Nr.1.1993 - 58.årgang

 At små barn kan være "religiøse" er bare naturlig. Barn skiller seg ut i sin lek ved å ta i bruk sin gryende fantasidimensjon. Denne dimensjonen gir til kjenne menneskevesenets egenart. Når f.eks. småjenta forestiller seg å lage mat av muld og leire, duker bord og holder selskap, så lever hun ut sin iboende fantasi i lek. Leken hos de små bør tas alvorlig som et tegn.Vanskelig om en mor kan bli god husmor som ikke først har lekt husmor i barnestua.

  Dette kan gå an å forstå. Verre kan det være å forstå at barnets diktning og lek for å dyktiggjøre seg i fantasien for sin senere tilværelse, kan sammenliknes med det voksne barns religiøsitet. Hvor mange grupperinger av religiøse finnes ikke blant menneskene? Med innvandringen fra fjerne kulturer, følger nye religioner og nye former for religionsdyrkelse også hos oss. Vi innfødte med vår religionsutøvelse undres over de fremmedes. Vi kan vanskelig forestille oss at voksne mennesker har kollektive knæletimer eller at de for ett og hint skal tenne lys, tilbe og ofre til helgener og billeder, eller at de skal foreta visse hellige øvelser.

  Religionsforskningen kan ikke være kommet særlig langt, viss den ikke i dette kan sammenliknes og gjenkjennes (identifiseres) med barnets lek i barneværelset. Troende vil steile over slik påstand. Barnet vokser ut av barneleken. Det legger barneværelset bak seg og virkeliggjør i sin voksne alder hva det som liten ennu bare drømte og fantaserte om. Men om vi nu sier om det religiøse kollektive barnet som tilber billeder og ikoner, så oppfører også det en lek. Det utadprojiserer alt det hellige i seg selv til personer, ting og gjenstander, hus og statuer, plent slik som småjenta gjør når hun får dukka til å sove i vogna si. Hun er seg ikke bevisst, så hun kan realisere drømmen til virkelighet, men det er sannelig ikke religionsdyrkeren heller når han tilber sin Gud symbolsk, uten å kjenne ham i sitt indre. Morskallet som gudskallet bor i mennesket selv. Men realisere kallet kan ingen som ikke først er blitt seg sin iboende fantasidimensjon bevisst og har lært å styre den.

  Tanker som dette, er neppe hverdagskost. Men mennesket burde være minst like nysgjerrige på den mentale forskningen som på den tekniske. Religion er neppe det endelige, men snarere begynnelsen. Kanskje den nødvendige begynnelsen for senere å kunne virkeliggjøre det hellige levende samfunn på jord. Kirkene, moskeene og synagogene representerer det kollektive, religiøse barns lekestuer. Mon Gud Herren kan bo i hus bygget av tre og stein, spurte hin kong Salomo. Når religioniseringen en gang blir avslørt, vil "templene" endelig bli brukte til det de skulle. Hus hvor prestene lærte menneskene om deres iboende hellighet sammen med den store risikoen til å utadprojisere helligheten til symboler og tankeformer og dyrke disse med det bedrøvelige resultat, at mennesket selv, reduseres til et ondt og syndefullt vesen som bare kan trelle under selvbestaltede formyndere, og aldri kunne lære å stå fritt.

  I vår verden er livsbilledet delt i to, men i Israel hvor Jesus fødtes, var religion og politikk ett og det samme. Først med Paulus er en skjebnesvanger todeling kommet inn i verden. Kristis var ingen religionsmaker. Men han var heller ikke politisk interessert, ihvertfall ikke partipolitisk. Han var interessert i hele mennesket og menneskelivet. Han kom til verden som avsløreren av religionen og politikken og påviste for oss Det organisk/biologiske levende samfunn hvor den som vil være størst skal være alles trell. Dessuten må han kunne se og erkjenne den himmelvide forskjellen der er mellom det statiske og det dynamiske, iboende prinsippet i samfunnsdannelsen. Han sa slettes ikke at gudsriket er et sted som mennesket, etter from fortjeneste, skal nyte etter sin legemlige død. Han sa tvertimot at Gudsriket er den tilstand som vokser frem på jord straks menneskets sanne identitet er oppdaget og erkjent. Han visste hva som bodde i mennesket.

Kristus gjorde m.a.o. verden oppmerksom på dens storhet og risiko ved å være det eneste vesen, født med iboende fantasikraft. Menneskets store problem må derfor være en gang å kunne skaffe seg herredømme over denne kraften individuelt og kollektivt. I vår religiøse verden, hvor guddomskraften spilles ut i formdyrkelse og ritualisme, og i vår politiske verden ødes kraften på mammon og interessemotsetninger, saboteres Kristi avreligioniserte og apolitiske lære. Ja, i den snart 2000 årige historien hvor Kristnavnet har vært kjent, men hans lære fordømt, har hedenskapet, like fra de første kjente kristenkulturer til dagen i dag, kun vært polert med Kristi bud og lære. Derfor profeterer han om endetiden for rikene av denne verden. Han fordømte ikke. Han sa at menneskene måtte slutte å samles på politikerplasssene for bare å leke og aldri forlate leken for å bli voksne og bevisste, at de har muligheten til å realisere det lekte og det drømte til virkelighet i en ny verden hvor sorg og savn, sult, død og krig ikke mer forekommer!

  Godt nyttår

Det er visst ingen ende på morsomhetene i programmet Par-i-bol. 26/11 -92 Odd Einar Dørum fra Venstre har vært i fokus med sitt budskap til staten om å ivareta de stakkars private gjeldsoffer på lik linje med næringsliv og bankvesen. Det er jo nesten for godt til å være sant – at staten kan spille julenisse for hele den norske befolkning? Da måtte i såfall de som befolker statsinstitusjonene være orientert i læren om "det lønnsomme prisfall", dekapitaliserings- og desentraliseringsprinsippet. Da hadde statsinstitusjonen vært en tjener for samfunnsutviklingen. Nå er den bare en tjener for et forlengst utslitt system. Angående Dørums anmodning til staten om å være julenisse også for de private gjeldsoffer, vet en ikke om en skal le eller gråte. Gjeldsofrene – både de private og offentlige (arbeidslivet) er jo et resultat av statens politikk. Ikke bare i Norge, men over hele verden. Og hvem er det som står bak hjelpen til næringsliv og bankvesen? Jo, skatte- og avgiftsbetalerne. Det er egentlig disse Dørum retter sin bønn til. Staten er og blir en institusjon som skattlegger og avgiftsbelegger samfunnet. Statens inntekter er samfunnets utgifter. Glemmer vi dette, er vi redningsløst fortapt i illusjoner. Og hva er inntekter, sett fra samfunnets side? Alt som tilfredsstiller materielle behov, private og offentlige (primærnæringer, industri). Utgiftene – sett fra samfunnets side – alt forbruk, privat og offentlig. Enhver kan greie det kunststykke å plassere stat, fylke, kommune, bankvesen, skolevesen, kirkevesen, avisvesen m.m. på forbrukersiden – uten at noen skulle ta sin død av det. Tvertimot, desto klarere oppfatning vi får av utgifts- og inntektssiden i et samfunn, desto større er sjansen for at vi kan få det samfunnet vi ønsker oss. Men politikere av alle avskygninger – ser ikke samfunnshelheten, bare et sammensurium av enheter, skatte- og avgiftsbetalere, som om vi lever for og av Staten og banken. Det omvendte er tilfelle. Staten og banken med sitt fordyrende rentevesen, lever bare i kraft av folkets egen tro og tillit. Vi vil ikke fjerne hverken stat eller bank, men vi vil at oppfatningen av disse institusjoner skal komme i samsvar med realitetene.

Samfunnet består av et utall spesialiserte yrkesutøvere, og disse må erkjenne sin plass i samfunnsrgnskapet (som ennå ikke anerkjennes av politikerne, til skam og skade for dem selv og hele befolkningen) – på utgifts- eller inntektssiden, om vi noen-sinne skal få orden på samfunnsøkonomien. Hvert samfunn trenger en utgifts- og inntektsside, men problemet med ikke å oppfatte disse korrekt – fører det ene samfunn etter det annet inn i konkurs. Dette er trenden i verden i dag, og de som håper på oppgangstider, uten at de først har revidert sine oppfatninger, ligger under for livstruende illusjoner. Virkelige og reelle oppgangstider kan selvsagt bare komme som et resultat av at vi ser den egentlige samfunnsvirkeligheten.

