Nr.4.1993 - 58.årgang

I dette skriftet av Christopher Hornsrud vil du finne en av de mest innsiktsfulle avsløringer som finnes på norsk av høyfinansens ågervelde og rentesugeri. Ja, Hornsruds kritikk av renteslaveriet er eviggyldig og passer fullstendig også på våre dagers marionett-teater – hvor politikerne og "ekspertene" manipuleres av høyfinansen inn i en fullstendig uansvarlig politikk, samtidig som plutokratene sikrer seg realverdiene!

En ganske annen ting er at Arbeiderpartiet da det kom til makten like etter utgivelsen av dette skriftet, overhodet ikke våget å iverksette noen av Hornsruds forslag. Man turet frem med liberalistisk valutapolitikk på samme måten som før. Det fremgår av statlige utredninger (f. eks. NOU 1983: 39 – "Lov om Norges Bank og pengevesenet") at Arbeiderpartiet ikke var stort mere kritisk enn de borgerlige til valutaspekulasjon og overnasjonal åger.

Renter eller det daglige brød

Hornsrud, Christopher, f. 15/11 1859, gårdbruker og pol., formann i det Norske Arbeiderparti 1903 – 06, stortingsmann 1912 – 36, visepresident i Stortinget 1928 – 33; stats- og finansminister. i Arbeiderpartiets første regjering 28/1 – 15/2 1928. Dir. i Hypotekbanken 1926 – 39.

La oss gjenta og fastslå: Jordbunnen bestemmer planteveksten. Krigen og krigsforbindelser har sin rot i det "bestående", ganske som krisen vi nu gjennemlever har sin rot i det bestående statssamfund med dets institusjoner, produksjonsordning, utbytning av arbeidet og rettsoppfatning. Krig, gjeld, økonomiske kriser, arbeidsledighet, fattigdom og alt hvad dermed følger er naturlige vokster på statssamfundets jordbunn idag: utbytningens pengemessige lønnsomhet.

Endog krigens tilbedere forkynner høilydt, at krigsforberedelsene skal ha det omfang, at fienden ikke finner det "lønnsomt" å angripe, således at "vinningen vil gå op i spinningen" som et gammelt ord sier.

At det samfundsnyttige arbeide er grunnlaget for ethvert samfund sier sig selv. Det skulde derfor ligge nær, at ethvert statssamfund så som sin første og største opgave å dra omsorg for, at behovet hos disse arbeidsmennesker og deres familie blev dekket. Men slik er det ikke. Statssamfundet av idag vedkjenner sig ikke annet socialt ansvar enn fattigkasseforsørgelsen midt i en overflod av alle tenkelige forbruksartikler.

Samfundsnyttige arbeidsmennesker må gå sultne og fillete forbi de overfylte lagere. Det lønner sig ikke – pengemessig sett – å la maten opspises og klærne slites av dem som har laget og som har behov for maten og klærne. Den pengemessige lønnsomhet krever at produksjonen innskrenkes, at kornet brennes, at kaffe styrtes i sjøen, at melken blir så dyr at barnas foreldre ikke har råd til å kjøpe den. Heller skal melken gå til grisen efter den pengemessige resept: lønnsomhet – enn at barna skal nyte melken efter behovet. Heller skal møll og rust ødelegge varene enn at de skal komme menneskene tilgode efter behovet.

Den økonomiske utvikling er nu nådd dit at produksjonens avhengighet av den pengemessige lønnsomhet er blitt en blott og bare ulykke for menneskene – ja, ikke bare en ulykke, men også en meningsløshet.

I denne forbindelse minnes jeg et dikt av Erik Böck skrevet i 1870-årene: Klovs Madsen og hans skyldspatron".

Klovs Madsen var en dansk storbonde som hadde det med å klage bestandig – "lønnsomheten" var ligervis, da som nu, ikke tilstede i forønsket utstrekning. Så inntraff en anledning hvorved Klovs Madsen inngikk en avtale med ingen ringere enn Beltzebub selv i egen høie majestet. Og alt gikk også efter avtale. Høstens rikdom oversteg endog alle Klovs Madsens forventninger. Men nettop da – som nu– kom bekymringene og klagene over den uteblevne pengemessige lønnsomhet. Dette kommer frem bl.a. i et vers som, så vidt jeg husker, lyder omtrent slik:

Allerede da gav Erik Böck med sin bekjente ironi en treffende karakteristikk av den pengemessige lønnsomhet som drivfjær for produksjonen.

Ulykken i lykken var altså den, at hin fandens munk sendte godvær til flere enn Klovs Madsen. Skal den pengemessige lønnsomhet komme til sin fulle rett, må nemlig godværet helst komme ferrest mulig tilgode: "Kronår for mig, men uår for dig", se da feirer den pengemessige lønnsomhet sin største triumf. Ellers ikke. Den pengemessige lønnsomhet vil aldri falle sammen med bred solidaritet. Det er derfor det borgerlige statssamfund bærer dødsspiren i sig.

Hvis en mor skulde passe og pleie sine barn efter samme prinsipp, pengemessig lønnsomhet, vilde ganske vist barnestellet og opdragelsen synke ned i en meningsløshet, ganske som fordelingen av produksjonsrikdommen nu. De pengemessige interesser hører i dette forhold hjemme i de løsaktige forbindelser på gaten.

Verden over lever menneskene idag i kronårets tegn. Under verdenskrigen blev produksjonskapasiteten øket slik, at det nu er den faktiske vareoverflod – i forhold til den pengemessige kjøpeevne – som idag bringer finanseksperter og statsstyrere i fullstendig villrede med hensyn til botemidlene mot denne rikdommens uomsettelige overflod efter de pengemessige teorier.

Vi står overfor et forhold som minner om den gamle fabel om "Keiserens nye klær". Alle så keiserens nøkenhet, men bare et barn talte umiddelbart ut om nøkenheten som dog alle måtte se.

Borgersamfundets nøkenhet – gjelden, fattigdommen, arbeidsledigheten, midt i rikdommen, midt i vareoverfloden er en kjensgjerning ingen kan undgå å se. Men skrittet derfra og til handling kan finansekspertene og de borgerlige statsmenn ikke ta, ti da måtte de også røre ved utbytningen og den pengemessige lønnsomhet – og det vil de ikke. Defor tier de tross de ser – ser hva et hvert barn ser. Derfor går de ikke til handling – handling som et hvert uhildet menneske vil finne naturlig, riktig og gjennemførbar, nemlig:

At den pengemessige lønnsomhet har vært en spore i den økonomiske utvikling og således i sin tid også har vært berettiget, skal jeg ikke her komme inn på. Den pengemessige lønnsomhet i produksjonen kan formentlig forsåvidt sidestilles med frikonkurransen.

Men nu er stillingen en annen, nu står vi overfor å nyttiggjøre oss resultatene av erfaringene fra hine utdøende teorier.

Idag er disse teorier bare dogmer, uten livets reelle innhold. Men efter borgerlig resept dog dogmer som ikke må røres, ti røres det ved den pengemessige lønnsomhet, vil også borgerstatens rettsfundament – retten til utbytningen av den menneskelige arbeidskraft – smuldre vekk. Og det på solidaritet – ikke på utbytning og spekulasjon – byggede sociale samfund, arbeiderstaten, vilde stå på trappene.

Penger har jo i sig selv ingen reel verdi. Om man brente op alle pengesedler vilde samfundets nasjonalformue være like stor. Penger skal være byttemiddel og verdimåler for produksjonen, ikke direkte inntektsgivende. Pengenes rolle i produksjonens tjeneste må før eller senere på den ene eller annen måte bestemmes og begrenses derefter.

La oss tenke, at driften av våre jernbaner blev forstyrret derved, at andre myndigheter enn jernbanestyret hadde herredømmet og drev spekulasjon og ågervirksomhet med billettene og billettsalget, således at driften av mangel på billetter måtte stoppe selv om alt før øvrig driftsteknisk var i full orden. Jernbanebillettene er forsåvidt også byttemiddel som fornuftigvis ikke bør underlegges annen myndighet enn det fagmessige, ansvarlige jernbanestyre. Likeså må det mere generaliserte byttemiddel, penger, med det dertil hørende bankvesen, underlegges og kontrolleres av arbeidernes, arbeiderbøndenes, fiskernes og arbeidslivets forskjellige organisasjoner. Det er nemlig arbeidet og produksjonen som holder bankene oppe, ikke omvendt.

Å la uvedkommende myndigheter og arbeidsfiendtlige interesser beherske produksjonen slik som spekulasjonen og kapitalrenten gjør nu fører mere og mere ut i et økonomisk og borgerlig anarki, hvis siste fase er rett og slett: meningsløshet satt i system!

Som et eksempel fra de siste dagers økonomiske vanvidd og den svake og sviktende grunn hvorpå samfundsøkonomien nu bygges vil jeg nevne børsdagene 18. til 21. juli d.å. i Amerika – altså efter presidentvalget og efter at den offentlige opinion der hadde krevet kontroll med tidens tusenhodede spekulasjonstroll.

