Nr.3.1993 - 58.årgang

Uten tvil, Kristus gav menneskene en helt ny samfunnslære. Dette er den helt sentrale påvisningen Dybwad Brochmann er kommet med. Selvsagt vil våre motstandere si: Her står vi overfor et tolkningsspørsmål. Men helt sikkert står vi overfor et prestisjespørsmål hos prestene som i henved snart 2000 år har tolket bort hele læren og gjort Guds rike på jord om til et fjernt sted ute i det fjerne blå, etter døden.

  Når f.eks. Jehovas Vitner og andre sekterikere finner, at ut fra Bibelens klare forutsetninger, så skulle tiden for Kristi gjenkomst i skyen nu snart være inne, så har de det på lag slik, som en svanger kvinne har det, som forsøker å tidfeste dagen og timen for sin nedkomst. Det kan sikkert lages både en og flere kabaler om det, men så blir det bare kabaler og ingenting mer, fordi livets virkelighet i regelen alltid regner annerledes. Kabalene hører til i leken med begivenheten, uavhengig av begivenheten selv. Den er virkelighet.

  Nei, virkeligheten er annerledes enn leken. Virkeligheten følger rasjonell og påviselig lovmessighet. Visse parapsykologiske og nærmest okkulte fenomener og tildragelser kan sikkert etterspores i menneskenes liv og utvikling, men det vi skal legge merke til m.h.t. endelikten for det som de religiøse kaller Kristi gjenkomst, ligger på et helt annet plan. En gartner som har plantet en rosenbusk og som ser at blomsterbusken står i knopp, han vet meget vel at nu kommer snart rosene. Men det er også nok for gartneren. Det blir et umulig regnestykke å forsøke å fastsette dag og time for blomstringen.

  Livets og naturens iboende dynamikk sammen med visse ytre åndelige og materielle klimaforhold avgjør tidspunktene for livets og naturens gjenfødelse. Når vil f.eks. vår TV og vår radio gi fri anledning for Nyorienteringens venner til å oppklare og klarlegge gjennom eteren hva livets lovmessighet er for noe, hva subjektiv og objektiv virkelighet er for noe, om vår stat og statene verden over kan sies å høre til innenfor den objektive virkelighet, eller om de er resultater av menneskenes historiske, ukontrollerte hjernespinn og således bare kan henregnes under villfarelsens manifestasjoner, – manifestasjoner som å bort når livet gjenfødes.

  I dag har statene sin fulle hyre med å holde sine undersåtter i age. Opprør og vold forekommer daglig, men ikke så mange tenker over at akkurat slik må det være fordi menneskene aner noe om at de er bedratt og bedras av sine ledere. De skjønner bare ikke ledernes relative berettigelse inntil modningen er fullkommen, og det nye liv kan fødes. Hvem kan ikke nu se at det materielle spørsmål for menneskene er teoretisk løst, men svært få ser ennu hvorledes den materielle frigjørelse skal kunne virkeliggjøres. Ennu diktes overfloden om til mangel, fordi våre økonomiske systemer ellers ville bryte sammen om overfloden slapp frem.

  I denne endetiden som vi nu lever i, er det veldig lett å fortape seg i spekulasjoner. Menneskeheten har jo ventet så lenge og et utall av retninger er vokset frem innenfor eskatologien som forsøker å forklare fremtiden. Mange vil komme i mitt navn, sa eskatologiens stormester. La dere bare ikke lure. Der vil være opprør og krig. Folk vil reise seg mot folk som Mat. 24 skildrer det. Men som sagt!! Det er ikke de ytre tegnene – ikke en gang Bibelens ord – som avgjør. Det er hvor snart eller hvor sakte det går med deg og med meg og den hele menneskehet til å lære å oppfatte oss selv på en ny og riktigere måte, og deretter erkjenne den lovmessighet alt voksterliv, også samfunnslivet er underlagt! Det avgjør fremtiden! Vår mentalitet er vår skjebne!

– En framstilling av Bertram Dybwad

Brochmanns nye lære innen økonomien

FINN SKÅRDERUD, f. 1956. Examen artium reallinjen ved Elverum gymnas i 1975. Interessert i litteratur og i politikk, og har skrevet en rekke essays om blant andre Bjørneboe, Vesaas, Johan Borgen og Hermann Hesse. En del av disse har vært gjengitt i lokalpressen. Presterist til examen artium 1975. Studerer psykiatri/medisin fra høsten 1975, Oslo Universitet.

Jeg vil nå bestrebe meg å gi en populær-framstilling av en ikke ubetydelig del av Bertram Dybwad Brochmanns nye samfunnslære, nemlig totalitetsøkonomien, men i tilknytning til dette vil jeg også kartlegge framtredende elementer ved det økonoimske system slik det er blitt presentert for oss gjennom Dybwad Brochmann selv og ikke minst gjennom G.E.Bondes bok "Totalitetsøkonomien".

  I de fleste analyser av samfunnsforhold bringer historiske tilbakeblikk konstruktive resultater, og i denne vurderingen av det nåværende økonomiske systems sykdommer vil jeg føre perspektivet helt tilbake til pengesamfunnets opprinnelse.

