Nr.2.1993 - 58.årgang

Mange slags tanker slår en, for eks. er hvert barn som fødes til verden – noe helt splitter nytt, enten årstallet er 1993, 1800 eller 2000. Det avgjørende vil alltid være den påvirkning barnet får – fra sitt eget samfunn. Samfunnet står jo bak og påvirker foreldre, barnehage, skole, utdanning, arbeidsliv. Det "nye samfunn" som venter våre barn, anno 1993, er et samfunn i oppløsning. Alle aviser med unntak av Samfunnsliv, tygger drøv på gamle forestillinger om samfunn, økonomi og styring osv. Men nå er det jo slik at virkeligheten ikke honorerer drøvtyggerne.

Kua på båsen og i den grønne eng, honoreres for sin drøvtygging, men et menneskesamfunn som tygger drøv på foreldete forestillinger er noe annet og mer skjebnesvangert, for menneskene gir jo sitt liv for sine forestillinger, enten disse er gale eller rette. Ta siste verdenskrig, for eks. – eller en hvilken som helst annen krig. Tror ikke alle de krigførende parter at de handler ut fra gode motiver? Først i ettertid er det mulig å se at der var noe i veien med selve troen.

Dyrene har ingen slike plager med tro, det er menneskene helt alene om her på kloden vår. Derfor er det så viktig at menneskene, på grunnlag av sine kollektive erfaringer, alltid undersøker sitt trosliv meget nøye. Nå er det jo slik at tro, det forbinder vi helst bare med religion, men realiteten er jo den at også politikk og økonomi er ledet av tro, og når alt går så ille som det gjør i dagens verden, med himmelhøye økonomiske problemer i en verden som har teknisk kapasitet til å overskylle hele kloden med alt hva menneskene måtte trenge, da må tiden være inne til å foreta en nøye undersøkelse av vår tro i relasjon til samfunnet. Men hvordan skal menneskene greie dette, når alle disse våre påvirkere i skole, massemedia og samfunnsvitenskap slett ikke ønsker å gå sin egen tro etter i sømmene? De stiller seg samlet under ledelse av ønsketenkningen i den politiske tankeverden, en ønsketenkning som er like så gammel som menneskeheten selv.

Innenfor denne ønsketenkning arbeider Gro for fullt fres. En Europa-regjering står først på programmet. Det neste er en verdensregjering, hvorfra man kan gi virkeligheten sine ordrer. Det hele er å betrakte som komikk i aller høyeste potens, men selv greier verken Gro eller andre likesinnede politikere å se seg selv i komikkens lys. De styres jo av ønsketenkning og spør derfor ikke om der muligens kunne være noe i veien med deres virkelighetsforståelse. Som om virkeligheten noen gang har innrettet seg etter våre ønsker? Bare spør naturvitenskapsmannen. Han/hun har ihvertfall beveget seg ut av ønsketenkningens verden, og derfor er denne delen av vitenskapen i stadig fremgang. Det er mer enn man kan si om en samfunnsvitenskap som sosialøkonomien. Hele verden kan drukne i sine økonomiske problemer – uten at man der undersøker sin tro eller forestillinger om samfunnsøkonomi. De er hjelpeløst fanget av de politiske dagdrømmere, liksom teologene og alle andre vitenskaper, som skulle være samfunnslivets tjenere – ikke de politisk dagdrømmendes tjenere. Men slik er det gått, og derfor har befolkningen ingen å henvende seg til – om de virkelig ønsket å undersøke sin tro i relasjon til samfunnsspørsmålet. At B.D. Brochmanns litteratur ligger gjemt i bibliotekenes kjellere – eller skal vi kanskje si – i menneskesamfunnets underbevissthet – sier jo sitt om det veldige behov for å fortsette i ønsketenkningens verden. Man kan ikke ta dukken eller lekebilen fra barnet. Det må selv kaste sine lekesaker fordi det er vokst fra dem. Det er livets lov. Og dersom vi fortsatt vil og må fortsette med den uhyggelige leken med samfunnssymbolene, så er det ingen makt i verden som kan frelse oss fra konsekvensene. Vårt samfunn er en realitet, som krever at vi blir voksne, dvs. at vi forstår samfunnssymbolene vi selv har skapt – (stat, kirke, penger), liksom barnet i voksen alder forstår sine symboler (dukker, lekebiler osv.) og skaffer seg virkelige barn og virkelige biler. Man lar ikke barn styre virkelige biler – og heller ikke er det mulig for dem å skaffe seg virkelige barn. Alt avhenger av barnets egen vekst og utvikling. Slik er det også med samfunnet. Vi må forbli på lekestadiet – på symbolstadiet inntil vi er så dødstrøtte av alle de forferdende konsekvenser – at vi spør etter ny forståelse, ny samfunnsorientering. Da har vi den, men aldri før. Vår nåværende samfunnsvitenskap befinner seg på larvestadiet, men først når befolkningen våkner opp og forlanger sannheten på bordet, så vil denne vitenskap måtte orientere seg på nytt og skaffe seg de vingene den nå mangler, og teknologien blir plassert i lekestuen sammen med alle de andre samfunnsleketøyene vi har vært så opptatt av. Men Kristus kan aldri avskaffes eller settes på lekerommet. Han gjennomskuet hele den indre modningsprosess som måtte til – før vi kunne realisere det virkelige samfunnsliv. Det er nok lenge ennå – før dagdrømmerne på universitetene, i politikk og økonomi innser hvor akterutseilte de i virkeligheten er, men "sov og drøm du gutten min", som Solveig sang til sin Peer Gynt, "jeg skal våke og vente på deg", slik er vi som er våknet opp først – nødt til å tenke. Å bli våken og bevisst på samfunsplanet tar lang tid, kanskje et par tusen år eller mer, men skitt au, det er fantastiske tider som venter på menneskene når de engang blir seg bevisste, i dag eller i morgen.