I stedet for å søke denne egentlige samfunnsvirkelighet, så vil politikerne melde Norge inn i EF. Denne organisasjonen er ikke bygd på samfunnsrealiteten, men på de gamle illusjoner om sentraldirigering og bankvesen. Politikerne er de største illusjonister som noen gang har sett dagens lys, og de folk som lar seg lokke av de falske hyrdetoner, skal nok få merke konsekvensene. EF er en mellomstasjon til helvete, men for politikerne er det en sjanse til å fortsette i de gamle spor inntil hele Europa – inkludert de nordiske samfunn – får delta i handelskrigen og den kommende våpenkrig. Vi kjenner sporene fra historien.

Samfunnsproblemene vil bare øke inntil vi orienterer oss riktig. Dette er ikke noe ukjent fenomen innen naturvitenskapen, men innen samfunnsvitenskapen står en på stedet hvil. Det går da ikke an å komme i konflikt med politikerne og deres bevilgninger direkte fra folket. Pytt, hva betyr vel folket i relasjon til bevilgende myndigheter?

Ja, ja, Odd Einar Dørum, nå har du fått deg pålagt et ansvar som langt overstiger det du nå har. Hva vil du gjøre med det?

Hvordan kunne Brochmann vinne gehør for sine oppdagelser. Han henvendte seg både til kongen, til vitenskapen og til politikerne.

Brochmann hadde egentlig ikke tenkt å gå inn i politikken, men han lot seg overtale og Samfunnspartiet ble dannet for at han skulle få anledning til å fremlegge sine oppdagelser for Stortinget. Han ville fortelle dem at Livslovene er de autoriteter alle må bøye seg for.

Han tok Bibelen med seg i Stortinget, da han mente at denne boken er den beste veileder for dem som skal bestemme over samfunnet. Mange tror at staten er det samme som samfunnet, men det mente han er en gal oppfatning. Staten er bare et symbol – et tenkt billede på samfunnet, men det levende samfunn er noe annet. Det må betraktes som en levende organisme som består av enkeltindivider riktignok, men som må betraktes som en helhet. Hvis ikke vi får riktig informasjon om denne forskjell, kan vi komme i den situasjon at vi ofrer og ofrer til staten i den tro at vi gagner det levende samfunnet – deg og meg.

Midt i vårt midtvintersmørke med julefest, glede, nærhet, julens sanger over velfylte varelagre, skal en ikke glemme budskapet:Sannheten skal frigjøre deg. Verden fikk en Mester i Sannhet og et kjærlighetsbudskap.

Det grunnleggende er:Elsk din neste. Ja elsk dine fiender. Gjør vel mot dem som hater deg! Det er harde bud. Ennå verre er kravet til oppgjør med en 4000 årig pengekultur som har forvirret menneskesinn og ført oss inn i historiens alle djevelske konfiikter.

Dansen om gullkalven, jakten på pengeprofitt, de store talls galskap er en bibelsk innsikt! Oppdagelsen av pengeloven også. Dette at intet folk kan forene kampen om marked med skikkelig menneskesolidaritet. Den som fører markedskamp, må ha verdenshegemoni og havner i Hitlers filosofi;Eksportere eller dø!Våpen og død blir reguleringsmekanisme.

Det er kristendommens egentlige budskap til jordens folk: Du må få orden på dine økonomiske håndteringer, det vi kaller systemer. For penger er bare et målemiddel som måler arbeidsinnsats og produksjonsmengde. Når penger blir et mål i seg selv går en nasjon utfor stupet. Derfor trenger vi villighet til ny analyse: Hva er pengeprofitt? Hvilke virkninger får kampen om lønnsomhet? Hvordan virker pengerenten på priser og husleier m.m. I julens ånd kan en spørre! Hvorfor har bibelen kravet;Du skal ikke ta rente av din bror. Og hvorfor er en merkelig hendelse innført i evangeliet?

Betaler ikke dine disipler tempelskatt? spurte politispanere Jesus en gang. Han hadde tydelig uttalt seg kritisk om harde beskatninger. Han gjør et såkalt under; ber en medarbeider gå til sjøen og fange en fisk. I fiskens gap lå en mynt. Den ble brukt til skattebetalingen. Der gir evangelisten verden en leksjon i skatteteknikk. For hva kan i virkeligheten beskattes?Bare produksjonslivet!Alle samfunnets ut-gifter ligger innkalkulert i vareprisen. Vi må derfor lage et nytt skattesystem. Skatt uttatt direkte på produktet. Varemengde bestemmer da helt våre materielle kår. Folk i immaterielle yrker blir skattefrie og kriser kan ikke oppstå fordi produksjonskapasiteten bestemmer. Dette vil føre til en annen organisering av samfunnet. Oppgavene blir:Beregn organisering i arbeidslag. Beregnet behov individuelt og kollektivt. Beregnede velstandsmuligheter. Ny moral i bytteforhold med utland; best og billigst! Organisering av klokt anvendt fritid.

Et samfunn befridd for pengekrav blir et fritt samfunn med total innsats for å bevare naturens rikdom og klodens liv. Dette er bibelens budskap. Våre teologer har ikke fått tak i grunnleggende forutsetninger for nestekjærlighet. Når verdens nasjoners økonomier er ute av kontroll da oppstår markedskampen, fattigdommen, nasjonalhatet, krigene, religionsfanatisme, ismene, rasehatet, mysteriegrepet over tenkningen. Hvem har skylda?

Bibelen fritar mennesket for skyld:Fader forlat dem for de vet ikke hva de gjør.Bare blant blinde havner nasjoner i grøftene. Sannheten skal frigjøre oss, sier Boken. For selvfølgelig finnes både En og fiere store sannheter.

Ordene var Kaci Kullman Five’s, brukt i en fjernsynsdebatt nylig.Hun mente sikkert at dette var både viktige og velvalgte ord når de ble brukt i en debatt som gikk ut til hele det norske folk.

Intet speil kan vise vår egentlige karakter og hva som bor i vårt indre. Speilbildet viser bare den ytre masken. Rovdyret under, materialisten som bruker alt og alle for egne formål, ser vi ofte lite til.De lavere krefter som ligger bak vår opptreden skjules ofte bak et tynt lag av kulturferniss og tillærte manerer.

Verden er full av intelligente mennesker. Hvor mange av dem har en virkelig god og menneskelig karakter? Kun noen få av all verdens intelligente har en forstand som gjør dem istand til å bruke intelligensen på en riktig og god måte. Vår intelligens kan forstås som et arbeidsredskap vi kan bruke til å løse problemene vi møter i den ytre materielle verden. Hvordan og i hvilken grad vi makter å løse problemene på jorden og i forholdet til hverandre, vil samtidig kunne fortelle oss noe om hvor godt eller dårlig vi bruker vår intelligens. Politikerne hører avgjort ikke til dem som fremviser best forstand, selv om noen av dem kan være intelligente i betydningen av at de har en godt utviklet hjerne som de kunne brukt til å løse problemer med. Det å ha en godt utviklet hjerne er ikke ensbetydene med at hjernen som arbeidsredskap brukes riktig og best mulig. Politikere og advokater synes å ha en ting felles:De er mer opptatt av å vinne over motparten, av å få rett, enn av å ha rett. (Ibetydningen å gjøre det som fører til det riktige.)

Politikerne ynder å kalle seg selv ansvarlige (en urealistisk selvovervurdering) og politikken som føres kalles ofte en ansvarlig politikk. Når vi sammenholder uttalelsene og resultatene av denne såkalte ansvarlighet, sitter en ofte igjen med det inntrykk at politikerne mangler forståelse for begrepets innhold.

Resultatene kan ofte tyde på mer en fullstendig uansvarlighet enn at det står ansvarlige og ansvarsbevisste mennesker bak de politiske beslutningene. Dette er et globalt fenomen og de groteske resultatene av en mengde politiske beslutninger og "politisk ledelse" føles daglig på kroppen hos hundretalls millioner av lidende mennesker i denne verden.