  I de spesialiserte og arbeidsdelte samfunn som etter hvert vokste fram, ble menneskene gradvis mer og mer avhengige av hverandres produksjonsytelser, og i kjølvannet av denne utviklingen fulgte et behov for byttemidler og verdimålere. Jordbruksfolk fant det da naturlig å nytte storffé som den grunnleggende enheten, og ordet penger spiller nettopp tilbake på det latinske "pecus", som betyr kveg. Et slikt system virket ifølge våre historiske kilder svært friksjonsløst gjennom lengre tid, men da handelen for alvor fikk fotfeste innenfor fortidssamfunnene, ble storfé for upraktisk som byttemiddel. Løsningen ble da å prege et metallstykke med kvegets bilde, og dette representerte altså ett dyr.

  Samfunn som hadde sitt fundament i andre næringer enn fedrift, nyttet ikke kveg som verdimålere, og beretninger kan fortelle at blant annet huder, tørrfisk, salt, tøyer, te, kakao, såpe, tre, glass, porselen og ost har vært blant de mest nyttende betalingsmidler.

  Metallet, og da især gullet, som utviklingen innførte som substitutter for disse naturproduktene, hadde også opprinnelig sin realverdi, og det var først da papirsedlene og skillemyntene av sølv, kopper og nikkel gjorde sin entré, at grunnlaget ble lagt for dagens misère. De nye pengene ble gradvis løsrevet fra å være speilbilde av de ekte verdier, og det faktum at gull fortsatt fyller mange bankhvelv, må dels betraktes som et psykologisk tricks overfor sin uvitende samtid.

  Gjennom generasjoner har menneskene i sin fantasi godtatt at pengene har verdi i seg selv, og at de utelukkende fungerer på vegne av seg selv. Det som tydeligvis overses, er at man ikke kan leve av sedler og mynter, og at det i stedet for realvediene i form av mat og klær som muliggjør vår eksistens og som sammen med en genial oppfinnsomhet utgjør våre mest verdifulle goder. Overbevisningen om at penger er ensbetydende med rikdom er en av vår tids alvorligste misforståelser, og bare de færreste reagerer på at den virkelige rikdom destrueres for at det økonomiske systems bastioner ikke skal falle. Tilstedeværelsen av penger medfører at det å eie dem blir viktigere for individet enn samfunnets velferd, og dermed blir dette begjæret også mer betydningsfullt enn ens egen velferd. Likeledes er det symptomatisk hvorledes det bygges kostbare bankhvelv for tall og verdipapirer, mens våre ressursfattigste ofte må nøye seg med trange, trekkfulle værelser.

  I realiteten har pengene sin analogi i jetonger; verdien av en gitt enhet er et resultat av det faktum at andre aksepterer det. Sedler og mynter er likeledes som bruksgjenstander definerbare utelukkende gjennom sin anvendelse, og på tilsvarende vis er de fundamentert bare på tillit fra de som bruker dem. Denne tiltro har pengene i høyeste grad fått, og de grunnleggende sannheter og årsakssammenhenger blir således gravlagt under panikk-skrik om finansielle depresjoner som er reelle nok. I den økonomiske politikk vandrer en nær sagt avmektig dyrkelse av konjunkturkurver hånd i hånd med en dypfølt respekt for tradisjoner og etablerte institusjoner.Bankers tall-kadavre settes ofte i høysetet, og jordbrukets, skogbrukets og fiskerienes interesser har en tendens til bare å bli pynt i periferien i beslutningsprosessene.

  I noe skarpe ordelag kan det hevdes at alle feilsyn, vrangforestillinger og illusjoner i den politiske økonomi har avstedkommet et kaos, idet pengene har falt ut av sin opprinnelige funksjon som fungible midler, det vil si midler som er representanter for eksisterende realverdier. Ved erkjennelsen av dette kan man kanskje mer enn noensinne bli slått av sannheten i samfunnskritikeren Erich Fromms ord om at våre henders verk er blitt våre herrer i stedet for våre tjenere. Dette eksemplifiseres bare ved å påpeke hvorledes penger oppmuntrer folk til å slite, mens de fleste av oss står samlet om ønsket om mindre strev og mer fritid.

  I samme tilknytning bør det også nevnes hvordan profitthungeren avspeiler seg i ulik fordeling og utbygging, og for at dette monumentet skal bli tilstrekkelig belyst, overlater jeg denne gang ordet til Herbert Lomas: "Glansen av penger og hva de fører med seg, skjuler den rikes virkelige situasjon. De lever på den fattigste godgjørenhet og det er usselt. Det er ikke de fattiges materielle godgjørenhet, men deres åndelige godgjørenhet de lever på, deres respekt for menneskets samfunnsmessige orden." Disse samme sedlene og myntene motiverer også til suspekte aktiviteter og sterile holdninger i form av pengetransaksjoner og dyrkelse av forretningstalent og økonomisk karriére.

  For i enda sterkere grad å rette søkelyset mot den moralske bankerott ved det herskende system, kan jeg henlede oppmerksomheten på truselen om arbeidsløshet som i varierende utstrekning alltid ligger som en sky over ethvert lands næringsliv. I skrivende stund er det i særdeleshet USA, Tyskland og Danmark som er offer for stadig varsler om konkurser, permisjoner og nedsatt arbeidstid, og mange personer har dermed fått lære å kjenne det umenneskelige som knytter seg til det gigantiske finansspillet.