Vi lever innenfor en tre-dimensjonal tenkning i dag, men vi mennesker er på veien mot den firedimensjonale tenkning, hvor vårt eget bevissthetstrinn spiller hovedrollen. Det gjør det også i den tredje dimensjon, men uten at vi selv er oss dette bevisst.

All kringkasting verden over fylles av begivenheter og hendelser. Det meste er begivenheter forårsaket av menneskene selv. Og hendelsene settes under debatt. Spørsmålene skal kommenteres. Ethvert levende demokrati skal bygge på overveielser og debatt. Men er likevel demokratiet som styreform den best tenkelige? Kan ikke også demokratiet skeie ut og ende i forstenede organsasjons og partistyrer, byråkartier, pornokratier, oligarkier og annen forferdelse? Den tyske bøddelen, Hitler, var jo demokratisk valgt.

Imidlertid, ismenes tid synes å lakke mot slutten. De var som kreftceller i menneskekroppen. Kreftcellene har samme voksterkraften som de friske, men følger et annet prinsipp enn retning liv og utfoldelse. Menneskene har iboende kollektive behov og lengsler. Som barnet når det leker selskapsleker og danner venneflokker, på liknende vis utfolder det kollektive barn seg i organisert partilek. Ideelt for demokratiet at alle interesser kommer med i leken, men risikoen som følger med den organiserte leken blir ikke påaktet. De positive og byggende ideene som fremmes i partiene og som legges frem for folket i valg, vrenges så lett om til å bli maktideer, prestitsjeideer og gruppeideer til ødeleggelse for den samlende helhet. De byggende cellene forvandler seg til nedbrytende fremmedlegemer i organismen.

Det individuelle barnet ledes av iboende drift. På samme vis med det kollektive barnet. Forskjellen er bare at utskeielser i barnets lek har så langt mindre og farlige følger enn utskeielser i vårt kollektive liv.Ideer er som trær som vokser. De gode som de dårlige. Gale ideer kan lett erobre de unge, men de kan også lett erobre partiene og gruppene. Slikt kan skje fordi medlemmene ikke har vært på vakt. Kjepphestryttere, sjarlataner, voldtekt, kuppere, maktjegere osv. ser sin sjanse til å vinne makten i gruppen og dermed lede løpet langt andre steder hen enn programmet ville. Apostelen sa: Det gode som jeg ville uteble, men det onde som ingen ville kom i rikt mål.

Våre politiske partier skal jussom være demokratiets ryggrad. Fra partiene kommer regjeringene. Men hvor lett kan ikke folkeviljen bli trampet under fot fra dem man minst hadde ventet det. Opportunismen vokser lettere når mennesker organiseres enn ellers. Straks det vonde kommer inn, kommer også det partipolitiske lavmålet inn. Debattene arter seg som en krig om hvem som er best til å mistenkeliggjøre motparten.Hvor blir det så av fellesskapet og tjenesten for helheten.Tro nå bare ikke at der ikke også vokser opp skinnhellighet og raffinerte evner til å bortforklare og lyve, til å si en ting, men gjøre noe helt annet og deretter å bedyre sin uskyld. Alt dette vokser også frem i barnets lek. Men hvor mye farligere er det ikke når underfundighetene og selvbedragets stygge sider har inntatt lederplassen i gruppene, organisasjonene, de politiske partiene, ja, enn også i regjeringene. Evangeliet har et ord om at Djevelens tenkemåte sitter på Mose stol.

Skjer det ovennevnte så har ikke våre kollektive barn og da heller ikke vårt hele kollektive samfunn lært å mestre iboende drifter. Overfor dette melder Kristus:Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør, disse gruppene og partiene som mener seg å styre. Det er som små barn som sitter i tingstuene, i rådhusene og på partikontorene og roper til sine lekebrødre uten ennu å forstå at det er kommet kreft i rådende demokrati. Hvorledes få det gale fjernet?

Det første som da må skje er at folkene får lære å se forskjellen på et levende tre som vokser av seg selv ut fra den allmektige iboende ide og på et parti eller en organisasjon som er bygget opp på ytre makter som klassemakt, pengemakt, statsmakt og religionsmakt. Dette for bare å nevne noen av de fremmede maktene. Men dette kan ikke menneskene lære før de erkjenner at vårt kollektive liv også, slik som det enkelte barnet, vokser frem gjennom lek og oppdukkende fantasi i barneværelset. Intet menneske er fullt ferdig skapt. Like lite vårt kollektive liv. Og kanskje den viktigste leken i vårt kollektive barneværelse foruten den politiske er den religiøse leken.

Gud er en person, sier det religiøse barnet. Ja, hva skal Gud ellers være så lenge prestens røst er barnets røst. Men straks det religiøse barnet har lagt bort prestekjolen og er blitt seg sin barnslige teologi bevisst vil han si: Gud er den iboende skapende kraften i alt også i våre samfunn. Han er usynlig tilstede i vårt menneskelige indre og hvisker i ditt øre alt du vil ha svar på straks du ærlig søker ham i lønnkammeret. Han roper på det i dag sterkere enn noengang at du menneske må vokse ut av det kollektive lekestadiet og bli deg bevisst den fellesorden og det komsos jeg vederlagsfritt har gitt deg.

"Intet menneskelaget system, har krav på absolutt gyldighet," sa Christian Michelsen. Han gav Dybwad Brochmann medhold. Han ante noe om at alle våre organiserte partier, vedlikeholdt av våre politiske og religiøse autoriteter, bare var foreløbig som en lek.Hvorledes kunne forlate, vokse ut av, den leken som ofte tar krigerske og voldelige former? Først måtte romaforbrytelsen nå fra pol til pol osv. sa HenrikIbsen. Når galskapen sitter på Mose stol, sier evangeliet. Først når krig og blodbad organiseres i FNs navn, kan vi si.Først da demres der en ny tanke i slekten at den ligger under for forførelser, for politiske og religiøse sjarlataner som har beholdt sin makt ved å lyve på mennesket og menneskenaturen. Da er det mennesket tilsist sier i sitt indre.Himmelen og jordens makter, tilgi meg. Mine kollektive drifter kjente jeg ikke. Jeg var som barnet også i mine kollektive bestrebelser som trengte mer bevissthet og nytt lys før det gode som jeg ville kunne oppfylles.

