Dette var første offisielle Internett-utgave av SAMFUNNSLIV på nettet. Den inneholder et utvalg av artikler fra avisen som utkommer hver 14.dag i papirutgave. I tillegg kan nett-utgaven inneholde artikler originalskrevet bare for denne.
Som avis har Samfunnsliv kjempet i motvind i mediaverdenen. Men til tross for dagsavisenes kampanje for å tie avisen ihjel, er den fremdeles en livskraftig tornebusk som ønsker å rive sund de jevnt oppgåtte stiene med de såkalte etablerte sannheter. Med innføringen av Internett, det internasjonale datanettet der alt og alle kan "legge seg inn" med meninger om mangt og mye, har det åpnet seg en ny mulighet for å spre Samfunnslivs tanker over det ganske land - ja, til og med ut i den store verden - det er bare energi og fantasi som begrenser dette.
I mitt brev til Anders Ryste i Samfunnsliv før jul, beskrev jeg noen av mulighetene ved det internasjonale datanettverket kalt Internett. Selv er jeg klar med min egen hjemmeside på Internett der jeg forteller om meg selv og mitt forfatterskap. Her blir det også muligheter til å få smakebiter fra mine romaner. I tillegg beskriver jeg mitt arbeid for Samfunnsliv og min interesse for B.D.Brochmann.
Dette er en stor mulighet til å gjøre Samfunnsliv kjent på moderne vis. I og med at artiklene blir overført til data hos Møre-Nytt, er det ingen problemer å få overført dette til meg i Fauske for bearbeidelse til Internett. Fremover tenker jeg også på muligheten til å lage en engelskversjon av avisen slik at hele verden kan nås med BDB's tanker.
Et ønske om godt nytt år 1997 - og velkommen til Internett!
hilsen Dag Ove Johansen
I gapestokken på NRK
av Anders Ryste
For noen år siden fikk jeg den store ære å få være med på et program på NRK. Kjetil Gravir ledet en samtale mellom professor Arild Håland og meg. Programmet skulle omhandle det som vi kaller ressursøkonomien. Den kjefthage Håland fikk imidlertid snudd samtalen fra å være en utdypning av nevnte spørsmål til å bli nærmest en skvalder om rådende pengeøkonomi.
Imidlertid, når det i dag pumpes opp så mye olje fra havbunnen og selges til kontinentet at det tilflyter landet i overflod av pengeformue, er det all grunn til å ta frem igjen hva ressursøkonomien representerer. Diskusjonen dreier seg likevel om hvor tallformuen skal plasseres, så den gir store renter. IØst gir den størst rente, men der er risikoen for fremtidig tap større enn i Vest. Så diskuterer man pengerenten og overser utnyttelsen av oljeressursene for de fødte og ennu ufødte.
La det være tindrende klart. Oljen er en del av de ressurser landet vårt trenger for å leve. Men vi har andre og flere ressurser. Vi har fisk og vi har industri av så mange slag. Det er den forskjellen på dette og den form for økonomi som finansministeren henger fast i, at ressursøkonomien er i kraft av seg selv, noe Håland ikke forsto noe av tilliks med Stoltenberg. Pengeøkonomien er i kraft av subjektive politiske vedtak og bestemmelser. Pengerenten som oppfattes som et stykke virkelighet, flyr opp og ned alt etter pengesalget på børsene, uten at det et øyeblikk ramler de pengetroende inn at dette er en tilsvarende diskusjon og praksis som da man i middelalderen for ramme alvor trodde at englene kunne fly. De kvite med sine kvite vinger fløy høyest, de sorte med sine sorte ble tapere.
Middelalderministrene lever og regjerer fremdeles på finansplanet og ve dem som tar til latteren. Pengerenten kan tas bort og settes på. Pengene yngler nok ikke. Fisken i havet yngler, oljen fremskaffes av naturen gjennom tiden. Realrenten må ikke forveksles med fiktivrenten.
Angsten for at det kan gå ad dundas med store pengebeløp i verdens banker er reell. Oljen under havflaten er ingenting å engste seg for. Samfunnene i alle land teknifiserer og differensierer sin produksjon. Noe som skaper vareoverflod til tusen. Dette igjen stanser salget, stopper hjulene, gjør arbeiderne ledige, trykker børsene og bringer land og banker til konkurs så selv den velutdannede norske finansministeren vil bli sittende igjen med skjegget i postkassa.
Da var det bedre at pengeformuen ble omsatt etter hvert til gagn for det levende liv. Skjer ikke dette vil angsten for fremtiden overstige gleden ved å være blitt verdens rikeste land.
av Oddmund Gullteig
I media kan en til tider høre ord og uttrykk i debattprogrammer som så å si hittil har forekommet for det meste i nyorienteringens sprogbruk. Når det også blant politikere forekommer slike grunnleggende ord og uttrykk, så kan en spørre seg selv: begynner de å "se" noe fundamentalt for et levende samfunn?
I den senere tid har to kvinnelige politikere benyttet slike ord og uttrykk som har vært gjengangere i nyorienteringens litteratur de siste 80 år.