På Wall Street børsen i New York blev det på nevnte 3 dager omsatt ca 25 millioner aktier med et samlet tap, stort 800 millioner pund. I norske penger: Kr. 16000000000,00. Hvor stort selve omsetningsbeløpet var er ikke oplyst, men når bare tapet utgjorde seksten tusen millioner kroner – altså det dobbelte av hele Norges nasjonalformue – så forstår man straks hvilke enorme beløp disse 3 dagers spekulasjoner omfattet. Og dette på denne ene børs. Hvilke beløp omfatter så spekulasjonsuvesenet på alle børser, alle dager i året, i alle land – Norge ikke undtatt?

Bondepartiet satt jo mere enn et helt år med regjeringsmakten i Norge. Sammen med Arbeiderpartiet kunde meget vært gjort i den riktige retning. Men hvad blev gjort? Intet – absolutt intet i retning av å sette kapitalherredømmet på plass og drive kapitalrentens interesser ut av produksjonen.

Bondepartiet og dets regjering holdt mål i lydighet under gjeldsherredømmet og kapitalrentens interesser – ganske som alle tidligere borgerlige regjeringer.

Vår stilling er gitt. Vi spiller ikke på to strenger. Vi taler ikke med to tunger i en munn. Vi har ingen lydighetsplikt mot spekulasjonsnæringen, kapitalrenten og utbytningens representanter. Vi går til valg på å frigjøre arbeidet fra disse samfundsfiendtlige krefter. Og vi, Arbeiderpartiet, er rede til atter – hvis velgerne forlanger det, å overta regjeringsmakten med lydighet – ikke mot kapitalherredømmet og kapitalrenten – men mot arbeidets interesser, håndens som åndens. Vi vil i socialismens navn skape så gode kår som naturforholdene her i Norge tillater for alle dem som utfører samfundsnyttig arbeide.

****

Alt næringsliv, ikke bare jordbruket, lider under gjeldsrentesystemet. For nettop ved dette system blir en større eller mindre del av arbeidet, arbeidsverdien overført fra arbeider til kreditor. Arbeideren vil ved dette system ofte måtte vedbli å være en fattiglus, tross slit og slep. Kreditor derimot vil kunne bli rik og vedbli å være rik tross stort forbruk og tross frivillig arbeidsledighet.

I almindelighet vil årsaken hertil ligge i dagen, nemlig i at eiendomsretten til produksjonsmidlene ikke er knyttet til den som utfører arbeidet: Arbeideren må således selge sitt arbeide.

I jordbruksnæringen opstår imidlertid utbytningen i regelen og for en vesentlig del gjennem gjelden og kapitalrenten.

Eiendomsretten til produksjonsmidlene og eiendomsretten til verdien av eget arbeide står praktisk talt i samme stilling sålenge gjelden og kapitalrenten sitter med prioriteten i jorden. Det er i kraft av dette gjeldsforhold at kapitalherredømmets representanter kan høste uten å så. Å være skjøteinnehaver og formell eier av jord, en bondegård, beskytter ikke mot utbytning, sålenge der finnes en eneste krone gjeld påheftet eiendommen. Og jo mindre jordeiendommen er, jo mer systematisk vil gjelden virke utbyttende.

Det moderne gjeldsrentesystem har allerede passert kulminasjonspunktet og befinner sig nu i den permanente avviklingskrises tegn – ikke bare i Norge, men praktisk talt over alt.

Da Norge skiltes fra Danmark i 1814 overtok vi ca 7 millioner speciedaler av den danske statsgjeld. Den tids politikere så i gjelden et onde – et avhengighetsforhold, et økonomisk slaveri. I henhold dertil handlet hine statsmænd, således at gjelden praktisk talt var betalt i 1848 – tross de vanskelige kår i Norge.

Men så i 1848 begynte den nye kurs: systematisk gjeldsstiftelse til utbytning av arbeidet. Og denne kurs er blitt holdt til idag. Verdenskrigen har bare påskynnet utviklingen. Men nu orker det arbeidende folk ikke å bære denne rentesugende utbytning lenger. Nu kommer omslaget, ikke på grunn av vår agitasjon, men på grunn av de økonomiske lover selv: belastning og bæreevne. Vi kan avdekke renteslaveriets vesen, men avviklingen av det bestående renteslaveri kommer nu som ny paragraf i "Nødvendighetens lov".

Statens gjeld er i disse år fra 1848 steget til ca. 1 600 000 000 kroner. Kommunenes til et tilsvarende beløp, nemlig vel 1 400 000 000 kroner tilsammen er den offentlige gjeld over 3 milliarder. Hertil kommer privat gjeld i jordbruk og alle andre erhvervsforhold og omsetning, sikkert over 4 milliarder. Tilsammen minst syv tusen millioner kroner.

Dette beløp skal jo forrentes. I Norge vil forrentningen i gjennemsnitt ligge over 5 pct., kanskje nærmere 6 pct. Efter 5 1/2 pct. blir det 380 000 000 kroner. Hertil kommer amortiseringen, avdragene, av en gjeld som merkelig nok aldri minker. Settes avdragene til 2 pct. p.a. i gjennemsnitt blir det 140 000 000 kroner. Hertil kommer enn ytterligere omkostningene ved at gjelden ikke betales på anfordring, at avdrag ikke betales og at renter ikke betales i rett tid. Dette medfører eksekusjoner, tvangsauksjoner, sakførersalærer, tinglesningsomkostninger m.v. som i de enkelte tilfeller blir ganske forferdelige beløp, relativt betraktet. Setter vi disse omkostninger til 1 pct., blir det 70 millioner kroner.

Arbeidet – åndens som håndens – blir gjennem dette gjeldsrentesystem utbyttet for minst seks hundre millioner kroner årlig. Og ved hvert nytt avsnitt i produksjonsprosessen og omsetningen møter man denne utbytning med nytt tillegg.

Man er ikke nok oppmerksom på at gjelden betales flere ganger. Låntageren må alltid betale mer enn lånet tilbake. Gjeldsrentesystemet er så innforlivet i det nuværende produksjonssystem at amortiseringen bare er en form for øket kapitalrente, øket utbytning, øket renteslaveri. Hvis gjelden ikke drog med sig kapitalrenten, vilde det være overkommelig å løse gjeldsproblemet. Men gjelden yngler, den er blitt en levende organisme som eter sig hensynsløst inn i alt næringsliv og gjør arbeiderne, bøndene og fiskerne til sine treller.

Vi, D.N.A., har derfor reist spørsmålet om oprettelse av et finansråd som hele vårt pengevesen, rentepolitikk, valutaomsetning m.v. skulde underlegges og kontrolleres av. Men vi er blitt stående alene.

Vi har stilt forslag om at renten skal bestemmes ved lov eller i henhold til lov, ikke som nu av pengemenneskenes representanter. Men vi er blitt stående alene.

Vi har stilt forslag om at renten for alle lån i Statens Småbruk- og Boligbank og tilsvarende lån i Hypotekbanken skulde nedsettes til 3 pct. Også der blev vi stående alene. – Hvorfor? Fordi alle borgerlige partier, bondepartiet ikke minst, i sitt innerste vesen står på privatkapitalismens grunn og anerkjenner utbytningen.

Det kan ha sin interesse å minne om at Romerstaten allerede i året 367 f. Kr. grep inn med lovbud om kapitalrenten og gjeldsavvikling. I de såkalte licinske akerlover blev det bl.a. bestemt at betalte renter skulde betraktes som rene avdrag på gjelden. I virkeligheten burde jo gjelden være betalt når et beløp, tilsvarende lånebeløpet, er tilbakebetalt.

Men nu er gjeldsrentesystemet forankret i produksjonen som en anerkjent privat beskatning uten ende – ja, uten annen ende enn den borgerlige håpløshet.

Skulde ikke tiden nu være moden for en systematisk gjeldsavvikling? Skulde ikke tiden være moden til å slutte med å holde liv i gjelden?

Skulde ikke Romer-statens licinske rentelov også passe i Norge?

Veien ligger åpen...

For å anskueliggjøre gjeldens og kapitalrentens reelle rolle i samfundsøkonomien har jeg opstillet følgende eksperiment:

La oss ta alle papirpenger, alle pantobligasjoner, alle veksler og aksepter, alle fordringer og gjeldsdokumenter, alle protokoller hvori gjeld er opnotert – la oss samle alt papir som minner om gjeld og kapitalrente i en stor haug og gjøre et stort St. Hans bål, så hele stasen gikk opp i røk – – .

Umulig? Upraktisk? Javel. Men det er et stykke anskuelsesundervisning som vil vise at alle landets real-verdier – tross St. Hans bålet – er i behold. Intet annet er borte enn gjelden. Samfundet som helhet er like rikt og like fattig efter St. Hans bålet. Ikke et havrekorn, ikke en skotvinge er bortsølt. Bare gjelden, rikdommens bakside, er borte. Der finnes nemlig ikke en krones gjeld uten en tilsvarende fordring. Ingen debitor uten kreditor. Ingen kreditorer uten nøiaktig tilsvarende debitorer.

Et sådant St. Hans bål vilde bringe mange overraskelser, mange og dyptgående forskyvninger, som under de nuværende forhold vilde gagne mange, men skade andre. Det benektes ikke. Men produksjonsmidlene og råstoffene vilde dog være uforandret i behold, således at arbeidslivet kunde dekke det norske folks behov uten å være diktert vilkår av pengeherredømmet og uten å være begrenset av eller være regulert av hensynet til den pengemessige lønnsomhet.

Resultatet burde forsåvidt kunde likestilles med at vi manglet jernbanebilletter. Også da vilde alt jernbanemateriell være i behold, således at driften, teknisk og administrativt, kunde fortsette.