  En absolutt ignorans overfor menneskelige hensyn utkrystalliserer seg også i de tilfeller der økonomiske vurderinger er hovedårsak til militære kamper (frigjøringstroppers kamp mot kolonimakter), politiske konflikter (Chile), drap, tyveri, skilsmisser, nervesammenbrudd m.m.. Prinsippet om menneskeverd er også på den mest makabre måte forlatt i private finansfyrsters og også offentlige myndigheters spekulasjon i overbefolkningsproblemer og i billig arbeidskraft og likeledes i deres fortsatte utsuging av den tredje verden. Profittbegjæret gjennomsyrer hele den siviliserte verdens historie, og det eksisterer ingen tvil om at vi her har foran oss en av hovedgrunnene til at dette er en historie brolagt med skuffelser.

  Det er nå et enstonet negativt bilde jeg har risset opp av den vestlige verdens økonomiske system, og i den videre analyse vil jeg forsøke å klargjøre og begrunne min skepsis overfor de herskende forhold.

  Med utgangspunkt i Dybwad Brochmanns analyse finner jeg det da naturlig å påpeke hvordan vår økonomi, som anerkjenner pengene som suverene, livgivende og rentebærende midler, samtidig bygger på vareknapphet. Det merkantilistiske maskineri fungerer knirkefritt så lenge vareunderskuddet råder, men straks overfioden overtar, blir hele komplekset rystet i sine grunnvoller. Dette tilsynelatende paradoks har sin bakgrunn i at all vareoverflod tvinger prisene nedover, og et mangfold av forretningsfolk ser dermed sitt eksistensgrunnlag truet. I denne tingenes tilstand ligger også bakgrunnen for et konfiiktforhold mellom penger og realverdier, og i det økonomiske liv i dag hersker den omvendte proporsjonalitet mellom varetilgang og priser.

  Resultatet av dette faktum er i de forretningsdrivendes øyne at vareoverfloden representerer en forbannelse for det nærmest sakrale næringslivet, og når sikre kilder kan fortelle oss at den vestlige verden helt siden den industrielle revolusjons dager i store trekk har hatt overproduksjon, forstår vi at forholdene ofte har grenset mot det groteske. I fullstendig avmakt overfor de skinnverdier som pengene utgjør, har menneskene målbevisst ødelagt levnetsmidler, de reelle, konkrete verdier. I stedet for å velge som målsetting et samfunn hvor alle er materielt frigjort har vår sivilisasjons "budsjettister" destruert rike næringsstoffer for at tall-massene skal trives. Følgende eksempler skulle være tilstrekkelige for å åpne øynene på selv de mest tradisjonsbundne mennesker:

    * I England ble i 1934 160 millioner liter melk slått i rennestenen, og bøndene måtte betale 300 000 kroner i mulkt for å ha dyrket for mange poteter.

  * IUSAble samme år 500 000 tonn vindruer ikke høstet, og 600 000 ferskentrær ble rothugget. Te-produksjonen ble skåret ned med 60 millioner kilo.

  * I 1930-årene valgte Canada og USA å brenne hveten, og 1/4 av bomullshøsten ble enkelte år ødelagt for å holde prisene oppe.

  * Som et ledd i Roosevelts oppskrytte "New Deal"-politikk ble hver tredje plogfure av åkerlandet gjenlagt, og farmerne ble betalt rundhåndet for å la være å ale opp kveg og svin og dyrke korn.

  * I Argentina fyrte man med mais under lokomotivene.

  * Den brasilianske stat kjøpte gjennom denne tiden opp store deler av kaffehøsten og slapp den ikke ut på markedet for prisens skyld. Etter at vel 3 års konsum var anbragt i statens lagre, begynte man å rive opp hundretusenvis av kaffebusker og å senke over to millioner kaffesekker i havet.

  * I Holland og Danmark ble svimlende antall av storfe og melkekyr slaktet ned og brent.

* I Norge var det i 1930-årene bare tillatt å fiske 3 dager i uken (til omsetning) for ikke å få for mye fangst, og at silden ble benyttet som gjødsel og dyrefor, skulle gi en liten pekepinn om hvorledes pengene hadde makt.

  At årene omkring 1930 representerte en depresjonsperiode i så godt som hele den industrialiserte verden, bør ikke få folk til å fryse fast i den illusjon at disse eksemplene er isolerte fenomener i menneskehetens historie. Destruksjon av livsnødvendige varer og produksjon av mer eller mindre unyttige ting har vært noe av den beste medisin overfor ukontrollerte tall-kadavre helt siden de egyptiske faraoers dager. Det samme prinsipp ble også fulgt av blant annet de elisabethianske "skarver", og general de Gaulle valgte for en del år tilbake å la franske kuer spise smør for at prisene ikke skulle fanges inn i den økonomiske malstrøm. I 1974 brukte EF over 270 millioner kroner for å få ødelagt tusenvis av tonn korn og grønnsaker, da prisene i medlemslandenes øyne sank faretruende.