Anne Enger Lahnstein (Senterpartiet) benyttet i et debattprogram uttrykkene "tidsånden" og "dansen rundt gullkalven", og Aina Edelmann (sosialistisk venstreparti) fortalte i radio fra et møte i Italia om verdens kritiske matvaresituasjon. I dette programmet brukte Edelmann uttrykket "en ny virkelighetsforståelse".
La oss se litt på de tre uttrykene som jeg merket meg:
1. Tidsånden.
Dette ordet peker på at ånden, tenkemåten, livsoppfattelsen er under forandring, den har sine tidsepoker. Problemtider er tegn på at tidsånden har en lav bevissthetsgrad.
Måtte endog Lahnsteins henvisning til "tidsånden" gi oss et håp om at også politikere i galskapens tid så småningom begynner å rette søkelyset mot tidsåndens innhold, og ikke lenger drive bare med symptomhelbredelse når det går galt. Husk at syke symptomer er fruktene av den kollektive tidsåndens lave bevissthetsnivå, som i vår tid gir seg uttrykk i det feildisponerte pengesystemet og statstilbedelsen. Disse to faktorene beror på matematisk og psykologisk vranglære.
2.Dansen rundt gullkalven.
En kan mene hva man vil om Moses og Bibelens beretninger, men lignelsen om kalven av gull i 2. Mosebok kap. 32 er en unik beretning som nerveslitte pengedyrkere burde fordype seg i. Men dette er ikke så mye en lære for den enkeltes adferd, men grunnleggende for kollektivets orden.
Legg merke til at det økonomiske vesenet i beretningen er en kalv. En kalv er et avkom fra en generasjon foran. Dette symboliserer at pengeformuer i forskjellige former føder rentebarn, gullkalver, som folket tror de kan leve av, danse omkring.
Denne pengedyrkelsen er i vår tid langt mere attraktiv enn dyrkingen av det levende, den dynamiske virkelighet. Vi hører nesten daglig at i Norge går det nå så det suser, og da mener de at det går oppover, mens det i virkeligheten går nedover mot stupet, både psykisk og fysisk.
3. En ny virkelighetsforståelse.
Skal vi våge oss til å tro at Edelmann begynner å øyne uvirkelighetens krefter som herjer i menneskenes systemer? Begynner hun å ane at den såkalte "virkelighet" som vi må innrette oss etter i mange tilfeller er uvirkelighet, og at hun derfor etterlyser en ny virkelighetsforståelse?
Blant alle de uvirkeligheter som er befestet i vårt kollektive system, er det spesielt to falske begreper som er grunnfestet i de flestes tro. Disse er:
1. "Det falske pengesystem", og 2. "Staten som veileder og forsørger".
1. Grunnlaget for vårt pengesystem er lite befestet i livets virkelige økonomiske dynamikk. Snarere tvert imot, vårt nuværende pengesystem hater virkelighetens overflodsmuligheter. Er det ønskelig å sette igang et nødvendig prosjekt av en eller annen art, så ser vi ofte at det strander på grunn av pengemangel, selv om det er overflod av materialer, arbeidskraft og livsriktig kunnskap.
2. Statsvoksteren har sitt utspring i den falske pengedyrkelse, og troen på at mennesket primært er ondt. Menneskene blir tøylesløse i dette miljøet. De organiserer seg i interessemotsetninger, og de fleste krever mest mulig forsørgelse og veiledning av staten. Denne sosiale ubevisste selvtekt gjør at også de som er klare over selvbedraget blir nødt til å følge med på dansen, da den er av kollektiv art.
Kravene til uvirkelighetens faktorer er menneskenes krav til seg selv, men med den ubehagelighet at menneskene må yde langt mere til sine symboler enn de får tilbake i fra dem. Den matematiske klovndans er mulig kun så lenge vi tror at penger kan formere seg til gagn for det levende, og så lenge vil vi ha en kontinuerlig inflasjon, og, eller, konkurser og sammenbrudd. Rovdrift eller salg av nasjonens naturverdier kan for en tid lindre eller utsette sammenbruddet, men en utsettelse vil bare forsterke det når det kommer. Sammenbruddene er både av psykisk, fysisk og økologisk art. Vi er midt oppe i denne tilstanden nå. Sentraliseringens uhyre bak vokser som en logisk følge av symboldyrkelsene.
Det vemodige med denne utviklingen mot penge- og statsdiktatur, er at drivkreftene som fører mot ulykke, i virkeligheten er menneskenes lengsel etter samhørighet med hverandre. Den gode vilje er ikke nok, menneskene må kjenne det stoffet som de arbeider med, menneskenaturen og det sanne livgivende.