Men jernbanebillettene og pengesedlene måtte vel erstattes? Ja og nei. Ja, begge kan og bør erstattes av praktiske grunner: som byttemiddel, som verdimåler. Men vi sier nei til at pengene og jernbanebillettene skal innta en selvstendig rolle i produksjonen, diktere vilkår for denne, utsuge arbeiderne og arbeidslivet og derved gi inntekt til spekulasjonsnæringen, således at det arbeidende og kapitalskapende folk blir arbeidsledige og fattige midt i sin egen, midt i landets store rikdom – – .

Vi må løfte produksjonen stykke for stykke op og ut av den pengemessige lønnsomhet, op på et øiere plan, f.eks. som skolen, rettsvesenet, sundhetsvesenet, kommunikasjonsmidlene o.l., bestemt av det menneskelige behov. Det er veien. Erfaringen viser også at den er farbar og nødvendig. Skolen, sundhetsvesenet, rettsvesenet, jernbaner og veier osv. er jo uttrykk for at de deri liggende samfundsinteresser ikke kan varetas og bestemmes efter den pengemessige lønnsomhet. På kjent, trygg grunn skal vi bygge videre, stykke for stykke. Vårt daglige brød i utvidet betydning bør ikke lenger være underkastet spekulasjonen og dens renteinteresser. Vi bør løfte produksjonsmidlene op av den pengemessige lønnsomhet og stille dem til rådighet for det arbeidende folks behov.

Veien ligger åpen – – .

Hvem husker ikke tollsvermerens stadige omkved at toll, øket beskyttelsestoll, vilde løse alle vanskeligheter. Vi svarte at toll er et tveegget sverd som ikke løser noe spørsmål. Vi trenger varebytte. Spørsmålet er derfor av politisk natur. Hadde borgerpartiene fulgt vårt forslag om en statscentral for all valutaomsetning, vilde vi med en gang hatt det fulle og hele herredømme over den import landet trenger – en import som selvfølgelig må reguleres efter vår eksport.

(s. 17 – 23)

***

Borgerpartiene blir heller aldri trett av å fortelle at høie direkte skatter og høie løninnger er samfundsskadelige, virker kapitalfortærende og gjør produksjonen ulønnsom – pengemessig betraktet.

Skatt er jo bare en overføring av kapital- og arbeidsverdi fra privat til offentlig eie. Denne overføring er således hverken kapitaløkende eller kapitalfortærende.

Det samme vil være tilfelle ved overføring av anvendt arbeidskraft fra privat til offentlig formål, f.eks. fra individuell – til statskollektivistisk jordbruksdrift.

Anderledes vil spørsmålet stille sig hvis skattene anvendes på en ikke samfundsmessig forsvarlig måte – f.eks. ved å kastes ut i det uproduktive militærsluket.

Likeså hvad arbeidskraften angår, hvis den overføres fra alene produktivt arbeide og til å traske på ekserserplassene hele sommeren igjennem.

Dette er kapitalfortærende og derigjennem samfundsfiendtlig.

Gjeldsrentesystemet virker imidlertid verre enn å være kapitalfortærende. Selve arbeidslivet, kapitalopleggingens grunnvold, blir gjennem renteslaveriet vanskeliggjort, undergravet og tildels uthulet.

Ta renteslaveriet vekk og jordbruksnæringen vil alltid gi sine arbeidere og arbeiderbønder tryggere og bedre kår enn alle andre næringer.

Det er kapitalrenten som stadig gjør det til overflod, riktavlende jordbruk, pengemessig ulønnsomt.

Fra borgerlig hold burde man være forsiktig med så megen tale om "kapitalfortæringen", til hele det borgerlige samfunds overbygning lever jo faktisk av kapitalfortæring – lever av det kapitalskapende arbeide. Uten arbeidet, måtte jo rikfolkene bli fattige – fattige og sultne midt i sine uspiselige gulldynger.

Men – sier borgerpartiene – rikfolkene gir jo "kreditt", de låner ut gull eller anvisninger på gull? Skulde ikke arbeiderbønderne og fiskerne være takknemlige og renteskyldige for lånet? Vi skal se litt på det:

For det første: Hvorledes er dette gull erhvervet? Er det gullgraverne og gullvaskerne eller deres efterkommere som idag dirigerer gullflommen og gir kreditt i øst og vest, til jordbruk og fiskere, til stat og kommuner? Nei, ganske visst ikke. Kanalene, hvorigjennem gullet er samlet, er utbytningskanaler – rett og slett utbytningstyveri.

Dersom enhver gullutlåner idag skulde gi fra sig alt det gull eller fordringer på gull som han ikke har erhvervet ved eget arbeide, da vilde gullgjelden svinne inn som dugg for solen, og St. Hans-bålet vilde være overflødig. Jeg spør: Hvem er det som i virkeligheten gir kreditt, realkreditt?

Selve gullmengden i forhold til gullgjelden sier jo, at den reelle kreditt må ha et annet ophav enn gulleiernes gull. Hele verdens disponible gullmengde dekker nemlig ikke 10 pct., ikke 1 pct. av all gullgjelden.

Svaret peker direkte og uavviselig tilbake til arbeidet, råstoffene og de naturbestemte produksjonsmidler. Disse siste har vi fra først av uten gjeld og renteplikt.

Det er den kapitalskapende arbeider, arbeiderbonde og fisker som gir reel kreditt. Her er utgangspunktet for all kreditt. Endog inne i statssamfundet idag gir det sig tilkjenne: Arbeiderne får sine lønninger efter at arbeidet er utført. Først arbeide, så lønn om 8 eller 14 dager.

Men disse arbeidere må jo leve også i den tid de arbeider for efterskuddslønn? Bringer kanskje gullkreditten som den reddende engel manna fra himmelen i arbeidstiden? Nei, enhver vil vite at den ene arbeider lever av hvad den annen lønnsarbeider, arbeiderbonde eller fisker har frembragt. Mannatiden er forbi. Og gulltiden synger på sitt siste vers. Arbeidets århundre er nær.

Veien ligger åpen.

I et socialt oppbygget samfund vil behovet dirigere vareproduksjonen. Arbeidskreftene vil bli satt inn på å produsere det mest nødvendige forinnen man går til det mindre nødvendige. Varearten, varemengden og varekvaliteten i forhold til det deri nedlagte arbeide vil bli bestemmende – ikke den pengemessige lønnsomhet.

En sådan produksjonsordning må alle ha fordel av – alle som vil arbeide.

Men nu lever vi et slags lotteri-samfund, hvor bare enkelte kommer ut med gevinst. Tilsammen må forresten alle spillere i et lotteri tape. Dersom en eller flere kjøpte alle lodder i Det Norske Pengelotteri, så måtte tapet bli 30 pct. Hvis loddene tilsammen kostet f.eks. 1 million kroner, så vilde "gevinstene" tilsammen bli 700 000 kroner. men spillerne spiller individuelt og i tillid til at "andre" skal tape.

Arbeiderne, arbeiderbønderne og fiskerne setter inn i samfundets store "varelotteri" all sin arbeidskraft som således representerer hele nasjonalinntekten, men de er dømt til å tape og atter tape, enten de vil eller ikke. Systemet bestemmer dette, ganske som i alle lotterisystemer.

Ti hvor skulde alle Wall-street-spillerne, rentesugerne, ellers få sin inntekt og sitt forbruk fra?

Nei, inntekt og formue kan nok slike "næringsdrivende" skaffe sig, men det må alltid skje fra andres lommer – ganske som en annen Ola Høiland – bare med den forskjell at Ola Høilands metoder var og er forbudt, mens den moderne kapitalisme med rentesugning og utbytning ennu er lovlig, og således hører inn under det borgerlige statssamfunds beskyttede rettsopfatning.

Hittil har menneskene tålt fattigdommen som et resultat av virkelig varemangel og at en del således måtte være fattige.

Nu vet vi at dette hører med til hvad en av våre diktere kaller: "livsløgnen". Her er mere enn nok til alle! Hvad gjør så våre borgerlige partier og de som behersker produksjonen? Jo, de setter igang nasjonal og internasjonal propaganda for å innskrenke produksjonen og gjøre den mere pengemessig lønnsom.

Skulde det ikke ligge mere nær å gå til nasjonal og internasjonal innskrenkning av arbeidstiden innen rammen av behovet?

Den største fare og den nærmeste løsning står her ved siden av hinannen. I jordbruksindustrien vil virkningen av en systematisk innskrenkning av produksjonen kunde bli skjebnesvanger. Og nettop der befinder vi oss nu. Det gjelder spesielt de større eiendomme, hvis eiere står på en helt usolidarisk basis ikke bare til sine arbeidere, men til hele det arbeidende folk. Den pengemessige lønnsomhet vil kun sette den varemessige nødvendighet ut av betraktning, og gjøre vårt daglige brød i utvidet betydning til en luksusartikkel.

Grunnlovens § 105 sier at enhver plikter å avgi sin rørlige og urørlige eiendom – mot full erstatning – når offentlige interesser krever det. Her ligger en sikkerhetsventil som gir håp om, at erobringen av produksjonsmidler vil kunne skje ad lovmessig vei.

Det er spesielt to sider ved ekspropriasjonsretten som vi, Det Norske Arbeiderparti, har lagt særlig vekt på.

