller store del av et samlet resultat? Da får vi ta utgangspunkt i resultatet og se til å finne vår plass som individer innenfor dette. Samfunnet er blitt en levende organisme som individene går opp i. I min faders hus er der mange rom, sa mesteren.

Før Kristus hadde vi også fellesskap, men neppe levende fellesskap hva jeg kjenner til, uten blant jødene under Samuel. Vi hadde herrer og slaver med en Nimrod på toppen. Pyramidene i Egypt symboliserer klart datidens sosiale samfunnsbillede.

Men det er klart: Kristus har ennu ikke rukket inn til alles hjerter og slettes ikke inn til alles sinn.Vi kan ikke ennu snakke om et levende, bevisst samfunn, – et hellig samfunn – på jord. Likevel er der i oss alle skapt en uro og en lengsel mot å få oppleve nettopp dette. Men det beror jo igjen på om du er blitt deg det hellige levende samfunn bevisst i deg selv.

Frøet er sådd, men vi går i vår egen skole livet tilende, fordi vi er blitt født til en dynamisk åndelig vekst. Stadig opplever vi påny og påny at rikene blandes som flere slags muld. Og i dag kommer skapelsen å bli så intens og tildels nervepirrende påtrengende at det snart er uråd å få de mest våkne bort fra radioen eller tv-skjermen. Hva higer vi etter, hva vil vi oppleve? Vi vil være med på å oppleve det ferdige resultat, at menneskene skal bli seg bevisst som deler av det store hele. Da vil man utrope amnesti for alle politiske fanger, – man begynner å forstå og tilgi hverandres historiske feiltrinn og dårskaper. En ny ånd, Kristi ånd oppstår, idet man slutter med å se alt ut fra individene alene. Man ser alt ut fra helheten til frelse for den enkelte.

Er ikke dette i ferd med å skje? Kristus er kommet. Han er det sanne vintreet som vel betyr at han er det sanne åndsfrøet blant alle de tusener av frø som er blitt sådd i våre hjerter fra begynnelsen, men er blitt vraket.

Individene utgjør ikke samfunnet uten forsåvidt du reduserer det hele til matematikk. Individene er hele tiden grenene som får sin næring fra stammen, fra åndslivet. Allerede fra dåpen av innstilles det fødte barnet mot åndspåvirkningen fra foreldre og miljø, for senere å bli mer og mer et barn av sin skole og sitt samfunn og mindre og mindre et barn av sin opprinnelige herkomst. Får det sannheten å vite fra sine åndelige foreldre eller villedes det av åndsmiljøet, det avgjør hvorvidt det kan gå opp i helheten som en lykkelig celle eller det drukner som emigrant i sitt eget kollektiv.

Nu er vi ikke alle likt utstyrt som individer. Der er noe som kommer nedenfra som følger med i vår utrustning fra fødselen. Dermed har vi kanskje ikke alle de samme muligheter til å la oss gjenføde i åndslivet. Dette tror jeg ikke er å finne tilsvarende på det matematiske plan. Å være født med et hørsomt hjerte har kanskje mer med en annen begavelse å gjøre. I Bjergpreika klargjør Kristus disse forhold. Han konkluderer med at de aller vanskeligste, til å kunne få omstilt til å oppleve helheten som det primære, var den akademiske yngelen. Disse som elsker å bli innrullert ved de vitenskapelige anstaltene og som trives i de akademiske myrhull. De er verre enn både pengeyngelen, maktyngelen og Kaifas sønner og døtre.

Men hvorfor hefte oss med dette? Gjennom BDBs innsats har vi nu fått Kristi helhetsånd og helhetslære fremstilt på nytt. Vi har faktisk bare å suge i oss fra Nyorienteringens rene kilder og i kraft av den nye vinen som vi der får, kan vi nu være med å forklare for all verden at det etterlengtede, det tapte paradiset, helhetsriket, er gjenfunnet. Og hvorledes det skal virkeliggjøres iblant oss, har vi fått nokså god greie på!

Spørsmålet er noe misvisende – for det er vitterlig enkelte som forlengst har stått frem og avslørt det hele i klartekst. Derfor er det riktigere å formulere spørsmålet slik: Hva mener andre om den stadig tiltagende nazifisering som fortsatte etter 2. verdenskrig?

Når undertegnede i utgangspunktet imidlertid retter spørsmålet til yrkesgruppen advokater – er det selvsagt fordi disse burde være mer kompetente til å svare i den sammenheng enn oss andre.