Først når de falske symboler har mistet den innbilte kraft som menneskefantasien har gitt dem, først da er det grobunn for den fullkomne nestekjærligheten som bindevev for et levende samfunn i pakt med livets lover.
av Aase Brenne
Det endimensjonale husker vi ikke lenger, for det er på det laveste trinn, uten bevissthet liksom planter og dyr. Det er vanskelig for oss å sette oss inn i. Det todimensjonale menneske med skriftspråk, kjenner vi for eks. fra det gamle testamentet. Mennesket har ingen kunnskap om seg selv, men er overlatt til sin egen fantasi, som de heller ikke kjenner. Vi ser Moses med sine 10 bud, som skal lære menneskene å leve med hverandre, ikke mot hverandre. Vi ser alle advarsler om fantasien, f.eks. at de ikke må tilbe bilder av noe slag, verken under eller over jorden eller på jorden. Vi hører også hans advarsler mot guden mammon, som presten Aron hadde satt opp for dem i et tidsrom da profeten var borte. Han støpte dem en gullkalv som skrevet står. Den skulle folket tilbe. Moses kom tilbake og ante uråd da han hørte sang fra leiren. Aron sa da folket lå i det onde, men Moses mente at Aron hadde forført folkefantasien. Dette var på overgangen fra nomadesamfunnet til det fastboende samfunn, bankvesenet med sitt rentesystem var i emning. Vi lever nå, flere tusen år etter med et banksystem, som også krever renter, uten at folk flest reagerer. Man ser altså ikke mer enn det jødiske folk gjorde for flere tusen år siden. "Det er da bare fornuftig at noen får renter for penger de låner bort", og der stopper tankegangen.
Befolkningen er ført bak lyset, de ser ikke de veldige konsekvenser som på lang sikt utvikler seg av rentesystemet. Moses sa at folkefantasien var forført, og han utviklet selv et system, jubelårssystemet , som skulle hindre de verste følger, og noe slikt system har vi ikke i Norge, og det vil da heller ikke våre finanseksperter gå med på. Det systemet innebærer en konstant nedbetaling av all gjeld, en dekapitaliserings- og desentraliseringsprosess, som ville ha tjent absolutt alle, men som sagt, dette vil man ikke ha noe av her i landet. Befolkningen er så fiksert i pengene, at man vil ha det til at vi lever av penger. Vel, det fører for langt å komme inn på denne debatten. B.D.Brochmann har gjennomanalysert hele dette berømte systemet vårt, som nå går over alle støvelskafter. Men det avhenger også av vårt samfunnssyn, som også bærer preg av sitt primitive opphav. Det vi kan si er at menneskene er forført også på det planet, både de som styrer og de som blir styrt. Hvorfor? Fordi menneskene ikke kjenner seg selv, og heller ikke det samfunn vi har skapt. Vi blir konstant og vedvarende forført. Hele verden er samlet i troen på pengene. De er blitt Gud selv. Bare se hvordan man spiller på børsen, hvordan de som i dag sitter med makten, bukten og begge ender, lurer befolkningen trill rundt, inntil vi flyr i tottene på hverandre, kanskje ikke så mye her i landet ennå, men vi kan vente oss litt av hvert. Et samfunn kan aldri utvikle seg eller skape fred, så lenge befolkningen ikke våkner opp av sitt fantasibedrag. Det er jo ikke pengene som skaper noe som helst, det er befolkningen selv som skaper. At pengene spiller rollen som bindeleddet mellom de forskjellige spesialiserte grupper i befolkningen, som byttemiddel, er sikkert, men det er den forførte fantasien som engasjerer det store flertallet og skaper alle problemer og "kriser".
Vi er helt innstilt på - at kriser er naturlige i det økonomiske. Og hvorfor det?Jo, for i det to-dimensjonale samfunnssyn, er det unaturlig å tenke seg at krisene skyldes fantasien, og at det altså er noe i veien med denne. Den har ikke forstått samfunnslivets virkelighet, men prøver å lure seg utenom. Det lønner seg ikke for noen av oss. Men hva hjelper det å snakke om en virkelighet som tilsynelatende, ihvertfall, ikke er synlig for noe flertall, verken blant de styrende eller styrte?Det tredimensjonale menneskesyn kom inn i historien via Kristus. Han viser til at alle kriser har sin opprinnelse i det faktum at vi ikke er oppmerksomme på "fienden" i alt menneskeliv, nemlig på det indre plan, som lokker oss mennesker til å tro på - og avgi vår stemme til det uvirkelige, til fantasiproduktene vi har nedarvet fra forfedrene, og som blomstrer for fullt i dagens verden. Far, forlat dem, de vet ikke hva de gjør."