Som mennesker lever vi av realverdier, av det vi kan putte i munnen og som kan omgjøres til energi og byggestoffer gjennom fordøyelsessystemet. Politikere synes uten unntak å mangle forståelse for disse livets realiteter. De lever av og for sine systemer og sine ismer. De har den religiøse fanatikers tro på sine billedlige fantasifostre. En fantasi som er blitt så levende for dem at de har tapt sin forankring i virkeligheten og realitetenes verden. De har en kullsviertro på at deres manipulering med fiktive verdier skal løse problemer i virkelighetens verden.På grunn av denne fanatisme går de fra fiasko til fiasko uten å registrere at målet de når ikke er betinget av hvilken målsetning de har, men av hvilken vei de går og av fremgangsmåten som brukes for å nå målene. For hver ny krise som nasjonene gjennomlever blir politikerne like overrasket hver gang for det var jo ikke det de hadde som mål eller dette de hadde tenkt seg – og så må man finne en kriseløsning på et kritisk problem som utløser nye kriser og nye kriseløsninger i det uendelige inntil både målet, midlene og vegen blir borte i det totale kaos. Gjennom generasjoner har de prøvet og feilet. Likevel benytter de samme fremgangsmåte gang etter gang, selvom den med usvikelig presisjon har gitt de samme kriser og katastrofer. Politikerne går videre i det samme spor. Nye generasjoner fortsetter der de gamle måtte gi tapt, uten å ha lært noe som helst av tidligere feil. Sporene skremmer ikke. Mer innbitt og med større pågangsmot enn tidligere. Det synes som om de tenker: "Bare vi prøver hardt nok og tar mindre hensyn til opposisjonen denne gang så vil vi lykkes".

De stormer frem i større tempo. Nå har vi kanskje fiere med oss og da gjør det ikke noe om fallet mot avgrunnen er mye større og dypere. Nå trekkes så mange fier med mot en avgrunn hvor felles skjebne får være felles trøst selv om den kan bli nokså dårlig.

Disse intelligente forståsegpåere på det politiske plan har aldri reflektert over om det kan være noe galt med systemet som benyttes. Det er det samme system som har vært brukt hele tiden. Bør man ikke snart gå det etter i sømmene? Hvorfor har ingen sett at hele systemet bryter sammen så snart det blir overflod av varer og alle egentlig skulle kunne få det de hadde behov for? Hvorfor skal man arbeide lenger, gå på nedsatt lønn og stramme inn livreimen når problemet er at vi ikke klarer å bli kvitt produksjonen? Hvorfor skal pengene styre denne verden når det ikke finnes et eneste menneske som kan leve av å spise penger?

Alle jeg kjenner lever av realverdier, av mat og drikke, av frukt og grønnsaker, kjøtt og fisk og poteter, men jeg lurer på om politikere og byråkrater i offentlig styringsverk er annerledes skapt, for det virker som om de lever av store tall, av skatter og avgifter og av å lage flere lover, restriksjoner og vanskeligheter for oss andre. Det er det de er opptatt av.

Med vår tids datateknologi vil det være enkelt å finne ut hva det fremtidige resultat vil bli med et høyt rente-, avgifts- og skattenivå. Det vil være enkelt å regne ut hvilke konsekvenser det får at vi importerer størsteparten av de varene vi trenger, samtidig med at norske bedrifter går konkurs og nedlegges i stadig større tempo og omfang og flere hundrede tusen arbeidsføre nordmenn kommer på arbeidsledighetstrygd.

Jeg forstår at dette er nødvendig for å opprettholde systemet og av hensyn til vår tilpasning til EF. Men kan noen av våre intelligente politikere fortelle meg hvorfor vi må fortsette med et system som til de grader har spilt falitt og hvorfor vi må ha politikere som ikke er rotfestet i virkelighetens verden?Kan de fortelle meg hvorfor vi må tilpasses EF når vi ikke klarer å tilpasse oss de mulighetene som vi tross alt har i vårt eget land?Er det fordi politikernes virkelighetsflukt må bli større enn den er idag?

Hvorfor skal vi ikke heller tilpasse oss den reelle virkelighet som omgir oss, dvs. hele vår virkelige verden?Det må da være mer riktig enn en tilpasning til en liten gruppe som er fullstendig oppslukt av sitt systemspill og sine mange fiktive verdier. Så oppslukt at de helt har tapt sansen for realverdiene og heller ikke lenger er istand til å se at der er stor forskjell på innholdet i begrepene selvråderett og selvtekt, hvor det første står for det å kunne ha kontrollen over seg selv og å kunne styre seg selv, mens det andre står for å ta seg selv til rette uten å ta hensyn til andre. Selv om en er en inteligent politiker må det stå dårlig til med forstanden eller forståelsen når en ikke klarer å fatte disse begrepenes diametralt motsatte betydning.

Kanskje det ville vært bedre for oss alle om sinkene og ikke politikerne tok de viktige avgjørelsene. For ingen sinke i noen klasse vil noensinne klare å lage så mange og så kompliserte problemer på så kort tid som politikerne klarer. Til det er de altfor jordnære og opptatt av den konkrete virkelighet. La dette være mitt forsvar for sinkene i klassen som Kaci Kullman Five snakker så nedsettende om.

Jeg tenker her på seansen den 20/11 -92. Saken gjaldt de homofile, men i tillegg kom en biskopelig uttalelse angående bibelen, som gjorde programmet til en ren farse.

For biskopen var det greitt å plassere homofili (selv om det ikke var like greitt for de impliserte), men verre var det når det gjaldt Staten og rentene. Skulle vi ha fulgt Bibelens lære her, så måtte vi ha avviklet både staten og rentene, mente biskopen. Ja, en skal høre mye før ørene detter av.

Biskopen kunne jo ikke ta Bibelen alvorlig på dette punkt, for da ville jo hele verden ramle sammen. Du store alpakka. Men faktum er jo at hele verden er i ferd med å ramle sammen, takket være nettopp læren om staten og rentene. Det er da morsomt.Med begrepet "staten" tenker jeg på sentraldirigering, og med begrepet "pengerente" tenker jeg på fordyring av alle varer og tjenester som statsmyndighetene i sin tur beskatter som økede samfunnsinntekter. Slå den. Når så nasjonen går konkurs av en slik forretningsførsel, så får du og jeg skylda. Selvfølgelig. Det var jo du og jeg som var så dumme at vi trodde på statens og pengerentas velsignelser, og nå kan vi ha det så godt, ikke sant, herr biskop?

Både bankinstitusjonens og statsinstitusjonens representanter har fått "penger på hjernen" og helt tatt av fra alt som er virkelig.Selvsagt er det morsomt å være deroppe i tallenes verden – om det ikke var for den forbaskede virkeligheten som kommer her og trekker oss ned til jorden igjen.Det ser imidertid ut som våre myndigheter har fått sterkt nedsatte åndsevner i denne himmelflukten, så noen fornuft kan vi nok ikke forvente fra det hold – og heller ikke fra de troende som vedlikeholder tilliten til de åndsforlattes institusjoner.

Akk, ja, vi mennesker har det ikke så greitt. Har vi en virkelighet (her – en samfunnsvirkelighet) foran oss, som vi ikke forstår, så vips dikter vi opp en tenkt virkelighet (utrolig, men sant) og får kirken og vitenskapen til å garantere for vår oppdiktede virkelighet. Slik var det i middelalderen, – og slik er det også i dag, selv om virkelighetsbegrepet er flyttet over fra fysikkens verden til samfunnets verden. Det hele er så lurt at det nesten ikke er til å tro, herr biskop. Men følgene av dette mangehundreårige lurendreieri slipper vi ikke fra, verken som biskoper, homofile eller heterofile. Vår skjebne som folk er helt ut knyttet til våre åndsevner eller intellektuelle evner, og når vi ved hjelp av disse våre evner dyrker en oppdiktet samfunnsvirkelighet (den korrekte er et fellesskap av spesialiserte yrkesgrupper med helt forskjellige oppgaver i felleskapet), så kan ingen redde oss fra konsekvensene. Vi går på nesen så det suser etter – med statsinstitusjonen, bankinstitusjonen, kirken og vitenskapen som de upåklagelige ledere. Og har folket ikke reist seg ennå, herr biskop, så ligger det der fortsatt.

Å dikte liv og plantevekst i Mamons døde penger,

Og samtidig vrake vekst i pund som livet vet vi trenger.

Slikt skjer i høytider som skapermakten har sagt, og vist den hater.

Det ende skal og må, i lidelser og død i krigers bombekrater.

Vi ser at "Verdens Ende" kommer oftere, og legger allting øde,

men prøver "frelse" til en himmel, alle lidende og døde.

Vi peker hisset til det paradis vi her på jorden skulle skape.