For en ikke-jurist er det naturlig å legge sammen en del offentlig tilgjengelige brikker i politikernes spill med resten av befolkningen. Selvsagt vil det bare bli plass til en meget grov og begrenset analyse, men på den annen side:Resultatet burde få de aller fleste til å klype seg selv i armen, se seg omkring, og betrakte virkelighetens verden.Dette istedet for å la seg bli manipulert av politikere og andre maktmennesker lenger inn i diktaturet – enn det vi allerede er blitt.

1. Jeg velger å ta utgangspunkt i Quisling-saken – og tiltalebeslutningen av 11. juli 1945 – der man finner tiltale for forbrytelse mot bl.a. følgende to bestemmelser:

a) Den alminnelige borgerlige straffelov av 22. mai 1902, § 83, som setter straff for den som retsstridig søker å bevirke eller medvirke til at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme.

b) Straffelovens §98, som setter straff for den som søker å bevirke eller medvirke til at rikets statsforvaltning forandres ved ulovelige midler.

2. Hvordan det gikk med Vidkun Quisling – vet alle. Men hvorledes nazifiseringen fortsatte – er holdt godt skjult – bl.a. på grunn av raffinert propaganda gjennom store deler av media. Og ganske betegnende var LO’s nestformanns ord i 1975. Odd Høidahl uttalte den gang følgende:Sosialiseringsprosessen er kommet lenger i Norge enn de fleste aner. (Det var neppe noen trøst at man kunne se den samme utvikling også internasjonalt).

3. Et eget viktig punkt i denne sammenheng er verdt å merke seg: Da landet hadde såkalt borgerlige regjeringer for noen år siden (Borten- og Korvald-regjeringen på 60-tallet) – fikk man virkelig anskueliggjort galskapen. Man skulle jo forvente at med borgerlige regjeringer skulle det bli ført en ikke-sosialistisk politikk – med blant annet respekt for Norges grunnlov. Men eg vet ingen som har karakterisert denne epoke bedre enn advokat Kristofer Almås – som en periode der det ble sosialisert mer på 5 år enn Gerhardsen klarte på 20 år!

4. Det er derfor mange år siden at det ble en myte å omtale politiske partier som sosialistiske og ikke-sosialistiske. Politikken som er blitt ført – har istedet drevet befolkningen stadig dypere inn i Formynderstaten – uansett hvem som har dannet regjering. Men siden politikere er prestisjebundet – kan de offentlig neppe innrømme forholdet. Alene med dem kan man imidlertid høre sannheten. Dette er da også en grunn til at man kan finne så mange mennesker med stor forakt overfor politikere.

5. Spesielt gjelder det aller siste på grunn av det som har skjedd – og skjer – omkring EF/EØS-spørsmålet. For tidens politikere er vel punkt 1 i dette innlegget også aktuelt, og dessuten et tankekors for de som har valgt dem.

6. Jeg nevnte en advokat som i mange år har gjort iherdige forsøk – og gjort en enestående innsats – for å spre opplysninger til andre. For noen dager siden kunne man igjen lese hans kommentarer, og jeg sakser følgende fra avisen Dagen, 5.12.92:

Ap og KrF forsikret foran siste stortingsvalg velgerne om at det ikke skulle skje noen forandring i Norges forhold til EF i denne stortingsperioden. Til tross for dette har nettopp disse to partiene påtatt seg hovedansvaret for å legge Norge inn under tysk styring – gjennom godkjennelsen av EØS-avtalen.

Dette er intet annet enn et regulært statskupp – foretatt av et Storting som ikke er lovlig valgt, og klart i strid med Grunnlovens paragraf 93. Når Stortinget er klart ulovlig valgt, skyldes dette at alle våre politiske partier er ødelagt.

Personlig ser eg det som lite sannsynlig at noen av våre politiske partier er istand til å foreta noen opprydning innen valget i 1993. På grunn av den sterke sensur som er gjennomført å alle våre større aviser, vet menigmann ennå for lite om det som har hendt. Derfor går vi trolig mot et nytt valg, som ikke er noe valg.

– – –

Hva mener leserne – har noen et godt forslag? Det er jo vanlig med nyttårsfortsetter. Hvorfor ikke avsløre mer omkring politikernes narrespill, innrømme overfor oss selv at vi gjennom mange år er lurt fullstendig trill rundt – og deretter gå inn for en skikkelig opprydding i hele landets administrative system. Det er klart at politikere og byråkrater vil protestere høylydt – men det er det ingen ting å bry seg om.

Av Arvid Brodeid

Når vi ser verden slik den er, fylt av umåtelige stridigheter og grusomheter der også religioner står mot hverandre, ikke som enige størrelser, men innbyrdes delt i sekter og fraksjoner med kamp om læresetninger der bokstavene slår ihjel, er det klart at vi trenger nyvurderinger – en ny reformasjon. Luthers i sin tid nydannede oppgjør med pavekirken må gå videre til vi i vår kristenkultur finner inn til troslærens innerste substans.