Nei, de vet ikke hva de gjør, alle disse som er talerør for en ukontrollert fantasiverden, ukontrollert i den forstand at man aldri kommer til bunns i hva samfunnskrisene egentlig dreier seg om, nemlig vår fantasiverden. Den kan ikke bestå, hvor meget vi enn ønsker det, vil det. Men når verden ikke får greie på at her fins en annen verden, et annet samfunn, bakom alle våre fantasier om kronemakt, statsmakt, organisasjonsmakt, våpenmakt, så kommer vi aldri inn i det firedimensjonale syn, som dreier seg om oss selv og vårt samfunn. Vi må forsone oss med at hele vår samtid er å føres tilbake til oss selv, hva vi tror på - og ikke tror på. Kristus sa det slik: Frykt ikke for å dø, men frykt for den ånd som skaper helvete på jorden. Og hvilken ånd er så det? Den ånd som hele vår verden er beseiret av. Man er fast i troen på "maktene" som enten er med oss eller mot oss, statsmakt, pengemakt, organisasjonsmakt, våpenmakt. Var det verre i overtroens dager, med asagudene, troen på fossekallen eller nøkken, osv. osv. Jeg tror ikke det. Vi skjønner at all overtroen var fantasier om de krefter vi ikke kjente, nemlig naturkreftene, elektrisiteten, og nå er hele verden fanget inn i en overtro som direkte har å gjøre med fantasier om samfunnskreftene inne i oss selv. I all overtro ligger kreftene utenfor oss selv, som vi nå opplever i vårt samfunn, i hele verden. Alle løsninger ligger utenfor oss selv, tilsynelatende. En skulle ikke tro at et samfunn som vårt "opplyste" kunne fall ei en slik felle, men det har det altså gjort. Det snakkes om demokratiet, hvor viktig det er at alle deltar i dette, men hvilken svindel med oss menneskemasser, for hvor skal vi delta? Jo, i alle de fora som handler om vår overtro, nemlig i organsasjoner, av alle slag. Hvordan gikk det med Sverige, som tidligere var et ideal for all verden. Kan medlemskap i alle overtroens organer hjelpe folket? Selvsagt ikke. Men fortsatt har man en hjelpeløs tro og tillit til den politiske ledelse, som går foran i nedbrytningen av arbeidslivet og i alle de "kriser" som følger av overtroen. Og det samme gjør man innen EUog i all verdens organisasjoner. Man kan nemlig ikke, på noe sett og vis, overse "Gud i menneskene" og tro at den trafikken vil lønne seg. Tvertimot, det blir krig av ein slik holdning, først handelskrig, siden våpenkrig.Det er og blir resultatet av ikke å få åpnet for det firedimensjonale menneske og samfunnssyn, hvor vår økonomiske, sosiale og kulturelle sans eller drift er blitt så opplyst at krisene bare er til å le av. Kan vi tenke oss til en slik situasjon? Da er vi modne for en ny orientering. For det befriende firedimensjonale menneske- og samfunnssyn, som ennå ingen skole i verden underviser i.
Les "Det store skille - et oppgjør mellom det gamle og det nye" av B.D. Brochmann, eller "Bibelen og naturvitenskapen", av samme forfatter. Den førstnevnte bok gir deg innsikt i det firdimensjonale økonomisyn, som skiller oss mennesker totalt fra dyreriket og planteriket. Vi skal over til Gudsriket, dvs. til det fullt bevisste samfunnssyn og menneskesyn, som vi nå bare drømmer om i våre villeste fantasier. I våre politiske, religiøse og økonomiske drømmer. Vi kan til og med ane noe bakenforliggende i vår statsministers håp om å skape "det norske hus". Men selv tror jeg ikke at statsministeren fatter det "bakenforliggende". Han såvel som alle vi andre, presses av dagens situasjon, til å finne noe vi aldri før har funnet, det firedimensjonale syn. Den andre boken jeg nevnte, har også noe av det samme syn.
av Astrid Strømme
Vi lever i et informasjonssamfunn. Kunnskapen "eksploderer" rundt oss. Det teknologisk-urbane bymiljøet er uttrykk for et materialisert kunnskapssyn. Kunnskapssynet, som informasjonssamfunn bygger på, har en bestemt logisk struktur, som på en suksessiv og "logisk-linær" form behandler data. Den logisk-linære tenkemåten splintrer alle helheter og skaper dermed ubalanse i økosystemene.
Pr. dags dato øker fortsatt CO2-utslippene og de klimabetingede naturkatastrofer, og det ligger i sakens natur at det er en sammenheng mellom den økologiske krisen og vårt kunnskapssyn.
Bare du vet tilstrekkelig, klarer de deg, heter det i informasjonssamfunnet. Men dette er usant i følge M. Bergstrøm (M. Bergstrøm, 1991).
Det er stor akseptanse for at evolusjonen i naturen følger den lovmessighet, som ble påvist av Darwin. Men det er, derimot, få personer som har erkjent, at det i vårt tankeliv råder en tilsvarende dynamikk. For å leve må jeg kunne kjempe, bestå og velge min vei. Men dette er ikke alminnelig akseptert i vårt kunnskapssamfunn, hvor lystre- og tro-idealene fortsatt dominerer våre sinn.
Dersom vi aksepterer at for "å leve må jeg kunne kjempe, bestå og velge min vei, må vi også erkjenne nødvendigheten av å spørre etter "for hvilken hensikt" og "mening" skjer dette, eller gjør vi dette. Men å gå fram slik er det få personer unt å gjøre. Åhandle i 1. person og foreta vurderinger ut i fra personlige kriterier har ringe vilkår. Det rådende kunnskapssyn gjør at vi alle stort sett tenker og handler ut i fra en pålagt hensiktsmessighet.
Alle våre store organisasjoner, f.eks. har kriterier for hvilken atferd som forventes av sine medlemmer. Noen ganger kan det være et samsvar mellom det enkelte medlems tenkemåte, og organisasjonens overordnete målsetninger. Men det er slett ikke alltid tilfelle. Derfor er det et stort spørsmål, om det virkelig er organisasjonene som skal skape det bærekraftige samfunnet...
I vårt tankeliv råder det lovmessigheter. Naturens lov gjelder i tankens (åndens) verden. Matti Bergstrøm bekrefter ved hjelp av den empiriske vitenskapen at dette er sant (M. Bergstrøm, 1991).