Men som vi, i troen på vår vanmakt, blir nødt å tape.

Vi leste om den kjærlighet som venter på å slippe til, i tro og hånd,

men at denne må bli kold når uretten tar overhånd.

I første vers vil kanskje noen skimte en plausibel grunn,

og huske ordet om den ondskapen som står på hellig grunn?

"Kristne" land i overflod (av fattige og gudshus) trenger penger.

Dødens våpen, også solgt til andre land, systemets interesse fenger.

Vegen opp, til Paradis ble stengt. Husk arvesynden vår – – .

Men Gud fikk åpne den ved blod. Slik var Gud. Sa de som rår.

I millioners gudstro tror hver og en å ha den ene rene.

I denne raser kriger som aldri noen vil og kan forene.

Men husk at gjennom endeløse år, troddes jorden flat

  som pannekaken,

og like mange "troende" var enige. Hvem tvilte vel på denne saken?

Men han som så, var ikke langt fra "kors og blod", i maktens

  dommer-bule.

Men overlevde. Blod ble spart, og folk fikk se: Ikke flat,

  men som en kule.

Hadde livets lov blitt godtatt, om dyrkelser og blod var utelatt?

Hvem førte sannhetsånden i oss, inn i mystikk-troens mørke natt?

Det jordiske. Det nære, som forstanden lett kan se og nå,

erkjenner vi. Mentale krefters sans i oss? Der får Gud og Satan rå.??

Lyn og torden trodde vi var guders råkjøring på himlen over.

– Hva skjedde når vi fattet kraftens tjenester, og selv-

  virksomme lover?

Vi lærte om en "sperrevakt" som to keruber alltid leder,

De vokter porten inn til Eden hages mange livets gleder.

Symbolsk beskrevet? Ja, som skjøgens "lek" med verdensmakten.

De spiller sammen, i tro på Gud, seg selv, og pengejakten.

Men husk:Allverdens fyrster må ha støtte fra de

  himmelvendte fronter.

Tilrettelegges best fra starten, ved troens vanndåp over døpefonter.

Men glem ei: Alle krefter disponerer vi, ved troen i vårt indre.

Denne skal vi selv utvikle i vår ånd.Eller gjennom inngitt tro forhindre.

– – – – – – –

Sitat: "Visste du, om først på denne dag hva der tjener til din fred –"

Du ha sikkert blitt stilt "det evige spørsmålet" – tror du på Gud? Spørsmålet kan ses på som et utsagn. I så tilfelle blir en ikke overrumplet av spørsmålet, men kan se det fra flere sider enn øynenes kasten opp til himmelen.

Utsagnet "skjuler" flere sider. For det første ligger nokså åpent en sterk opptatthet av fremtiden. Uten en tro på Gud har du etter dogmatisk lære ingen fremtid. Til og med bibelen sier at det er troen som rettferdiggjør mennesket og dermed gir det delaktighet i "det evige liv".

Spørsmålet om "evig liv" er underordnet spørsmålet "tror du på Gud". Gjennom historien har mennesket kunne dømme seg selv bare ved hjelp av dette ene spørsmålet – tror du på Gud? Menneskets forfølgelse av seg selv for troens skyld er gjenskinnet av en bokstavtro fortolkning av både det som Jesus sa og det som bibelen sier. Det har vært de som tviler, de som ikke tror, som er syndere? Syndere, de skal kunne ofres, de skal dø, for uten tro er mennesket dødt?

Mennesket er et høyst tvilende vesen. Det tror ikke på noe liv etter den fysiske død. Av den grunn blir menneskets liv som det tross alt lever, mere dødt enn levende. Da Jesus tok på seg verdens synd, så var det nettopp tvilen. Det var fordi mennesket tviler Jesus måtte dø.Jesus hadde selv menneskets tvil i seg. Du husker kanskje hans siste ord på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?!"Disse sterke ordene viser at Jesus "mistet" troen i dødens øyeblikk. Hans sterke tro endte i en sterk tvil. Tro og tvil er derfor to sider av samme sak. Hvordan kan en så ta avstand fra tvil ved å si til en tviler at han ikke har delaktighet i det "evige liv"?

Jesus fikk tvilen beseglet gjennom oppstandelsen. Dette skulle være menneskets gave, en tro uten tvil.Min tvil er fullkommen, jeg tror ikke på Gud slik Jesus ikke trodde da han døde. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det betyr bare at den Gud i spørsmålet "tror du på Gud", ikke finnes.

Mennesket tror på en dømmende Gud, en Gud som skal skille de levende fra de døde. Dette er Adam’s og Eva’s Gud – Guden som skilte dem fra Gud. Gud er evigheten og Jesus er dens dokument. Jesus kom for å knytte mennesket tilbake til den første Gud – evigheten.Han kom ikke for å dømme, noe han selv understrektet gang på gang.Nei, han kom med nåde, med tilgivelse.

Først nå kan mennesket tro på seg selv og dermed slippe fri fra tvilen. Uten tvil har mennesket "ingen" fremtid, men lever et liv i nuet. Når mennesket lever i og for nuet behøves ingen offer. Uten offer er mennesket fri fra tvilen. Den som tviler, bærer med seg et offer. Den som bærer fram et offer, bærer med seg synden. Jesus ble selv et offer fordi han tok på seg verdens synd – tvilen.Jesus skjulte tvilen så godt at det var først ved dødens terskel at tvilen kom til syne. Uten denne tvilen hadde ikke Jesus vært et menneske slik han var, men Gud. Gjennom oppstandelsen forlot han menneskets klær – tvilen, og ble Gud – evig.

Først når mennesket er fri i tro og fri fra offer blir det fri fra synden og dermed fri i forhold til fremtiden.Et menneske uten fremtidens domstrusler hengende over seg, lever. For et slikt menneske kan det ikke settes noen fremtidsgrense, i så måte lever det "evig". Mennesket vil da se sammenhengen mellom tro og handling. Det vil se at all handling er motivert av tro, også tvilen, for den er tro bare med negativt fortegn. Dette mennesket vil kunne være sannhetens redskap og bygge den nye jord som vi alle lengter etter.

La ikke noe menneske sette noen grense for menneskets liv ved spørsmålet – "tror du på Gud!" Still heller spørsmålet – tror mennesket på seg selv, på livet her og nå? Tror du på deg selv? Det er langt viktigere for livet ditt, for uten tro på deg selv har du i beste fall en noenlunde nåtid, men en heller dårlig fremtid. Kun gjennom en sterk tro på livet (deg selv) har du muligheter for å skape. I motsatt fall vil tvilen ta overhånd og bryte deg ned. Slikt sett er troen skapt for menneskets skyld og ikke Guds.

Kanskje du vil følge Jesus fotspor og vente til døden melder seg for du besegler tvil og tar inn i deg vissheten om liv etter det fysiske livs slutt? Gjør du det vil også du ta på deg all verdens synd og leve et liv i lidelse. Hva tjener det deg og jorden du bor på at du lider? Jesus døde for våre lidelser en gang for alle, vi skulle være hans tjenere. Vi skulle tjene livet ved å være en del av det, ikke ved å ta avstand fra det.

På den nye jord (mennesket) og nye himmel (forståelse) vil spørsmålet "tror du på Gud" være totalt meningsløst. Mennesket vil da ha tatt inn i seg på alvor at det lever evig. Døden vil ikke være giftig, den vil ikke kunne skade fordi menneskets tro på døden er gjort til tvil, en forseglet tvil. Døden, med kisten som symbol, vil være menneskets pakt med evigheten (Gud) om gjenfødsel i vann og ånd.

Det diskuteres friskt om EF for tiden, mange argumenter har kommet på bane, og mange flere har plass.

Vi lever i en teknisk tid, det betyr at maskinene i dag masseproduserer varer i et slikt omfang at markedet blir dekket. omsetningen blir mindre, industrier går konkurs og arbeidsledighet oppstår.

Det er altså den teknologiske utviklingen som er årsaken til arbeidsledigheten. Det samme gjelder for bankkrisene. Bankene låner penger til industrier, som produserer varer ingen vil ha. Industriene går konkurs, og drar bankene med seg. Den teknologiske faktor umuliggjør økonomisk tenkning slik vi kjenner den, overproduksjonen forandrer hele kjeden. Varer, salg, profitt.