I vårt jordprogram har vi for 40 år siden reist spørsmålet om at erstatningen skal bygges på bruksverdien, ikke på spekulasjons- eller handelsverdien. Våre forslag i den retning, blev avvist også i husmannskommisjonen. Men nu er begrepet bruksverdien knesatt i de takster som holdes efter den nyoprettede lånekasse. Borgerpartiene kommer efter.

Den annen side ved ekspropriasjonsretten knytter sig til spørsmålet om gjeldsavvikling.

I gjeldskommisjonen foreslo vi to måter hvorpå gjeldsavviklingen kunde skje:

1. Offentlig taksering av overbeheftede eiendommer og strykning av den gjeld som oversteg eiendomsverdien.

2. Ekspropriasjon av gjeld.

Begge forslag blev også avvist av alle borgerlige partier.

Dette har medført at tvangsauksjonene fremdeles herjer landets bønder, arbeidere og fiskere.

(s. 27 – 28)

***

Vi har jo ennu 5 til 6 milioner mål udyrket men dyrkbar jord i Norge. Dessuten havnestrekninger med næsten ubegrensede muligheter for husdyrbruket. Ennvidere skog og fjell med adgang til jakt, fangst, fiske og bær. Gjøres den rettsbeskyttede lovmessige adgang til alle disse herligheter betinget av eget personlig arbeide vil reguleringen så å si komme av sig selv. Den umoralske ophopning av andres erhvervsmuligheter vil da falle vekk. Det vil bli, eller rettere, det vil alltid være tilstrekkelig erhvervsmuligheter for alle. Løsningen ligger her og vil i praksis falle lett, hvis prinsippet – jordretten – knesettes.

Vanskelighetene er opstått gjennem den pengemessige maktstilling, hvorved enkelte har kunnet legge under sig praktisk talt ubegrensede mengder av naturbestemte produksjonsmidler, enten gjennem direkte eiendomsrett eller indirekte gjennem gjeld og kapitalisme.

Veien ut av dette uføre ligger i vår socialistiske rettsopfatning: retten til gjeldfri jord, rett til verdien av eget – ikke andres – arbeide!

Den moderne kapitalisme med sine sugerøtter gjennem gjeldsrentesystemet fra 1848, har alltid hatt arbeidsledigheten tilfølgesvenn. Det kan innrømmes at arbeidsledigheten dengang med derav følgende emigrasjon blev bestemt av de fattige og vanskelige ernæringsforhold i Norge. Ganske visst, ernærigsmulighetene var beskjedne, men absolutt ikke verre enn for den arbeidsledige del av folket idag. Stillingen er forsåvidt den samme. De arbeidsledige hadde dengang som nu ikke annet enn sin arbeidsvilje og sine sterke muskler å by frem, og atter by frem – uten å finne kjøper – – .

Sett slik i sammenheng er arbeidsledigheten blitt ikke bare et i sine virkninger uoverskuelig socialt onde, men et "mene tekel" over statssamfundet idag.

(s. 36–7)

Arbeiderpartiets tragedie og komedie er eksempel nok. Arbeiderpartiet ville i virkeligheten utdrive djevelen ved djevelens øverste og ble derfor karikatur. Slikt har hendt mange ganger før i vår historie.

Kapitalismen skulle utdrives ved statskapitalisme og militarismen skulle utdrives ved å preke klasseforskjell og ved å organisere interessemotsetninger. Resultatet ble det verdensdilemma som vi nå ser i dag.

De oppdiktede interessemotsetninger fikk verdensformat og avfødte verdenshistoriens største kriger. – Så lenge klassekampen var nasjonal ble det bare små kriger for å skaffe mer lønn og mer profitt. Men når idéene om de oppdiktede interessemotsetninger ble internasjonalt organisert, ble det storkrig – hele verden over.

En gammel vismann sa en gang: Når hele verden blir enig om noe som er uvirkelig og oppdiktet, så slåss man. –

Det er utrolig, men sant, at alle de intelligente menn og kvinner som slutter seg til sosialismen for å få offentlige stillinger, kan tåle å se på internasjonaliseringen av den irrasjonelle galskap.

Hva var det sosialistene lovet oss?

Menneskerettighetene skulle tilkjempes ved å hisse til hat og klassebevissthet. Freden skulle erobres ved militærnektelse, likesom borgerklassen på sin side skulle etablere forsvar ved hjelp av våpenmakt, osv.

Ennå i dag står vi like langt fra løsningen av de sosiale vanskeligheter, som den gang våre fedre startet sosialismen.

Frihet, likhet og brorskap skulle etableres ved tvangsorganisering av alle imot alle, ved propaganda for ulikhet og ved opplæring til å se fiender i andre livsfeller. – –

Under slike forhold må vi alle lære ikke å gjøre sosialistenes og kommunistenes feil opp igjen.

Man hadde oversett eller glemt Nietzche’s dyrebare sannhet om at "galskap er et relativt sjeldent fenomen blant individer, men en fast regel og sedvane hos grupper og organisasjoner". – – – Hvor lang tid mon verden ennå trenger før den oppfatter dette og lærer å regne med hele den risiko som organiserte mennesker utsetter seg selv for.

De internasjonale kriger og de internasjonale dårehus var ennå ikke født til verden den gang hysterikeren Nietzsche fant frem til sine dyrekjøpte erfaringer.

Når Kristus Mesteren sier til sine disipler: Jeg er ovenfra, dere er nedenfra, så har dette å gjøre med forestillingene og tenkemåten. BDB sa om seg selv: Jeg har tankene mine fra Bibelen. – Slik min far prost J.H.H. Brochmann lærte meg å lese Skriftene, slik har jeg gått videre og er da kommet frem til det som kalles Ny Livsorientering.

Det må slåes fast at også BDB's lære er kommet ovenfra, fra nytt lys over Bibelens egentlige innhold og formål. Og, hvorfor akkurat Bibelen? Jo, fordi Bibelen så klart og tydelig viser oss menneskehetens forbilledlige historie i miniatyr. Før det statshedenske og religiøshedenske 2000-årsriket satte inn, er dette lett å oppfatte. Det var ikke mørk åndelig natt på Kristi tid. Mange søkte Urim og Tummim (lys og oppklaring). Ofte drog profetene makthavernes livsbillede i tvil. Begrepet Gudsriket oppsto iblant dem. Gudsriket som et alternativ. Dette var før religioniseringen ved Paulus satte inn.

Av de som skriver i Samfunnsliv finnes noen som gir inntrykk av at BDB's tankeverden er en forlengelse av psykologens og da i første rekke Freud, men kanskje særlig Carl Jung. Det kan neppe være helt riktig. Vel nok faller BDB's terminologi – måten å uttrykke seg på – ofte overens med slik psykologene uttrykker seg. De taler om det førbevisste, det ubevisste, det underbevisste osv. De taler om fortrengninger og om nattdrøm og dagdrøm. Pioneren Sig. Freud gjorde den fysiske påviselige kjønnsdriften – den han kalte for libido – til menneskets primære drift. Dette godtok ikke Jung, han pekte på menneskets religiøse trang, men kom ikke til helt å avlive Freuds libidoteori. Bleuer påviste den psykogenetiske og den ontogenetiske arv.

La gå at det jeg her trekker frem, er en temmelig røff presentasjon av kjente navn innen psykologisk forskning, men hvorom alt er: Deres påvisninger og deres lære som kanskje har hjulpet så mange til bedre å forstå sine fysisk/psykiske behov, holder ikke overfor Kristi ord: Jeg er ovenfra, dere er nedenfra. Psykologens intensjoner sees ut fra det enkelte menneske – ut fra individet – ikke ut fra helheten, ut fra kollektivet.

Psykologene har vi notert oss. Mange av oss har studert psykologi både godt og grundig. Deres terminologi er oss til hjelp, men vår lære i Nyorienteringen er en lære ut fra helheten – ut fra det åndsstyrte samfunn. Vi tar ikke vårt utgangspunkt i menneskenes kjertler og hva som muligvis skjer viss kjønnsdriften hemmes og fortrenges. Vi tar vårt utgangspunkt i hva som skjer med menneskene som helhet, om deres overbiologiske fantasikrefter fortrenges eller villedes.

Vi får å gjøre med to slags lære når vi sammenholder psykologenes lære med Kristi lære eller forsåvidt også med BDB's. Misforstå meg nå ikke fordi jeg samenligner med BDB. Noen Kristus var ikke BDB. Det vi taler om er utgangspunktet for tenkningen. Han tar samme utgangspunktet som Kristus. Han finner at det er våre overbiologiske og overindividuelle fantasikrefter som fortrenges og misfares. Derav helvete på jord.

Vi må satse på en helt ny, dessverre ennu uoppdaget, dimensjon hos oss selv om vi skal komme skikkelig på talefot med BDB's 44bindsterke nye livsorientering. "Det som er født av kjøt, er kjøt. Det som er født av ånd, er ånd", melder Skriften. Begrepene må holdes ut fra hverandre om det skal lykkes å komme frem i Labyrinten. Ære være psykologene. De er til hjelp. Men på forklarelsens berg, finnes kun Kristus alene.