Gregory Bateson, en alternativ vitenskapsmann, sier at for å forstå naturen, må vi kvitte oss med den "logisk-linære" tenkemåten, eller antilogos, som Bente Müller omtaler denne måten å tenke på.
"Logikk er et meget elegant verktøy", sier Bateson, "og vi har hatt en masse nytte av det gjennom to tusen år eller noe sånt, men det duger ikke til å forstå den levende naturen med. Den levende naturen er rett og slett ikke føyd sammen av logikk" (F. Capra, 1989).
Den første lovmessigheten i tankelivet vårt tar utg.pkt. i kraftprinsippet. Alle sportslige aktiviteter er et uttrykk for dette prinsippet. At det forholder seg slik, bekrefter seg selv i dagens samfunn.
Den andre lovmessigheten i vårt tankeliv tar utg.pkt. i kunnskaps-prinsippet. Kunnskapsprinsippet bekrefter også seg selv i samfunnet. Våre barn, f.eks. vasser i fakta-kunnskaper (K.V. Halvorsen, 1992).
Det er flere måter å definere kunnskapsbegrepet på.Christian W. Beck, f.eks., at kunnskap er fakta ferdigheter og innsikt, men også verdier, forståelse og overbevisning (Chr. W. Beck, 1990). Dette kunnskapsbegrepet er i dag splittet opp. De beste vilkår har fakta og ferdigheter, mens, derimot, vår evne til å søke forståelse, til å utvikle verdier, og finne ut hva som egentlig betyr noe for oss, individuelt og kollektivt, har liten aksept. Alt er revet i fra hverandre for å tjene kravet om penge-teknisk "effektivitet", ja, vårt pengesamfunn ha skapt en total monokultur, hvor det attpå til fra utviklingsøkologien, Urie Bronfenbrenner, er snakk om brudd i kontinuiteten i våre liv. (I. Bøe, 1985).
Lover og regler i seg selv er ikke nok til å kontrollere kunnskapseksplosjonen. Vi trenger å utvikle hjernes verdiressurser til dette formålet. Ut i fra M.Bergstrøms hjernemodell kontrollerer faktisk våre verdiressurser den konkrete og målbare viten, men det er i praksis ikke formelt anerkjent.I et samfunn hvor kunnskap i form av fakta og konkret viten vokser eksponensielt, er dette en farlig utvikling. Vurdert ut i fra et verdisyn har vi ikke bruk for kunnskapen, og den er som sådan destruktiv. I hendene på verdiinvalide hjerner utgjør de en potensiell fare som truer hele menneskehetens liv. (M. Bergstrøm, 1991).
Det er som sagt påvist at hjernens verdiressurser, som altså er uttrykk for det tredje prinsippet som vårt tankeliv arbeider etter kontrollerer kunnskapsressursene. Det er nødvendig å utvikle dette prinsippet for å få kontroll over økokrisen.
Vårt tankeliv kan forstås som en økologisk helhet, hvor vi bare prioriterer utviklingen av to av de tre lovmessigheter, som råder der.
Nå er det ikke meningen at hjernens verdiressurser skal utkonkurrere eller domineres av hverken "kraftartene" eller "kunnskapsartene", som M.Bergstrøm kaller dem, men intensjonene er å skape balanse mellom "kraftartene", "kunnskapsartene" og "verdiartene". Vi trenger ikke å forandre på noe i samfunnet, sier Bergstrøm, det som skal til, er utviklingen av våre verdiressurser. Morgendagens samfunn er et verdisamfunn, for overlevelse er verdi.
M.Bergstrøm synest å være på bølgelengde med samfunnsforskeren Bertram D. Brochmann sitt verdisyn. Han sa at "verdi har alt som befordrer liv, som betinger liv, eller som danner bolig for liv". Men det er jo ikke livet dagens mennesker er opptatt av, men det materielle. Derfor kommer vi da også på kant med både naturen og oss selv.
Statsmakten bygger på kunnskapen og loven. Kirken forvalter nøklene til vårt indre liv, etikken og moralen. Mangt og mye taler for at stat og kirke bør skille lag. Dette har heldigvis kirken så vidt begynt å innse. Statsmakten bør trappe ned sin virksomhet, og nøye seg med rent administrative oppgaver på fellesskapets vegne. Vi er ikke tjent med å drive politikk med våre liv. Å få orden på den menneskelige tilværelse har å gjøre med helt andre forhold.
Kirken bør ta seg av utviklingen av verditenkningen på en fordomsfri og udogmatisk måte. Det naturligste av alt er dessuten å redusere arbeidstiden til et minimum, og gi alle mennesker en eksistenslønn. Idet øyeblikket vi er garantert til livets opphold, vil pengenevrosen opphøre momentant.