Nå skal EF åpne et indre marked, men hvorfor tror man at det skal minske arbeidsløsheten? De europeiske landene lider alle av samme sykdom, overproduksjon og arbeidsløshet. Tolv mann med for mye bagasje får da ikke mindre å bære på fordi om de gifter seg med hverandre.

To potetproduserende naboer kan ikke leve av å selge poteter til hverandre, og om de gifter seg blir det ikke mindre poteter av den grunn.

EF må naturligvis satse på eksport til land som har behov for varene, ellers går det med EF som med våre banker og industrier, de går konkurs av sammeårsak.

Som økonomisk vidundermedisin er det indre marked dømt til falitt på lengre sikt, derimot har EF et argument som veier mye mer en kroner og øre.

EF vil fungere som en fredsbevaende organisasjon og det er viktigere enn noe annet. Vi europeere har slåss med hverandre og verden i over to tusen år.Fra romerriket, via portugisere, vikinger, spanjoler, engelskmenn, tyskere osv. har vi ikke gjort annet enn å hakke hodet av hverandre. Vi er den mest krigerske kultur som har eksistert i vår kjente historie. Er det ikke på tide å stoppe med det?

Når vi tenker på EF og vår historie virker det uforståelig at noen kan si nei. Ikke bare er EF en fredsgarantist, det er et skritt på vei til en enet klode. Hva har vi mennsker igjen for tollmurer, byråkrati, nasjonalisme og lokale småpaver som sitter rundt og ødelegger vår natur. Skal vi overleve må vi se problemene globalt og løse dem sammen.

EF er et stort skritt på veien inn i en konstruktiv framtid, hvor vi kan løse problemer med globale styringsorganer.

Det er merkelig at mennesker kan si nei til en fornuftig framtid fordi de kan tape hundre kroner i året i EF. Eller er man redd agurkene blir for kromme eller at gummien på bilhjulet får en annen farge. Spesielt er man redd for arbeidsplassene. Et argument som går igjen og igjen og igjen synes å begripe at arbeidsløshet ikke har noe med EF å gjøre. Arbeidsledigheten er knyttet til tekniske oppfinnelser. Nei-siden i EF-debatten er fullstendig perspektivløs. Med sammenbruddet i Sovjet følger nå et sammenbrudd i Vesten. Vi står framfor en ny historisk epoke der gamle tanker om økonomi og ideologi er forbrukt og misbrukt. Det kommer til å skje noe nytt. Vi har en renessanse like om hjørnet, vi har et felles problem å løse. Jordens. Vi kan nå plukke ut det beste av sosialismen og kapitalismen for å skape noe nytt.

Når EF-motstanderne sier nei til en utjevning av landegrensene på grunn av polprisene eller tomatenes størrelser virker de en smule korttenkt.

Jeg synes vi bør løfte blikket fra pengeskrinet og se framover, det er jo i den retningen vi er på vei.

Var det så vel at EF gikk inn for å forebygge krig i Europa, skulle også jeg satset på Brüssel. Imidlertid, forholdene just nu peker på det motsatte av fred. Planene om å sette inn en hærstyrke på 300 000 mann til krig i Bosnia, kan lett bli til virkelighet. Belsebub skal drives ut med Belsebub. Viljen og håpet er ikke nok i krig/fredsspørsmålet.

Begge de to siste krigene gjorde Europa til slagmark.Årsakene var neppe vond vilje, men som vi sier i S,liv:Årsakene var selvantennelse i gjeldende økonomiske systemer.

Uten at den oppsvulmende fiktivøkonomien som fremkommer som hav av gjeld på alt og alle, gjeld oppstått av den rasjonelle teknifiseringen av produksjonen og derav minkende markeder, blir fjernet, ingen fred. Hva tror du landene skylder seg selv og hverandre i dagens Europa? Gjelden stanser bedriftene. Arbeiderne blir ledige. Galskapen skaper misnøye og interessemotsetninger. Rasismen dukker oppigjen.Nazismen og fascismen også.Religonsmotsetningene kommer og den kollektive hjelpeløsheten inntrer.

Det finnes en erkjennbar utvikling i det hele, en utvikling mot ny krig igjen og det i 1993. Tro endelig ikke at EF som utelukkende er et nytt system i gammel dress, uten tanke for årsak og virkning som selvfølgelig også verdens økonomiske tenkning er undergitt, kan gjøre noe fra eller til.Har systemer noensinne kunnet tenke?

Men får vi i Norge f.eks. stå fritt og uavhengig til å planlegge økonomien i landet ut fra en moderne og rasjonell nyorientering om hva landet må avstå fra og hva landet skal sette istedet, vil et lite oversiktelig folk kunne vise Europa en ny vei som løser problemene. Skinnøkonomien også kalt gjeldsopphopningen, må bort om fred skal kunne skapes. Det er nemlig en livsavgjørende forskjell på symbol og virkelighet, på penger og realverdier, stat og samfunn, organisasjonsprinsipp og familieprinsipp osv. Et lite folk som viser verden et nytt livsbillede, gir verden den fred den lengter etter. Europa ved EF kan i høyden ta etter, om det ikke igjen skal drukne seg i eget blod.

I sin artikel med kritik av israelernas förtryck av palestinierna i dagens Israel, skriver Arnold Bekkevold, att tyskarna borde tilldelat judarna en del av sitt land, med undermeningen att om så skett hade vår tids infekterade kris i Mellan-östen inte existerat.

Min kommentar till detta är, att det hade den Judiska Världskongressen aldrig gått med på, eftersom de sedan slutet av 1800-talet planerat och verkat för att deras egen nya stat skulle förläggas till Palestina.

Trots at den judiska Världskongressen förklarade globalt handelskrig mot Tyskland omedelbart efter NS maktövertagande 1933, förekom inga särskilt utpräglade judeförföljelser under de första fem uppbygnadsåren. Adolf Hitler tillät till exempel att judar från Tyskland emigrerade till Palestina under 1930-talet. Men det stoppade England brutalt, genom att sänka flera med judar fullastade båtar i Medelhavet.

De första verkliga förföljelserna började under den s.k. "kristillnatten", men då ska vi ha i minnet den bakomliggande orsaken, som var att en tysk diplomat mördats av en jude i Frankrike.

När sedan Andra Världskriget utbröt var Världsjudendomen uppenbart en mot Tyskland krigförande part, därför var det ofrånkomligt att alla judar inom det av Tyskland kontrollerade området greps och sprärrades in i KZ-lägren. – Man kan till ex. jämföra med USA's japaner när kriget med Japan utbröt: trots att många av USA'S japaner kämpade mot sitt hemland i kriget, greps deras anhöriga och för övrigt alla japaner och spärrades in i KZ-läger. Det har påståtts att de fick bara 20 minuter på sig innan de förstes iväg från sina hem, och först för ett tiotal år sedan, fick de ut en ringa erstättning för sitt lidande.

Isnart femtio år har en intensiv propagandakampanj bedrivits över hela världen, både av världsjudendomen och de allierade segrarmakterna, för att så länge som möjligt vidmakthålla myten om att sex miljoner judar utrodades i de i Polen belägna KZ-lägren. Det skulle föra för långt att gå in på vilka händelser och avslöjanden, både från världsjudendomen själv och från de allierade, som lett fram till att siffran sex miljoner nu reduceras till blott 1,5 miljoner; en siffra som nu nämns nästan dagligen i svensk nyhetsmedia, och när TV-4 visade en film om några sven ska ungdomars besök i KZ-lägret Auschwitz. Allra mest har f.d. Sovjet bidragit med genom att till Polen lämna ut Auschwitz dödsbok, som omfattar både lägerinnevånare och vakter. Den exakta och mycket nogranna dödssiffran var där 74.000 under hela den tid lägret var i verksamhet. Men vad som inte går att bestrida är att de flesta gripna judar transporterades österut, till Treblinka och Auschwitz. Men var det för att "förintas", eller för att förflyttas till ett annat område?

Ja, inom några få år kommer bevisen fram i fullt dagsljus att.

I en stort upplagd helsides debattartikel i den svenska tidningen Dagen skriver denne Hans W. Levy att Ukraina för länge sedan, omkring år 700 efter Kristus, var ett judiskt rike. Detta stämmer väl överens med det faktum att det före Andra Världskriget fanns 4 miljoner judar inom Sovjetunionen, samt att praktiskttaget alle judar i världen i dag, inte minst alle ledande i Israel, är s.k. "Kazar-judar" – d.v.s. de har kommit från ryska Kazakstan via Polen till Europa och senare Israel.