Taler vi så om å gå i Kristi fotspor, så betyr det slettes ikke at vi skal gjøre konkret hva han gjorde, men at vi som mennesker skal tenke og handle ut fra våre åndskrefter ettersom vi har formådd å bringe kreftene under kontroll. Om ikke, ender det lett i en kollektiv pøl. Det er forbundet med stor risiko å være bolig for ånd. Talen om lillegutt som dikter liv i trehesten eller om småjenta som dikter liv i sine dukker, er billeder på sosialpsykologi. Det illustrerer for oss at vi voksne, slik som de små, kan finne på å ofre livet, om det skal være, for det som bare er symboler. Det er menneskenes ukontrollerte fantasikrefter som er sluppet løs når en hel verden omgjør sin overflodsøkonomi til et pengekasino, hvor følgene lett kan bli en verden i hungersnød. Da er pengene (dukkene) i vår ubevisste, kollektive fantasi gitt makten over mennesket. Dette kan bare avbøtes ved et nytt utgangspunkt for tenkemåten i helheten.

Menneskene frykter alt nytt som kattugla frykter lyset. De stenger lett døra når vi kommer med vår nye lære. Men redselen vil avta etterhvert som de blir åndelig utsovet. Bare vent, tilsist kommer de i flokk og følge.

Det bør absolutt tildeles nye pengebeløp til den ønskede og utvidete forskning. Det er jo på tide at forskerne virkelig skaffer seg innblikk i den verdensomspennende virkning av troen på kapitalismens eventyr, samt på betydningen av de store, sterke centra, som skal sørge for at eventyret holdes vedlike, selv om mesteparten av verdens befolkning skulle gå til grunne på det vidunderlige eventyr. Såpass må vi jo skjønne at eventyret om pengenes makt er det viktigste, ikke menneskene selv og deres utrolig iboende evne til kollektiv eventyrdiktning. Forskerne er foreløpig ikke i stand til å gjennomskue diktningen, de er bare troende i likhet med de store masser, derfor ser de sin redning i nye pengetilførsler. La folket spille lotto og andre givende pengespill, slik at forskerne kan få bidra til mer stabilisering av det kollektive eventyr. Det vil lønne seg for politikerne, som jo skal administrere eventyret.

Nå er det jo slik at i alle eventyr er der et snev av sannhet – når vi bruker psykologien på dem, men dessverre så anvendes denne utelukkende på individsiden, aldri på den kollektive. Vi hadde engang en dyktig forsker, Svein Haugsgjerd, som uttrykte beklagelse over at psykoanalysen ikke ble forsøkt anvendt på samfunnet (Nytt perspektiv på psykiatrien, 1970). Selv gikk han ikke i gang med oppgaven – og selv vet han vel ikke (?) hvilke overraskelser han ville nedkommet med – om han selv hadde utført oppgaven. Jeg vil bare liste opp et par av de viktigste overraskelser som Bertram Dybwad Brochmann kom med – etter å ha utført det kunststykket som Haugsgjerd ikke ga seg i kast med:

1)Samfunnet styres av politiske, religiøse, økonomiske og organisatoriske dagdrømmer/ ønskedrømmer

2) Oppklaringen av de kollektive drifter med tilhørende dagdrømmeri/ønskedrømmeri, viser oss den positive veien ut av den kollektive misèren.

De kollektive drifter i alle nasjoner er de samme. Det eneste som mangler er bevisstheten om disse drifter/krefter, som kunne ha lært oss alle et virkelig kollektivt selvstyre og dermed til å skape det samfunnet vi alle lengter etter (bevisst eller ubevisst). Her er altså et spørsmål om et høyere nasjonalt/kollektivt bevissthetsnivå, som på fredelig vis kunne gjennomsyre verdenssamfunnet – eller skuffelser og misère av slike dimensjoner at vi knapt tør tenke tanken ut. Gjennom EF er vi sikret å nå frem til de amerikanske tilstander. Kollektiv sammenslåing uten kollektiv bevissthet er i seg selv Ragnarokk. Men dagdrømmerne ledet av teolog Inge Lønning, tror at det betyr fred, frihet, velstand – ihvertfall for en del av befolkningen.

Jeg spør meg selv: Hvor lenge vil norske forskere arbeide for den kollektive dagdrøm/ønskedrøm? Ettertidens dom blir ikke grei å hanskes med.

 Når lille Israel tvinges til å returnere utviste arabere til sine hjem, taler verdenssamfunnet om rettferdige ordninger. Et okkupert folk blir jo mishandlet. Derfor må en "iverksette" "Ordnung muss sein". Men løser en de dypereliggende problemene på denne måten? Selvsagt ikke. En arrangerer bare det muliges kunst, politisk rettferdighet og får et pusterom i håp om et under.

Og et under må til, et under i den forstand at det kommer en epokegjørende vilje til historisk og allmennkulturell nytenkning. Men fra hvilken kant? Fra en spesiell tolking av bibelen i kristne kretser? Der har det lenge vært sagt: Bibelens folk skal tilbake til sitt bibelske land. Snart er dette folks totusenårige landflyktighet slutt. Historiens tråder knyttes på nytt. Da vil en ny himmel velve seg over en nyfødt jord, eller avgjørende hendelser skje på andre måter.

Så begynte en innvandring i begynnelsen av dette hundreår. Først fra Russland og Polen der antisemittiske stemninger førte til utvandring. Men det var Holocaust i Hitler-Tyskland som ga Vestverden enstemmigheten som skapte israelernes land. Mot alle araberstaters vilje. Og slik kom krigene i Midtøsten. Hele fem kriger mot de arabiske makter som ønsket israelerfolket utradert.

Dette må tas med når Israels holdninger vurderes idag. Alt som har skjedd på den politiske front er en følge av arabernes avvisning og hat. Når en tenker på den arabiske folkemakt med sine veldige millioner mot den lille fem-millioners gruppen sammenpresset på et landområde like stort som Hedmark fylke, taler en om en merkverdighet – et under. Men hva så med araberstatenes holdninger? Hvilken rolle spiller de? Hvorfor denne konsekvente krigerske innstilling? Det er sikkert mange årsaker. Alt fra vanlig nabokrangel om jord, vatn, konkurranse og salg til fundamentalisme og feudalisme. Israel ble sett på som en representant for Vesten med demokrati og likestilling mellom kvinne og mann og med mulige koloniale interesser. Den kvite manns imperialisme på atten hundre tallet da "u-land" ble kolonisert med brutal makt og degradert til annenklasses mennesker har satt sine spor. Ikke uten grunn omtales USA som STORESATAN i muslimske land. Slik vil en avvise vestlig demokrati og bygge sine egne systemer på religiøst grunnlag. Slike bevegelser har vi forøvrig både i den kristne og israelske verden. En tror ikke lenger på "moderniteten", har mistillit til dagens politiske og økonomiske systemer. Vesten kan ikke løse verken arbeidsløshetskrisen eller andre spenninger mellom nasjonene. Om disse nye revolter er det nettopp kommet ut en bok i Danmark: "Gud Tager Revanche" av den franske sosiolog Gilles Kepel. Han viser at fra 1975 har kristne, jødiske og islamske religiøse bevegelser gjort seg voldsomt gjeldende i den offentlige debatt. De tilbyr en ny verdensorden med utgang fra de religiøse tekster. Kjemper således mot denne verdens gamle doktriner.

Etter mitt skjønn må det være veien til fred såfremt man kan hindre den religiøse påståelighet og få de ulike religiøse retninger sammen til en åpen verdenskonferanse. For hva ligger bakom de religiøse tekster? Hvordan skal f.eks. DE TI BUD praktiseres samfunnsmessig? Og hva med de nye økonomiske fordringer? Både Islam og Bibel avviser rentesystemet. Kristendommen taler om tjenersamfunnet slik som i Apostlenes Gjerninger. En arbeider sammen og deler alt i fellesskap.

Er det ikke nettopp her en ny fredens filosofi må begynne?

Vårt samfunn har fremdeles mange uløste oppgaver. Noen av dem er overlatt til enkeltindividene, mens vi igrunnen kanskje tjente mest på å samarbeide om tingene. I dette ligger et innebygd dilemma: Satsning på individets rolle, eller på et større fellesskap mellom menneskene.

Vi kommer her inn på likhetstanken. Sosialismen bygger jo på like rettigheter og plikter, men er ikke denne tanke i hovedsaken forlatt?

Tar vi for oss det vi kaller velferdssamfunnet, vil vi oftere støte på satsning på enkeltprestasjoner – enn vi får øye på det fundament som kalles fellesskap og samarbeide, hvor to og to – eller grupper – blir satt til å finne nye veier å gå. Enda dreier det seg om forhold som angår oss alle!

Her ligger vel en lite utprøvd metode, som burde komme barnet tilgode i dets første erfaring med samfunnet, både i utdanning og gjennom hele tilværelsen.

Den så ofte omdiskuterte konkurranseånden må ta en god del av skylden for troen på enkeltindividets rolle, som foregangsfigurer i mange, krevende oppgaver, det være seg i utdanning, idrett eller politikk m.m.

I Sovjet, under kommunismen, satset man visst mere på barna og det samarbeide som kunne læres i skolen og andre forhold. De erfaringer man der kunne ha høstet, ble nok en god del hemmet av den fattigdom som rådde, samt den spente situasjonen på den politiske arena.