Vi lever i et samfunn som er materielt frigjort. Vi trenger rett og slett ikke å kjempe for å øke vår velstand. Derimot trenger vi å kjempe for å øke menneskeverdien.Dette kan best gjøres, når vi står "fritt" i forhold til det gamle livssynet, som nå er i ferd med å oppløses av seg selv. Ved å arbeide med hvordan dynamikken i vårt tankeliv fungerer, er det mulig å forstå hvordan utviklingen i samfunnslivet foregår.Steget er nå på en naturlig og fredelig måte ved hjelp av et nytt samfunnsregnskap, å nå nullvekstsamfunnet, foruten det å utvikle en økonomi som er i samsvar med naturens stoffskifte.
av Aase Brenne
Dette sa Kristus for 2000 år siden, og ennå er folket ikke seg bevisst hva han snakket om, langt mindre dets "myndigheter", og dets autoriteter på alle plan. Vi lever i en utadvendt verden, fra vi står opp til vi legger oss ned om kvelden - eller natten, og derav kommer det at vi nok ser hvor skattene går hen, men vi har ikke sans for de indre verdiene. Vel nok studerer man dem - på skoler og universiteter, men blir man innadvendt av studiene?? Så innadvendt at man ser at alle verdier har sitt utgangspunkt i menneskeverdien selv - at det er derfra alle verdier skriver seg? Også skattene? Det hører vi ingenting om. Skatter og avgifter og den slags, må vi jo ha for å holde samfunnet i gang, mener vi kanskje. Ja, hva skulle staten ellers leve av? Men hører vi ikke oss selv? Vi tror at staten og samfunnet er ett og det samme. Men er det egentlig slik det forholder seg? Består ikke den såkalte staten av mennesker som er opphøyet til å styre folket i den riktige retning, hva det nå måtte være. Kan vi ikke styre oss selv.
Nei, hvilket folk i verdens historie har klart den kunsten? Ingen, såvidt meg bekjent, da. Og hvorfor kan vi ikke styre oss selv, da?Fordi vi ikke kjenner oss selv - og aller minst de krefter som bor i oss. Derfor har Kristus rett: Der hvor skattene er, der er også vårt hjerte. Men la oss nå se på de ytre ting vi gir verdi til, og som har våre hjerter. Primært er det vel staten som har verdi, så stor at vi ikke ville ofre denne for EU. Nå skal vi ikke tro at vår egen stat vil behandle oss så mye bedre enn EU-staten behandler sine medlemmer, kanskje er den litt mer åpen, men hvor lenge vil det vare? Den samarbeider godt med bankvesenet, som jo også må tilskrives våre fedre og deres verdier, som også er våre.
Moses sa at menneskets økonomiske sans var skeiet ut og bort fra det virkelige livet, og dette har Brochmann påvist i alle sine bøker. Menneskene har altså en økonomisk sans eller drift, som har skeiet ut i bankvesenet, vi mistet altså sansen for oss selv, for menneskeverdien i oss, derfor tillegger vi bankrenten en verdi, og pengene kan yngle i bankene så mye de vil, for det tror vi at de kan, men egentlig så vet vi alle at det bare er det organiske liv som kan yngle, for eks. potetene i jorda. Men se på vår finansminister, han tror at pengene kan yngle både oppover og nedover. Han deler den årtusen gamle utskeielse - med befolkningen. Vi tror at den som låner bort sine penger, til banken for eks. Han må jo få sine renter for lånet, så klart. Slik starter det hele. Mottakeren av rentene skjønner ikke at han lurer seg selv - og at banken lurer ham, for i realiteten betaler han selv sine renter, gjennom økte priser, skatter og avgifter. Den som mottar lånet, det være seg stat, kommune eller driftseiere, legger ut sine omkostninger, renter altså, på folket, i form av økte priser, skatter osv. Visst er pengene greie å ha, når vi vil fordele alle de spesialiserte tjenester, spesialiserte produkter men dette at vi tillegger pengerenten verdi, er hull i hodet - for å si det på godt norsk. Vi skulle hatt realrenten i stedet, dvs. at for penger som ble lånt i banken, skulle vi hatt realgoder igjen, i form av nedsatte priser, skatter, avgifter. Rentemottageren ville i dette tilfelle, blitt rikere på realverdier. Og det er også det vi alle forventer oss. Men når den økonomiske sans eller drift i oss er skeiet ut, så kan vi aldri oppnå de realverdier vi ønsker oss. Vi er presis som barnet i forhold til pengeverdier. Vi kan leve et helt liv som barn, være fornøyde med de fiktive renters og renters rente, med økte priser, skatter, avgifter, i stedet for at vi kunne ha levd som voksne mennesker, tenkt som voksne mennesker, fått alle våre forventninger oppfylt. Nå får vi det motsatte av oppfyllelse. Men dette får vi skrive på kontoen for uvitenhet. Og den kontoen er stor og tung. Hele verden bærer på denne uvitenhetskontoen, uten selv å vite om denne kontoen.