Vi behøver i realiteten ikke strekke oss over landegrensene for å påvise slike og lignende miserable forhold, og når det fortelles at tonnevis av fisk og fiskeprodukter i de siste år har ligget og råtnet eller blitt dumpet i havet her hjemme, setter dette søkelyset på de irrasjonelle forhold som dominerer den økonomiske politikk. Å snakke om solidaritet med de hundreder av millioner mennesker som trues av hungerkatastrofer og nød, når billass med epler tømmes ut i sjøen fordi en overveldende eplehøst i Hardanger tvinger prisene nedover, avslører enten uvitenhet eller rett og slett hykleri.

Kompleksets store paradoks er altså at pengene regjerer verden i en slik grad at overpoduksjon av levnetsmidler er vår økonomis store dilemma. Erkjennelsen av den omvendte proporsjonalitet mellom varetilgang og priser setter samtidig relieff hvorfor næringslivet praktisk talt alltid profitterer på krigsvirksomhet, og en rekke momenter i den sammenheng vil bli belyst dersom man inngående betrakter de største norske selskapers fortjeneste i perioden 1940-45. Etter alle de eksempler som er trukket fram ovenfor skulle det nesten være unødvendig å understreke at hovedtyngden av vårt næringsliv den gang seilet i medvind. (Jfr. Terje Valens bok "De tjente på krigen" – Forlaget Oktober A/S).

I denne onde sirkel av priser, konjunkturer, økonomiske fluktuasjoner og ødeleggelse av realverdier står det statlige apparat med dets "budsjettisme" som en av hjørnestenene. Denne institusjonen er i sitt fundament tuftet på penger, og den er dermed på flere måter det merkantilistiske systems garantist og forlengede arm. Alle statens virksomheter skjer i akkompagnement av en evindelig debatt om offentlige utgifter og inntekter, men gjennom de mange illusjoners draperi glimter bevisstheten om at staten utelukkende lever av penger, av indirekte og direkte skatter, kort sagt av fiktivverdier.

Gjennom disse nedtegnelser håper jeg å ha formet konturene av en realitet som belyser hvorledes kapitalismen i sin grunnkonstruksjon er et resultat av en besjeling av penger til noe suverent og livgivende, og hvorledes dens æra er en verkebyll i vår historie. For å muliggjøre en forandring av tingenes tilstand, er det viktig å ikke gro fast i det bedrag at kapitalisme er en objektiv virkelighet, men en organisert fiktiv virkelighet som er grunnet på menneskenes tillit til pengene som autonome verdier.

Etter at søkelyset er blitt rettet mot en rekke graverende forhold ved vårt økonomiske byggverk, kan det falle naturlig å reflektere over hvorfor man ikke setter en stopper for dette skuespillet om pengene og gir menneskeheten en ny sjanse. Ved et raskt blikk inn i samtiden vil det kunne konstateres at det i hovedsak er tre nært tilknyttede årsaker til at en slik menneskelig utvikling stansens. Det jeg da sikter til, er vår uvitenhet om vårt system, den innarbeidde slittilpassing og det mentale slaveri og til slutt finansoligarkenes erklærte forakt for ethvert horisontalt samfunn.

For å endre dette etablerte og praktisk talt fastgrodde mønsteret, nøyde ikke autoididakten Bertram Dybwad Brochmann seg med å føre nye dimensjoner og nye synspunkter til de allerede utformede samfunnskritiske ideologier. Han valgte i stedet, med Freuds psykologi anvendt på hele samfunnet som utgangspunkt, å utvikle et nytt livssyn. I økonomien valgte han med hovedtyngde i ovenstående analyse å lansere alternativet "totalitetsøkonomien", og ifølge Brochmanns meningsfelle G.E. Bonde er det nye system "den form for menneskelig økonomi der erkjenner menneskene som inklusive vesener, hvis økonomiske virksomhet, deres produksjon og konsum, er en del av naturens hele universelle økonomi, og underlagt denne naturlovmessighet. Det gjelder derfor at menneskene i sine samlivsregler, i sine forskrifter og konvensjoner er i overensstemmelse med naturens autonome lover og innretter seg deretter". Denne definisjonen munner altså ut anskuelsen om at menneskets samfunn er underordnet de spilleregler som råder i jordens store øko-systemer.

Likeledes som vannet, oksygenet, karbondioksydet, ja faktisk hele naturen er i stadig kretsløp, må også vår økonomi delta i en sirkulasjonsprosess og føye seg etter de urokkelige lover. Betraktet i helhetsperspektiv har spørsmålet om pengebalanse overhodet ingen betydning, men alt er i stedet fundamentert på forholdet mellom produksjon og konsum.