En tid hade Tyskland en plan att förmå de tyska juderna att emigrera til Madagaskar och få ett eget rike där, men efter de stora framgångerna de första åren i kriget mot Sovjet ändrades planen till att de skulle återfå sitt forna rike i Ukraina eller Kazakstan.

finns att läsa i en liten skrift, utgiven av en ung tysk vid namn Heinz Roth. Hur brännhet den skriften var, visas av att han efter utgivningen blev dömd till sex års fängelse. Detta trots att skriften egentligen inte innehöll någonting annat än telegramutväxlingen mellan ledande statsmän på den allierade och sovjetiska sidan, före Andra världskriget. Ett exempel: Ett telegram från USA-presidenten Rooseveldt till USA-ambassadören Kennedy i London, före krigsförklaringen: att han, Kennedy: "Skulle sätta ett hett järn i baken på premiärminister Chamberlain så att han genast förklarade krig mot Tyskland". Men vad som är interessant i detta sammanhang är ett direktcitat ur KZ-lägret Bergen-Belsen lägerkrönika i februari 1945, då de sovjetiska arméerna började närma sig KZ-lägret Auschwitz: Där står – enligt Heinz Roth – ordagrant än i dag: "Nödtorftig utbyggnad av lägret för intagning av tiotusen kvinnor från Auachwitz-Birkenau. Om det nu skulle vara sant, som tidigare påståtts, att man gasade ihjäl och brände upp 20.000 interner per dygn, varför då göra sig besvär med att under krigets sista månader förflytta tiotusen kvinnor till Bergen-Belsen? Förklaringen är enligt min mening den, att det vid den tidpunkten fanns många vittnesmål om att de segerrika ryska soldaterna våldtog alla kvinnor de fick tag i. Helt nyligen uppgavs i nyhetsmedia att inte mindre än två miljoner tyska kvinnor blev våldtagna av rysserna när de kom in i Tyskland. Och i Österrike svepte de igenom bara en liten del, men trots detta var det 80.000 österriska kvinnor som påstod att de blivit våldtagna och begärade abort. Det är därför uppenbart att avsikten med förflyttningen var att rädda dessa kvinnor från att bli våldtagna och skändade av de ryska soldaterna.

För omkring 60 eller 70 år sedan debatterades helt öppet orsaken till att det judiska folket, eller bekännare av den judiska religionen, under hela sin existens utsatts för förföljelse. Så till exempel skrev sedermera svenska statsrådet och kyrkominister Arthur Engberg. i sin egenskap av redaktör för tidningen Arbetet år 1921, att judarna är den indoariska rasens mistel! En mistel är en parasiterande växt som lever på att suga ut en annan växt. Engberg utvecklade sina åsikter närmare med att berömma juderna för sin intelligens, att utvälja den bästa rasen som fanns i världen, till att parasitera på. Och observera att den åsikt som Engberg här ger utryck för var allmämt utbredd, bland alla lärde akademiker på den tiden och inte minst bland rasforskarna.

utvadrade våra ariska förfäder från Afganistans, Kashmirs och norra Indiens högplatåer omkring 4000 år före Kristus. Sannolikt är att judar därvid följde efter (Rester av en judisk befolkning finns än i vår tid i Kashmir) varvid en del stannade kvar i Kazakstan och senare grundade det judiska rike i Ukraina som Levy berättar om. Arierna å sin sidan delade sig sedan – enligt Nietzche – i tre grenar: en grek vek av mot norr och grundade den nordiska vikingmytologien, en annan vek av mot söder och grundade den hellenska, grekiska riket, och den tredje slutligen grundande romarriket.

Det lär finnas forskare som påstår att de sista judarna som på Jesu tid bodde i Palestina fördes bort i fångenskap och sedan aldrig återkom, vilket skulle innebära att alla judar eller anhängare av judendomen, som finns i världen i dag, ursprungligen kommer från Ukraina och Kazakstan och således egentligen inte har någon som helst rätt att göra anspråk på Palestina som sitt ursprungliga hemland.

Ja, det ansåg i varje fall den danske diktarprästen Kaj Munk, som blev mördad av engelska kommandosoldater iförda tyske uniformer. Men dessförinnan gjorde han ett uttalande i den danska tidningen REVISION hämtat ur hans bok: Himmel och jord: - - "Ingen dansk kan ära Hitlers dåd mer än jag. Gränslöst beundrar jag, att det var möjligt för en enda man att mitt i parlamentarismens kaos efter nederlaget, ur förtvivlans dal få Vagnen körd upp på berget igen. Ett kväst folk, på väg till självförintelsen och den totala rådlösheten har han enat och helat och återskänkt tron på sig själv. Att han därvid har brukat medel som kritiseras av småfolk, som saknar erfarenhet av att ha fingrarna i kläm, var nödvändigt. Att judar (jag säger icke juderna) hade tillskansat sig en roll i Tyskland under upplösningen, gör det svårt för utomståande att förstå sammanhanget i vad som sker där nu. Men fråga är om de inte har plundrat den nedböjda grenen så hårt att den slagit tillbaka och svept dem stygt i anskitet."

I en kommentar i REVISION till detta frågar man: "Vilket straff hade månne Kaj Munk fått om han levat tills kriget var slut?"

För att första varför det aldrig kan bli fred i Mellan-östern, måste vi gå tillbaka 2000 år och läsa mellan raderna i de evangliska texterna.

Där återfinns t. ex. berättelsen om hur Jesus frestades av Djävulen. Men det som här beskrivs som en djävul är ett anbud till Jesus från översteprästerna och de skriftlärde, att använda sin övernaturliga makt till att hjälpa dem bygga ett judiskt världsrike, med oinskränkt makt över alla andra folk. Men efter att han besegrat denna frestelse blev Jesu svar: "Mitt rike är icke av denna världen". D.v.s., rätt tolkat: det är ett tillstånd inom människan. Men detta var obegripligt för de materialistiskt sinnade judarna. Och än i dag, i vår tid hör man ibland från Israel förklemande uttalande om förakt för de kristna, för att de inte delar deras målsättning att bygga ett jordiskt lyckorike, vilket ju även var själva grunden i de marxistiska lärorna, som nu i vår tid bevisat sin egen ofullkomlighet – ja, omöjligt att genomföra i praktiken.

är helt uppenbart att de konsekvent och envist vägratt och vägrar att erkänna Jesus som Messias, och väntar på att deras egen Messias ska komma till Israel. Men det finns grupper av djupt religiösa judar som motsatte sig grundandet av den världsliga staten Israel, och menade att man borde väntat tills deras egen Messias kommit.

Den framlidne s.k. "Brune prästen" i Sverige, kyrkoherde emeritus Victor Vallberg, verksam skriftställare fram till sin bortgång vid över 90 års ålder, skrev en gång några tänkvärda ord om judernas misstag och felaktiga val för 2000 år sedan, och som belastar dem än i vår tid: "Ialla de länder där kristendomen ännu är tillåten, återkommer årligen fastlagstiden, då veckor igenom föreläsas och uttolkas och framföres i alle kyrkor sorgedramat, då den gode åtalas, dömes och dödas. Nu lever ju mitt ibland de kristna ättlingar till dem, som framtvungo dödsdomen och som i fanatiskt ursinne topat: "Hans blod må komma över oss och över våra barn intill tredje och fjärde led!"

Hur ska det kännas att tilhöra detta folk? Vilka reaktioner har de inom sig och vilka reaktioner önskar de kunna utföra? Desse frågor har jag måst ställa mig och även förstått deras reaktioner och inställning. Så har släkte efter släkte ställts inför ett val. Så var Överstprästen ställd inför ett val, att på några minuter eller kanske sekunder göra ett val. Han ställer sig själv i valsituationen då han till Jesus framställer uppmaningen: "Jag besvär dig vid den levande Guden, att du säger oss om du är Messias, Guds Son." – Vad svarade Jesus? Jo, han svarade med ett namn. Vad var det för ett namn? Jo: "Schem ha Mephorach" det förborgade namnet. Detta namn betydde "jag är det". Detta hemliga namn viskades från den ene Översteprästen till den andre; namnet var så heligt att det inte fick uttalas högt. Översteprästerna visste, att när Messias kom, så skulle han kännas igen därpå att han kände och uttalade detta namn. Men trots detta gjorde Översteprästen sitt val, som gäller för judendomen intill den dag som i dag är: Han rev sönder sina kläder och ropade, att den åtalade hädade. Vad som sedan skedde, därom kan man läsa i evangelierna.