Takk for brev.Nå fikk jeg kall til å komme til Vestoppland folkehøgskole og gjenta foredraget Media er opium for folket. For penger denne gangen.

Tror ikke jeg skal skrive det hele ut i tekst. Nå finnes det på video. Skjeseth tok det jo opp.

Men jeg har tenkt å ta opp trådene enkeltvis. Enkelte underpunkter kan jo være nok til hele artikler.

Enkelte punkter – spesielt interessante fordi andre ikke tar dem opp – er:

Fjernskjermens betydning gjør det berettiget å hevde at vi har fått Orwells 1984-samfunn, først og fremst i kapitalistland. En liten erindring fra Orwell – vi overvåkes objektivt sett ikke fra fjernskjermen, men subjektivt gjør vi det. Fjernskjermen har dermed en veldig realitet ved seg, en veldig makt ved sin blotte eksistens.

TV/fjernskjerm-sex. Kommer i stedet for reell sex for mange millioner. Og incest har nå i noen år – faktisk siden 1984 utgjort en betydelig del av TV-sexen. Homosex har vært en annen viktig del av TV-sexen.

Hvordan macismen har seiret. Hvordan TV-en har hatt betydning ved at folk ikke søker egentlig informasjon, men følger saueflokken.

Media i stedet for religion. Kirken har ikke vært i nærheten av slik makt som media har i dag, en makt som massene gir media, ved ren passivitet og ved at solidaritet og organisering på grunnplanet mangler.

Det viktigste er kanskje at media skaper avmakt, handlingslammelse. Noe av det vesentlige hos den narkomane er kanskje at stoffet føles både godt og vondt, noe som er egnet til å opprettholde stoffbruken. Siden Lenins tid har vi fått mange stoffer som er narkotiske, herunder noen som klart har positiv virkning som legemidler. Narkostoffene har sin verdi, og media må vi likeså ha.

For å bøte på den omfattende avmaktsfølelse må fellesskapet gjenopprettes (fargerikheten er ikke avgjørende). Organisasjoner med almen deltakelse må til. Samvirke mellom maktsentrene og den enkelte borger må skje via et nett av lokale nettverk. Den personlige samtale og diskusjonsmøtet må rehabiliteres.

Sensasjonsavisene må boykottes. I alle organisasjoner må det være noen som leser bøker, og noen må skrive i aviser. Foreningene burde heller ha sitt videoapparat, hvor man kunne se om igjen de gode samfunnsprogrammene fra TV.

Media blir det helt sentrale tema om dagens MASSESJEL.

Jeg lagde et lite møte i mitt hjem med Fritz Olsen og Henning Fredriksen. Disse møtte min nabo Bjørnar Knapstad – antroposof – gullsmed av yrke forresten.

Med Knapstad har jeg drøftet Brochmann en del, og han har lånt skrifter og bånd av meg.

Nå luftet vi den mulighet at Knapstad kunne stille på neste stevne med et foredrag om tema antroposofi versus nyorientering. Han sier et betinget ja til dette.

Før krigen var det også framme dette tema.Brochmann hadde noen utbrudd mot Steiner. Det kan vel forklares ut fra "Frende er frende verst".

Av Birger Eilert Grenne

I julen ser vi at Den norske kirke står fram for folk flest som en kirke både i navnet og gavnet. Folkekirken kommer klart til uttrykk når folket på julaften benker seg til høytid, men dessverre kan vi få inntrykk av at det er for seremoniens egen skyld at folket strømmer til. Julen baker i hop så mangt: Vi har merkantilismen som har påtvunget oss via reklamemakerne et "kjøpehysteri", og sosialismen som har gitt folk flest mange penger med såkalt synkende kjøpekraft, vi har parlamentarismen som har tilbakelagt høstens innspurt med bl.a. nye lovreguleringer på godt og vondt, vi har tilbakelagt noe av mammonveldets skuespill på Børsen og vi glemmer for en stakket stund at kirken kanskje har blitt et Babels tårn som holder det gående med godt prat i seremonienes tegn, og mange villfarne sjeler på samfunnstreet har fått sin straff osv. Det må sannelig være vanskelig å være prest i en kirke som forkynner den radikale Jesus, som talte fariseere og skriftlærde midt i mot og samtidig holder fast på den billedlige keiser og minner om synderinnen som autoritetene i glasshus ikke fant å ville stene. For hvem var uten synd? – Det må være ekstra vanskelig å motta sin lønn over konto bevilget av sin oppdragsgiver som på mange måter blir ens motpart.

Gi keiseren hva keiserens er og Gud hva Guds er, står det skrevet i Bibelen. Skal vi komme dette råd i møte må Kirken stilles fritt, det er tid for Åndens fornyelse. Alle såkalte frie menigheter bør nå finne veien til "den gamle ærverdige kirke" som har stått der i manns minne som et verdens symbol på menneskenes iboende lengsel mot fred, glede og overflod. Overflod? Ja, vi har overflod!

Ethvert menneske er vanligvis i stand personlig til å produsere det mangedobbelte av sitt eget personlige forbruk. Det dreier seg her om et organisatorisk anliggende i så måte og det gjelder å slutte og tro på innbilte verdier, så som at penger i seg selv er et produkt vi kan leve av. Og kirkens tjenere bør bli tilgodesett med menighetens bidrag til deres materielle omsorg. Tiden er også inne for mange etablerte organisasjoners fall. Mange har i så måte overlevd seg selv, folket glimrer med sitt fravær på møtene, et lite styre holder det hele i gang. Det er slik snart en organisasjon for ethvert anliggende. I stedet for å være problemløsere er mange også blitt problemmakere. Man har sine spesielle særinteresser å ivareta heter det.