For at framstillingen ikke skal bevege seg for høyt opp i de filosofiske idéers tynne luftlag, skal jeg nå forsøke å gi en presentasjon av de mer konkrete detaljer og praktiske konsekvenser av de brochmanske grunntanker. Selve hjørnestenen i den nye lære er samfunnsregnskapet, hvor naturlig nok det reelle forbruk er oppført på utgiftssiden og den reelle produksjon på inntektssiden. At man for inntekter fører opp poster som jordbruk, skogbruk, fiske, energi- og råstoffkildenes produksjon, håndverkets og industriens avkastning samt utenlands-fortjenesten i form av for eksempel utleie av skipstonnasje og turistvesen, vil nok de fleste nikke samtykkende til. Men ved konfrontasjonen med de forskjellige punkter på utgiftssiden vil nok en rekke personer bli rystet i mange av sine mest grunnfestede overbevisninger, eller kanskje vi skal si vrangforestillinger. På tapskontoen finner vi nemlig ved siden av det personlige forbruk også statens, fylkenes og kommunenes drift, privat administrasjon, rettsvesen, juridiske prosesser, politisk virksomhet, aviser, trykksaker, reklame, vitenskap, militærvesen, sportsvesen, skolevesen, fengselsvesen, kirker, transportvirksomhet, post, telegraf, donasjoner til forrentning, bankvirksomhet generelt og som selvstandig post Norges Bank.

De fleste vil her sannsynligvis ha følelsen av å stange mot en vegg av paradokser, og det er da viktig å understreke at dette driftsregnskapet for all del ikke må misforståes i den retning at alle de overnfornevnte poster i helhetsøkonomien ønskes fjernet. Dybwad Brochmanns hovedintensjon var i stedet at man ikke skulle forsette å forveksle fortjeneste og tap. Ifølge helhetsøkonomiens forkjempere er det et produkt av vår uvitenhet at vi daglig taler om statens inntekter. Irealiteten representerer denne institusjonens indirekte og direkte skatte-inntekter en samfunnsmessig utgift, og den mest illustrerende analogi finner vi i snakket om krigsfortjeneste. At militære kamper bringer materialle og menneskelige tap, er en påstand alle bevisste mennesker forhåpentligvis vil støtte opp om.

Ihelhetsøkonomien regnes det bare med eksakte tall og ubestikkelige lover, og målsettingen er at pengene bare skal fungere i egenskap av verdiløse regnskapsmidler, tall og målenheter. Med utgangspunkt i samfunnsregnskapet er formålet for den såkalte rene, objektive økonomi å dekke alle menneskers materielle behov så hurtig, lett, praktisk og altså så billig som mulig. I stedet for som i den politiske økonomi å innkassere verdi- og lønsstigninger, er hensikten at mennesker og realverdier skal bli høyere verdsatt en sedlene og myntene.

For at disse betraktningsmåtene bedre skal bli klargjort, kan vi la Dybwad Brochmann selv føre fram et konkret eksempel: "Der finnes to måter å oppfatte begrepet økonomi på. Den ene måte er den objektive, "rene" økonomioppfatning. Den sier: "Vi har lenge følt savnet av en jernbane i Nordland og på Sørlandet. Spørsmålet om samfunnet har råd til å bygge disse jernbaner er det samme som å bringe på det rene om vi kan avse så mange menn, så mange materialer og levnetsmidler i så lang tid som jernbaneanlegget varer." Det hele er fra denne betraktningsmåte sett et statistisk materielt spørsmål. Et regnestykke med to tallstørrelser som heter den totale produksjon P til rådighet innen landet, og det totale konsum K. Vi må spørre: Er P større enn K eller er P mindre enn K?.

Den annen måte – motsatt av den "rene" økonomiske betraktningsmåte – er den såkalt parlamentariske eller politiske økonomioppfatning. Denne oppfatning går ut fra at statskassens beholdning av kontante penger eller tilgang på penger gir et uttrykk for felleshusholdningens eller samfunnshusholdningens evne. Den sier omtrent så: "Spørsmålet om samfunnet har råd til å bygge jernbaner er det samme som å undersøke om statskassen har kontante penger eller kan vente tilstrekkelig tilgang på penger".

Den diametrale forskjellen mellom to økonomiske anskuelser er at helhetsøkonomien tenkes det samfunnsmessig sett i realverdier, og pengene får dermed på nytt funksjon som fungible midler.

Ethvert alternativ system eller enhver ideologi bringer som regel en egen strategi, en vei til realiseringen av de forskjellige målsetninger.

Naturlig nok vil et slikt skjema bevege seg mer eller mindre i noe flytende og vage regioner, men vi møter i høyeste grad konstruktive forslag, og jeg sikter da særskilt til hvorledes Dybwad Brochmann forfekter det absolutte brudd med den herskende rente- og diskontopolitikk. Rente er nettopp et produkt av den mest avmektige tro på at penger er suverene og selvstendige midler som representerer reelle verdier, og at man trenger aldri gjennom det bestående systems barrierer ved å la menneskene forbli i denne illusjon.

Mange lever fortsatt i villfarelsen om at penger, likeledes som et frukttre, trenger gjødsel og pleie, og at de da gir avkastning i form av renter. Hele vårt næringsliv med bankvesenet i spissen støtter opp om en slik forestilling.

Igjennomførelsen av materiell frigjøring for alle og nullpris, som altså er målet for helhetsøkonomien, forutsettes også en viss desentralisasjon av makt ned til frie bransjestyrer. Disse halvt syndikalistiske idéer springer ut fra erkjennelsen av at med en stat som er merkantilismens siste skanse, er en hver nøytralisering av kapitalismen illusorisk. Men både denne endringen av maktstrukturen og opphevelsen av rentene må være produkter av en dekapitalisering av pengene, og av at man graver igjen de psykologiske fallgruber som menneskene stadig faller ned i. Bare ved å få øynene opp for det bestående systems falskhet og umenneskelighet, kan man makte å detronisere pengene og skinnverdiene og å gjennomføre et lønnsomt prisfall ned til null.