Men som fundament for utvikling av demokrati og samfunnsmoral, kan satsning på samarbeid på et tidlig stadium i livet, være veien å gå for våre lærerkrefter – og andre. Målet for oss alle er jo et sunt og godt samfunn. Og vi må ikke miste målet av syne! Mye positivt er jo i emning. Tendensene til å skille mellom de "flinke" og "taperne" er likevel realistiske. Og de unge læres til å følge denne skadelige moral. De får også full støtte fra mange hold. Mange tror at de står sterkere, enkeltvis, og vil nødig gi slipp på sitt tilkjempede ståsted. Men dette vil straffe seg for mange. Det å stå alene i alvorlige livskriser, er ingen spøk! Det finnes mange eksempler. Mange går tilgrunne, fordi de ikke har lært å verdsette den eller dem som har betydd noe for dem i oppveksten.

Å lære å satse på sameksistens er aldri for sent! Men det er mange krefter i det samfunn vi lever i som tjener på andres undergang. Og kamp for å overleve. Altfor mange tror på "den sterke mann" – eller idoler og guruer. Men de har neppe de ensomme sjeler i tankene! Ikke deres ve og vel – iallfall!

8530 Bjerkvik, 3.2.1993

 De aller første kristne satte sin ære i ikke å ta renter. De valgte å følge Moses bud, etter anmodning av Kristus. Både kristne og jøder regnet dette å ta renter for lån som en stor synd. Det ble vedtatt, i året 325, at de kristne ikke skulle ta renter for lån. Det varte ikke lenge før der ble strid blant de kristne. Sterk rivalisering mellom pavene. I 1378 var der en pave i Rom og en pave i Avignon. De motarbeidet hverandre. En kortere tid var der tre paver, og ennu mer forvirring. Under et konsil i Konstanz, ved Bodensjøen, ble disse tre pavene avsatt, men der kom ingen fornyelse til større avklaring og forståelse. Dessverre ble Martin den femte valgt som pave, han var svært hengiven overfor penge-innbringende foretak, og hadde stor forståelse for disse mennesker som ønsket å tjene penger på penger.

Pave Martin den femte opphevet i året 1425 renteforbudet, etter sterkt påtrykk fra handelsstanden, fordi disse søkte å utvikle et større bank og kredittvesen. Der ble et jubelrop av glede innenfor de nymotens pengehandlerne, og der oppsto raskt et nytt pengearistokrati. Der ble holdt store festligheter i en slags gledesrus over opphevelsen av renteforbudet. Mange så en herlig tid i møte, med å kunne tjene penger på penger. Uten noe tungt arbeide, men til et grusomt åk under renteslaveriet for millioner av mennesker. Den borgerlige leder av Frankrikes finanser, Jacques Coeur, ble så lykkelig over de nye muligheter til pengetransaksjoner så han lot bygge seg et prektig slott – palass – i Bourges, og lot flinke billedkunstnere hugge ut bilder av en eselturnering, til pryd. Der ble helt ville spekulasjoner, dengang som nå. Ikke helt uten ren svindel, somme tider.

En som var ivrig for å snu dette ågersystemet var den franske samfunnsfilosof Proudhon. Han arbeidet for å finne frem til et rentefritt kredittsystem. Proudhon var født i 1809. Merkelig nok ble Karl Marx aldeles rasende på Proudhon, fordi denne mente at der trengtes ingen blodig revolusjon, men en helt ut fredelig utvikling til det bedre. Jeg er så enig med denne franskmann, la endelig hodene få være i fred, og ikke kutte dem av, for der kan være mange betydelige dyktige hjerneceller som, ved en mentalitetsforandring, kan gjøre god nytte. Mennesket er en utrolig ressurs. De fleste kjenner til at Karl Marx oppnådde en doktortittel, men ikke alle kjenner til hvilken avhandling han fikk denne tittel for. Det var en avhandling om oldtidsmennesket, grekeren Epikur. Marx må ha vært imponert over denne grekeren. Epikur forteller at han i sin oppvekst og tidlige ungdom var sterkt plaget av sykdom, med grufulle smerter. Tilsist – når smertene opphørte – følte han en inderlig sjelens harmoni og ro, og syntes denne tilstand var et av de høyeste goder. De fleste av oss har vel en eller annen gang i livet vært plaget av sykdom, og kan erindre hvor behagelig det var, når smertene var vekk, hvilken mulighet til glede det kunne gi. Noen mennesker har nok misforstått Epikur, de har ment han rådet til nytelseslyst, men Epikur agiterte for en slags naturlære, som han hadde fått inspirasjon fra hos Demokrit. Epikur mener en skal unngå ulyst, og med innsikt oppnå lyst til det gode. Han hentet Demokrits utsagn om at materien besto av et uendeligt, udeleligt, uforanderligt og ofte uten å kunne iakttaes – smådeler – atomer.

De bare adskiller seg fra hverandre ved deres form, størrelse og beliggenhet. Epikur mente at alle de mange greske guder hadde ingen innvirkning på atomene.

Historikerne meddeler at Karl Marx hadde jødiske foreldre. Jo mer forbausende er det at Marx synes fullstendig å overse den vidunderlige evne, hos Moses, til skarpsindighet og klokskap i dette med renteforbudet.

Epikur anbefalte menneskene å kvitte seg med alskens frykt og angst, men hvor mange mennesker plages ikke av angst og frykt for ikke å skulle klare renter og avdrag, og for utsikten til kanskje å bli kastet på gaten? Like ille som sykdom er alle de nervøse plagene som renteslaveriet medfører. Martrende, pinende, med søvnløse netter og psykisk tortur. Temmelig fjernt fra Epikurs skjønne drøm om sjelens indre harmoni og glede.

Ubarmhjertige Mammon!

Etter overhøring av debatten om kvinnelig biskop i gårsdagens TV1 aktueltsending 27/1 mellom dame Køhn selv og professor Berge Furre med Indremisjonens general Prestegaard som skarp avviser, er jeg ikke i tvil: Norge trenger en kvinnelig biskop.

Det var en spennende diskusjon – og avslørende. For dette TV-øyet ser jo inn i alle beruste ideologers sjel. For meg ble sportspredikanten Prestegaard kledd naken. Sa meg også noe om mannsjustisen i bispekollegiet. Den må brytes. Bispene trenger en jomfru Maria. De trenger henne, for i krokene tusler ennå 2000 år gamle yppersteprest Kaifas med noen Nikodemuser på slep.

Prestegaard hadde det han mente var bibelsk underbygde ankepunkter mot kvinnens selvbestemte abort og samboerskap uten giftemål også homofilt.

La meg bekjenne: Jeg er i prinsippet abortmotstander. Det som er unnfanget og har fått retten til et "livseventyr" må få livet. Men kvinnen selv skal avgjøre dette når alle vektige argumenter er lagt fram. Dog er vi ut fra Mesteren Jesu eget utsagn selv guder. Avgjørelsen om liv og død ligger i våre hender. Kristen verdilære verner om livet, men det finnes tilfeller da dette må brytes – det gjelder både medisinsk og sosialpsykologisk. Det vil her være naturlig å spørre et kjønnsfiksert bispekollegium: Hva med den samfunnsmessige abort når 20-årig ungdom drives til massemord i krig? Den store Mester har sammen med det gamle Testamentets Moses påvist årsaker til alle kriger, noe bisper aldri har ytret et ord om. Den eneste jeg kan minnes som har henvist til et spesielt skriftord: "Ingen kan dyrke Gud og Mammon samtidig. En må gå enten den ene eller den andre vei", er Bergens-presten Hans Bauge og det var for over 40 år siden. Mammon er bibelens betegnelse på "Kapitalisme i alle former". Bibelen er menneskehistoriens eneste skriftsamling som har advart mot farene ved å misbruke en så genial oppfinnelse som pengesystemet. For dette misbruk er årsak til alle ondskaper på jorden.

Markedsliberalister med oppsamling av skilling som eneste ledetråd, havner før eller siden i Hitlers gryte og må som han sa engang: Eksportere eller dø. Det betyr: Når markedet truer med å bryte sammen under vekten av internasjonal konkurranse, kommer våpenkrigen. Det er en innebygget automatisme i det monetære system. Her har bispekollegiet en kjempeoppgave. Kollegiet kan begynne med en vurdering av bibelens forbud mot å ta renter med jubelårets forslag til pengesanering dvs. gjeldssanering og lik fordeling av rikdom. Jubelåret anviser en primitiv nedkapitalisering. I dag i datateknikkens tidsalder vil dette kunne gjøres fortere. Nedkapitalisering betyr en planmessig, matematisk begrunnet sanering av de store tall slik at priser, lønninger, gjeldsmengde, skatter drives nedover. Det blir lettere å leve. Små og storindustri får nye muligheter og en løser fritidsproblemet. I vår framtid får vi mye fritid. Forøvrig vil en overordnet landsplan bestemme hvor mye/lite landets befolkning trenger og når industrier kan stanse kortere eller lengre tid eller omorganisere.

I dag binder de store tall all virksomhet og gjør vårt liv så trangt at samfunnsdynamikken eksploderer i hat og død.