Kontoen bare vokser og vokser, desto mer "utviklet" verden blir. Staten tjener store penger på vår uvitenhet. Det samme gjør de store spillere på børsen. Det er jo et "must" for alle bedriftseiere, å bli notert på børsen, hvor man kan tjene uhyrlige summer på pengehandelen. Men hva i herrens navn har dette med økonomi å bestille? Det må være dette man kaller fiktivøkonomi, og i den økonomien har vi mange spesialister. Pengene - som opprinnelig skulle være et byttemiddel for varer og tjenester, er i seg selv blitt en handelsvare, som vi alle streber etter å få mest mulig av, i stedet for å konsentrere oss om det viktigste av all økonomi, nemlig å gjøre varer og tjenester tilgjengelig for alle. Menneskene har virkelig skeia utrolig ut - ved å tillegge pengene hovedrollen innenfor økonomien. Det er derfor alle holder pusten sammen med finansministeren, når utenlandske pengespillere spekulerer i vår krone, som blir angrepet, som det heter på fint norsk. Skulle man hørt på maken? Finansministeren tror at bankene vil klare brasene, ved å nedsette norske renter, fiktivrenter, slik at Norge ikke blir så utsatt for de "spillegale". men så gal blir verden når befolkningen tror på pengenes betydning, på deres opphøyethet over alle samfunnsnyttige virksomheter. En nasjon som har kontroll over sin egen økonomiske sans, ville bare ha ledd av all spekulasjon, om det altså ikke var så at hele befolkningen er innfanget i spekulasjonsøkonomien, er blindt troende på dens betydning, er blinde fanger under "pengemakten".
Hvis noen lurer alle pengene fra oss, hva så?Staten er jo godt inne på den veien, men det kan vi tåle, for vi tror at statens makt i det store pengespillet, som vår sosialøkonomi har utviklet seg til. Stoltenberg skal nok greie spillet, han er jo utdannet for dette. Menneskene tror på ham. De har aldri lært seg hva virkelig realøkonomi er for noe, og dette er synd og skam. Vi forveksler døde penger med det organiske liv, som har liv i seg selv og virkelig kan yngle, mens pengene bare kan yngle fordi vi i vår fantasi tror det. Men dette er den største løgn som denne fantasien vår hittil har skapt. Hele samfunnet vårt hviler på en løgn som denne, og derfor vil samfunnet falle sammen, enten finansministeren vil det eller ikke. Det er derfor at han - og resten av regjeringen, tror på EU, den store staten, som kan styre hele det fiktivøkonomiske spillet - ovenfra og ned.Vi kjenner lusa på gangen. Faller troen på pengeverdien, så faller hele vårt oppskrytte statsstyre, men den økonomiske sansen i befolkningen, den kan aldri falle i verdi, den er dynamisk til stede i oss, når den bare blir orientert på riktig måte. Foreløbig er vi så utadorientert, at hva som helst kan skje, men det har sin ende. Før eller siden må befolkningen bli klar over seg selv og det fantasispillet vår tro er lokket inn på, og da først kan vi få forandringer til beste for oss alle, aldri før.
Det verste er at man aldri hører en lyd om at noe er feil i vår økonomiske tenkemåte. Over alt hører man det samme: "Kapitalismen er den eneste riktige tenkemåte". Aldri et ord om den sjansen og den risiko som følger med å være menneske med fantasi, og er det noe som er knyttet til kapitalismen, så er det nettopp vår fantasi. Vi har simpelthen bundet oss selv til et fantasisystem, liksom folk i riktig gamle dage, bandt seg selv til troen på den flate jorden. Vi er selv organiske vesener, hele vårt samfunn er et psykodynamisk organisk system. Hvordan hele den vitenskapelige verden kan tro på at et organisk system kan likestilles med et anorgansik fantasisystem, som kan styres ovenfra, er meg en gåte. Alle de negative reaksjoner som kommer fra folk flest, og alle de sykdomstegn som kommer frem i samfunnet, vitner mot det samfunnssystemet vi dyrker i dag. Det hjelper ikke hvor meget vi bruker fantasien vår, innenfor det gamle systemet. Det er det gamle system som må bort, om det norske folk skal få sin helse og sunnhet tilbake - og sitt hjerte. Husk på at når et folk først har gitt sin egen makt og kraft fra seg - til pengemakten, så oppstår alle de problemer vi nå har - og hele verden har. Det er ingen ting i veien med menneskene når de bare orienteres riktig med hensyn til seg selv, sine iboende krefter, selvvirksomme krefter, og vårt felles samfunn. "Der hvor folkets skatter er, der er deres hjerte". Om vi nå antar at skattene blir ansett som de indre, ennå ukjente krefter i oss, så vil altså vårt hjerte følge med, og vi får en ny ånd inni oss, som yter med det gamle, utadvendte sinn. Vi finner oss selv og vår neste i skapende arbeid, på jorden, i skogen, i fiskeriene, i alt nyttig arbeide, for oss selv og vår neste, som arbeider i tjenesteytende yrker. Mer skal jeg ikke si om den nye ånd inni oss, bare at det er viktig for oss alle å finne denne ånd, denne opplysningens ånd, for å komme ut av alle våre fangenskap.
P.S. Hvor lenge kan et folk forføres til å tro på pengenes kraft til å yngle?Hvem vil være seg bekjent av en slik overtro?Vår finansminister? Han har nok aldri gjort seg kjent med denne "kraften", denne frigjørende kraften - til samfunnslivets ødeleggelse. Han mener det jo ikke slik, og ingen av oss andre troende, men det sier seg selv at med overtro kan ingen styre verken land eller rike.Når 800 millioner mennesker i verden sulter, så er det kun fordi menneskehetens økonomiske sans er forført, vi dyrker bilder i stedet for virkeligheten, og det fører oss alle inn i sult og alle former for nød. Men finner vi samfunnslivets virkelighet, dets virkelige regnskap, så kan hele verden komme ut av sin nød. Men det forutsetter at vi selv både tror og vet at: All makt bor i oss selv og vår virkelighetssans. Å krangle med en vitenskap, en samfunnsvitenskap, som ennå ikke har grepet forskjellen mellom organisk og anorganisk virkelighet, er direkte håpløst. Det er bortkastet. De har valgt å være bolig for overtroens ånd - hittil, til tross for sitt navn av vitenskap.