Det dreier seg ikke lenger om egne særinteresser, det er ikke tid lenger for alles kamp mot alle. Det dreier seg om felles innsats i en felles verden som snart kan gå "av hengslene" om vi ikke innser at det haster på alle tenkelige måter. Vi har kun et samlende redskap rundt oss som kan frem- skynde en forløsning og det er en frittstående kirke hvor menneskene samles med kun det ene for øye, nemlig å tjene hverandre og når så skjer da blir "mitt vel alles vel". Om så skjer så spørs det om også tiden er kommet da mange institusjoner står for fall og det selvvirksomme samfunn kan overta uten våre tallrike kontrollører. (Vi har snart skaffet oss et dusin pr mann.)

Og når kontoposteringene kommer på rett plass, dvs inntektene og utgiftene posteres korrekt, ja da vil det vise seg at vi får balanse også i regnskapene og vi nærmer oss raskt Gudsriket på jord. Vi behøver kanskje ikke vente til hinsides graven eller kirkegården? Og kirkehusene er jo desentraliserte, de står der hvor folket er, enten det er mange eller få i kretsen. Vi har samlingsstedene i nært sagt hver en krok. Det gjelder å ta de i bruk, vi kan holde jul for den saks skyld året rundt. Og det er ikke sant det som en forhenværende leder av en tidligere folkebevegelse sa, at historien har vist at alene blant en stor går det som regel galt, det er mange eksempler på det motsatte. Hva med f.eks. det enorme Sovjet som ble til de mange "samarbeidende uavhengige småstater"? I alle fall var det nok et godt eksempel på folkeviljen.

Så leste jeg ovenstående for en av våre kjekke ungdommer. Hva sa han?Det høres bra ut det du skriver, men det lar seg ikke gjennomføre. Hvorfor? "Fordi vi er egoister", svarte han. Til det er et å svare, nemlig at derfor og nettopp derfor må oppvoksende slekt få presentert en ny og radikal mentalitetsforandring. Dermed kan "Deilig er jorden" bli en realitet jordkloden rundt. Hvorfor kan ikke lille Norge være modell for andre nasjoner?Hvorfor ikke vente med å flytte Oslo til Brüssel? Hvordan finnes det flere svar på, men det haster nå, og det haster fordi "Det banker på tidens port!"

I lang tid har det lykkes naive norske menn og kvinner å skremme alle bra folk med kommunismen fra Russland. Enhver som kjenner Norgeshistorien bør jo vite at Norges 850 000 selveiende bønder aldri lar sig redusere til proletarer a la russere.

Men dette skremsel med kommunisme skal tjene til å camouflere en annen og meget farligere fiende, statssocialisme, eller den borgerlige socialisme, som i lang tid har vært importert tollfritt under all slags fine og pene ord og merker. Man vifter med navn som "frisinnet folkeparti", "nasjonal samling", og lignende. – Den hele propaganda er rammende karakterisert av kong David:"Hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanker er strid. Hans ord er bløtere enn olje og der er de (i virkeligheten) dragne sverd." (Når vi må så langt tilbake som til kong David for å finne sannheten om Quisling-partiet, så kommer det bl..a. av at vårt kongehus er ansatt på de betingelser at det skal tie, – tie konsekvent – selv om folkets fiende kommer inn i landet.)

Den sanne fiende, som truer det frie norske folk, er allerede i landet. – Hvor er speiderne? – eller hvad er det man speider efter hvis man ikke kan opdage fienden?

Hvad er det man vil forsvare?Og mot hvilken fiende?

Kanskje det norske militærvesen allerede er på vei til å gå over til fienden?

Hr. Quisling er major – og vi ser ikke at han er blitt degradert fordi han har sviktet det norske folkestyre og gitt sig i kast med tvangsstaten og statssocialismen!Ta i vare!

Det var en lett sak å mobilisere det norske folk dersom fienden kom over havet, over land eller gjennem luften, slik som f.eks. general Hotfeldt trodde *) Da er fienden synlig og som regel mindre farlig. – Det farlige ved den fienden som truer et frit Norge er dette at det er våre egne landsmenn som er blitt besatt av fremmedes trældom og trællesinn.

Jeg citerer igjen kong David som ikke var betalt for å fortie og skjule sanheten:

"Også den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på", (nemlig min landsmann), "som åt mitt brød, har løftet sin hæl mot mig." (Salme 41,10)

"Ti ikke er det en fiende som håner mig, ellers vilde jeg bære det. Ikke er det min avindsmann, som ophøier sig over mig, ellers vilde jeg skjule mig for ham, men det er dig, du som var min likemann, min venn og min kjenning", (og min egen landsmann) – "vi som levde sammen i fortrolig omgang – –" (Salme 55).

Den fare som truer Norge og Norges folk er den organiserte borgerkrig som muliggjøres derved at godtroende menn og kvinner, på grunn av stor uvidenhet, lar sig henrykke til å mobilisere kamp mot norske arbeidere".

Fienden er godt maskert. Det er ikke lett for almindelige dødelige å opdage hvad det er for kvaliteter som skjuler sig bakenfor den enfoldige og "fromme" major Quislings "nasjonale samling". – Det ubeviste onde har alltid en smuk fasade. – Glattere og bløtere enn smør og olje, men med dragne sverd og politikøller bakenfor.

For penger kjøper fienden sig skritt for skritt fremover og innover i folkets tankeliv og følelsesliv. – Og hvad og hvem er ikke tilsalgs i våre dagers Norge – i de opdiktede "dårlige tider". Det er sandelig ikke bare skjøgen på gaten som selger sig. – Vi oplever at store dagblad og små lokalblad selger sig til den borgerlige statssocialisme. Snilde og pene folk som ingen tillegger noget ondt og som sist av alt ser ut til å være fandens håndlangere stiller sig i fiendens tjeneste.

De enfoldige sier at Quislings politikk er helt ufarlig. – Vi har jo det norske arbeiderparti, sier folk. Men intet er mere sviktende og usolid i kampen mot det Quisling’ske trællesinn enn arbeiderpartiet – Der er nok av fascistiske stoff innen det konservative arbeiderparti. Ingen har forberedt veien bedre for den borgerlige statskapitalisme og statssocialisme enn arbeiderpartiet.