Når det gjelder samboerforhold, homofilt samliv henvises bl.a. til 3. Mosebok 20,13 og Romerbrevet 1, 25–28, som går mot lidderlige lidenskaper og menns/kvinners forhold til samme kjønn. Men dette er ikke livsstilskrav begrunnet ut fra vitenskapelig forskning. Vi befinner oss 3–4000 år tilbake da mennesket var i primitive drifters vold. Demokrati og selvkontroll var ennå ikke oppfunnet. Da måtte harde midler brukes, tuktens svøpe suse og slå til blods. Med Romerbrevet er vi kommet et stykke fram i tiden, men ikke lenger enn til en enorm forfallstid i Romerrikets historie. Pauli krav var legitime den gang. Det er de ikke nå med vår tilnærmede forskning psykologisk og biologisk. Kanskje kan noe homofili helbredes ved psykoanalyse. Men noe er hormonelt betinget. Mennesker er slik skapt og bruker sin ømhet og sitt kjærlighetsbehov "slik det passer". Å fordømme hører ikke hjemme i en verdilære skapt av en åndsgigant som sa;"heller ikke jeg dømmer". Han tilføyer; "Gå bort og gjør ikke flere dumheter". Men hva som er dumt har nok denne Mester sine dype tanker om. Legg merke til at når han gir råd om ekteskap og samliv er han ikke kategorisk som teologene som forfekter "det hellige partnerskap". Han sier‚ Det jeg har sagt forståes ikke av alle. Livet er nemlig ikke så enkelt. Vent og se. Han blir stilt på prøve: En kvinne hadde hatt fem menn. Hvem skulle hun tilhøre når hun kom i det himmelske rike?

Taler han om et liv etter døden? Nei, men om en ny partnerskapsordning her på jorden. Han taler i billeder, liknelser. Bare når vi tyder billedspråket kan vi tyde Mesterens veldige appeller. Her har teologisk byråkrati tatt kapitalt feil, og står i mange henseender likt med islamsk fundamentalisme.

Gi oss biskop Køhn – hun med det ømme hjerte for menneskets vonde lidelser. Hun er på vei. Hun er en sann, fribåren kristen. Et veldig lys som vil bli stadig større.

 Samfunnet blir vanligvis beskrevet som en pyramide. På toppen sitter monarkiet, regjering og de "store" kapitalistene, derunder følger byråkratiet, akademikerne og de mindre kapitalsterke. Underst står muskelkraften.

Denne pyramideformen har eksistert i alle kuturer til alle tider, og de som befinner seg i pyramiden har rang og status i forhold til sin plass i produksjonssystemet. Dess høyere opp man kommer, dess mer "er" man.

Mannen som avanserer fra fabrikkgolvet og opp til kontorsjefsstolen har "blitt noe". Det er ikke bare eiendom som avgjør individets rang, men også hvilken etasje han arbeider på i det sosiale byggverket.

I begynnelsen av dette århundre kommer teknologien inn i vår historie. Den økte vår evne til å produsere realverdier, og samfunnet ble rikere, hvilket var positivt fram til et punkt. Maskinene har i dag skapt overproduksjon, samt forstyrrer vår plass i rangordningshierarkiet.

I dag er maskinene istand til å produsere varer i et slikt omfang at markedet blir dekket, når markedet er dekket kjøper folk mindre og industrier går konkurs. Arbeidsledigheten er altså et resultat av den industrielle utvikling og ledigheten vil fortsette å øke i takt med automatiseringene. At roboten tar mer og mer over i produksjon av realverdier er egentlig en god nyhet. Arbeiderbevegelsen har kjempet i årtier for en kortere arbeidsdag, nå som maskinene kan gjøre jobben burde vi være glade, men slik er det ikke, fordi teknologien forstyrrer vårt gamle rangordnings-system. Maskinen fratar oss etasjeplassene i den sosiale pyramiden.

Lagersjefen som hadde fem mann under seg, kunne skryte med det. I dag har han en robot som finner varene via en datamaskin. Direktøren har ingen sekretær han kan braute for, han har fått en datamaskin i steden. Direktørene går også konkurs i mangel på kunder og i byråkratiet blir flere og flere arbeidsledige. De har ingen "posisjon". Mennesker har til alle tider strebet etter stillinger i makthierarkiet. I dag er det maskinene som får stillingene mens mennesket glir ut i en anonym pensjonist-tilværelse.

Det kan virke som om "rang" og plass i stammen er et primærbehov, alle vil bli ledere, sjefer, generaler, majorer. Alle vil ha noen "under seg".

I dag overtar teknikken mer og mer posisjonene og utraderer dermed hele hakkehierarkien. Menneskene har funnet opp maskinene for å underlette vårt arbeide. Når målet er nådd skal egentlig jubelen stå i taket. Alle burde feire dette med salutt og drikkegilde. Pensjonsalderen kunne senkes til femti år og produksjonen holdes like høy, for vi lever i en fantastisk tid. Maskinen frigjør mennesket. Nå kan vi dra hjem og studere kinesisk, dyrke blomkål på hageflekken vår, eller skrive dikt. Men gleden har uteblitt fordi vi mister muligheten til å "være noe".

Politikerne er enda tristere, de kan ikke styre menneskene som før. Tidligere var alle bundet til en jobb, man visste hvor man hadde dem. Folk var bundet til en maskin eller en kontorpult og man kunne sparke dem opp eller ned.

Når mennesket går over i pensjonist-rekkene i yngre og yngre alder, mister makten grepet. Makten blir redd og høyner heller pensjonsalderen enn å senke den.

Makten lukker øynene for teknologiens enorme innflytelse på hele vårt sosiale system. Politikerne nekter å innse de kolosale forandringer som skjer i vår tid. De vil at alt skal være som det var … for da hadde man full kontroll … da var alle noe. Snart er ingen noen ting, snart er de store massene fri fra stempelklokka. Dette som er en velsignelse har blitt et mareritt for makten og de sosiale streberne. Makten har snart ingen å ha makt over og streberen snart ingenting å strebe etter, annet enn friheten til å gjøre som han selv vil med sin dag.

Det står en helt ny kultur, en helt ny tenkeform, en helt ny verden rett rundt hjørnet. Når skal vi våge å innse det?

Om vi forutsetter at Gud finnes som en universell intelligensia og at bibelen er livslover vi bør følge, blir kirken og de kristnes handlinger et studium i ugudelighet.

Skal man se på bibelen virker det som om det Gud streber etter er balanse. "Du skal gjøre mot din neste hva du ønsker at din neste skal gjøre mot deg osv." Man skal ikke søke strid, man skal gjøre opp for seg, man skal ikke undertrykke andre. Det virker som likevekt er noe Gud ønsker.

Skal vi se kloden som den er i dag, har vi kjørt helt av sporet, for balanse betyr ikke bare forholdet til naboen over gangen, men også politisk harmoni, noe kirken ikke interesserer seg for.

Vi lever i en verden som har mistet balansen for lenge siden og det er her vi finner de mest groteske former for dobbeltmoral i kristenflokken. Den kristne kultur har stjålet så mye fra andre kontinenter at de har blitt u-land. På den ene siden av jorden sulter folk ihjel, på den andre siden drukner vi i fett. Årsaken ligger ikke i mangel på ressurser, men fordelingen av dem.

Vesten har så høyt utviklet teknologi at vi overproduserer forbruksvarer. Vi skaper mer enn vi kan fortære, derfor har vi av økonomiske grunner begynt å tenke på frihandel, GATT. GATT er at tollmurene mellom u-land og i-land forsvinner. Da kan u-landene eksportere sine jordbruksprodukter til oss, og vi betale med maskiner. En glitrende god ide som vil få u-landenes økonomi på beina, og vi får billigere jordbruksprodukter.

Hva skjer? Den sosiale gruppe som er mer kristen enn noen annen, bondestanden, setter seg på bakbeina. Selv velter de seg i materielle goder, men gjør alt for å sabotere GATT-avtalen. I handling er de IMOT å hjelpe sultende u-land, mens de hjemme gir noen slanter i børsa til døende u-lands barn, går de pent i kirken, pleier sine bibelritual og teller penger. Så gråter de litt når de ser døende småunger på tv … og går i demonstrasjonstog mot GATT og raser ved tanken på at også andre kan dyrke poteter.

Den kristne "moral" er ikke lenger komisk i sin ondskap, den er dypt tragisk fordi den er med på å ta livet av andre. Den europeiske bondestanden er i sin blinde egoisme med på å forverre de fattiges kår på kloden.

Ikke alle kan lastes for dette, mange vet kanskje ikke at våre tollmurer har med u-landenes elendige økonomi å gjøre. De får man unnskylde, for de er bare uvitende, men det finnes millioner av europeiske kristne bønder som vet at frihandel vil hjelpe u-landene. De er indirekte barnemordere i sin økonomiske egoisme.

Ingen bærer fanen for det ufødte liv høyere enn kristenskaren, mens indirekte er de med på å ta livet av det fødte.

Ingen er en ivrigere fiende av selve livet enn kirken. Gud har skapt livet, seksualitet er å opprettholde det. Sex er en livsprosess, til og med det har kirken greid å klusse til. For bare noen år siden var seksualiteten så syndig at ordet bare kunne hviskes. Kirken er ikke bare med på å sulte ut u-landene, de har tabuisert selve livsprosessen.

Alle vet vi at det gode og det onde finnes. Altet virker å være bygd opp på det doble. Kampen mellom det gode og det onde går igjen i alle religioner, i alle mytologier, i all tenkning. Det er ikke vanskelig å regne ut hvilken makt det er som styrer kirken.

Det har vært en del kirkebranner i det siste … man tror fanden står bak. Det er fullstendig ulogisk.