Totalitetsøkonomiens realisering forutsetter altså en ny mentalitet som erkjenner det sanne forhold mellom det fiktive og reelle, og dersom dette livssyn en gang blir det dominerende, hersker det hos meg personlig ingen tvil om at begivenhetenes egen dynamikk vil framtvinge positive forandringer som muliggjør både dekapitalisasjon, frie bransjestyrer, rentenes opphevelse, nullpris, materiell frigjøring og kapitalismens avskaffelse. Konklusjonen er dermed at dette er noe som er verdig en innsats fra vår side.

I forbindelse med alle samfunnskritiske livssyn er alltid motforestillingene til stede, og slik er det også i dette tilfellet. Skepsisen reiser seg gjerne i forbindelse med begrepet materiell frigjørelse for alle, og årsaken er selvsagt de skremmende prognoser og framtidsvyer som produseres på løpende bånd, og de hese skrik om ressurskrise, overbefolkning, hungerkatastrofer og nød. Situasjonen er i dag på flere steder farget av katastrofens og det tragiskes mørke toner, og det er en urokkelig sannhet at vår nedarvede kapital er begrenset. Spørsmålet er imidlertid hvorledes regnskapet ville falle ut dersom vi tok med i betraktningen de rike næringsstoffer som ødelegges og de ressurser som av samme økonomiske årsaker ikke nyttes. Den danske professor Mosegård hevder at man ved en fornuftigere organisering av matproduksjonen kan brødfø 20 milliardar mennesker, og selv om dette tallet kan betviles, representerer det en sterk kontrast til den grelle realitet majoriteten av jordens befolkning i dag står ansikt til ansikt med.

Den udyrkete mark og de mange nedlagt gårdsbruk her i Norge er et vitnesbyrd om at det finnes behov for en fundamental omstrukturering innen det økonomiske liv, og i skyggen av bevisstheten om at det daglig dør 80.000 barn av sult burde vi føle oss forpliktet til å bringe mer harmoni mellom vår import av matvarer og vår skremmende lave selvforsyningsgrad. Bertram Dybwad Brochmanns idéer om tilbakevenden til realverdiene innen økonomien og likeledes dens underordning av de økologiske prinsipper representerer dermed et alternativ til det ressursødende forbrukersamfunn, og talsmenn for dette nye samfunns- og livssyn har enkelte steder gått i bresjen for en oppdyrking av fraflyttede og marginelle områder.

Personlig er jeg mer betenkt om at totalitetsøkonomiens opphavsmenn i første omgang ikke vil fjerne pengene, ondets rot, men bare "avsjele" dem. Økonomien er en avspeiling av vår fantasi og våre egenskaper, og så lenge det i et system eksisterer kapital i form av sedler og mynter, vil det bære i seg en spore til kapitalisme og utbytting. Dybwad Brochmanns økonomiske byggverk som er basert på en kombinasjon av penger som fungible midler og frihandel, vil således sette store krav til samfunnsmedlemmenes etiske høyverdighet. Pengene er i likhet med menneskene av spaltet natur, de har både gode og dårlige trekk, og selv etter en "avsjelingsprosess" er det sannsynlig at man fortsatt vil måtte stri med enkelte av de negative sidene.

Men sett i relasjon til dagens forhold hvor praktisk talt en hel klodes befolkning er bundet til kapitalismens lenker, fortoner disse innvendingene seg som bagateller. Og uansett om menneskeheten noen gang får oppleve at den frigjøres fra penge-vesenets svøpe, har totalitesøkonomiens far gjennom sin analyse og gjennom sitt alternative system gitt ny næring til Rudolf Kleins tese om at den økonomiske politikken er for betydningsfull til at den kan overlates til økonomene.

Mullah Nasrudin holdt på å plukke blomster fra en hekk da han oppdaget at noen bønder holdt på å brenne høstens hvete.

– Hvorfor brenner dere denne gode hveten? spurte han.

– Det er slikt som holder økonomien i gang, svarte de.

Mullah'en gikk sin vei i dype tanker. Da oppdaget han noen budeier som la smør i krybben til kuene slik at disse kunne ete smøret.

– Hvorfor gjør dere det? spurte Mullah'en. – Kan de ikke spise gress?

– General de Gaulle sa at vi skulle gjøre det, svarte de. – Dessuten vi har ikke noe kake.

  Mullah'en fortsatte sin vei i dypere tanker. Franskmennene er intellektuelle og artikulerte, tenkte han. Snart etter oppdaget han noen tjenestemenn som skrev ut sjekker til bøndene.

  – Hva er de pengene for, spurte han.

  – For at vi ikke skal dyrke jorda vår, svarte de.

Mullah'en satte seg ned ved en bekk, tok frem sitt brød og sin ost og kastet det i vannet. Han åpnet lommeboken sin, tok frem en fempundseddel og begynte å tygge på den med en knasende lyd.

– Hvorfor spiser du pengene? spurte en liten gutt.

Mullah'en blunket til ham. – Stol på økonomene, sa han. – Vi vet hva vi gjør.