Der vrimler av folk innen arbeiderpartiet som hopper over til fienden, når de forskjellige offentlige embeder skal besettes!

– Husk det!– Er noen i tvil så bare se på erfaringene fra Tyskland. For penger gjør alle fryktsomme undermålere hvad som helst. Regn med det virkelige, og ikke med det ønskelige.

Arbeiderne er ofte så godtroende at de tror at deres ledere er "bedre mennesker" enn andre partiledere. Vi tror at alle mennesker – også arbeiderledere er bedre enn de selv vet, men forholdene gjør at de gjør det onde som de ikke vil, og undlater å gjøre det gode som de vil. – Der er ingen kvalitetsforskjell på arbeiderpartiledere og andre partiledere.

Vil det gamle høire nu være å stole på? – Foreløbig erklærer de sig uening med Quisling. – Men det er vel bare midlertidig? – I sitt hjerte er høire også blitt statskapitalister.

Dette forøker den store fare. Bak ryggen på det norske folk går alle sammen den vei som fienden ønsker. Og kongen tier og folket tror at alle ting er i gode hender.

Venstre og bondepartiet foretar sig ingenting for å stanse Quisling. – Tvertom. Man bevilget penger til statspolitiet for å sikre fienden uhindret arbeidsro for statssocialismen. – Demonstrasjonen på Stiklestad skal ha kostet 50 000 kr – eller mere? – Venstreregjeringen betaler regningen og den folkefiendtlige og frihetsfiendtlige propaganda fortsetter.

Det er bare Samfundspartiet som ser fienden og som kjenner hans ansikt og hans kampmetoder. De andre våkner ikke før ulvene er over dem.

Hvad gjør så vi? – Hvad kan vi gjøre?Vi skal ikke stirre på det som er blitt gjort i samlende og splittende henseende. Men vi skal se frem:Hvad kan vi gjøre? Hver enkelt av oss?

Staten og Norges Bank har bedratt vårt nøisomme og sparsomme og tålmodige folk. Men ennu skal der lyves på folket. – Det sørges alltid for at det er folket som spiller fallitt. – Folket skal ha ansvaret og folket skal betale den endeløse svindel.

På denne løgn består ennu det forfalskede folkestyre i Norge. Men sannheten er at blindheten og dumheten og uvidenheten har sittet ved roret siden 1905 og ført vårt folk i ulykke. – Var det da ikke bedre å trekke disse rormenn til ansvar istedetfor å velte skylden over på det arbeidssomme og langmodige folk?

Fienden er i landet. Han kjøper sig frem for folkets egne penger og under beskyttelse av statspolitiet. – Uvitenheten er så stor at han kan lyve sig frem til herredømme over oss.

Skal vi finne oss i dette?

Forestill deg, kjære leser, at renter ikke lenger eksisterte. Ville ikke det ha en voldsom virkning på alle de problemer vi har? Er dette et reelt spørsmål eller en illusjon? Penger, renter og renter. og penge-problematikken er et svært innviklet tema som vanligvis behandles av spesialister som bruker et eget språk med sammensatte og avanserte tankekonsepter.

Siden arbeidet mitt tar utgangspunkt i en ny måte å se på penger og renter, ønsker jeg å forklare det så lett forståelig som mulig. Jeg vil skissere problematikken med en såkalt "robinsonade" som jeg har hentet i litt forandret form fra nasjonaløkonomen Silvio Gesell (1).

Robinson Crusoe er romanfiguren som reddet seg i land og overlevde på en øde øy da skipet hans sank. Hvis vi tenker oss "vår" Robinson som en karikatur av en kapitalist, hadde han etter noen år på øya bygget seg opp en betydelig kapital i form av lagre med mat og klær da han plutselig en dag fikk besøk av en fremmed.

"Hei", sa den fremmede mannen, "kanoen min ble slått i stykker mot skjærene, og jeg klarte å redde meg i land her på øya. Kan du hjelpe meg med mat og klær til jeg har dyrket jorden og høstet noe?"

Robinson svarte at det ville ha vært fint om han kunne leie ut kapitalen sin til den fremmede mannen mot renter, slik at han i framtiden kunne leve lettere og ikke lenger måtte arbeide så hardt, men heller nyte renteinntektene.

"Dessverre", sa mannen, "men renter betaler jeg ikke. Da fortrekker jeg heller å leve av jakt og fiske. Min tro forbyr meg både å kreve og betale renter". Følgende samtale utspant seg: Robi.: Du har vel en praktfull religion! Hvorfor skulle jeg låne deg av mine reserver hvis du ikke betaler renter?

Frem.: Av egennytte, Robinson, fordi du selv vil ha store fordeler av det. For det første trenger jeg klær.

Robi.: Jeg har laget masse klær.

Frem.: Men Robinson, hjortelær må luftes regelmessig og smøres inn med fett, ellers blir klærne harde og revner. Hvis du låner dem bort, skal jeg forplikte meg til å lage nye til deg så snart du trenger dem. Du skal få tilbake like mange klær som du har lånt til meg, og de vil være nye og myke.

Robi.: Ja, fremmede, jeg vil gi deg klær.

Frem.: Nå kan du vise meg kornet ditt. Jeg trenger det både til frø og mat.

Robi.: Jeg har gravd det ned der borte.

Frem.: Har du gravd ned kornet?Har du ikke hørt om sopp, mugg og insekter?

Robi.: Det er så vanskelig å eie kapital! Hvis jeg bare kunne verne meg mot naturens angrep!

Frem.: Jeg skal si deg hvordan vi gjør det der jeg kommer fra. Vi bygger tørre og luftige hus til kornet. Hver tredje uke gjennomlufter vi kornet ved å skuffe det til et annet sted. Vi holder katter som fanger musene. Deretter sikrer vi det mot brann, og derfor er de årlige tap i gjennomsnitt ikke større enn 10 %.