Detta felaktiga val har tiderna igenom förföljt människorna bland både judar och hedninger – valet mellan det bättre och det sämre i alla dess former, ytterst mellan Gud den högste, och denna världens gud – materialismens, själviskhetens och mammonismens gud. – När aposteln Paulus begrundade, vilket dårligt val hans samtid gjort, så kunde han inte annat än gråta över sitt folks olycka. Men han såg i en profetisk uppenbarelse, att efter en mycket lång tid av motstånd skulle "kvarlevan" av Israels folk efter svåra kriser "bliva frälst" (Rom. 11: 25 m.fl.)

Så långt kyrkoherde Vallberg. Denna återblick viser hur klart som helst att alla de problem, olyckor och lidanden som så många av världens folk lider under i vår tid, ytterst har sin grund i judendomens vägran att erkänna Jesus som Messias. På grund av den oerhörda makt som världsjudendomen har över alla de s.k. kristna folken, som verkligen är totalt "judaiserade", finns ingen anna lösning på dessa problem än att judendomen handlar enligt Paulus vision, erkänner Jesus som Messias och omvänder sig till hans lära. Först då kan den verkliga och ursprungliga kristendomen, som Jesus framställade den, slutgiltigt införas i de kristna och alla världens länders lagstiftning, och Mose lagträldom och lagen om "öga för öga och tand för tand", slutglitigt kastas på den ständigt brinnande soptipp, kallad Gehenna, som fanns utanför Jerusalem på Jesu tid.

En av de mest drastiska liknelser som Jesus framställade för sin tids judar var när de försökte snärja honom genom att fram till honom föra en kvinna som begått äktenskapsbrott, och som därför, enligt Mose lag, måste föras utanför stadsmuren och där på ett bestialiskt sätt stenas till döds. Jesus sade först inte ett ord utan skrev i sanden. (Därmed hänvisade han till några ord i GT, där det står att den som dömer en annan utan att själv vara utan skuld, skall utplånas som en skrift i sanden.) Men när de församlade judarna inte fattade detta uttalade han de klassiska orden: "Den som själv er utan synd får kasta första stenen på henne". Men då blev det tyst i folksamlingen, och den ene efter den andre gick därifrån. Slutligen var kvinnan och Jesus ensamma kvar. Då sade han till henne: "Icke heller jag dömer dig. Gå, men synda inte härefter".

Et spørsmål redaktør Rydstrøm, som du ikke tillegger betydning i ovenstående artikkel, er jødenes eldgamle tradisjoner og store kyndighet i pengespørsmål. Hatet imot dem har langt heller hatt, sin årsak i at de stadig var gojim langt overlegne i "å få endene til å møtes", enn det hadde sin årsak i religion og rase. Enda i såkalte dårlige tider var de pengemessig solvente, mens andre gikk konkurs. Slik var tilstandene også i Tyskland under fremveksten av nasjonalsosialismen. Mange jøder anså også Tyskland som sitt hjemland.

Pengespørsmålet som årsak til jødehatet er lite utredet blant autoritetene, men sikkert er det at også Hitler med sine drabanter anklaget jødene for å sitte på pengesekken og var årsak til arbeidsledighet og annen elendighet, derfor hat. Og der kom forfølgelse og progromer. Men jødene hadde sine forbindelser på tvers av landegrensene. F. eks. Rotschildene som hadde forretninger både i Tyskland og i England, kunne skrive ut veksler på kontoer de hadde utenlands innløsbare ved krigens slutt. Dermed manglet de ikke kreditt selv i et land hvor deres midler var beseglet eller inndratt. Slik forutseenhet i pengesaker hadde ikke forfølgerne.

Så kan en si: Hvorfra kom denne dyktigheten? Da jødene måtte forlate sitt land og flyttet andre steder, fikk de f. eks. ikke eie jord. Jorden blant andre vilkår, var forbeholdt ikke-jøder. De skulle få lov å stelle med handverk og handel, men f. eks. ikke være tilsatt i landenes styre og stell. Handel ble i tidligere tider regnet som et meget simpelt gesjeft og ble kalt Schibergesjeft. Handverk var heller ikke høyt vurdert. Men med tiden forandret mentaliteten seg. Bank og bankiervirksomhet ble det fineste av alt fint menneskene fikk å stelle med. Arbeidet med jord ble til en belastning.

Ja, pengene ble alle lands guddom. Når så jødene var blitt de kyndigste av alle i pengesaker, kom det av at de hadde hatt den aller lengste læretiden i spørsmålet. Vår egen norske forfatter Dybwad Brochmann, utdannet som gartner i Tyskland, sendte brev til Hitler og bad ham innstendig om å gå inn for oppklaring av pengedemonen og få fjernet den oppsvulming av drepende fiktivkapital arbeidslivet fikk å betale og som gav årsaken til arbeidsledigheten, fremfor m.a. å gå inn for jødeforfølgelse og jødeutryddelse fordi de tilfeldigvis mestret de økonomiske vanskene best, en primitiv reaksjon som bare ville bringe hans rike til fall. De tyske robotene ville ikke høre. Noe svar kom aldri. De ville eksponere sitt hat i hevn og vold.

Det hevdes at jødene ikke ville anerkjenne Messias. Dette har også vært en historisk anklage, men har ikke alle såkalte kristne land, gjennom alle år, selv største skylden også for dette? Har de kristne land virkelig anerkjent Messias? De har religionisert ham, gjort ham til et luftig himmelvesen som det har gått an å lage ikkeangrepspakt med, et vesen som overhode ikke hadde noe med menneskenes praktiske hverdag å gjøre. Ja, man har omgjort Messias til å være en religionsmaker i likhet med Mohammed og Buddha. Kan så vi som ennu bare er kristne i navnet, anklage jødene for ikke å anerkjenne når vi selv ikke anerkjenner Messias som vår mentale frelser.

Hva menes det så med religionisering? Det er i dypeste forstand å gjøre Kristi lære til et privatanliggende, slik at den ikke har eller får noe å gjøre med vårt samfunnsliv. Kristendommen imidlertid er oppfyllelsen av jødedommen ettersom Kristus påviste at Guds ånd, den ånd som trengs for å sette de organisk-dynamiske kristne bud ut i livet. Denne Guds åndskraft bor i mennesket selv! Med slik erkjennelse vil fullbyrdelsen av det kristne samfunn lett realiseres! Litt mer konkret: Guds ånd talte først gjennom Moses ved de 10 bud, gitt til jødene. Men budene skulle ikke være bare til bruk på sabbaten. Budene skulle praktiseres. Teokratiet skulle gjøres til virkelighet. Hendte det at jødefolket skeiet ut og vraket buda, da særlig de 2 første, slik de står i 2. Mos. kap. 20, de falt for billedet Mammon, skulle Jubelåret settes inn for å rette oppigjen skandalen. Dekalogen i teori og praksis måtte følges, ellers ville det gå galt, hvilket det også gjorde gang etter gang i den gamle jødehistorien.

Jødene ble fristet av billedguden Mammon og skeiet ut. Men det samme gjør vår tids kristenhet ved å religionisere, ja både Moses og Kristus. Hvorfor da beklage seg over jødene og hate dem når vi selv, enda etter snart 2000 års kristendom ikke har forstått hva Moses og Kristus dypest sett lærer. Dybw. Brochmann er, så langt jeg kan forstå, den første ikke-jøde som har oppfattet og påvist dette forhold. Han la frem sine påvisninger for Det norske Storting i førkrigsårene, men ble da utledd som en slags tungetaler. Han la frem sine nye tanker på nytt overfor rettsinstansene under det såkalte Rettsoppgjøret etter siste krig. Han ble da utropt til profet av ingen ringere enn teologiprofessor – professor i jødisk historie – Karl Vold og til pioner i sosialøkonomi av sosialøkonomiprofessoren Johan Vogt. De snudde oppmerksomheten. Jubelår-systemet er såvisst ikke hverken en hellig lovbok til å pugge for religionens skyld, mens en i samfunnslivet praktiserer Mammon, like så lite som det er religion til søndagsbruk for oss utenpåkristne ikke-jøder. Mose-loven og praktiseringen av den i Kristi ånd fjerner all billed-dyrkelse fra jordens overflate og det i alle land som har gjort regnesymbolene til samfunnets gud.