"Men skje din vilje, folkeviljen", sa Kristus før han døde på korset. Og hvem har folkeviljen i sine hender, om ikke alle våre billeddyrkende, symboldyrkende autoriteter?
"Men forlat dem, de vet ikke hva de gjør, de kjenner ikke fantasilivets sjanser og risiko". Det er nøden og sulten i verden et bevis for, samt ødeleggelsen av alt naturgrunnlag, for mennesket og menneskesamfunnet lever jo av penger, må vite. AV PENGEPROFITT. Altså av bilder og symboler. Ve oss for en ulykke som bygger seg opp - for vår kunstige verden. D.S.
av Ola Jonsmoen
Statsminister Thorbjørn Jagland har lansert sitt politiske prosjekt "Det norske hus" og skapt interesse og forventningar ved det. Han har utstyrt sin gamle ven, planleggaren, FN-diplomaten og konfliktløysaren Terje Rød-Larsen med arkitektteikningar og gjeve han jobben som byggeleiar. Det skal bli spennande å sjå korleis huset blir. Skal det bli luftig og dristig - nærast eit utstillingshus for moderne økonomisk arkitektur?Skal det bli eit monumentalt nytt sentralbankbygg, med prakt og rammesprengande kostnader?Eller skal det følgje etterkrigs byggeskikk, smålåte som eit påkosta Selvaag-konsept?Bygdenorske tømmerhus kjem vel neppe på tale?
Eigarglede
Det er særleg eitt fenomen eg er viss på at byggmeisteren straks må erkjenne, skal bygget bli solid og godt å bu i:Han treng folk med seg i tru på prosjektet. Det gjer han best ved å få folk flest kringom i sine eigne hus til å tru at dei er noe verd og at dei og skal få reell innverknad på korleis huset skal bli. Dermed får dei eigarglede og ansvarskjensle. Men først må det mye skikkeleg grunnarbeid til.
Den politiske maktforskyvinga som meir og meir gjer seg gjeldande, har ført til ei kjensle av avmakt hos medvitne norske samfunnsborgarar og mistru til politisk arbeid på alle nivå.
Sentralmakt
Staten har gradvis samla makt i sentrale politiske organ og departement, medan norske kommunar, og med dei norske kommunepolitikarar, misser sjølråderett og initiativ. Endringane i maktbalansen gjev seg til dømes slik utslag:Tunge, nasjonale reformar i omsorgs- og skolesektor har ført til ein utilbørleg pressa kommuneøkonomi. Overføringane til kommunane står ikkje i samsvar med dei oppgåvene staten krev skal setjast ut i livet. Det er klare mishøve mellom sosiale ytingar over trygdesystemet og utgiftene til sosial stønad. Skattøret er sett ned, utan at kommunane er rådspurte. Samfunnsgode, som jarnbane, veg, post og telekommunikasjonar er i mange kommunar vesentleg forringa som resultat av statleg sparepolitikk, medan kommunane ikkje har hausta gevinsten av innsparingane, men snarare fått auka utgifter for å kompensere noe av ulempene.
I lengda vil alt dette vere eit trugsmål mot sjølve grunnlaget for norsk folkestyre, og vil om ikkje endring skjer, føre til ein enda sterkare maktkonsentrasjon hos ein sentralt plassert politisk elite. Det harmonerer dårleg med eit tverrpolitisk ønskje om opplyste og politisk engasjerte samfunnsmenneske. Men teikna er alt tydelege. Oppslutninga om politisk arbeid er avtakande, oppslutninga ved val viser negativ tendens og utslag av politikarforakt er kjente fenomen.
Fåmannsvelde
Fåmannsvelde har liten tradisjon i norsk politikk. Det er feil å tru at Stortinget maktar å etablere og vedlikehalde den nære kontakt mellom folk og folkevalt som eit demokratisk styre føreset. Mellomledd trengs, og det finn ein først og fremst i kommunestyre og kommunale nemnder og utval og i noen mon i fylkesting og fylkeskommunale folkevalte organ.
Det er såleis av vital betydning at Thorbjørn Jagland som snakkar mye om maktfordeling, forstår alvoret i situasjonen. Han må legge politiske føringar for korleis norsk demokrati skal finne si praktiske form, skal byggeplanane for ansvarsstaten Norge, endatil med samråderett som nøkkelord, bli meir enn ord.
Statseliten
Byggverket har eit påtrengande behov for bevisste og initiativrike lokalpolitikarar. Det norske hus treng ikkje husmenn med lua i handa når statseliten fer framom, men politisk interesserte medmenneske som tek ansvar og vekkjer tillit i sitt kravdagsstrev på grunnplanet.
Tilbake til SAMFUNNSLIVs hovedside