Hvorfor skulle han brenne ned sitt eget hovedkvarter.

Av Armand Nyhus

Det egosentriske mennesket sier: Ved den levende (Molok) byr jeg deg og si oss: Er du Messias Guds sønn. (Er du livets sønn?)

Det Egosentriske som ikke skiller. Ikke hører. Ikke ser. Det sovende, de halve hjerner, ubevisstheten, (sult-følelsen) som våkner i dyret (det Egosentriske) hver gang den ubevisste livsfrykt viser seg. Det kaldjespende dyret Ham, som ser, men ikke ser. Hører, men ikke hører, men våkner når byttet, gevinsten (sultfølelsen) kommer forbi. Eller når den ubevisste livsfrykt blir vekket av en motsigende faktor, og lar seg føle. (Magen).

Ved den levende (Molok) jeg byr deg: Jammen Jesus, er ikke du som jeg? Sier Egosentrisiteten. Joda, kommer det fra det ubevisste. Men over jeget er i det ubevisste bevisste, og så kommer det døde symbol (opphengt for vårt øye og det indre forestillingsliv) og sier; (Sultfølelsen). Nei du motarbeider meg. (Ubevisst interessemotsetningene). Du motarbeider meg Jesus, du står i mot forfatningen. Og jeg som et øyeblikk var nær ved å gi deg fri? Kan du forstå det? Det var jeg virkelig. Ser henvendt til de andre! Forskende: Dere er vel med meg? Dere er der altså? Javel, da er jeg trygg.

Og Jesus sier plutselig: Du har sakt det: Det psykiske vesen mennesket (det ubevisste) i deg har talt sannheten. Og Jesus sier: Dere har anerkjent meg. Fra nå av skal dere se menneskesønnen sitte ved kraftens (Gudskraftens) høyre hånd. Mekanikken. Idet ubevisste i dem talte han, og han sa: Se mitt rike: Det universelle selvvirksomme samfunn. Se og hør Guds ånd, den iboende selvvirksomme (autonome) livslov. Jesu Genetiske innsats for menneskeheten.

Og se! Dere tar dem i bruk, og kommer til erkjennelse. Men meg (Jesus) sannhetens hellige ånd korfester dere. (Korsfester sannheten om livet!). Men evolusjonen jeg menneskesønnen startet, stopper dere ikke. Den er livets utvikling. Utviklingslæren.

Da flerret overpresten kappen sin: Ubevisst talte han til Jesus og sa: Se, jeg kler meg naken for deg, Guds enbårne sønn. Jeg innrømmer: Men overjeget trer fram. (Egosentret), og han gjør det i sinne. Dette raseri er ubevisst i erkjennelsen om den ubevisste livsfrykt (sultfølelsen) som vekkes: Det døde symbolet konvensjonen (Molok) og millombilslovene. Kampen om eksistensen skapt gjennom bank og rentevesen overtar i erkjennelsen av den store oppdagelse for menneskeheten Jesus kom til verden med. (Jesus genetiske innsats). De universelle selvvirksomme livslover. Og overpresten sier ubevisst bevisst: Dere hører hva han sier: Ubevisst sier han: Ser dere Guds enbårne sønn, den store forløser av verdens problemer. Og han sier videre i det ubevisste: Ja, jeg rev sønder min kappe. Jeg kledde meg naken for sannhetens Hellige ånd. Jeg arme synder. Men han lar det Egosentrerte overjeget tale i stedet: Den ubevisste livsfrykt: Hva mener dere? Ser forskende omkring seg. (Revenaturen). Jo, dere er her. Dere har ikke stukket av med han. Dere står her fremdeles? Eller ser jeg feil? Er jeg blitt virkelig gal? Nei, nei, det kan ikke være sant? Ubevisst: Korsfester vi deg? Eller er det sant? Ser seg ubevisst omkring. Er han ikke farlig, denne Jesus? (Ubevisst sultfølelsen). Erkjenner den ubevisst bevisst. Jo,: Tvingende. (Viljen). Han er farlig.: løynen og forfeilelsen av målet overtar verden.

Og de spytter Jesus i ansiktet. (Over jeget): Du vil ta fra meg levebrødet (tenker ubevisst på familien). Den ubevisste livsfrykt lar raseriet over sin egen fortrengelse av den ubevisste erkjennelse, komme frem. (Sultfølelsen) skaper situasjonen. Og ham (De) slår Jesus i ansiktet. (Klarsignalet) er gitt. Se han slår. Jeg må også slå. Ser seg omkring. Er vi alle med? Jo, dere er med. Så slår vi. (Den ubevisste livsfrykt). Nå kan du være profet menneskesønn? Vi er (Molok). Nå blir du ingen konkurrent i mitt matfat. (Ser ubevisst for seg et bord med mat og drikke). Det er et bord som er sosialt betinget. Pågående sint. Skapende av situasjonen. Ubevisst, bevisst. Du er vår. Si oss hvem som slo deg? Ubevisst: Ja, Jesus. Jeg burde ha innbudt deg til aftensmat hjemme hos meg. Det hadde jeg hatt råd til.

Men i den ubevisste livsfrykt domine av den villedte fantasi diktning av livet inn i det døde symbolet, der skaper en falsk forestilling av livet. Symbolet opphengt for vårt indre forestillingsliv. Dette som fører til at mennesket sentripererer feil vei. (Den midtpunktsøkende sans). Det døde symbolet er der livet skulle være. Skaperverket, der Guds Hellige ånd taler som iboende selvvirksom universell livslov. Symbolets plassering i forestillingslivet, fører så til feilnavigering (Persipering) innover i oss selv. Der Guds ånd i det ubevisste skulle være, finner vi det opphengte forestillingslivet, symbolet. (Mennesket er bolig for Guds ånd, blir det orientert riktig). Dette fører så til villedet livsdrift. (Pornokratiet) ubevisst livsfrykt. Dette fordi der er skapt et falskt fantasibilde som sier at symbolet er som det organiske universelle selvvirksomme livet, og skal yngle gjennom bank og rentevesen. Dette fordi at vi forveksler det døde symbolet med det organiske livet. Foreks. potetene som organisk og universelt selvvirksomt yngler i jorden og blir til flere, i pakt med de iboende livslover.

Og sannhetens Hellige Ånd, Jesus Kristus er korsfestet.

Kvinnen Eva, kom til Etiopia ca år 300 etter Jesu fødsel. Ca år trehundre etter at Keiser Augustus skrev Jødeland (Israel) og tvangsinnlemmet Galilea inn i mantall, med den innsatte visekonge Herodes som overhode.

Slik fødtes Løven av Juda. (Eva fra Judea i Galilea). Evakreftene i menneskesønnen. De vare og ømme følelser som i sin kjærlighet for det skjønne og frie selvvirksomme universelle livet, avfødte åndens barn i mennesket.

Livet som gir til livet i overflod, og erkjente dette og talte livets sak mot HAM (Adam) som i sin villedte fantasi diktet liv inn i det døde symbolet (konvensjonene) og hengte det opp som liv for menneskets indre forestillingsliv. Og Eva! Hun døde i sitt vakre vesen, for menneskets sentriperte (Den midtpunktsøkende sans) feil vei.Hengte seg opp i forestillingen om livet, ved det døde menneskeskapte symbolet (konvensjonene) i stede for å se skaperverket gitt fra Gud i den Hellige ånd han lot blese inn i livet, slik at ånden ble iboende selvvirksom universell kraft som lot livet leve seg selvvirksomt. Og i og med at Eva i sitt skjønne frie vesen ikke fikk leve, så avfødte hun ikke barnet. (Ånden)

Mennesket persiperte (orienterte) feil vei innover i se selv, og ble hengende ved sitt falske villedte forestillingsliv, symbolet, i stedet for å komme inn til Guds ånd. Sannhetens Hellige ånd, som den ømme skjønne kvinnen fødte i kjærlighet til den levende Gud. Han talte inn i Eva om det frie selvvirksomme universelle livet. Da Adam brukte symbolet (konvensjonene og millombilslovene)som han satte foran Guds levende bud (Moses 10 bud). Skapte HAM en falsk og ubevisst livsdrift, som igjen førte til ubevisst livsfrykt, fordi ham diktet det organiske selvvirksomme unvierselle inn i det døde symbolet, gjennom konvensjonene om bank og rentevesen (børsvesen) spekulasjonsvesen, og mente det døde ynglet slik som det organiske selvvirksomme livet. Potetene som yngler i jorden og blir til mange.

Og stakkars Eva, som lever i vår verden.En kvinne som vansmekter på grunn av en mann som er hjerneskadd idiot, for alle slag han gav og fikk, i sitt apehode.

Ja, løven av Juda (Eva i oss), hun kjemper for sitt barn med klør og tenner. Hun er redd, vet vilken verden hun ble oppdaget i. Den lille spinkle Eva. Fredsommelig og var for livet. Hun vet hva det gjelder. Romsterer rundt i huset, som Eva. Taler med sin milde stemme:Hører du meg Adam? Jo, jeg hører det nå Eva, med mannlig stemme.

Underlig! men virkelig. Og skjelvende forteller hun: Jeg er litt trett. Sliten av all vakt for sitt lille barn. Med ett, en løvinne med klør og tenner. Løven av Juda. For slik er Eva: En øm og kjærlig kvinne. Mental hygienisk og renslig, men ofrer alt for barnet.