Robi.: Men hva med arbeidet og kostnadene som dette fører med seg?

Frem.: Du liker ikke arbeid og vil ikke ha kostnader? Da skal jeg si deg hvordan du kan gjøre det. Lån meg kornet ditt. Jeg tilbakebetaler med nytt, friskt korn av det jeg høster senere – sekk for sekk og kilo for kilo. Så sparer du alt arbeidet.

Robi.: Svært gjerne.

Frem.: Du gir meg altså kornet rentefritt?

Robi.: Selvfølgelig, og med stor glede.

Frem.: Nå forstår du altså fordelen med å låne ut kapitalen din til meg uten renter?

Robi.: Men hvorfor krever folk da renter når de låner ut noe?

Frem.: Forklaringen ligger i pengene, som skal være byttemiddel for varer.

Robi.: Pengene betaler jo bare prisen for varene som kjøpes. Hvis pengene ikke forandres, vil ikke verdien øke av seg selv. Det eneste jeg kan tenke meg, er at det skjer noe etter salg og før videresalg av varene. Merverdien eller renten må oppstå ved at varene senere blir solgt dyrere til andre.

Frem.: Jeg tror problemet er litt annerledes. Hvis vi hadde hatt pengeøkonomi her på øya, måtte jeg først skaffe meg penger for å kunne kjøpe varene. Men en penge-eier som var lite truet av rotter og mus, ville ikke bry seg om dine muligheter til tap. Pengekapitalisten stenger nokså fort pengeskapet sitt når jeg sier til ham at jeg ikke er villig til å betale renter. Men jeg trenger ikke penger. De må jeg bare betale tilbake med renter og rentesrente.

*

Så langt vår venn Robinson.

For ca. 3 år siden kom jeg over boken til Margrit Kennedy, "Det nye penge-systemet" (2), som siden dengang har dannet utgangspunkt for et kontinuerlig arbeid med en ny type økonomisk tenkning, kalt fripengeteori.

Walter Kraus har mottat vår litteratur. Han arbeider med såkalt økologisk økonomi. Han har tatt et skritt i riktig retning. Likevel, det hjelper så lite bare å peke på det forkastelige med pengerenter og pengeøkonomi om en ikke vil løfte blikket aldri så lite opp og medgi at misbruket av pengene henger sammen med misbruken av menneskenes overindividuelle driftsliv og åndsliv.

Hva skjer f. eks. i kirkene og sektene. Forbyr de renten slik allerede profeten Moses påbød? Eller er det i dag blitt slik at pengemakten er blitt kirkene og sektenes verdslige fundament. Hvilken innflytelse har så ikke dette på alle de som vil tenke økologisk? Så lenge det døpes, konfirmeres, giftes og begraves under en pengeelskende kirkekristendom er pengeøkonomien nødvendig. Det påståes at engelske biskoper har aksjer i krigsindustrien og at Paven og pavekirken villig innkasserer både renter og rentesrenter på sine oppsamlede fonds.

Renter og rentesrenter er en blant statens mange inntektsposter. Afrikanske stater er blitt så forgjeldet at de knapt kan betale rentene på sine lån, for ikke å si avdragene. De sulter. Utviklingen har stagnert. Veien til et nytt samfunn hvor pengene er blitt avsjelet og detronisert til fordel for naturlig økologi, uavhengig av pengebørsene, går gjennom mental nyorientering. Menneskenes livsbillede må bli nytt. Menneskeheten må fødes på nytt i ånd, sannhet og tenkemåte, før samkvemmet og samhandelen menneskene og landene imellom kan gå inn for tjenerprinsippet fremfor fortjenesteprinsippet.

Jeg har forlengst, Walter Kraus, sendt deg boka "Totalitetsøkonomien" og venter nu bare på at jeg kan motta din kritikk, så vi kan innlede et brukbart samarbeide om å reformere tilstandene, men noen kritikk er ikke kommet. Ondets rot må imidlertid finnes. Det finnes i denne boka. Gi deg derfor tid med å ta helheten – totaliteten – med i granskingen. Der finnes ingen snarvei frem til det økologiskfunderte samfunn. Men takk for at der foreligger litteratur nå som klart og nøkternt viser veien ut av det pengedyrkende og frem til det levende tjenersamfunnet.

Vitenskapene er i vårt århundrede i økende grad blitt institusjonalisert, og den frie forskning ved universitetene har ofte stivnet i akademisk vanetenkning. Allerede i 1930-årene forutså den store engelske filosofen og matematikeren, A.N. Whitehead at denne utviklingen ville føre til at de store nye oppdagelser i vitenskapen i annen halvdel av vårt århundre ville komme utenom universitetsmiljøene.

  I 1991 kan vi konstatere en rekke tornadoer som har kommet til å feie over kulturlandskapene – uten at de akademiske laug kan forklare de brusende tornadoer som hjemsøker samfunnets kollektive livssammenheng – eller oppfatter de lærde ved våre universiteter at det som skjer ved samfunnets forskjellige fronter egentlig ikke hører hjemme blant de forskeroppgaver universitetene seriøst skal forske i?