Dette er mulig idag fordi vi kan få Jesus fram i ny belysning. Ved hjelp av religionshistorisk og psykologisk innsikt kan menneskehetens største reformator tre ut av mystikkens halvmørke. Han vil lære oss ikke bare om nestekjærlighetens og tjenersinnets nødvendighet, men også hvordan VI skal organisere et nytt samfunn med et levende fellesskap. Det finnes nemlig intet annet storverk i verdenshistorien som så klart som de bibelske skriftsamlinger har avkledt mørkemaktene i form av råkapitalistiske utsugerteknikker og primitiv imperialistisk grådighet. Du møter disse åndskrefter som bakdrivere i krigenes blodige håndverk så vel som i den legaliserte kamp om marked.

Men for å føre denne åndskamp må vi som den danske religionshistoriker Ditlef Nielsen skriver i sin bok: DEN HISTORISKE JESUS føre kristendommen tilbake til sin eldste historiske form. For glem det aldri: Kristendommen hviler på et historisk grunnlag. Den er blitt til i en bestemt tidsperiode, skapt av en historisk personlighet og blir støttet av historiske dokumenter (også de bibelske skrifter). Bare disse kan avgjøre hva sann kristendom er.

Er da ikke vår nåværende teologisk begrunnede kirkelære sann kristendom? Nei, vår kirke er etablert over 300 år etter den store reformators liv og virke, og har som sin fremste læremester en Kristusfortolker ved navn Paulus. Men det er lett å se at Pauli og Jesu lære på viktige områder ikke er samstemmige. Jesus arbeidet for det bibelske folket både individuelt og kollektivt overensstemmende med det gamle testamentet. Her taler vi om forholdet mellom åndsmakten Gud og et helt folk. De ti bud er en grunnlov som verner et helt folks liv i en kapitalistisk verden. Dansen om gullkalven er bibelens ord for kapitalistisk adferd. Frie, uordnede handlingsmønstre i systemer med sirkulerende penger fører til en nasjons oppløsning. Det er en lovmessighet. Det var dette lovgiveren Moses forstod. Og som Jesus førte videre.

Paulus derimot dro ut i det romerske verdensrike som var grunnlagt på voldsmakt og skatteutsuging, mangeguderi og sedenes forfall. Han kunne ikke som Jesus ta oppgjør med de herskende styresmakter, mot de politiske og prestelige blekkspruter som suget folkekroppens blod. Han lot de romerske styresmakter i fred. (La oss være øvrigheten underdanig). Og konsentrerte seg om individuelle holdninger i den hedenske virkelighet. Han gjorde Jesus til kultfigur, laget religion grunnet på sin egen personlige Jesusopplevelse. På samme måte som Muhammed 600 år senere. Troen på den oppstandne Frelser, på et kommende guds rike ble kampmidler mot keiserdyrkelse og andre trossurrogater. Nestekjærlighet og samliv i brorskap, likestilling og kamp mot slavehold ble kristendommens ansikt mot "verden". Her kom den nye frigjørende kraft for de undertrykte stender. Solens sterke skinn mot det ville hedenskap.

Så kom keiser Konstantin og gjorde kunstgrepet å innlemme det nye kraftmenneske i sin hedenske stat. Fredsmennesket ble til statsindivid. Kirken tok hånd om trosformene. Så viser kirkehistorien hvordan det gikk. Vi fikk den "kristne" stat bygget på sverdmisjon. Og slik har vi hatt det til denne dag.

Dette betyr ikke at den paulinske kirke har vært unødvendig i utviklingsprosessen. Tvert imot. Kirkens tror har vært som en surdeig. En stimulans til humant liv og mer menneskelighet. Bergprekenen har vært en rettesnor. Men nå kan kirken intet gjøre. Vår tids kaotiske tilstander må løses med en ny og dypere innsikt. Denne innsikt foreligger. Den finnes i urkristendommens kunnskapstilfang. Dette vil jeg komme nærmere inn på i den videre analyse.

(Tor Heyerdal)

Utestengt fra det røde hav

ble Tigris-Tor, – uten hammer.

Indignasjonen brant i protest

og sivbåten gikk opp i flammer.

Mot krigslyst, krigsskip

  og krigens gru,

han ofret sin fredsbåt –

i et flammende:NU!

Et ildrop om fred han sendte

til allverden – der storferden endte.