FINNSKÅRDERUD, f. 1956 i Elverum, gikk ut av Elverum Gymnas i 1975 med 16 seksere (tidligere karakteren særdeles). Jeg hadde den glede å være hans lærer i 3 år, og følge hans enorme innsatsvilje og evne til å gå i dybden av fag og emner som han satte seg inn i. Under min praksis i Elverum har jeg bare hatt en annen elev som har scoret et like høyt poengresultat til examen artium, nemlig sjakkgeniet Rune Djurhuus, som har vunnet internasjonale sjakkmesterskap de siste årene, og som nå studerer ved Universitetet i Oslo.

Finn Skårderud valgte reallinjen, men var svært opptatt av litteratur og politikk allerede i gymnastiden.I løpet av et skoleår kunne han lese like mange skjønnlitterære verker som hele den øvrige klasse til sammen. Men det var ikke nok med det. I tillegg til selve lesningen skrev han særlig de to siste årene på gymnaset en rekke artikler og essays, som imponerte meg med sin treffsikre analyse og oppfattelse av forfatterens budskap og hovedlinjer. Først benyttet han lokalpressen etter at jeg tilskyndet ham til dette på et forholdsvis tidlig stadium, da jeg mente hans artikler var fullverdige, og vel så det.

Senere har vi sett at han utfoldet seg som medarbeider i Kontrast og skrev i hovedstadspressen, særlig i Dagbladet. Mest imponert var jeg av hans artikler om Bjørneboe, Vesaas, Johan Borgen og Hermann Hesse. Dette førte til at jeg foreslo for ham i 1975 å delta i en bokutgivelse, en antologi om Bertram Dybwad Brochmanns livsverk som ble utgitt i 1976 under navnet "En kjetter og hans verk". Han var vel da 18 år gammel, og denne oppgaven løste han så glimrende at det vakte oppsikt både blant oss lærerne og elevene. Jeg tillater meg å gjengi hans fremstilling av B.D. Brochmanns nye lære innen økonomien på de følgende sider. Her setter han både forfatteren og hans verker i en viktig tidssammenheng.Alternativt Samfunn vil med dette få gratulere Finn med prisen han vant!

La meg først takke deg hjerteligst for din fine omtale og analyse av sivilingeniør Gjert Edv. Bondes bok "Totalitetsøkonomien" i bladet Alternativt Samfunn. Flere unge ved skolene tar nu opp disse nye tankene og skriver avhandlinger om dem. Slik skal det være. Tiden er svanger med nytt, selv midt i verdens elendighet. Det skal vi være glade for. Vi skal vite som Bjørnson viste, at kun former (systemer) går tapt. Henrik Ibsen sa:La ormen kun hule før skallen er tom, brister ei vegg og tak! Du synes klar over at en "avsjeling" skal finne sted. Elementene i verdens rådende økonomi, det er jo pengene. De fungerer som bindeledd innenfor den skapende spesialisering, arbeidsdeling og differensiering. Uten denne oppfinnelsen ville verden ennu stått på lensstadiet den gang da lensherrene krevde meltønner og slakt som skatt av vasallene.

Pengene har tjent samme formålet som lekesakene for de små.De har hjulpet til å utvikle fantasien. Pengene for de voksne skal tjene til å modne våre iboende, kollektive økonomidrifter. Få menneskene til å erkjenne at valutaen sitter i menneskene selv og at valutaen i pengene er kollektiv diktning i vårt sosialøkonomiske barneværelse.

Når jeg tar frem just dette i et lite takkeskriv for din artikkel, så er det fordi du i ett av de siste avsnittene så riktig skriver at pengene bør avvalutaiseres og avvitaliseres, om de lenger skal tjene sin hensikt i dagens moderne samfunn, men sier i samme vending at de må fjernes. Du tenker deg en handel uten oppgjørsbevis og kredittnotaer osv.

Tror du ikke heller at pengene vil fjerne seg selv om verdiidentiske tallstørrelser, straks den nye og riktige erkjennelsen som du så fint forklarer, bryter igjennom?Straks det heliosentriske verdensbillede kom, forsvant det gamle verdensbillede av seg selv. Det er den uoppdagede og således ukontrollerte, økonomiske driftsdimensjon i menneskene som alene skaper kaos i vareoverflodens samtid.

Straks puberteten kommer, glemmer småjenta dukkene. De ligger igjen i barneværelset, mens hun istedenfor lenger å leke, heller løper på diskoteket for å møte levende venner. På samme vis vil også pengene bli overflødige, straks det voksne kollektive barnet blir seg fullt bevisst sine iboende fantastiske kaftsentraler.

Som du så riktig sier:Pengene har intet iboende liv eller verdi som kan skape gode eller dårlige tider. Slikt er fantasi på barnestadiet. Nyorienteringen gjør et pionerarbeide ved å påvise noe splintrende nytt. Men der er mange værelser og mange drifter i menneskenes åndshimmel. De kollektive økonomiske driftene er bare ett av de mange feltene som trenger oppklaring. Ja, jeg er heller ikke sikker på om økonomidriften er den vesentligste.

I 1937 skrev undertegnede et brev til B.D. Brochmann omkring emnet voluntarismen. Han tok det med i sin bok: "Menneskelig vilje og evne til gjenkjennelse".