Egentlig skulle det ikke være nødvendig å definere hva en kollektivistisk tornado måtte bety, men begrepet tornado er jo benyttet i beskrivelsen av et naturfenomen, som kan gi seg til kjenne selv når luftbølgene har sakte bevegelser. Når menneskekrypet taler om "stille før stormen", kan plutselig en stille bris forvandles til en sterkere og sterkere storm, som øker på mot et crisendo av dynamisk tilførsel av energi. På sletteland kan fenomenet forvandle mulige hus til pinneved, til stor forskrekkelse for samfunnet og menneskemassene. Men naturens tornadoer stanser sitt raseri mot de store berg, mens de kollektivistiske tornadoer, oppstått i menneskesamfunnet, legger store nasjoner øde etter det mønster profeten Esaias beskriver i Bibelen, 9. kap. 18 vers: "For ugudeligheten (troen på fiktivene) brenner som ild, den fortærer torn og tistler, og den tenner den tetteste skog, så den hvirvler opp i røk. VedHerrens, hærskarenes Guds vrede (åndslivets kortslutning) er landet satt i brann, og folket blir til føde for ilden; ingen sparer sin bror. De biter til høyre og hungrer likevel, de eter til venstre (kommunismen) og blir ikke mette, enhver eter kjøttet av sin egen arm." (Jamfør moderne partipolitikk). Den samme Esaias sier i kap. 19,24: "Kan vel noen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fra den de med rette tilhører?" Når det tales om "kjempe" refererer dette seg til kollektive "makter", som har sitt utspring i statsmakt og kirkemakt, som jo i seg selv er fiktivmakter – da åndsmakt er den eneste maktfaktor som gir seg til kjenne i ethvert menneskesamfunn. Denne har sitt evige dommersete i teokratiet, som kan forene seg med et levende demokrati.

  For å være helt sikker på at jeg ikke her kommer med noen form for falskt vitnesbyrd, vil jeg hitsette noen setninger fra Johannesevangeliet, 19. kap 10-11 vers: "Pilatus sier til ham: Vil du ikke tale med meg? Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og til å korsfeste deg? Jesus svarte:Du har ingen makt over meg, hvis det ikke var gitt deg ovenfra; derfor har han som overga meg til deg, større synd." Pilatus representerte den romerske statsmakt – som altså hadde sin makt og sitt mandat fra folkenes Gudstro og livstro presis som juristene og statsmyndighetene i det tjuende århundre har sin makt og sitt mandat fra samme kilde, slik som Esaias siktet til 700 f.Kr. Det er folkenes Gudstro og livstro i det tjuende århundre som tilsist bestemmer, likesom dengang Pilatus satte seg på dommersetet og uttalte sin historiske og forferdelige dom – som lyder på originalspråket: "Kondemnum ibis inn crusum." (Jeg dømmer deg til korsfestelse) Vi seiler etter samme kompass i sosiologien som romerne. Romerretten har enda ikke fått sin sanne dom fra folkementaliteten – og derfor må den menige kvinne og mann finne sitt fotfeste hos de utenforliggende forskningsfelter, som ikke har sitt ankerfeste, primært fra universitetene – som forannevnte filosof antydet noe om allerede for en menneskealder siden.

Vitenskapen om sosiologien og sosialøkonomien kommer akkurat fra lærenormer som ligger utenfor universitetsmiljøene. Universitetssosiologien og sosialøkonomien har analysert seg bort fra helheten og dens lovmessighet (sosiologisk lovmessighet – psykodynamisk lovmessighet i kollektiv forstand).

Det industrielle samfunn står midt i et historisk veikryss og årsaken til all forvirring vi opplever er teknologiens utvikling.

I "gamle dager" da ting ble gjort for hand, var produksjonen lavere og alle måtte arbeide. Gjorde man ikke det var man et snyltedyr som ikke gjorde "rett for seg". Så kommer teknologien inn i bildet, vi masseproduserer varer, markedet er dekket, maskinen tar mer og mer over. Dette skulle vært en gledelig utvikling. Nå er vi jo rike. Slik oppleves det ikke. Forestillingen om "å gjøre rett for seg" sitter fremdeles igjen. Det er en skam å være arbeidsløs.

La oss gjøre en sammenligning med bilen. I gamle dager måtte man gå mellom Oslo og Drammen. Vi "gjorde rett for oss" og sleit oss fram på apostlenes hester. Med bilen slipper vi å gå. Egentlig "gjør vi ikke rett for oss" lenger, og burde skamme oss over at vi utnytter den teknologien vi selv har oppfunnet.

Forholdet teknologisk utvikling og folks innvante forestillinger går ikke i takt, og politikerne er ikke interessert i å forklare at teknologien er et verktøy som underletter all jobb, som kan gi oss mer fritid og mindre slit. De gnåler også om "arbeidsløshet".

Istedenfor å senke pensjonsalderen så de unge fikk jobbene, fortsetter man gnålet om "krise". Ungdommene ser svart på fremtiden, arbeidsløs ungdom er grobunn for narkotikamisbruk, rasehat og fascisme. Maskinene som egentlig er av det gode, som kan frigjøre mennesker fra slit og slaveri, skaper pessimisme og fascisme fordi politikerne nekter å forklare den nye tid for folk.

Man nekter å senke pensjonsalderen for det ville senke kjøpekraften, hvilket kommer til å ramme de tusener av Bør Børsoner. Man er redd for å senke kjøpekraften, folk skal fortsette å kjøpe meningsløse produkter og belaste naturen enda mer. Fremdeles skal vi bytte stuemøblement hvert år, kjøpe selvrustende biler og andre produkter ingen har behov for, så folk kan fortsette i jobber som ikke behøves.

For noen år siden kalte man forretningsstanden snyltedyr her i Vest-Europa fordi de profiterte på arbeiderklassens verdiskaping. I dag kunne man utvide denne karakteristikken av enkelte næringsdrivende. De er ikke bare snyltedyr på arbeiderklassen. De snylter på arbeideren, på naturen og folks skattepenger via sine subsidiekrav, og skaper til gjengjeld søppelhauger og en reklame så tåpelig at det er en mental plage å åpne en avis eller et ukeblad.

Kapitalisme skal vi ha ennu en stund, men det må være en fornuftig kapitalisme, en kapitalisme som kan stå på egne bein. Den statlige produksjonen behøves også, men den må også kunne stå på egne bein.Hvorfor skal vi produsere ting ingen vil ha?

Sosialbudsjettet er laget for å hjelpe nødlidende. Folk som ikke har mat og hus fikk hjelp. Nå må man stramme inn på sosiale utgifter for å få penger til kriserammet industri. Industriherrene får sosial hjelp på de nødstiltes bekostning, så de kan fortsette å produsere meningsløsheter.