En brannfakkel i krigens natt;

og ildlegg i en fredsdebatt

Et Mene Tekel i flammeskrift

var Tigris-Tor sjøfarers

  siste bedrift.

Wilh. R. Ovin

Når tallene blir store nok, forstås de ikke. Heldigvis for politikerne. Det er tallene i vår egen økonomi, vi stort sett er kjent med.

Men tallet 900 000,-, er det vi gir bort gjennom Norad i U-hjelp hver eneste time, døgnet rundt, året rundt i kontanter. Har denne rundhåndethet forbedret andre lands selvhjelp? Nær sagt intet har den hjulpet. Vi sender penger til despoter og langt fra demokratiske land. Pengene tas imot enda landets ledere er søkkrike – og forsyner seg av det meste selv. De regner vår hjelp som faste inntektsposter på sine budsjetter.

At vi i tillegg gir bort ca 300 000,- pr time døgnet, året rundt til økonomiske flyktninger bør så absolutt ikke glemmes. Særlig når gamlehjem søker om en bevilgning på kr 50 000,- og får avslag… For de pengene vi ødsler på økonomiske flyktninger kunne vi ha hjulpet mange flere i de trengendes hjemland. Disse kjempeegoister som vil forsyne seg av vår grenseløse naivitet og ikke tenker på sine, bør vi selvsagt ikke la oss lure av.

Ved bare noen timers innsparing på overnevnte vanvittige utbetalinger fra et land som har 51 000 000 000,- kroner i underskudd på årets statsbudsjett, kunne vi hjulpet syke, studerende, unngått å stenge sengeposter på norske sykehus og stimulert næringslivet så vi kunne fått flere i arbeid. Vi sender dødssyke mennesker hjem fra sykehus, for at deres egne, som ofte også er meget syke, skal ta seg av dem… Uhyggelig er dette. Men dette med å gi bort andres penger, for å ligge i forkant m.h.t. å hjelpe – heter det så smukt, vet folk er grov løgn. Folk som vil sette seg inn i U-hjelp bør lese boken Lords of Poverty av Graham Hancock. Dette er erfaringer og bevis etter 25 års U-hjelp.

For hver krone vi gir bort i kontanter, kjøper de land vi gir bort penger til varer fra oss for 16 øre. For hver krone Frankrike gir bort – kjøper mottakerlandene varer for 1,65.

USA gir bort verdier i størrelsen 0,17 prosent av BNP, vi gir bort ca 1,2 prosent. IEF er målsettingen 0,7 prosent. Som en ser her skal vi også lede an, som i miljøspørsmål og sykefravær.

La oss gjøre noe positivt så våre etterkommere ikke kommer til å hate oss for den enorme gjeldskrise vi setter dem i. Ønsker vi å hjelpe de fattige i verden, må det være ved å gi dem varer fra Norge, produsert i Norge for derved å få flere i arbeid. Norad burde selvsagt nedlegges og misjonen og Kirkens nødhjelp kunne dele ut det vi kan sende. Da ville flere fattige nyte godt av hjelpen – og det enorme byråkrati og de altfor store lønningene i Norad ville blitt kuttet.

All U-hjelp m.h.t. å gi bort penger burde vært privat. Vi er jo så snille. Det en gir bort burde kunne bli fratrukket skatten. Da kunne folk gi bort penger der de selv fant det var viktigst å hjelpe. Staten burde kun ta seg av naturkatastrofer og liknende.

Hjelp må selvsatt kun gis der en har gått inn for barnebegrensning og ikke militærdiktaturer. Verdens befolkning øker med bortimot 2 prosent hvert år, mens veksten iflg. Det Internasjonale Pengefond vil bli 0,8 prosent i 1993. Befolkningen øker med 93 millioner pr. år. Mat og vann blir det stadig mindre av i forhold til befolkningseksplosjonen, noe barneavlen, masseproduksjonen av barn viser med all ønskelig tydelighet. Alle drømmerne som snakker om fordelingene av godene vil kunne redde det hele, vet ikke hva de snakker om. Samme hvor meget vi hjelper, vil sulten og sykdommene bare øke for hvert år. Befolkningseksplosjonen er miljøkatastrofe nr. 1. Den er farligere enn noen krig. Men vil føre til krig, hvis vi ikke kan hanskes med den.

Vi som alltid skal ligge i forkant – særlig hvis det skal koste den norske befolkning noe, bør vise verden, som bistandsminister Grete Faremo forsøkte på det store miljømøtet i Rio, at barnebegrensing og følgelig prevensjon måtte til.Hun ble pepet ut av kvinner fra den tredje verden. Refleksjonene og givergleden burde gi seg selv…