I boken behandles bl.a. mitt spørsmål til ham om det kan sies at himmelens rike er tidsmessig nær, som den altomfattende, ideelle samfunnstilstand BDB kaller sannhetens kongedømme på jorden. (ref. bokens side 35–36)

Det går frem av boken at jeg på dette punkt var atskillig mer pessimistisk enn ham. Nå er det gått 56 år siden dette, men det synest meg dessverre som om BDB’s nyorientering fremdeles så å si, står på stedet hvil, mens kongedømmet lar vente på seg.

De ideene som BDB så genialt la frem er såvisst ikke nye. Han sier selv at det allermeste er hentet fra Bibelen.Således er de ideene som knytter seg til gjeld og gjeldsrenter behandlet av Moses i forbindelse med den gjeldssaneringen som periodevis fant sted under det såkalte jubelårssystemet for om lag 4000 år siden.

Fra samme tidsrom har vi de ti bud, som også gir uttrykk for opplagt riktige ideer, men som bare i en meget begrenset grad har latt seg realisere i praksis. Det er vel riktig å si at knapt et eneste menneske har klart å holde så meget som et eneste av disse budene over sikt.

Om begrepene absolutt og relativt skrev jeg den 16.10.62 et inserat i Stavanger Aftenblad og tillater meg å legge ved en kopi av dette som et apropos til ovennevnte punkt, hvor BDB nærmest steilet ved tanken om at jeg kanskje tenkte meg tusenvis av år før sannheten ble realisert på jorden som et "kongedømme".

For ordens skyld vil jeg presisere at jeg ikke holder hverken mitt brev til BDB eller det nevnte avisinserat som noe å skryte av. Jeg holder en knapp på det relative og mener at vi ikke bør undervurdere det negatives betydning for større forståelse av det positive. Ved å lese BDB’s ovennevnte bok vil man kunne se hvorledes hans mer positive og riktige syn, så å si, kommer i relieff på bakgrunn av mitt negative og uriktige.

Nei, BDB’s ideer må vi nok foreløpig betrakte som mer teori enn praksis.

Samfunnslivs lesere, for hvem ideene hans i det store og hele fortoner seg som opplagt riktige, har vel stundom, som meg, spekulert på om, i alle fall, noen av dem i dagens penible situasjon lar seg realisere i praksis. Alternativet blir å vente til folk flest, stort sett, har forstått (hva den eldgamle) nyorienteringen går ut på. Spørsmålet i et nøtteskall – kan eller bør vi forsøke å gjøre noe nå?

Det er klart at vi ikke kan snu opp-ned på hele tidens galskap på "null komma nix". Men kunne vi bare rette på noe av galskapen, – ja – i så fall var det bedre enn ingenting.

Det ville glede meg om noen av Samfunnslivs lesere kunne komme med noe forslag til forbedring av "det bestående " og som event. kunne diskuteres i avisens spalter.

Som et forsøk på å illustrere hva jeg her tilsikter skal jeg forsøke å skissere et par ting som kanskje kunne brukes.

Ingeniør G.E. Bonde og andre har gitt uttrykk for at det nåværende pengesystem virket tålig bra så lenge tilbudet var mindre enn etterspørselen, men sviktet da teknikken skapte vareoverflod med tilhørende større tilbud enn etterspørsel.

Kunstig begrensning av vareproduksjonen kom derfor som et relativt riktig stabiliseringsmiddel.

La oss nå tenke oss at vi fikk i stand et system som gjorde samme nytten som dette varebegrensingsmidlet.

Sett at man fant at produksjonen av varer ble pengemessig lønnsom med 30% av nåværende full produksjon. Hva så? Jo, da gjelder det om å "nøytralisere" disse 30 prosentene. Dette kan muligens gjøres på følgende måter:

1) Ved å gi u-hjelp i form av naturalier, – ikke med penger.

2) Ved at skattemyndighetene gir vareprodusentene adgang til å betale sin skatt i form av 30% av sin årlige vareproduksjon med naturalier og den resterende del av denne i form av penger. (Altså som vanlig skatt).

Rent praktisk måtte myndighetene opprette ett eller flere lagre for mottak og senere fordeling av de varer som skulle "nøytraliseres".

Hva skulle så de "nøytraliserte" varene brukes til, utenom u-hjelp?

Hvorfor ikke til støtte for offentlige institusjoner, som f.eks. sykehus, aldershjem, o.l.?

Kunne disse ikke avta nok, var det vel høve til å eksportere overskuddet på byttebasis eller clearingsbasis.

Jeg skal her spare leserne for flere detaljer, men ber dem om vennligst å komme med sin kritikk.

Andre og eventuelle bedre forslag imøteses med takk.

Stavanger, den 1. februar 1993

P.S. Min nå avdøde bror Arne og hans hustru Edith har "i alle år" abonnert på Samfunnsliv. Edit har forklart meg at hun, for sin del i disse år særlig har satt pris på redaktør Anders Ryste. På hennes vegne vil jeg hermed få overbringe hennes takk for "oppbyggelig" og interessant lesing.

Vedlegg: Kopien av et manuskript.

Vi skal i kommende nummer ta frem fra nevnte bok sidene 35 og 36.