Etter som teknologien utvikler seg, rasjonaliserer privatkapitalismen bort mennesker, og samfunnet stapper de arbeidsløse inn i kommunale tjenester hvor de sitter og stempler papirer, eller lager skjemaer. Via datamaskinen og andre elektriske innretninger kunne man rasjonalisere bort over halv parten av byråkratene og spare enorme summer, for det er billigere å gi folk en pensjon enn å la de arbeide med ting som ikke har noen mening, men nei folk skal "gjøre rett for seg", hvilket byråkratiet da gjør det å forsinke enhver prosess.

Levestandard er ikke at man kan bytte stuemøblement tre ganger i året. Levestandard er at man kan leve trygt, spise godt og ha en fritid. Med øket fritid kunne vi dyrke våre hobbyer, gå på kurs, studere kinesisk eller hva pokker vi ville, og utvikle oss, men myndighetene liker tydeligvis ikke at folk skal få utvikle seg. Det er vist mere moro at de sitter dødsdeprimerte i sine leiligheter og klager over "arbeidsløsheten", eller stempler idiotpapir i det kommunale.

På toppen av denne galskapen kommer idiotiens krone. Rikdom er ikke pengesedler, det er VARER. Ingen kan spise en tier, man spiser brødet. Ingen kan reise til København på en tusenlapp, man reiser på toget og ferja. Rikdom er at vi har bord, stoler, mat, tog, klær, hus, kjøleskap, tv, radio. Nå som teknologien har skapt OVERFLOD av de varer som ER rikdom. Da er vi plutselig fattige.

Vårt samfunn er helt enkelt schizofrent.

Man skal ikke skjelle ut det bestående uten å foreslå et alternativ. La oss først innse at vi lever i en helt ny tid. La oss senke pensjonsalderen og kjøpekraften, så kan disse unyttige Bør Børsoner og dødsdømte statlige foretak gå konkurs. Så kan vi innføre borgerlønn. De individer som maskinen har erstattet kan få sin lønn med æren i behold. La oss produsere de ting vi behøver, slutt å subsidier industri, så vil den handel som kan stå på egne bein leve videre, den meningsløse forsvinne.La oss satse på skoler, kurser og kulturelle aktiviteter og slutte å snakke om "arbeidsløshet". La oss si det som det er. "Vi blir mer og mer erstattet av maskiner og det skal vi være glade for."

Problemet med den nye tid er ikke bare forståelsen av den, men også massens treghet. Har en gruppe etablert seg skikkelig er det vanskelig å bli kvitt den igjen. Tenk hva kuskene gråt da bilen ble oppfunnet. Sentralborddamene gikk i protesttog mot automatiseringen og i Russland ser vi nå hvordan et avdanket kommunistparti grafser og sliter for å få igjen litt makt. De er villige til å stoppe enhver reform, ethvert framskritt og enhver positiv utvikling. Russland stagnerte i et avgrunnsdypt byråkrati og skjødesløst ineffektivt statlig produksjonsmønster. Dette vil de ha tilbake … ikke for nasjonens del, nei for å få plassert rompa si på en taburett.

Politikerne her hjemme er også redde for hva som kan skje når folk forstår hva som skjer i verden.Tenk om de mister sine taburetter de også. De limer seg fast ved det gamle og kjemper som gale mot enhver forandring. De fortsetter å mase om "arbeid for alle" enda det er umulig, og de kommer sannsynligvis til å fortsette å gnåle om det, helt til robotene vandrer inn i stortingssalen og bærer dem ut.

Selvsagt, våre tanker og idéer skaper virkelighet, liksom fortidens mennesker skapte sin virkelighet, for eks. da de trodde at jordkloden var flat som en pannekake og innrettet sitt liv etter denne troen. Noe lignende skjer i dagens verden. Samfunnet er nå den pannekakevirkeligheten vi tror på, men sannheten om samfunnet som virkelighet er ennå ikke oppdaget – verken i vitenskapen, politikken eller religionen. Pannekakevirkeligheten er gjeldende for lek og lærd. Derav følger at hver eneste nasjon i verden må få store selvoppholdsproblemer, for er det noe vi har vitenskapelig erfaring for, så er det dette at virkeligheten ikke innretter seg etter våre tanker og idéer, tvertimot, vi må først bruke våre tanker og idéer til å erkjenne virkeligheten, dernest innrette våre tanker og idéer i samsvar med denne. Bare slik kan vi få i gang den utviklingen vi nå bare drømmer om.

Om vi prøver å tenke den tanken at vår oppfatning av samfunnsvirkeligheten foreløbig er basert på en livlig fantasi, og så forestiller oss at denne fantasien er årsaken til all samfunnsulykke, presis som fortidens fantasi om den flate jorden, ble et hinder og en ulykke for datidens mennesker. Når fantasien kommer inn på det rette spor, så kan vi løse alle problemer, men aldri før. Slik er vår erfaring innen naturvitenskapen – og slik er også vår erfaring på samfunnsplanet, selv om både kirke og vitenskap forklarer elendigheten med individuell ondskap, egoisme, verdenskonjunkturene og andre like så FANTASIFULLE FORKLARINGER.

Det ene står i relasjon til det annet.

I fremtiden tror vi ikke på slike forkarlinger. Å gjøre vår klode til et helvete er slett ikke tegn på verken egoisme eller intelligens, men på falsk opplæring og egosentrisitet. Vi ser ikke skogen for bare trær. Det er altså et spørsmål om å se samfunnsvirkeligheten og et spørsmål om intelligens å kunne innrette seg etter den. Slik er erfaringen innen naturvitenskapen – og slik vil det også være innen samfunnsvitenskapen – i fremtiden. I dag er samfunnsvitenskapen ikke kommet lengre enn til oppfatningen av samfunnets "pannekakevirkelighet" – og det blir Norges og andre folks erfaring og skjebne. Men tross dette faktum, så bærer vi likevel fremtiden inne i oss, og den vil være like lys og fantastisk kreativ, som den nå er mørk og livstruende.