Ben Gurion, da han kom til makten i Israel som landets første statsminister i 1948, slo frempå om Mosebudene og Jubelåret. Han tok det frem i en tale i Knesset. Han var hittil en av de første statsmenn i verden som synes å ha forstått at årsaken til såvel jødenes som all øvrig verdens stadig gjentakende kollaps, i dag med vareoverflod midt i den pekuniære mengel, skyldes folkenes uoppklarte risiko til å forbytte symbol og virkelighet. Men sa, Ben Gurion, hvor finnes den iblant som kan vise hvorledes Moseloven skal bli gjennomført i praktisk politikk? Vi får vente til en slik kommer, sa den jødiske statsminister.

Den mannen og hans omfattende litteratur som for dagen i dag viser hvorledes dette skal gjøres, var ikke å finne blant jødene, men her i Norge ikke blant autoritetene og de lærde, men blant vanlige mennesker. Virksomheten hans er bygget på Moselov og bergpreike og er samlet i 44 bind. Litteraturen etter ham har vært tilgjengelig i mange år nå og noe av det er omsatt til tysk og engelsk. Jødedommen og kristendommen rett oppfattet utfyller og oppfyller hverandre. Det skjer ved at vi som mennesker av alle religioner og raser erkjenner at alene mennesket er bolig for Guds ånd. Virkeliggjørelsen av freden og frigjørelsens rike på jord skjer ved at Jubelårprinsippet fra jødene og dekapitaliseringsprinsippet fra Nyorienteringen blir etterfulgt i landenes samfunnsliv. Så enkelt, men så vanskelig synes det å være.

Kartet ble ikke forstått. Navigatørene var ukyndige. Skibet gikk på et farlig skjer. Bunnen ble revet opp. Stormen raste og der var ingen hjelp i sikte. Flere båter kom ut for å redde folket ombord, men ble avvist av de ansvarshavende gang på gang. Offiserene mente de pratet utopi, og ingen fikk gå ombord til dem. Deres tilbud om hjelp ble tilslutt tiet ihjel, og folket ble samlet til bønn og salmesang for å bli reddet efter døden. Det var det eneste tilbud som forelå efter at alt befal hadde fraskrevet seg ansvaret for grunnstøtningen og kursen. Som vanlig fulgte alt folket sine ledere i tynt og tykt, og slapp å tenke selv. Når der ikke forelå feil fra befalet, forsto alle at en ond demon måtte stå bak, og mot denne hadde de lært at bare en tilsvarende god makt kunne hjelpe, men HAN var sålangt borte fra den onde.

HAN, som nordpolen er fra sydpolen når det gjaldt den strake retning, som var rett opp, eller rett ned, på kartet. Dette hadde alle lært, og pekte derfor med hånden opp eller ned, efter som man pekte mot det onde eller det onde. Det onde hadde forresten plassert seg i folkets sinn og natur, dragning og tro, men var likevel en fjern person, i likhet med den motsvarende person.

Men alt man så å si kan se for seg, forstå, og plassere rent fysisik, det synest rimelig og sant for en enkel fantasi. Dog finnes selvsagt ting man helst også vil ta og kjenne på, for å tro. Som penger f.eks.? Men efter denne "bakgrunnsmusikk" må vi tilbake til vraket der de ulykkelige befant seg. Idet vi nærmet oss, hørte vi rop, bønner og sang. Som vi leser om når passasjerskipet, som ikke kunne synke, likevel gikk på et isfjell og sank. "Nærmere deg min Gud", skal de ha sunget.

Rike, og enda rikere, fattige og enda fattigere, gjorde alt klart til å vandre sammen i likestilling inn samme port. For engangs skyld.Men alle visste at der var slik overflod av luksus, at selv de rikeste kunne seg seg standsmessig fornøyet. Kanskje begynne gull og pengehandel? Og "slå seg opp". De kunne nok finessene fra den syndige jord, hvor "mindreverdige" bønder og arbeidere sørger for å skape de realverdier alle lever av, og de som kunne "ordne" seg tjente milliarder kroner på timer, på den børs de hadde skaffet seg. Og med penger fikk de alle til å godta at dermed hadde de også makten over alle. Og de som brukte å si "Ja og Amen", var de første til å si nettopp det, til og om, at penger skulle ha makten på jorden. Det sto den gode bak, sålenge han hadde vært oppfunnet, som person. Tilmed han-person. Men se. Nå var allerede mange oppslukt av sjø og brenninger rundt vraket. De som var vist "vintervegen" var kommet seg til lands og ristet på hodet over den dårskap de hadde vært vitne til, men så kom de til å tenke på det ord:"Mot dumskap kjemper selv guder forgjeves." Men for slekt og venner ble det sørgehøytid, og få kunne forstå at det virkelig var guds mening det hele. Men trøstet seg med det.

Politikernes folkebedrag. Det får være konklusjonen etter å ha lest et innlegg av redaktør Anders Ryste. Han skrev her om dagen om råkjøret mot EF.

Når redaktør Ryste i tillegg kommer inn på den økonomiske grunnlov – burde samtlige politikere spisse ører og lytte. Spesielt gjelder dette politikere som nå også vil manipulere oss alle inn i det Stor-tyske rike.

Trekker man også inn Norges grunnlov – som til de grader er uthulet av politikere – er det full dekning for å sette utropstegn!

Redaktør Ryste kom imidlertid med det særdeles tankevekkende spørsmålet: Har NEI-partiene en plan klar til å løse landets fremtid, sett i forhold til alle de øvrige landene som vi uansett er avhengig av og de av oss? Bare et NEI bærer ikke fremover.

Undertegnede synes at politikerne skylder redaktør Ryste et svar. Men jeg tar neppe feil når jeg sier at de blir svar skyldig.

Politikarane i dag drøftar eit samfunn som ikkje lenger finst. Dermed blir det vanskeleg å få kontakt. Tenk deg ein gut som vaks opp omkring I. Verdenskrig og ein gut som veks opp i dag i 90-åra. Du ser straks kvar himmelvid skilnad der er i oppvekstvilkåra. Då eg vaks opp sydde far skoa. Mor strikka strømpene og genserane, vov stoffet og sydde buksene. Lua var mangelvare. Idag mottek du frå samfunnet mest alt du treng. Samfunnet har utvikla seg frå eit familiesamfunn til eit heilskapssamfunn.

Heilskapssamfunnet fungerer meir og mindre i kraft av seg sjølv. Ingen politikar har bestemt utviklinga. Differensieringa, arbeidsdelinga og den omfattande og veksande spesialiseringa har gjort seg sjølv. Vi var 6 i barneflokken. Ingen, heller ikkje mor og far, bestemte kva kvar einskild i flokken skulle bli. Utan tvil, vi er komne inn i eit nytt samfunn, eit samfunn som berre kan fungere ved dagleg pulserande tenester og gjentenester. Samfunnet har utvikla seg til ei levande organisk eining!

Dette er kjensgjerningar som politikarane fullstendig overser. Difor er det vanskeleg å få kontakt. Dei set opp budsjetta sine og driv politikken ut frå kvar si nase, ut frå kvar sine programfesta særinteresser. Men korleis vil det då ende med heilskapen og heilskapen si velferd, når gruppeinteressene blir organiserte mot kvarandre og fellesinteressene blir sett på som gift? På dette viset er politikken i dag blitt til det umogeleges kunst. Til dette kjem at kvar einskild med sine særkrav heilt har gløymt å gjere skilnad på oppdikta verdiar og realverdiar.

Det ber galt avstad å oversjå kvar samfunnet i dag er å finne med omsyn til utvikling. Vanskane er å leve i eit overflodssamfunn, men trua på staten og pengane som er ein leivning frå svoltsamfunnet, set stengsel. Prestane som skulle hjelpe menneska til å skifte tru, så dei lettare kunne kome inn i det nye samfunnet, søv på preikestolen. Frå gamalt høyrer vi om Galileo Galilei. Kyrkja kravde av han at han nekta for trua si. Som ein mellom mange, står eg, som du, overfor kravet på eit anna plan, nemleg på samfunnsplanet. Det må ikkje heite at politikken i dag har villa seg inn i mørkeskodda og at kyrkja tolkar bibelen som den var skriven at matematikarar. Men berre vent, kjære ven. Den som ler sist ler best. Nede i Europa, dit Jamennene så gjerne vil at også Norge skal vere med, driv ein og skyt kvinnene og borna alt i sine forvilla gudebilete sitt namn.